Som abonnent på nyhetsbrevet mottar du regelmessig lokale og nasjonale nyheter. I tillegg til nytt om nært forestående fiestas og andre arrangement. Over 40.000 abonnerer allerede. Det er gratis og du kan melde deg av når du ønsker det.
Foreldrene til en 14 år gammel jente fra Pedrera i Andalucia er arrestert mistenkt for å ha solgt datteren for en varebil og 5.000 euro. Jenta ble etterlyst i april år og funnet kort tid senere på grensen mellom Slovenia og Kroatia. Hun var da på vei til Romania med en representant for kjøperens familie.
De arresterte foreldrene skal selv ha meldt datteren savnet, angivelig fordi kjøperen ikke hadde gitt all betalingen de var lovet. Politiet fattet etter hvert mistanke om at jenta ikke var forsvunnet, men var blitt solgt til en familie fra Romania. Mannen som skal ha kjøpt jenta og hans sønn er også pågrepet i saken. Det skal ha vært sønnen til kjøperen som fraktet jenta ut av landet. Vedkommende ble arrestert i Romania i mai mistenkt for menneskehandel og seksuelle overgrep mot mindreårige.
Torrevieja er nok en gang kåret til den fattigste kommunen i Spania. I følge de siste målingene til det nasjonale statistikkbyrået Instituto Nacional de Estadística (INE) ligger den årlige gjennomsnittsinntekten for en husstand på 14.462 euro. Det er det laveste for kommuner i Torreviejas kategori og en femtedel av landets rikeste by Madrid-kommunen Pozuelo de Alarcón med 73.014 euro. Torrevieja havnet nederst på listen også i 2015 og 2016.
Kommuneledelsen i Torrevieja har flere ganger kritisert INEs målinger for å være missvisende. Blant annet har det vært anført at halvparten av innbyggerne i Torrevieja er av annen nasjonalitet enn spansk. Mange av disse har lite eller ingen inntekt registrert i Spania. Samtidig står de oppført som innbyggere i kommunen (empadronados) og bidrar derfor til at gjennomsnittet trekkes ned.
Videre er Torrevieja angivelig en av få byer i Spania der antallet boliger nummer to overstiger antallet primærboliger. Det betyr at mange innbyggere bor kun deler av året i kommunen og har sin primære base andre steder med inntekten registrert der. Dette gjelder utenlandske innbyggere, men det gjelder også spanjoler som bor andre steder i landet og som har valgt Torrevieja som sitt andre hjem.
Blant spanske kystbyer ved Middelhavet har Torrevieja vært blant de billigste på eiendomsmarkedet. Leiligheter er blitt solgt til priser helt ned mot 30.000 euro. Samtidig har lavprisselskapene satset stort på flyreiser dit, med flyplassen Alicante-Elche bare 45 minutter unna med buss.
Man regner også med at en viss del av folks inntekter i Torrevieja er unndratt beskatning, mer enn i andre byer. Det antas at dette blant annet gjelder privat utleie av ferieboliger, en virksomhet som er stor i Spania og der man vet at mange driver svart.
Avslører også sannheter
Men selv om de spesielle egenskapene til Torrevieja bidrar til å nyansere bildet, avslører INEs levekårsundersøkelse også enkelte bekymringsverdige forhold. Under overskriften «Krise i lavpristurismens mekka» skrev avisen El País i 2015 om hvordan tvilsom politisk styring, eiendomsspekulasjon og finanskrise hadde rammet den populære kystbyen.
I 1991 hadde Torrevieja 25.000 innbyggere. Tjue år senere var tallet nærmere 100.000. Mannen bak ekspansjonen var Pedro Hernandez Mateo, Partido Populars ordfører i byen fra 1988 til 2011, nå i fengsel for korrupsjon.
For å stimulere vekst omregulerte den tidligere ordføreren nesten hele kommunen til utbyggbart område. Bare de to lagunene ved Torrevieja og La Mata (erklært naturpark i 1989) ble holdt utenfor. På et tidspunkt skal han ha innført et system der folk fikk tilført 3.000 euro i «betaling» dersom de registrerte seg som innbygger i kommunen.
I denne perioden, fra slutten av 1980-tallet og frem til finanskrisen i 2008, ble det satset enormt på utbygging i Torrevieja. Mange var sysselsatt i bygge- og anleggsbransjen og stadig flere ble lokket til byen med tilbud om billig eiendom.
Utviklingen var imidlertid ikke bærekraftig. I dag er mange av de som kom til byen arbeidsledige og de som er i arbeid er i stor grad avhengige av den sesongbaserte turismen, en av de få reelle næringsveiene som er igjen. På slutten av 1970-tallet jobbet fremdeles mange med byens saltproduksjon. I dag er tallet redusert til et minimum. På sommeren nær tredobles byens befolkning, men når vinteren kommer er det igjen lite pågang. Mange i lokalbefolkningen må da klare seg uten inntekt, overleve på familien, trygd eller oppsparte midler.
Inngår i EUs levekårsundersøkelse
Til grunn for INEs undersøkelse ligger statistikk fra 126 spanske kommuner, valgt ut etter befolkningstetthet og størrelse på bykjerne. Studien inngår i EUs faste levekårsundersøkelse Urban Audit (Eurostat) og har til hensikt å føre oppsyn med levestandarden i medlemslandenes byer. Torrevieja havnet nederst på listen også i 2015 og 2016.
Prisene på det spanske eiendomsmarkedet fortsetter å stige. Økningen gjelder både for utleie og salg og er spesielt tydelig langs kysten. Costa Blanca, Costa del Sol, Balearene og Kanariøyene er blant stedene som kan nevnes, men også byer der sol og bading er mindre fremtredende opplever vekst.
I følge en analyse fra den spanske eiendomsportalen Pisos.com presentert i midten av juni har prisene for hus og leiligheter som ligger ved havet økt betraktelig det siste året. Tydeligst er økningen på salg av eiendom, med priser som i dag ligger 19,8 prosent høyere enn for bare et år siden. En gjennomsnittsbolig ved kysten er i dag beregnet til over 215.000 euro (ca. 2 millioner kroner). Også utleiemarkedet langs kysten opplever tydelig vekst, med priser som i dag er 13,5 prosent høyere enn i 2016.
Populære feriesteder som Costa del Sol, Costa Blanca, Balearene og Kanariøyene er blitt dyrere. Prisene har imidlertid også gått opp på steder der sol og bading er mindre fremtredende. Her nevnes områder nord i Spania som ser ut til å ha overkommet stagnasjonen i markedet, steder der man istedenfor badestrender støtter seg på forskjellige kulturtilbud, gastronomi og natur.
Pirathunden Alf har losen og leder an fra Den norske skole Costa Blanca rett ut til havnebyen Santa Pola. Unge og eldre gleder seg til lørdagens oppdagelsesferd i historiske omgivelser.
Katamaranen ”Faro de Tabarca” ligger klar ved kaia i Santa Pola, og nysgjerrige på nye opplevelser entrer flokken båten i et strålende solskinn. Det er fellestur for elever, familie og lærere. Dagen er perfekt for et strandhogg på ei ekte piratøy!
Med moderne båter går sjømilene raskt unna. Piratøya Tabarca dukker opp i horisonten.
Der er det, peker Christopher Lyngdal Haugan gledesstrålende.
Med frydefull forventning flokker flere barn og voksne seg framme i baugen. Båten nærmer seg øya der en klynge lave hus innrammes av solide steinmurer fra det attende århundre. Tett opp til en moderne molo på sørsiden av øya sakker katamaranen farten. Folk glemmer sjørøveri for en stund. For øyeblikkelig omringes båten av fisk. Brød kastes ut og skaper stor fart i fiskestimen til sjøfarernes store glede og muntre tilrop.
Alle går i land i havna San Rafael omtrent midt på den 1757 meter lange øya. Rett ut mot nord venter det en innbydende sandstrand. Denne oktoberdagen er temperaturen tjueåtte grader, så et bad må til! Men først må øya utforskes. Christopher og broren Johannes har med seg skattekartet. De følger pirathunden med det gule tørkleet og legger i vei langs stien som snor seg i nordvestlig retning. Blant forrevne klipper innbyr små, lune viker med sandstrender og krystallklart vann til privat badeliv. Vi passerer høydedraget El Campo med tre store bygninger. Den før så fruktbare jorda, er nå dekket av store klynger med kaktus. Tårnbygningen La Torre de San José er oppført i stein på den originale romerske grunnmuren. Her har det vært stolmakerverksted, festning og tilfluktsted for Carabineros og Guardiana Sivila. Nå ligger tårnbygget lukket og låst og ruger på sine hemmeligheter.
En forfallen spansk gård ligger forlatt og tom. Her holdt arbeiderne til da det ble dyrket erter, bønner, korn og linser. Bedre vedlikeholdt er det store fyret. Ytterst mot vest tar ekspedisjonen en pust bakken. Her er det en høy, hvite mur med sort smijernsport som setter fantasien i sving. Dette er trolig øyas gravplass. Her må forfedrene til kaptein Sorte Bill og den berømmelige kaptein Sabeltann ha funnet sitt siste hvilested. Johannes er helt sikker på det. Vi skulle så gjerne lest navnene på gravstedene, men porten er låst, dessverre, så vi går tilbake til byen.
Resten av turen går med raske skritt. Noen vil bade. Ingvild Anzjøen og Marthe Sofie Lie-Gjeseth koser seg med et varmt sandomslag i vannkanten. Is og mat får vente en stund til for like ved byporten ligger noe som bare må være ei eldgammel sjørøverskute. Dette må undersøkes! Christopher, Johannes og Julie entrer skuta. Det knaker faretruende i gamle spanter, så besøket blir kort, men spennende. Kanskje det føles sånn når piratene ”går planken”?
– Hiv og hoi, snart er skatten vår, hoier barna. Mor avbryter skattejakten. Hun tar ikke sjansen på å miste noen av sine pirataspiranter, og bestemt henter hun dem ned på trygg grunn til en matbit. Selv pirater må ha noe næring.
Innenfor solide steinmurer finnes en søvnig, liten by. Fra hovedgata krysser vi torget Plaza Grande. Benker under skyggefulle trær innbyr til en pause med utsikt il Sankt Paulus kirke fra 1770. Den er pakket godt inn i dag. Tydeligvis er restaurering i full gang. Ut fra turistbrosjyren leser vi at kirken er i barokkstil med enkelt kirkeskip. Den har fire altere, et sakristi og tre underjordiske hvelv til fornemme begravelser.
Vi går gjennom en liten park til en stor åpen plass. I de metertykke murene er det gitter foran huler. Er det fangehull, mon tro? Kanskje oppbevarte piratene alt sitt røvede gods her? Helt fra middelalderen var Tabarca tilholdssted for blodtørstige sjørøvere. De spredde frykt og redsel langs hele kysten. Ingen kunne føle seg trygg for angrep. Mot slutten av det attende århundre befalte kong Carlos den tredje at øya skulle gjenbefolkes. Øya ble kongens eiendom i følge skriften på den solide sydlige byporten. Her kan du vasse over til flate skjær og bade i ramsalte bølger.
Men barna finner skatten i frysedisken. De glemmer Pinky og grusomme Gabriel blant sol og sand og hav og en avkjølende iskrem. Tiden går så altfor fort! Siste ferge må vi jo bare rekke.
Vel om bord i katamaranen følger noen i kaptein Nemos fotspor. Ved glassvinduene nede i bunnen får vi følelse av å være i en undervannsbåt. Christopher og Johannes sitter midt blant tang og tare, fargerike fisker og et himmelblått Middelhav. Er det rart at alle sammen har bestemt oss for å komme igjen til Tabarca, piratøya der historien suser stille mellom palmebladene!
Fakta om Tabarca
Isla de Tabarca ligger på 38 grader nordlig lengde og 30 grader østlig lengde rett ut fra havnebyen Santa Pola. Den er omtrent på tretti hektar. Omkretsen er seks kilometer. Øya er 1157 meter lang. Den lengste bredden er 300 meter.
Det går rutebåt fra Santa Pola, Torrevieja og Allicante.
Alicante-Elche er kåret til Europas beste mellomstore flyplass av det internasjonale flyplassforbundet Airports Council International (ACI). Costa Blanca-flyplassen vinner i kategorien 10 til 25 millioner reisende i året og skårer høyt på blant annet kundebehandling og sikkerhet. Spania nådde også toppen i kategorien storflyplass på over 25 millioner passasjerer der Madrid-Barajas stakk av med seieren.
Airports Council International (ACI) representerer 90 prosent av alle flyplassene i Europa. Det vil si 500 flyplasser i 45 land med til sammen 1,9 milliarder passasjerer i året. I evalueringen av flyplassene legges det vekt på sikkerhet, kundeservice, miljøbevissthet, interne og eksterne relasjoner, frakt, markedsføring, nye ruter, nye selskaper og ikke minst assistanse til barn, funksjonshemmede og andre reisende med spesielle behov. Viktigst av alt er imidlertid flyplassens sikkerhet og kundebehandling. Aeropuerto de Alicante-Elche (El Altet) vant foran flyplassene i Wien, Edinburgh, Athen, Hamburg og Düsseldorf.
Mange nordmenn som skal til Torrevieja havner egentlig i Orihuela kommune, oftest Orihuela Costa som bydelen ved kysten like syd for sentrum av Torrevieja heter. Midt gjennom denne historisk rike kommunen renner elven Rio Segura mot Middelhavet.
Orihuela-området, hvor det bor svært mange nordmenn, omfatter de elleve kommunene Orihuela, Benejúzar, Benferri, Beniel, Bigastro, Callosa de Segura, Jacarilla, Rafal, Redován og Santomera.
Orihuela, som er hovedstad i området Vega Baja del Segura, er Valenciaregionens sjette største urbane område. Orihuela kommune, som er den fjerde største i Alicanteprovinsen, telte drøyt 78.507 innbyggere i 2020, ned fra 84.000 i 2008. Av disse bor noe over 30.000 bor i Orihuela by og rundt 25.000 bor på Orihuela Costa, ifølge tall fra nasjonalt institutt for statistikk – INE.
37 % av Orihuelas befolkning var av utenlandsk opprinnelse, 83, 4 % av disse kom fra andre europeiske land, ifølge tall fra INE fra 2007. Den største immigrantgruppen er briter. Fra 1970 og frem til 2008 har Orihuelas befolkning nesten doblet seg fra cirka 45.000 til cirka 85.000.
Orihuela er en universitetsby og har, til tross for sin relativt beskjedne størrelse, hele tre universiteter, noe som gjør byen til et viktig kulturelt sentrum for hele det omkringliggende området. Poeten Miguel Hernández ble født og vokste opp i Orihuela. Gamlebyen er oppført på Spanias liste over kulturarv.
Dehesa de Campoamor
Historie Det har bodd mennesker i Orihuelaområdet i mange tusen år. Ibererne hadde bosetninger der, disse ble etter hvert blandet med keltiberiske bosetninger som skal ha ankommet Orihuela i forbindelse med jakten på salt i Guardamar.
I det sjette århundre før Kristus kom grekerne seilende opp elven Segura, som den gangen ble kalt Thader. Etter det kom både fønikere og kartagenere til området. Sistnevnte endret det greskfønikiske handelssystemet og innførte en form for politisk organisering.
Det var til slutt romerne som etablerte byen Orihuela der den ligger i dag. Med romerne kom det latinske alfabetet og ditto språk. I romertiden var Orihuela i en periode en del av den romerske provinsen Kartago. I 625 blir Orihuelaområdet erobret av vestgoterne.
Den vestgotiske herskeren, Teodomiro, klarte å bevare en viss selvstendighet for Auriiola, vestgoternes navn på Orihuela, helt frem til 825, da området ble underlagt det mauriske Emirato Omeya.
I 929 ble territoriet omdøpt til Reino de Murcia, som det ble hetende frem til 1031, da Orihuela blir erklært en egen provins underlagt kalifatet i Cordoba under navnet Uryuela. Senere ble det underlagt emiren i Valencia.
Fra 1053 til 1212 vekslet Orihuela mellom å være underlagt Valencia og Murcia. I 1296 erobret Jaime II av Aragón området og underla det kongeriket med samme navn. Som følge av Torrelas avtalen fra 1304, ble Orihuela innlemmet i det valencianske kongedømmet.
Den 11. september 1437 tildeler Alfonso V Orihuela bystatus. Og i 1488 planlegger de katolske monarkene, Ferdinand og Isabella, finalen på la Reconquista – gjenerobringen – angrepet på maurernes siste bastion, Granada, i Orihuela.
Etter gjenerobringen blir Orihuela en svært viktig by i det sørøstlige Spania, både i religiøst og politisk henseende. I 1737 blir imidlertid Alicante, Elche, Monforte, Jijona, Villajoyosa, Agost, Busot, San Juan og Muchamiel løsrevet og etablert som egen en provins – Alicanteprovinsen.
I løpet av 1700-tallet blir dessuten Torrevieja utnevnt til en egen kommune av Carlos III. Dette medfører at Orihuela mister herredømme over saltproduksjonen og lagunene La Mata og Orihuela, sistnevnte blir i samme omgang omdøpt til La Laguna de Torrevieja.
I 1822 blir Murciaprovinsen etablert og Orihuela mister dermed herredømmet også over Murciaområdet. Elleve år senere blir Orihuela underlagt Alicanteprovinsen.
Økonomi Orihuelaområdets økonomi har alltid vært basert på jordbruk. I de tidligste tider hovedsakelig korn, vindruer og oliven. Maurernes innføring av avanserte vanningssystemer medførte utstrakt dyrking av sitrusfrukter som appelsin og sitron. Senere ble også poteter, mandler og diverse andre frukter og grønnsaker introdusert. Fiske og husdyrhold har tradisjonelt vært andre viktige næringskilder.
Siden 1960-årene har imidlertid serviceyrkene, som følger av den gryende turismen, etablert seg som viktigste næringsvei i Orihuelaområdet. I 2007 arbeidet bare 9 % av den arbeidsføre befolkningen innen primærnæringen, landbruk, fiske og skogbruk, 12 % arbeidet i sekundærnæringen, hovedsakelig i byggebransjen, mens de resterende 79 % arbeider i serviceyrkene, tertiærnæringen.
Unikt økosystem Elven Segura er og har alltid vært fundamental for livet i og rundt Orihuela. Maurerne avanserte vanningssystemer, som tok utgangspunkt i elveleiet, muliggjorde etableringen av et avansert jordbruk som fortsatt eksisterer den dag i dag. Et resultat av denne praksisen er Huerta de Orihuela.- ”Orihuelas frukt- og grønnsakshage”.
Huerta de Orihuela, som strekker seg fra Elche i nord til La Huerta Murciana i sør, har et unikt økosystem det bare finnes ti av i verden. Fire av disse ligger i Spania – La Huerta de Orihuela, La Huerta de Murcia, La Huerta de Valencia og La Huerta de Granada.
Orihuela Costa Mange utlendinger, inkludert svært mange nordmenn, har valgt å bosette seg eller kjøpe feriebolig på Orihuela Costa, kystlinjen som strekker seg fra Punta Prima like syd for Torrevieja til Mil Palmeras ved grensen til Murcia.
Området består av 57 urbanisasjoner, hvorav blant de viktigste kan nevnes Dehesa de Campoamor, Cabo Roig, Playa Flamenca, La Zenia, La Regia, Las Mimosas, Los Dolses, Villamartín og las Mil Palmeras.
Orihuela Costa er en svært populær feriedestinasjon, ikke bare blant utlendinger, men også blant spanjoler. I sommermånedene, særlig i august, kan det være trangt om plassen på kyststrekningens mange strender. Utenfor høysesongen er det imidlertid lett å finne tilstrekkelig med plass å boltre seg på.
Severdigheter i Orihuela
El museo arqueológico comarcal de Orihuela – det arkeologiske museet i Orihuela – som ligger i det gamle kommunale sykehuset San Juan de Dios – er definitivt verdt et besøk. Museet inneholder en omfattende samling gjenstander fra Orihuelas historie fra de tidligste tider og frem til begynnelsen av det 19. århundre.
Museo de la Semana Santa de Orihuela – påskemuseet – beliggende i kirken la Iglesia de Nuestra Señora de la Merced – samlingen består hovedsakelig elementer fra Orihuelas tradisjonelle påskefeiring.
La Casa-Museo de Miguel Hernández – ligger i huset hvor poeten Miguel Hernández bodde i mange år før han flyttet videre til Madrid. Museet inneholder diverse familieminner som fotografier og private eiendeler. Store deler av huset er bevart slik det var da Hernàndezfamilien bodde der.
La Santa Iglesia Catedral de El Salvador y Santa María de la Ciudad de Orihuela – Orihuelas ærverdige katedral fra det 13. århundre er områdets mest majestetiske og imponerende kirkebygg i hele Orihuelaområdet.
Torre de Cabo Roig – er et gammelt vakttårn som i sin tid ble bygget for å overvåke og forebygge angrep fra berberske pirater. Tårnet er erklært som kulturminne.
Palacio Episcopal – bispepalasset – er et palass i barokkstil fra det 18. århundre. Orihuelas biskoper bodde i det staselige Palacio Episcopal frem til bispesetet ble flyttet til Alicante. Bispepalasset er også erklært som kulturminne. Ellers er de mange flotte sandstrendene langs Orihuela Costa å regne som en severdighet i seg selv. Området tilbyr dessuten en rekke naturskjønne utfluktsmuligheter, for eksempel i 634 meter høye Sierra de Orihuela eller den omfattende fjellkjeden La Sierra Escalona, som strekker seg mellom Orihuela, Pilar de la Horada og San Miguel de Salinas.
Valencia-regionen der Alicante og Costa Blanca hører hjemme er egentlig et gammelt kongerike. Man snakker gjerne om Kongedømmet Valencia fra 1238 til 1707, eller Reino de Valencia som det heter på spansk. Men i over to hundre år før dette eksisterte det allerede et kongedømme i regionen, det muslimske. Kongene som regjerte den gang snakkes det imidlertid lite om. De er i stor grad glemt.
Jaime I, eller Jaume I på valensiansk, eventuelt Jakob I på norsk, er kjent som kongen som kjempet og vant de valensianske landområdene tilbake fra muslimene, derav tilnavnet el Conquistador (Erobreren). Dette skal ha skjedd i 1238 og markerte starten på Kongedømmet Valencia. Riket var underlagt Aragón og varte helt frem til 1707.
Men i over to hundre år før dette, nærmere bestemt fra 1009 til 1238, var området regjert av muslimske konger. Hvem var disse?
Valencia-avisen Levante forteller historien om de valensianske kongene man sjelden hører om. Avisen viser til den eneste boken som er skrevet om temaet, en utgivelse som kom ut i 1969 og som aldri ble trykket igjen.
I følge Levante er de muslimske kongene et forbigått kapittel i valensiansk og spansk historie. Eller som avisen selv uttrykker det: «de er benektet, fortiet og marginalisert».
Boken ble skrevet av Ambrosio Huici Miranda (1880-1973), historiker og spesialist på arabisk kultur i Spania. Under tittelen «Historia musulmana de Valencia y su región» (Muslimsk historie fra Valencia og dens region) presenteres for første gang oversikten over de glemte kongene.
Spaniaposten gjengir listen her:
Kong Mubarak I (1009-1017), den første kongen i Valencia, regnet som grunnlegger av kongedømmet. Han kom til makten etter at Kalifen av Córdoba døde uten etterfølgere og ble proklamert som konge fra minaretene av imamen ved moskeen i Córdoba i 1009 (399 etter muslimsk kalender). Kong Mubaraks tropper regjerte landområder fra Requena i Valencia til Tortosa i Catalonia og skal ha bygget et system av vannkanaler fra elven Turia.
Kong Mudafar I Den trofaste (1017-1019), venn og kompanjong til den tidligere kong Mubarak. Regjerte kun i to år.
Kong Labib I Den ambisiøse (1019-1021), en konge også med kort regjeringstid. Forsøkte å ekspandere riket sørover for å erobre Dénia og bremse offensiver fra Murcia.
Kong Abdelaziz I Den mektige (1021-1060), regjerte i hele 40 år og var uten sammenlikning den viktigste muslimske kongen i Valencia. Kalifatet i Córdoba anerkjent ham som suveren kong, en status hans forløpere ikke var tildelt. Utvidet riket fra Tortosa i nord til Murcia i syd.
Kong Abd Al Malik I Den svake (1060-1065), sønn av Abdelaziz I og i motsetning til sin far kjent for å ha forsømt sine plikter som konge. Kong Abd fikk sin kongemakt overvunnet etter en konspirasjon fra Al Mamún som hadde giftet seg med hans datter.
Kong Al Mamún I Den uforsonlige (1065-1075) allierte seg med Toledo. Forsøkte å vinne makten over kalifatet i Córdoba med det for øyet og legge under seg Al Andalus. Han utnevnte en guvernør for Valencia, Rawbas, som presset det valensianske folk til å betale høye skatter.
Kong Al Qadir I Den kortvarige (1075), barnebarn av Al Mamún, arvet folkets hat mot bestefaren og holdt ikke ut som konge mer enn noen få måneder. Ble etterfulgt av broren til Kong Abdelaziz som var støttet av kong Motamid av Zaragoza.
Kong Abú Bakr I Den legitime (1075-1076) sikret en allianse med Zaragoza ved å gifte bort sin vakreste datter til kongen. Døde etter kort tid på grunn av høy alder.
Kong Abú Utman I Den forsiktige (1076-1085), sønn av den forrige kongen. Opprettholdt alliansen med Zaragoza for å beskytte seg mot invasjon av den kristne kongen av Castilla og fra den arabiske i Toledo. De muslimske kongene etablerte den valensiansk-aragonesiske tronen før Aragón eksisterte som rike.
Kong Al Qadir II Den Ambisiøse (1085-1094). Kong Al Qadir regjerte egentlig i Toledo. Etter at Alfonso VI erobret Toledo i 1085 ble han imidlertid sent til Valencia og ble konge der. Alfonso VI godtok han som konge og tillot ham å kreve inn skatter, en posisjon han nøt helt frem til den spanske adelsmannen El Cid (Campeador) inntok kongeriket i 1094 og overtok makten i Valencia.
Rodrigo Díaz de Vivar «El Cid» (1094-1099) utnevnte seg aldri til konge men regjerte Valencia fra 1094 og frem til sin død i 1099. El Cid etablerte et eget herredømme kalt Señorío de Valencia som eksisterte frem til 1102 da det berberske Almohad-dynastiet overtok makten.
Señorío de Valencia (1094-1102).
Almohad-dynastiet (1102-1145) berbisk, muslimsk dynasti av kalifer som regjerte store deler av Nord-Afrika og nordover til Den iberiske halvøy, inkludert Valencia.
Kong Abú Malik eller Abdelaziz II (1145-1146) barnebarn av Kong Abdelaziz I. Gjorde opprør mot Almohad-dynastiet og utnevnte seg selv til konge i Valencia. Ved hjelp av store militære styrker befestet han på nytt Valencia som kongedømme, fra Tortosa i nord til Alicante i syd.
Kong Mardanix I Den listige (1146-1147) en landeier fra Peníscola som regisserte et kupp bak ryggen på Abdelaziz II og overtok makten etter en allianse med Murcia.
Kong Mardanix II Ulven (1147-1171). Nok en mektig konge som regjerte Valencia i over 30 år. Kjent for sin klokskap og intelligens.
Kong Mardanix III Den kortvarige også kalt Abu Kamal (1171) var konge kun en kort periode. Han ble imidlertid regnet som en monark emeritus helt frem til sin død i 1186. Abu Kamal tilbakeførte makten til Almohad-dynastiet og gjennomlevde hele fem av dynastiets keisere fra 1172 til 1228.
Almohad-dynastiet (1172-1228).
Kong Abú I Den modige (1228-1229), en lokal og innflytelsesrik person som utnyttet Marokkos opprør mot Almohad-dynastiet i Nord-Afrika til å ta makten i Valencia. Døde året etter og ble etterfulgt av sin sønn Kong Zeid I.
Kong Zeid I Den utspekulerte (1228-1235). Den eneste muslimske kongen som har en gate oppkalt etter seg i Valencia. På skiltet har han imidlertid fått den uhøytidelige tittelen Moro Zeid (Maureren Zeid). Kong Zeid ble utfordret av et barnebarn av tidligere Kong Mardanix, Zayán, som overtok tornen i 1235.
Kong Zayán I Krigeren (1235-1238). Etter en hard krig overtok Zayán makten i Valencia og utnevnte seg til konge. Den gamle kongen Zeid flyktet til Aragón, der han lot seg kristne ved dåp under Kong Jaume I (Jakob erobreren). Få år senere måtte også den nye kongen Zayán bøye seg for den kristne kongen. Jakob I som allerede var konge av Aragón og Mallorca overtok makten i Valencia i 1238.
Like utenfor Rojales finner vi et museum dedikert til lokal jordbruks kultur. Jordbruk har i tusener av år vært viktigste næring i dette område. Helt inntil nylig da industrialisering og turisme tok over. Museet ønsker å vise hvordan folk levde og arbeidet i jordbruket inntil nylig.
Huerta betyr fruktplantasje eller grønsaksland. Museet holder til på en gammel finca som er blitt restaurert.
Det består av fire bygninger og mer enn 30 mål dyrket mark. Hovedhuset, som er en praktfull bygning, er stort sett bevart som det var og innvendig er det forbausende likt et norskt hjem på 1800-tallet.
De andre bygningene på gården er delt inn i flere avdelinger som viser redskaper og annet utstyr som ble brukt i landbruket for mer enn hundre år siden. Museet har en imponerende samling, og er absolutt verdt et besøk om du er i distriktet rundt Torrevieja.
Rojales ligger ca. 14 km. nord for Torrevieja. Museet ligger litt utenfor puebloen langs den gamle veien mot Guardamar.
Den gamle mauriske fjellbyen Sella, ligger kun 45 minutter nord for Alicante flyplass, kort vei fra Villajoyosa og 420 meter over havet. Den late og ydylliske landsbyen kryper langs fotenden av Sierra Aitana (1557m) som er det høyeste fjellet på Costa Blancakysten.
Sella med sine 633 innbyggere, er trolig en av få fjellandsbyer på Costa Blanca som ikke har blitt urbanisert. Mange ivrige turgåere, fjellklatrere, buddhister og syklister har oppdaget denne lille perlen. Landsbyen blir av mange kalt for ”lille Sveits”.
Dette er den perfekte plassen for de som vil vekk fra strender og turistfellene på Costa Blanca. Her går livet til landsbyens innbyggere i sakte tempo og turister er det få av. De fleste som kommer hit er ute etter stillhet, natur, fjellklatring og et behagelig liv. Kun et titalls utlendinger har slått seg ned her og på barneskolen har de valenciansk som hovedmål. Dette er også det daglige språket blant landsbyens beboere, så det er kanskje ikke så rart at fjellbyen har beholdt mye av sitt autentiske inntrykk.
Sella har et legekontor. De har et svømmebasseng, to banker, kirke, marked to dager i uken, to bakeri som er åpne syv dager i uken, en tobakksbutikk, slakter, matbutikk og et apotek. I tillegg har de en reisende fiskehandler, samt fem restauranter som hver og en spesialiserer seg på egne retter. De rimeligste måltidene får en som regel rundt lunsjtider, da de fleste stedene tilbyr sine kunder dagens meny (menu del dia). På kveldstid er det flere av restaurantene som stenger og de som er åpne serverer a la carte.
På toppen av landsbyen ligger selve kronen på verket. Her finner en ruinene til en gammel maurisk borg og kapellet, “Ermita de Santa Barbara”, som byr på en fantastisk utsikt over havet, landsbyen, terassene med oliven og mandeltrær, samt de nærliggende fjellområdene som for eksempel Puig Campana fjellet (1408m).
900 år gammel vannmølle
Denne vakre og restaurerte 900 årige vannnmøllen er en av de lokale turistattraksjonene i Sella. Den eies av den eksentriske spanjolen Amable Garcia Fraces, som er født og oppvokst der. Vannmøllen ble brukt aktivt blant bøndene i mils omkrets helt frem til 1969 og kvinnene kom bærende på korn helt fra Villajoyosa, kan Amabla fortelle.
I dag er stedet mer å betrakte som et museum og det er også hjemmet til Amable. Han viser gjerne nysjerrigee turister vannmøllens rariteter og forteller ivrig om dens historie. Siden Amable ikke får støtte fra det offentlige til å holde vannmøllen ved like, tar han mellom 7-8 euro for en omvisning, sier han. Vannmøllen kan ikke sees langs hovedveien så det er lurt å spørre en av de lokale om veien. Eieren snakker engelsk og synes det er greit at folk stikker innom og banker på. Helst etter klokken tolv sier han.
Font major – vannkilden
Dette er Sellas naturlige vannkilde og de lokale tar seg gjerne en forfriskende dukkert i denne vanngulpen når landsbyens lokale svømmebasseng blir for varmt midt på sommeren. Her er det også små piknikområder oppover langs terrassene og oaser av velpleide frukttrær ligger fristende nær de oppmerkede naturstiene.
Det gamle vaskeriet
Langs hovedveien i Sella ligger fortsatt det gamle vaskeriet. Her brukte kvinnene i bygda å møtes for å vaske klær og utveksle “siste nytt”. Rent vann renner fortsatt ned fra fjelllet og inn i kummene, så hvem som helt kan fortsatt ta med seg en dunk skittentøy hit. Rett ved vaskeriet finners to offentlige vannkraner med friskt fjellvann og folk kommer fortsatt langveis fra for å fylle opp tomme vannflakser med Sellas rene fjellvann.
Buddhistene i Sella
Bak den store parkeringsplassen i Sella og lengre innover i fjellet, kommer en til en plass de lokale kaller ”Buddhistdalen.” En buddhistleir ved navnet Guhylaoka (hemmelig rom) holder til her og buddhister fra hele Europa kommer hit på rekreasjon. Det er flere slike steder innover i dalen og buddhistene eier store deler av området. De kommer for å finne fred, harmoni og for å meditere.
-Dalen er kjent for å tiltrekke seg spirituelle og her bor også flere kunstnere som henter inspirasjon fra naturen, sier Martin Harrison-Smith, som er en av de lokale utlendingene i landsbyen. Han har forteller at de også har et variert fugleliv i området.
– Vi har noen imponerende store ørner som kan bli inntil to meter. En treffer også på falk og en svært fargerik fugl som kalles hoopoi. I mai, juni og juli er her mange forskjellige sommerfugler og vakre ville blomster.
Han forteller at de også har slanger, men at det kun er en liten slange som heter Wiper som er farlig. Villsvin og ville geiter ferdes også i disse fjellområdene, hevder Martin. Selv er han fra England, men han har forelsket seg i Sella og de siste årene har han tilbrakt mye av sin tid på å bli kjent med alt naturen i nærområdet har å by på.
Turområder Sella blir på på folkemunne kalt ”lille Sveits ”. Folk kommer hit fra nær og fjernt for å klatre i fjellene og får og gå eller å sykle langs de oppmerkede naturstiene. Flere av lokalbefolkningen, inkludert Martin, har spesialisert seg på fjellvandring og de tilbyr blant annet klatrekurs, utflukter, naturopplevelser og overnatting. Mange av de små landsbyhusene står tomme og disse leies ut til tilreisende.
Martin og Angela Litt historie
Angela Harrison-Smith er spansk og gift med Martin. Hun er landsbyens lokale guide og har samlet sammen historien om fjellbyen. Hun forteller at maurerne slo seg ned i Sella på 700 tallet.
Under den mauriske perioden var dette den landsbyen som hadde best økonomisk utvikling i Spania, forteller hun. På grunn av de store vannforsyningene Sella har fra sine to elver, var fjellbyen svært attraktiv og i tillegg var de beskyttet av fjell og hadde god utsikt over Middelhavet.
-I år 1230 prøvde den spanske kong Jaume den første å kaste maurerne ut, men forgjeves. Det ble små opprør i lang tid fremover og til slutt fikk maurerne et ultimatum på 1500 tallet. Enten så måtte de bli kristne eller forlate Spania. Mange ble boende.
Likevel ble det mye uro fordi maurerne ikke konverterte helt til kristendommen. Til slutt beordret kong Phillip alle maurerne ut av Spania i 1609, sier Angela.
Guiden forteller at ut av Spania og ut av Sella tok maurerne med seg masse kunnskap som spanjolene selv ikke hadde. Sella ble en spøkelsesby og de lokale myndighetene bestemte seg for å bygge opp igjen landsbyen. Folk ble tilbudt rimelige landområder. Moskeer ble revet ned og kirker ble reist.
Maurerne bygde terrassene med oliven og mandeltrær. De dyrket druer, nisperos og kirsebær. Mye av dette står fremdels igjen, men i 2011 er det ingen i Sella som kan leve av jordbruk alene. Den eldre generasjonen tar seg av det meste av jordbruket, mens den yngre garde stort sett jobber med småbedrifter i landsbyen eller pendler til turistområdene langs kysten.
Kystlinjen av Costa Blanca og Costa Calida byr på mange gode dykkesteder. I den nord-østlige delen av kysten er det primært kystlinjen fra Altea, via Calpe, Javea og Moraira hvor det dykkes mest. Både delfiner og store stimer av barracuda ses regelmessig. En månefisk på flere hundre kilo ble også observert av dykkere utenfor Calpe for kort tid tilbake. Mange dykkere legger også turen til havet utenfor Sierra Helada, mellom Alfaz del Pi og Benidorm hvor det også finnes både delfiner og sunkne romerske skip. Lenger syd er det høyest aktivitet i området fra La Manga hvor det er over tyve dykkbare vrak og hvor Cabo de Palos er base for den organiserte dykkingen.
Middelhavskysten gir enkel tilgang på dykking året rundt. Det finnes dykkersentra her i nesten hver havn. Spaniaposten tok denne gangen turen ned i dypet med Greenwich Diving, ett dykkersenter som holder til i lystbåthavnen Campomanes, noen minutters kjøring nord fra Altea sentrum.
Høy aktivitet i Altea
Skotten Geoff Stenhouse driver dykkersentere med sin kompanjong tyskeren Guido. De overtok senteret i 2009 og har opprustet det hele vesentlig siden det og aktiviteten har økt. Alt av utstyret som brukes for kurs eller som tilbys for utleie er nytt. Alle tanker er nyoverhalte. Det er svært høy aktivitet ved sentere, her dykkes det hver dag hele året opptil fire dykk pr. døgn. Senteret har to dykkerbåter, slik kan man sende nybegynnere og mer erfarne dykker til forskjellige dykkersteder. Når man holder dykkerkurs foregår også mye av dykkingen fra stranden nesten rett utenfor senteret.
Senteret kjører ukentlige nybegynnerkurs, PADI Open Water, det er ett svært internasjonalt klientell så det går oftest i engelsk, tysk eller spansk. Det er mulig å få kursmateriell også på norsk for de som ønsker det. Ved Greenwich Diving holder de selvsagt også kurs for å oppfriske kunnskapene for de som ikke har vært i vannet på lenge, i tillegg til videreutdanning og spesialkurs for erfarne dykkere. Senteret leier ut alt av nødvendig utstyr og tilbyr også fylling av 200bars flasker med luft. For dykkere som vil ha NITROX er Calpe nærmeste sted for påfyll.
Fasilitetene er imponerende gode, det er garderobe med toalett, dusj og rom for å skifte i for både menn og kvinner. Og alt nødvendig for å vaske og rense utstyret etter ett dykk. Greenwich Diving ble i 2009 tildelt en pris av den internasjonale dykkerorganisasjonen PADI, for kvalitet og høy aktivitet ved senteret i Altea.
Vi drar ut fra dykkersenteret midt i spansk lunchtid, litt over klokken to. En spanjol fra Madrid hopper på i sisteliten og får med seg leieutstyr. Han sier anpustent at han nettopp kom fra hovedstaden og klør etter å komme seg i vannet.
Divesite: Las Fuentes
Det blåser godt med store bølger denne dagen Spaniapostens utsendte skal ned i dypet. Det blir derfor valgt ett forholdsvis nært dykkested like utenfor «Cabo Toix», en kort tur nord for Campomanes. Det mest spesielle ned dette stedet rett utenfor de bratte klippene er «fontene» som spruter kaldt ferskvann ut av fjellet mellom åtte og ti meters dyp. På sommeren fremstår disse som noen meterhøye undervannsfontener man tydelig ser på grunn av forskjell i saltinnhold og temperatur, i perioder hvor det har regnet mye er trykket på ferskvannet fra fjellene langt høyere og store «sopper» kan tydelig ses fra undervannskildene.
Murener og blekksprut
Las Fuentes er ett ganske grunnt dykkersted hvor man ikke kommer under ca 12 meter. Området kjennetegnes med flere kjemesteiner under vann hvor man lett finner blekksprut som holder til i sprekker mens de barrikaderer seg med steiner når den synes dykkeren blir litt for nærgående. Dykkerlykt kan være en god idee her, Murener sitter også gjemt bort i de mørke sprekkene, noen ganger med ett par reker som «samboere».
Rensefiskene har også sine stasjoner her hvor man kan se besøkende fisker i vertikal posisjon, slik de signaliserer til rensefisken at den har fredelige hensikter og gjerne vil bli kvitt litt parasitter fra kroppen.
Noen grotter langs berget lar seg utforske under vann her. Det var ikke satt av luft eller tid til det på dette dykket, men med en slik nærhet til gode dykkersteder er det lett å dra tilbake.
Ubåter, vrak og romerske gallioner
Det er ett utall dykkerstedet å utforske innen kort avstand. I tillegg til dyre og planteliv har årtusener med skipsfart satt sine spor på Costa Blanca. Rester av skipsvrak fra mange av middelhavets sivilisasjoner ligger langs hele kysten og det er ikke sjelden romerske amforaer lokaliseres av dykkere utenfor Altea, Alfaz del Pi eller Benidorm.
Utenfor Calpe ble det 28. mars 1943 sunket en tysk u-båt (U-77) som det sies skal ha inneholdt store mengder gull. Men på 80 meters dyp er denne kun innen rekkevidde for tekniske dykkere. Sportsdykkere besøker ofte vraket på dager på god sikt, for å betrakte u-båten fra 35-40 meters dyp. Det finnes også to kjente nyere vrak litt nord-øst for Calpe på ca. 25 meters dyp.
Utenfor Villajoyosa ble det i år 2000 oppdaget ett seilskip fra det første århundre på rundt 25-30 meters dyp. Lasten var blant annet hundrevis av amforaer fylt med «garum», en romersk fiskesaus hovedsaklig laget av gjærede fiskeinnvoller og blod. Skipet som var laget av tre har blitt datert til ca år 50 og skal være ett av middelhavets viktiste arkeologiske undervannsfunn.
Kystområdet her er fullt av fortsatt udokumenterte vrak helt fra før romertiden og frem til både første og andre verdenskrig. Stiftelsen «Fundación Greenwich de Actividades Subacuáticas» er tilknyttet universitetet i Alicante og arbeider blant annet for å kartlegge og dokumentere de utallige vrak og historiske funn gjort utenfor kysten fra Cabo de la Nao (Javea) til Cabo Cervera (Torrevieja).
Bukten utenfor Altea byr på et rikt dyreliv. Med dykkermaske og snorkel er det her muligheter til å treffe på alt fra delfiner til blekksprut og oppleve tusener av småfisk i stim. Sjøgrasset «poseidon» som vokser i bukten er et viktig oppvekstområder for flere arter her.
Et samarbeide mellom en dykkerskolen Greenwichdiving, rådhuset i Altea og Institut d’Ecologia Litoral (Stiftelsen for kyst og milljø) gir nå flere en mulighet til å oppleve verden under vann. Hver onsdag klokken 10.00 fra og med 6. juli og frem til slutten av september organiseres det snorkleturer hvor alle interesserte kan bli med.
Dykkiing og snorkling i AlteaTurene går fra stranden i La Olla like utenfor Altea og fra lystbåthavnen «Puerto de Campomanes» til Mascarat. Dette er enkle snorketurer på grunt vann som er tilrettelagt også for nybegynnere. Å bli med å snorke er i utgangspunktet gratis men man må kjøpe en forsikring som koster 10 Euro for å bli med. Om man ikke har egen maske, snorkel og finner kan man leie dette for 5 Euro.
Interesserte kan kontakte Greenwichdiving i Altea for å reservere plass. Eller kontakt dykkersenteret på telefon 966 881 457. Skotten Geoff Stenhouse driver dykkersentere med sin kompanjong tyskeren Guido. De overtok senteret i 2009 og har opprustet det hele vesentlig siden det og aktiviteten har økt.
Stabile gode forhold og tilgang på en rekke gode dykkesteder langs kysten, spesielt i området Altea – Moraira har gjort stedet populært blant dykkere fra hele Europa. I tillegg til ett rikt og variert liv i sjøen er det ett utalls grotter på kyststrekningen og flere øyer i kort avstand fra kysten hvor det også dykkes.
En av Spanias mange litt snodige men morsomme festivaler er «Batalla de los Flores», blomsterslaget som går av stabelen siste søndag i juli hvert år. Et fargerikt lite opptog, med musikk og store flåter med jenter kledd som «falleras» går opp og ned Valencias «Paseo de la Alameda». Høydepunktet er når får man får kaste blomster på de stivpyntede. Men jentene er ikke forsvarløse de er «tungt bevæpnet» med tennisracketer så de kan forsvare seg og slå tilbake.
Batalla de los Flores markerer slutten på juli-festivalen som feires i nesten hele juli. Valencia byr i løpet av måneden på utendørskino, fyrverkeri, en rekke konserter mange av dem som en del av byens jazz-festival.
Tradisjonen går tilbake til 1892, det hele begynner med at de dekorerte flåtene blir kjørt opp og ned avenyen «Paseo de la Alameda» fire ganger. De stivpyntede jentene som sitter på flåtene er «Falleras» som representerer sin bydel og sin «falla» en av dem er den regjerende «dronningen» eller «Falla Mayor», de andre konkurrere om tittelen for neste år. Den regjerende «Falla Mayor» får æren av å være et av de mest ettertraktede målene for blomtene som etterhvert suser gjennom luften den femte gangen opptoget går gjennom avenyen.
Hei, vi bruker informasjonskapsler / cookies for å sikre kvaliteten på tjenestene våre. cookies inneholder ikke informasjon som identifiserer en bruker personlig.
Sella blir på på folkemunne kalt ”lille Sveits ”. Folk kommer hit fra nær og fjernt for å klatre i fjellene og får og gå eller å sykle langs de oppmerkede naturstiene. Flere av lokalbefolkningen, inkludert Martin, har spesialisert seg på fjellvandring og de tilbyr blant annet klatrekurs, utflukter, naturopplevelser og overnatting. Mange av de små landsbyhusene står tomme og disse leies ut til tilreisende.
Murener og blekksprut
Dykkiing og snorkling i AlteaTurene går fra stranden i La Olla like utenfor Altea og fra lystbåthavnen «Puerto de Campomanes» til Mascarat. Dette er enkle snorketurer på grunt vann som er tilrettelagt også for nybegynnere. Å bli med å snorke er i utgangspunktet gratis men man må kjøpe en forsikring som koster 10 Euro for å bli med. Om man ikke har egen maske, snorkel og finner kan man leie dette for 5 Euro.
+34 69 444 1084
