I 1962 traff svenske Ulla og spanske Manuel hverandre for første gang i Ystad. Elleve år senere, i 1973, flyttet ekteparet Asensio med fire barn til Altea.

– Manuel reiste rundt i Europa med noen kamerater. På et tidspunkt havnet de i Tyskland, og derfra gikk veien videre Sverige og min hjemby Ystad. Det var der vi traff hverandre for første gang. Etter hvert giftet vi oss, og i 1973 fikk vi låne en liten sum penger, som vi brukte på å reise til Spania og starte et bilverksted. Manuel er utdannet bilmekaniker, forteller Ulla Asensio.

Manuel Asensio er opprinnelig fra Avilas (Asturias), og ville egentlig flytte tilbake dit, men hans svenske kone ville til kysten. Det var en spansk venn av ekteparet hjemme i Sverige, som tilfeldigvis hadde en søster i Altea, hun var både behjelpelig med å finne et egnet verkstedlokale i Avenida de La Nucia, og en gammel leilighet de kunne bo i.

Ganske annerledes
Det var allerede noen svensker bosatt på det nordlige Costa Blanca i 1973. Det fantes en svensk restaurant på Hotel Tres Coronas i Benidorm, og en bar som het Mias. Dessuten fantes det en svensk skole i Altea. Men Ulla og Manuel ville ha barna på spansk skole.

– Ting var helt annerledes enn hjemme. Sverige var et moderne sosialdemokrati, mens Spania fortsatt var et gammeldags, og ikke minst katolsk, diktatur. Våre barn ble fryst ut på skolen, ikke så mye av de andre elevene, men av lærerne, fordi de var protestanter, de var liksom ikke ordentlig kristne, sier Ulla.
Nordmenn var det lite å se til i 73, Ulla kan huske at Manuel fikk en eldre norsk kunde på bilverkstedet etter en stund, han bodde i Alfaz, men det var det. Først på første halvdel av 80-tallet ble en norsk skole etablert i sjømannskirken i Villajoyosa.

– De var ikke så glade i utlendinger her den gangen, da vi flyttet ned mot slutten av Francoæraen. Vi som bodde her merket at vi ikke var særlig populære. Men det endret seg fort. Det spanske samfunnet forandret seg radikalt da Felipe Gonzales ble statsminister i 1982. Da ble det nye tider, landet ble modernisert og åpnet seg mot verden, og vi kvinner fikk flere rettigheter.

Underskriftskampanje mot Palme
Kort tid etter at Ulla og Manuel hadde flyttet nedover, gikk Sveriges statsminister, Olof Palme, ut med hard kritikk av Francos fascistregimet. Noe den spanske diktatoren naturligvis ikke satte særlig stor pris på.

– De fleste svenskene som bodde her nede den gangen, levde godt. Og de begynte å frykte at Palmes kritikk av Franco skulle føre til at de ble kastet ut av Spania. Derfor startet de en underskriftskampanje, hvor de gikk rundt og forsøkte å få alle svensker i området til å skrive under på at de ikke støttet Olof Palme, forteller Ulla.

De første årene som fulgte etter Francodiktaturet, den såkalte overgangen til demokratiet, var en skjør politisk periode for Spania. Og i den 21. februar 1981 stormet Antonio Tejero , sammen med 200 bevæpnede Guardia Civil  agenter, parlamentet i Madrid, akkurat i det Leopoldo Calvo Sotelo utnevnes til landet nye statsminister. Kuppet var imidlertid mislykket, og allerede dagen etter var tilstandene under kontroll.

– Det var et av fascistpartiene som var ganske populære i Altea den gangen, Fuerza Popular tror jeg det het. Under statskuppet gikk de rundt i byen her med lister over personer som ikke var velkomne lenger. Jeg befant meg på den listen, ene og alene på grunn av at jeg sa det jeg tenkte, dette var jo diktaturforkjempere, i deres verden skal folk holde kjeft, og ikke ytre egne meninger. Men statskuppet viste seg heldigvis raskt å være mislykket, og Fuerza Popular forsvant nesten like raskt ut av offentlighetens lys.

Trøtte av diktaturet
Ulla følte seg aldri utrygg verken under diktaturet, eller under i de litt urolige årene som fulgte.

– Francoregimet var undertrykkende og brutalt på flere måter. Men jeg fryktet aldri for min egen sikkerhet. Under overgangen til demokrati hadde jeg heller ingen store problemer. Det var først når man måtte ha kontakt med myndighetene at man merket maktapparatet, restene av diktaturet hang igjen i mange år. Som sagt stabiliserte ikke forholdene seg skikkelig før Gonzalez kom til makten i 82.

Ullas inntrykk er at spanjoler flest var svært tilfredse med måten Spania utviklet seg på etter Franco. Folk var åpenbart trøtte av diktaturet.

– Her langs kysten var det jo etter hvert en del skandinaver, og det virket for meg som om spanjolene hadde sansen for vår sosialdemokratiske modell. Særlig de spanske kvinnene, de uttrykte stor beundring for oss liberale skandinaver, bare det at vi turde å snakke om kvinnefrigjøring imponerte dem.
Kvinnenes rolle i det spanske samfunnet i 1975 var temmelig tilbakestående i Nord-europeisk sammenheng. De deltok i praksis ikke i arbeidslivet, bortsett fra de som hadde utdannelse, som lærere og sykepleiere og lignende.

– De få kvinnene som jobbet, tjente så dårlig at de ikke kunne forsørge seg selv. Når de giftet seg var uansett arbeidskarrieren over. Det var slik det var den gangen.

Andre tider
I det ”førdemokratiske” Spania, gikk de fleste bare grunnskolen, før de tok fatt på arbeidslivet. Og det var arbeid til alle under Francoregimet.

– Jeg kan huske at det bare var en videregående skole i området. Folk kom gjerne langveisfra for å gå der. Men det var ikke vanlig med mer enn 8 års skolegang. I dag er det helt annerledes, man merker ikke de helt store forskjellene mellom Spania og Sverige lenger. De henger kanskje litt etter på det sosiale her. Men det kommer seg. Nå får for eksempel kvinner 2.500 euro ved fødsel, og de unge får økonomisk hjelp for å kunne flytte hjemmefra og stifte familie.

– Når det gjelder helsevesenet, har jeg nylig lest en rapport hvor Spania havner på fjerdeplass over verdens beste, Sverige havnet til sammenligning på niende, mens Norge endte på syvende hvis jeg ikke husker feil.

Alltid kontakt med skandinaver  
Ulla jobber som hjelpepleier ved Bærum kommunes sykehjem i Altea, og har alltid hatt kontakt med skandinaver både gjennom jobben og på fritiden.

– Jeg omgås daglig skandinaver her, og trives med det. Men vi er ikke alltid verdensmestere i integrering. Det blir litt klikker liksom. Det finnes folk som har bodd her like lenge som meg, og som enda ikke kan spansk. Hjemme i Sverige forlanger vi at utlendinger lærer språket. Det er litt trist at ikke alle tar dette til etterretning når de selv flytter utenlands. Men jeg må innrømme at det for eksempel kan være vanskelig å få seg en spansk venninne, selv om jeg føler meg fullstendig integrert, har jeg fortsatt ikke fått noen etter 35 år. Jeg vet ikke riktig hvorfor, det er bare sånn, sier Ulla.
Familien Asensio stortrives i Altea, innimellom er de i Ystad, og de liker seg også godt der. Dessuten har de et lite hus i Manuels hjemby Avilas, som de besøker av og til.

– Manuel er forresten veldig glad i Sverige, og han snakker flytende svensk. Jeg og liker meg i Ystad, i sommerhalvåret i hvert fall. Vi kommer nok til å være litt frem og tilbake i fremtiden. Men basen vil alltid være her, det er Altea som er hjemme, erklærer Ulla Asensio.