Da Alberto Núñez Feijóo gikk på scenen sist torsdag til noe som lignet en rockestjernes velkomst, sto det et kampanjeskilt bak ham med teksten: Dette er øyeblikket. Mange i den store folkemengden i Castelldefels, en velstående kystby i nærheten av Barcelona, håpet at han kunne bli Spanias neste statsminister.

Med mindre enn to uker igjen til nyvalget 23. juli ser det slik ut.

En rekke meningsmålinger spår at PP-lederen Feijóo vil få flere stemmer enn det regjerende sosialistpartiet, men PP vil ikke få flertall og kan bli nødt til å støtte seg på det høyreekstreme partiet Vox.

Hva vil det bety for Spania – og Europa – hvis Feijóo flytter inn i Moncloa-palasset, den spanske statsministerens offisielle residens i utkanten av Madrid?

I løpet av sommerens hektiske valgkamp har han insistert på at han kan regjere alene uten Vox, men det kan kreve at sosialistene og det venstreekstreme Sumar-partiet avstår fra å stemme – noe de har nektet å gjøre så langt.

Feijóo betegner seg selv som en «kjedelig teknokrat», i motsetning til den sosialistiske statsministeren Pedro Sánchez, som har fått kallenavnet «El Guapo» – den kjekke – på grunn av sitt filmstjerneutseende.

De to mennene møttes i en kaotisk TV-debatt mandag kveld som observatører mener Feijóo vant – eller rettere sagt, Sánchez tapte.

Den 61 år gamle konservative lederen har lovet sterk støtte til EU, støtte til Ukraina og å fremme forbindelsene mellom Europa og Latin-Amerika.

En seier for PP ville bety at en høyreregjering ville overta Spanias seks måneder lange formannskap i EU-rådet, som sosialistene tok over 1. juli.

Feijóos parti har inngått en rekke avtaler om å regjere sammen med Vox i en rekke regionale regjeringer siden lokalvalgene i mai, og Sanchez forsøkte å antyde at det samme kunne skje på nasjonalt nivå.

For hver grad av global oppvarming blir Spanias klima halvannen grad varmere.

Spania opplever allerede alvorlige konsekvenser av klimaendringene, viser en ny rapport fra Greenpeace. Rapporten, som ble publisert 5. juli av organisasjonens vitenskapelige enhet ved University of Exeter, skisserer hva klimakrisen kan gjøre med Spania.

«Prognosene viser at hvis Spania ikke kutter kraftig i utslippene som forårsaker global oppvarming, vil landet bli varmere, tørrere, tørrere og mer brannfarlig», sier Maria José Caballero, enhetsleder for Rapid Response i Greenpeace Spania.

«Landet vil oppleve flere oversvømmelser og kraftige branner, i tillegg til konsekvensene av havnivåstigningen. Dataene i rapporten viser at det haster med å kutte utslippene og takle klimakrisen ved å iverksette ambisiøse tiltak som alle politiske partier må forplikte seg til.»

Hvor raskt varmes Spania opp?

For hver grad av global oppvarming blir Spania 1,5 ℃ varmere, ifølge rapporten. Effekten er enda mer uttalt i innlandet i landet.

Spania forventes å nå 2 ℃ oppvarming i løpet av de neste 20 årene, med mindre det foretas umiddelbare og kraftige kutt i de globale klimagassutslippene. I det verste utslippsscenariet kan oppvarmingen nå 4 ℃ innen utgangen av det 21. århundret.

Selv med utslippskutt forventes klimaet i Spania å bli varmere. Oppvarmingen skjer og vil fortsette å skje raskere enn det globale gjennomsnittet, med omfattende konsekvenser for folks liv, påpeker Greenpeace.

Middelhavet blir også varmere. Overflatetemperaturen forventes å stige med mellom 1,8 °C og 3,5 °C innen 2100.

Selv om de gradvise klimarelaterte endringene i økosystemene kanskje er mindre «synlige», er de «ikke mindre alvorlige enn de katastrofale hendelsene», sier Paul Johnston, leder for Greenpeace Science Unit ved Exeter University.

Den amerikanske forfatteren og hans kone Hadley ankom den spanske byen om kvelden 6. juli 1923. De skulle komme tilbake flere ganger, men resten av livet ville de alltid huske den første San Fermín-festen, da alt var nytt og friskt.

Klokken 05.30 den 10. juli 1923 vekkes de som står i kø for å kjøpe tyrefektingsbilletter ved kiosken på torget i Pamplona av rystelser som får avisene de har viklet rundt seg for å holde varmen, uvitende om at jordskjelvet som skulle gi gjenklang de neste hundre årene hadde ankommet torget med buss fire dager tidligere.

Ernest Hemingway og kona Hadley ankom om kvelden 6. juli 1923, Hemingways første besøk i Pamplona. «Vi landet om natten», skrev han noen måneder senere i den kanadiske avisen Toronto Star. Paret hadde reist fra leiligheten sin i Paris. Avstandene var de samme i 1923 som i dag, men de hadde reist fra et Paris som lå mye lenger unna Pamplona enn i dag.

Denne kvelden stiger Ernest og kona av bussen på Plaza de la Constitución og kjemper seg gjennom den feststemte folkemengden til Hotel La Perla. Rommet de hadde reservert på hotellet ved torget, er ikke booket på forhånd, de blir tilbudt et enkeltrom til 14 dollar per natt, noe som nesten tilsvarer månedsleien i Paris. Hemingway-paret klager over at det er for dyrt og takker nei. Eieren Ignacia Erro skaffer dem et rom i et privat hjem i Calle Eslava nummer 5 for 5 dollar natten.

Hemingway holdt livet ut myten om at han og kona Hadley var svært fattige i Paris på begynnelsen av 1920-tallet. «Man ble veldig sulten når man ikke spiste nok i Paris», skrev Hemingway i A Moveable Feast. Det ville være romantisk for en ung forfatter å være sulten i 1920-tallets Paris, og man kan til og med tro det når man sitter ved et bord på La Closerie de Lilas i Montparnasse. Det er en motvekt til stemningen, og troen på arbeidet gir næring, og lidenskapen demper sulten.

Det ville være vakkert å tro det. Men så kommer virkeligheten inn, setter seg ved nabobordet og skriver en ny historie.

I 1923 ga Hemingways journalistikk og konas fond dem en inntekt på rundt 5000 dollar i året. Leiligheten deres i Paris kostet 16,83 dollar i måneden. Året før hadde han publisert en artikkel i Toronto Star Weekly med tittelen «Living on $1,000 a Year in Paris».

Denne juli-kvelden går han og Hadley gjennom svingdørene på Hotel La Perla og ut på det varme, overfylte torget. Han observerer festdeltakerne som danser til «Astráins vals» og feirer fiestaens åpningskveld, lytter til to menn som spiller på baskiske fløyter og trommer mens de går forbi bordene på Café Iruña, gjestene roper for å bli hørt mens hvitkledde kelnere kjemper for å komme seg frem mellom bordene, og så hører og kjenner han plutselig smellene og kjenner den skarpe lukten av krutt når Don Manuel Oroquieta, den lokale pyroteknikeren, skyter opp fyrverkeri på nattehimmelen over torget.

«Make all that come true again», skulle Hemingway skrive mange år senere, men nå, i denne begynnelsen, begynner han å gjøre alt dette til virkelighet.

«Så vidt jeg vet, var vi de eneste engelsktalende menneskene i Pamplona under feriaen», skriver Hemingway i «Pamplona in July», en artikkel i Toronto Star Weekly som ble publisert i oktober 1923. Kanskje hadde han rett, kanskje var han og Hadley de eneste utlendingene, men de var langt fra alene på fiestaen i juli, noe som fremgår av denne forsideartikkelen i lokalavisen El Diario de Navarra den 6. juli:

«Etter mengden mennesker som har ankommet de siste dagene å dømme, i den grad at togene i går og i dag har doblet og tredoblet sin kapasitet, viser det seg at vi ikke alle får plass i byen. De siste årene har vi vært nødt til å ta billett for å drikke en kopp kaffe, gå på teater, sirkus eller til og med sove. Men i år kommer det til å bli grusomt.»

I en annen forsideartikkel 6. juli beklager journalisten José Asenjo seg: «Alt ved fiestaen har forandret seg. Den er ikke lenger hva den var. De har forvansket den.»

Hemingway innså raskt hvilken skadelig effekt publisitet og masseturisme kunne ha på fiestaen. I oktober året etter publiserte han «Pamplona Letter» i The Transatlantic Review: «Egentlig kan jeg ikke skrive noe mer. Det nytter ikke. Enten ville det kjede en masse folk, eller så ville Cooks neste år kjøre turneer der nede. Jo mindre publisitet det får, jo bedre.»

Han skrev imidlertid mer, og romanen han publiserte to år senere, forårsaket rystelser i Pamplona som var kraftigere enn de som hadde stått i kø ved billettluken tre år tidligere. I juli 1929 publiserte vennen og journalisten Guy Hickok, som hadde fulgt ham til fiestaen det året, «Novel Describing Pamplona’s Fiesta Made Hemingway Father of Spanish Town» i Brooklyn Daily Eagle:

«For den engelske leserverdenen er Ernest Hemingway Pamplonas grunnlegger. Han plasserte fiestaen i romanen The Sun Also Rises, og ting har aldri vært helt det samme. Boken, med sin romantikk på bakgrunn av fiestaens forbløffende ånd, har vært ansvarlig for utviklingen av en betydelig turistvirksomhet.»

Men denne kvelden, når paret begir seg av gårde gjennom de mørke, trange, fiesta-gale gatene med en gutt som bærer ryggsekkene deres mot overnattingsstedet deres i Calle Eslava, og Hadley er gravid i sjette måned, er alt friskt og nytt, og 23 år gamle Ernest Hemingway er bare et anonymt, fremmed ansikt i mengden, og han bærer ingen byrde på sine skuldre.

Fiesta: drikke på kafé Iruña, danse på Plaza de la Constitución, spise fem- og seksretters måltider i spisesalen i underetasjen på Hotel La Perla.

Hemingway kunne drikke på Café du Dôme og Closerie de Lilas i Paris, han og Hadley kunne danse i bal musette nedenfor leiligheten deres i Rue Cardinal Lemoine; for mindre enn prisen på en corrida-billett (tyrefekting) i Pamplona kunne de begge spise et måltid på Le Pré Aux Clercs, deres favorittrestaurant i Paris. Men det fantes ingen okser i Paris.

Det fantes heller ikke okser i stuerene Oak Park, Illinois, Hemingways barndomsby, for okser hadde blitt forbudt innenfor bygrensen fordi byfedrene mente at de enorme testiklene deres var uanstendige.

I 1928 ble petoen, en tung beskyttelsesmadrass som ble brukt til å beskytte hestene mot hornene i tyrefekterarenaen, lovfestet av Primo de Riveras regjering, men i 1923 var blodige, opprevne hester et vanlig syn i arenaen.

I den fornemme landsbyen Oak Park var det ingen avmagrede hester som løp gjennom gatene. Doktor Hemingways hest hadde en gang stukket av ned Oak Park Avenue, men det eneste offeret var den svarte vognen hans. Men Hemingway hadde et nært forhold til innvoller og blod, for under sin tjeneste i Røde Kors som ambulansesjåfør i Italia under første verdenskrig hadde han og de andre frivillige samlet inn kroppsdeler fra fabrikkarbeiderne på en ammunisjonsfabrikk som hadde eksplodert i nærheten av Milano, og i en skyttergrav ved Fossalta di Piave hadde han sett sitt eget blod lekke fra sårene i beina etter at en østerriksk bombekaster hadde eksplodert og drept en italiensk soldat og såret en annen.

Den sommeren i Pamplona var Hemingway en taurin-neofytt, selv om han hadde sett sin første corrida i Madrid 27. mai. Han så på corridaen som en tragedie og beundret motet og æren som kreves for å kjempe mot en okse, men i bunn og grunn fornemmet han umiddelbart corridas mystiske, dødelige kunst: «Tyrefekting er den eneste kunsten der kunstneren er i livsfare og der graden av briljans i utførelsen er overlatt til utøverens ære», skrev han i Death in the Afternoon. Tyrefekting, «det vakreste jeg noensinne har sett», skrev han til ambulansekollega Bill Horne etter feriaen det året. Sesongen før hadde Death in the Afternoon vært til stede på sanden i Spania: åtte tyrefektere hadde blitt drept i ringen.

Hadleys eneste kontakt med tyrefekting hadde vært Ernests entusiastiske fortellinger om tyrefektingene han hadde sett på sin første tur til Spania noen uker tidligere, og kveldene han diskuterte tyrefekting med Gertrude Stein, avantgardeforfatter og Hemingways mentor, og hennes ledsager Alice B. Toklas i salongen deres i Paris. «Jeg er veldig ivrig etter å snakke om Toros y Toreros med deg», skrev han til Stein i et brev datert 20. juni. Den 7. juli klokken 6 om morgenen skulle Hadley få se sine første «toros bravos».

De skynder seg sammen med folkemengden mot tyrefekterarenaen for å overvære encierro, okseløpet. I artikkelen «Pamplona i juli» later Hemingway som om han ikke vet noe for dialogens skyld:

«‘Hei, hva kommer til å skje?’. spurte jeg en avisbud.

‘Encierro’, sa han hånlig.

‘Hva er encierro?’ spurte jeg. spurte jeg ham. «

De skynder seg til tyrefektingsarenaen, som har vært fullsatt siden kl. 05.30. Paret betaler 15 cent hver for en billett til øvre dekk, der de står på balkongen og ser de seks oksene, fem svarte og en mørkegrå, komme ut fra Estafeta Street og galoppere ned den inngjerdede rennen og inn i ringen. Hadley og Ernest skynder seg inn for å se oksene på sanden. Ingen av de rundt 50 mennene foran dyrene faller ved inngangen til arenaen denne morgenen, og oksene, eskortert av okser, galopperer rolig gjennom porten og inn i innhegningene bak arenaen. Etter encierroen slippes tre kampkyr med polstrede horn inn i ringen, slik at menn og gutter kan teste motet sitt med provisoriske kapper. De 15 000 tilskuerne i arenaen heier på både kyrne og mennene som forsøker å passere dem, og bare én mann blir ført til sykestuen.

En morgen sniker Ernest seg gjennom trebarrikaden og går inn i ringen for å møte de kjempende kyrne, sammen med rundt 300 andre menn og gutter. Det er en prøvelse for motet, men først og fremst en spennende opplevelse. «Jeg pleide å gå inn i amatørkampene om morgenen», skriver han senere, en praksis han kommer til å fortsette med de neste årene.

Senere samme morgen, da paret forsøker å krysse plassen foran rådhuset, blir de omringet av folkemengden som følger San Fermín-prosesjonen, der helgenfiguren bæres ut av kapellet og bæres gjennom de smale, brosteinsbelagte gatene, akkompagnert av lokale embetsmenn og det kommunale musikkorpset. Prosesjonen følges av åtte over tre meter høye giganter i pappmasjé. De representerer fire kontinenter – Amerika, Europa, Asia og Afrika – og snurrer rundt i folkemengden til trommeslag og toner fra baskiske fløyter.

Ernest og Hadley krysser torget, går nedover Santo Domingo-gaten, krysser Rochapea-broen over Arga-elven, går gjennom porten i en steinmur og inn i Corrales de Gas, innhegningene der oksene holdes innesperret til de drives til en innhegning i begynnelsen av Santo Domingo kvelden før encierro. De betaler 10 cent hver, og gjennom åpninger i steinveggene kan de nøye observere oksene fra tre avlsrancher. Klokken 11 blir den første av seks store trekasser på hjul trukket opp til en sliske i en vegg, og en okse fra Villar-ranchen blir losset inn i en innhegning med okser. Ernest og Hadley ser på mens de resterende fem oksene de skal se i ringen den siste ettermiddagen, lastes ut.

Samme lørdag ved middagstid betaler paret, sammen med hundre andre entusiaster, 50 cent hver for å overvære apartado, sorteringen av oksene til ettermiddagens corrida. Hadley og Ernest lener seg mot rekkverket over passasjen som hver enkelt okse drives gjennom på vei til sin egen bås under de nedre etasjene i arenaen. Etter hvert som dyrene passerer, får de navnet sitt og navnet på toreroen som skal bokse mot dem den ettermiddagen: Compuesto (Luis Freg), Aguado (Antonio Márquez), Formalito (Nicanor Villalta) … Hadley er forbløffet over oksenes rå kraft og smidighet.

Denne ettermiddagen, da Hadley og Ernest går mot tyrefekterarenaen i armert betong og sin første corrida i Pamplona, er det 35 grader varmt, men de har plasser i skyggen. De har fått de beste plassene til de fem planlagte corridas. I ettermiddag og på dag 8 og 9 sitter de på contrabarrera-seter (andre rad) i skyggen til ca. 1,50 dollar per billett, mens de på dag 12 og 13 sitter på sobrepuertas (første rad over inngangene til arenaen) i skyggen til ca. 15 cent mer. Den pålydende verdien av billettene tilsvarer månedsleien i Paris.

Den første oksen, Compuesto, mørkegrå, eksploderer ut av porten til venstre for dem og stopper opp, blendet av solen. Han skjelver. Han beveger hornene til høyre og venstre. Idet han angriper, skjønner Hadley plutselig hva tyrefekting handler om. Ettermiddagens tredje okse flår ut hesten til en picador. Ernest har rådet Hadley til å se bort mens hestene er i ringen, men hun ser på og lar seg ikke affisere. Hun er mer interessert i den 25 år gamle aragonske toreroen Nicanor Villaltas gullfargede og himmelblå lysdrakt. Etter to sverdstøt kollapser oksen i sanden, og Villalta går under applaus rundt i ringen. Villalta hadde kjempet på Hemingways første tyrefekting i Madrid, og både Hadley og Ernest er så imponert over ham at de bestemmer seg for å oppkalle sin kommende sønn etter toreroen – John Hadley Nicanor Hemingway. Etter fødselen skriver Hadley at han er skjebnebestemt til å bli tyrefektingsentusiast. Senere beskriver Hadley tyrefekting som «den nydelige brutaliteten».

Han står opp ved daggry. Encierros kl. 06.00. Prosesjoner og kjemper. Sortering av oksene. Lunsj kl. 14.00 eller 15.00, som varer nesten til corridaen kl. 16.30. Middag kl. 21 eller 22. Fyrverkeri. Uavbrutt musikk og dans. Alkohol. Kakofoni. Okser i innhegningene, i gatene og i ringen.

Alt ble til slutt helt uvirkelig, og det virket som om ingenting kunne få konsekvenser. Det var en fiesta, og den pågikk i syv dager.

På tirsdag truer et kraftig regnvær, men encierroen gjennomføres uten problemer. Kort tid etter encierroen eksploderer de svarte skyene, og det regner hele dagen, og corridaen blir avlyst. Dagen etter regner det enda mer enn dagen før, og corridaen avlyses. Diario de Navarra rapporterer: «Vi trodde at etter alt regnet som falt på dag 10 ville det ikke være noen pluvial reserve igjen. Men i går regnet det som aldri før, faktisk så kraftig at oksene i innhegningene hadde vannkarse på hovene og froskene satt og kvakket på ryggen deres.»

Regnet kom og drev alle inn under arkadene og laget vannpytter på torget, og gatene var våte og mørke og folketomme, men fiestaen fortsatte uten pause. Den ble bare kjørt under tak.

De to løpene er flyttet til dag 12 og 13.

Den 13. juli kl. 16.30 sitter Hadley og Ernest på første rad i skyggen. På den andre siden av ringen begynner toreroene Rosario Olmos, José García Carranza, «Algabeño», og Miguel García, «Maera», å skride over sanden. Det kommer til å bli en blodig ettermiddag.

Maera, som har fått betalt tilsvarende 1850 dollar i 1923-dollar for tre ettermiddager, slår høyre tommel ut av ledd og treffer beinet med sverdet da han forsøker å drepe sin første okse. Han klarer å drepe den, men blir tatt med til sykestuen og kan ikke fortsette.

Olmos blir stanget av sin første okse, Cantarero, og kjørt til sykestuen. Algabeño dreper oksen sin.

På grunn av skadene til Maera og Olmos må Algabeño kjempe og drepe de resterende fire oksene. Den tredje oksen etterlater hestene til to picadorer i sanden. Deretter stikker den en av Algabeños banderilleros i høyre lår. Kameratene hans bærer ham til sykestuen. I ringen er «frykten og toreroene på intimt samkvem», skriver taurinkritikeren «Arako».

Oks nummer fem dreper to picadorers hester og beskrives som «en spesialist i å sløye hester» av «Arako».

Caritarrosa, ettermiddagens siste okse, dreper også to hester og blir raskt drept av Algabeño.

Under hele corridaen observerer, studerer og husker Ernest. En kunstner som utøver sitt håndverk. Når han kommer tilbake til Paris, vil han bruke denne opplevelsen i tyrefekterarenaen til å komponere fem vignetter til boken In Our Time.

På vei ut av arenaen denne siste kvelden rusler Hadley og Ernest sammen med folkemengden mot Plaza de la Constitución og finner et bord på Café Iruña. De bestiller festivalens siste drink og begynner å se på begynnelsen av kvelden på fiestaens siste kveld.

Om morgenen er det hele over. Fiestaen er over.

Hadley og Ernest reiser til Paris. I slutten av august reiser de til Toronto, der Hadley skal føde sønnen deres, og Ernest skal fortsette å jobbe som journalist for Toronto Star.

For Hadley var det den første San Fermín-festen, den første av fire før hun ble erstattet av Hemingways andre kone, Pauline Pfeiffer. For Ernest var det den første av ni. Men resten av livet skulle de begge huske den første fiestaen i San Fermín, der de var alene sammen da alt var nytt og friskt.