Som abonnent på nyhetsbrevet mottar du regelmessig lokale og nasjonale nyheter. I tillegg til nytt om nært forestående fiestas og andre arrangement. Over 40.000 abonnerer allerede. Det er gratis og du kan melde deg av når du ønsker det.
Bystyret i Madrid har besluttet å tildele Israel byens æresmedalje, et forslag som ble fremmet av Vox og støttet av regjeringspartiet Partido Popular. Opposisjonspartiene PSOE og Más Madrid kritiserer avgjørelsen og spesielt tidspunktet, i lys av massebombingene i Gaza.
EU-parlamentariker Carla Toscano fra det høyre-ekstreme Vox-partiet krever en «utvetydig fordømmelse av Hamas’ og andre terrorgruppers angrep på Israel». Hun viser til at rundt 1500 israelske borgere er drept og over 220 er kidnappet. Toscano kaller ikke situasjonen en krig, men en «massakre».
Antallet drepte på Gaza-stripen passerte 9.000 torsdag 2. november.
Regjeringspartiet Partido Popular støttet forslaget med henvisning til at Madrid selv har en lang historie med terrorhandlinger. De støtter derfor Israels rett til «selvforsvar». Tildelingen av medaljen krever imidlertid også en positiv uttalelse fra kommunens spaltister.
Forslaget er «grusomt»
Rita Maestre, talsperson for Más Madrid, kaller forslaget «grusom», hun påpeker at rundt 8000 palestinere har blitt drept de siste tre ukene i Gaza på grunn av israelske angrep, nesten halvparten av dem barn.
Den spanske avisen EL PAÍS fant José Ignacio Fernández Guaza, som drepte en student under en demonstrasjon i i 1977. Dette skjedde i perioden knyttet til den spanske overgangen fra diktatur til demokrati. Rømlingen ble aldri stilt for retten og har levd ustraffet i 46 år takket være en falsk identitet.
– Hører du meg, José Ignacio?
– Jeg heter ikke José Ignacio.
– Du er ikke José Ignacio Fernández?
– Nei. Jeg er ikke José Ignacio Fernández.
– All informasjon vi har, sier at du er det.
– Spør den som fortalte deg det ….
På telefon benekter José Ignacio Fernández Guaza tre ganger at han er den han er. Han nekter kategorisk for å være høyreekstremisten som avfyrte de to skuddene på kloss hold som tok livet av 19 år gamle Arturo Ruiz García, en student fra Granada i Spania, 23. januar 1977.
Forbrytelsen fant sted i sentrum av Madrid under en demonstrasjon for amnesti for politiske fanger, dagen før fascistene massakrerte fem venstreorienterte advokater i Atocha-kvartalet i hovedstaden. Spania sto da foran en blodig uke med høy politisk spenning, der høyreekstreme militser manøvrerte for å kortslutte landets overgang til demokrati.
I nesten 50 år har det vært en gåte hvordan den hovedmistenkte for drapet på Ruiz García flyktet utenlands for å unngå rettssak og sikker domfellelse, en mann kjent for hans forbindelser til sikkerhetstjenestene.
Går med på å snakke med journalistene
Etter påtrykk fra journalistene går mannen som nekter for å være José Ignacio Fernández, med på å snakke med EL PAÍS. Møtet finner sted i døren til jernbanestasjonen i Ingeniero Maschwitz, en rolig middelklasseby med 15 000 innbyggere 28 mil fra Buenos Aires.
En høy, kraftig fyr med grått hår og buskete, hvitt skjegg dukker opp alene. Han har på seg en lang beige jakke med fargede skulderputer, lyse linbukser og joggesko. Han henvender seg langsomt og med uvanlig stor selvsikkerhet til de to journalistene. Han er 76 år gammel.
Bærer alltid pistol
«Stopp! Ta av dere jakkene og snu dere!» roper han. Mannen sjekker at samtalepartnerne ikke er bevæpnet og tar to bilder med mobiltelefonen. Deretter tar han tak i armene til gjestene og fører dem til en steinbenk i en tilstøtende park.
Etter å ha fortalt at han alltid bærer pistol, og at et sikkerhetsoppbud bestående av fire sivile og en politipatrulje diskret overvåker møtet, starter han tilståelsen. Historien varer i to og en halv time, mangler anger og avslører livet til en flyktning med gode forbindelser til hæren, etterretningstjenesten og spanske myndigheter under Francisco Franco-regimets dødskamp.
«Jeg er overrasket over at du fant meg. Noe har gått galt med sikkerheten min. Det er umulig at dere har funnet meg, for jeg har ingen tilknytning til Spania. Noen har snakket. Hvordan fant du meg?»
Ingen anger
Fernández innrømmer uten å nøle, med blikkontakt, at han var mannen som skjøt Arturo Ruiz i januar 1977 da en fascistisk skvadron brøt seg inn i demonstrasjonen og ropte «Leve Kristus Kongen!».
«[Ruiz] kastet en stein mot meg. Jeg grep pistolen og skjøt ham i hjertet. Angrer du? Du snakker til en person som aldri har angret på noe som helst.»
Bare Jorge Cesarsky, en argentiner med tilknytning til den høyreekstreme paramilitære organisasjonen Triple A, ble dømt for Ruiz’ død. Han ble dømt til seks års fengsel for terrorisme og ulovlig våpenbesittelse, men sonet bare ett år.
Fernández satt aldri på tiltalebenken. Han flyktet fra Spania etter forbrytelsen, og har nytt godt av straffrihet i mer enn fire tiår. Den spanske straffeloven, i motsetning til den franske og italienske, tillater ikke straffeforfølgelse in absentia. Saken mot Fernández, som ble henlagt i 2000 på grunn av ukjent oppholdssted, inneholder flere uttalelser som peker mot rømlingen.
«Hvis Cesarsky ikke hadde gått til etterretningstjenesten, ville jeg aldri blitt oppdaget. Politiet trodde at den skyldige var Leocadio Jiménez Caravaca [en beryktet høyreekstrem skytter som senere ble tiltalt for massakren på advokatene i Atocha].
Blir passet på
Skumringen faller på. Mobiltelefonen ringer på benken i den stille parken i Ingeniero Maschwitz. Det er den første av fire samtaler som Fernández’ kolleger, de fire sivile som går stille som automater i bakgrunnen, tar for å sjekke at han er i sikkerhet. Eller, med andre ord, at ingen har reist til Argentina for å ta hevn. Sjuttiåringen beroliger ledsagerne sine. «Jeg vet ikke hvordan samtalen kommer til å ende. Foreløpig går det bra…»
Flukt fra Spania
Fernández innrømmer at han flyktet fra Spania i 1977. Han reiste fra Irun i Baskerland til Paris og holdt seg skjult i den franske hovedstaden i ett år i en liten leilighet i Rue Linné i 5. arrondissement nær Boulevard Saint-Michel. Han forsvant fra Madrid etter at journalister spurte etter ham på konas arbeidsplass.
Beskyttet av etteretningstjenesten
«Sivilgarden ba meg forlate Spania. (…) Jeg valgte Paris fordi jeg hadde venner der fra CRS [det franske rikspolitiet]. De tilhørte [etterretnings]tjenestene. Politiet over hele verden arrangerer ting bak kulissene.»
På morens anbefaling fløy han fra Paris til Buenos Aires, hvor han først bodde i den argentinske hovedstaden. Senere flyttet han til den diskrete kommunen Ingeniero Maschwitz, der han kjøpte et hus registrert i navnet til ett av sine tre barn, og der kona bodde frem til hun nylig døde.
Villaen hans, et enetasjes hus med hage og et lite gjestehus, går ubemerket hen. Den ligger i en asfaltert, stille gate med trær. Tonede vinduer gjør det mulig å observere det som foregår utenfor. Noen minutter før han ble oppringt av EL PAÍS, betraktet Fernández journalistene som sto urørlige ved et vindu og ignorerte deres forespørsel om å komme ut og snakke. En gammel schæferhund og tre små pudler varslet ham om besøket. Han forlater nesten aldri tilfluktsstedet sitt. Når han gjør det, er det alltid for å kjøre SUV-en sin til butikken.
Lever med falsk identitet
For å unngå internasjonale ransakings- og arrestordrer som har vært i kraft i flere tiår, men som nå er utløpt, har rømlingen påtatt seg en falsk identitet. Han utelater sitt fiktive navn og oppgir at dokumentasjonen på hans nåværende identitet ble levert av «spanske sikkerhetstjenester» etter Arturo Ruiz’ død. Det falske passet gjorde det mulig for ham å bevege seg fritt rundt i Latin-Amerika mens han var i myndighetenes søkelys. Og det gjorde han uhindret, spesielt under Jorge Videlas diktatur i Argentina (1976-1981) og Alfredo Stroessners autokratiske presidentskap i Paraguay (1954-1989).
Som bevis på sine tette bånd til makten skryter Fernández av familiens forhold til Franco-regimets maskineri og sine kontakter med embetsmenn som Antonio González Pacheco, alias «Billy the Kid», den spanske politimannen som ble anklaget for å ha torturert hundrevis av motstandere av diktaturet og som døde i 2020 av covid-19.
Spanias nyere historie: Terrorangrepet skjedde 20. desember 1973. Admiral Luis Carrero Blanco satte seg i bilen for å kjøre hjem etter gudstjeneste. Minutter senere ble bilen han satt i kastet 20 meter opp i luften og landet på en balkong på motsatt side av gaten. Hans livvakt og sjåfør døde momentant, og han selv døde kort tid etter av skadene han pådro seg.
«Faren min, en militær og falangist, var en nær venn av [Luis] Carrero Blanco [statsministeren under diktaturet som ble myrdet av ETA i 1973].
Høyesterett avviste saken
Ved hjelp av et falskt pass klarte Fernández, som hevder å ha militær utdanning, å unndra seg rettsforfølgelse. Ruiz’ familie har forgjeves forsøkt å få saken gjenopptatt i Spania. For noen uker siden avviste høyesterett å gjenoppta saken, med to stemmer for og én imot, med den begrunnelse at loven om historiske minner, som pålegger etterforskning av forbrytelser fra Franco-tiden, ikke kan anvendes.
Dommerne argumenterer med at selv om saken ble forfulgt på grunn av anklager om terrorisme og ulovlig våpenbesittelse, er det ikke bevist at Ruiz’ død skyldtes Francos diktatur. Det siste forsøket på å finne Fernández førte til at politiet uten hell avhørte portvakten og beboerne på hans sist kjente adresse i Madrid. Dommeren nektet deretter å avlytte telefonene til slektningene hans.
Fernández hevder at det var spanske myndigheter som gjorde det mulig for ham å leve i fred og ro i Argentina på slutten av 1970-tallet. «Jeg har hatt kontakt med folk [fra etterretningstjenesten] i Spania. De visste at jeg var i Argentina under falskt navn. Jeg var en del av strukturen.»
Han forteller videre at han i 1979, et år etter at han hadde landet i Buenos Aires, fikk besøk av spanske tjenestemenn som han hadde samarbeidet med før han forlot Madrid. «Det var folk fra regjeringen. De spurte meg om jeg hadde tenkt å fortsette å jobbe, og jeg sa til dem: ‘Nei, dette er over’. Vi spiste lunsj på Sheraton Hotel i Buenos Aires. Jeg fortalte dem at de ikke lenger kunne regne med meg til noe som helst.»
Møte med Interpol
Fernández hevder at han på flukt hadde et møte med agenter fra Interpol, den internasjonale organisasjonen som sporer opp flyktninger og omfatter politistyrker fra 194 land. Møtet, forteller han, fant sted for mer enn tre tiår siden i Paraguay, et land som fungerte som tilfluktssted for internasjonale fascister under Stroessner-diktaturet, og der spanske flyktninger som Emilio Hellín, som i 1982 ble dømt til 43 års fengsel for drapet på den venstreorienterte studenten Yolanda González, holdt seg skjult.
«Interpol fant meg på grensen til Paraguay da arrestordren min fortsatt var aktiv. Jeg forklarte meg og inngikk en avtale. ‘Du er ikke den du utgir deg for å være’, sa de […] De sa også til meg: ‘Du vet at vi har deg i alarmberedskap. Vi må ta en prat. Hvis det skjer noe med deg, så si ifra hvis det er et problem.
Rømlingen hevder også at han hadde et forhold til den totalitære paraguayanske regjeringen gjennom den tidligere ambassadøren i Spania på 1970-tallet, Elpidio Acevedo, og at han hadde direkte kontakt med stedfortrederen til en sjef for kontraspionasjen. I Asunción traff han på slutten av 1970-tallet grunnleggeren av det høyreekstreme partiet Fuerza Nueva, Blas Piñar, den eneste høyreekstreme lederen som satt i den spanske kongressen under overgangen til demokrati. Fernández hadde tidligere jobbet som Piñars livvakt i Spania under voldshandlingene som markerte slutten på Francos regime.
Massakrene i Atocha og Montejurra
Fernández innrømmer at han deltok i de mørkeste episodene av de høyreekstreme intrigene etter Francos død i 1975. Som livvakt for prins Sixtus Henrik av Bourbon-Parma, som av den ultrakatolske bevegelsen regnes som Spanias regent, deltok han sammen med internasjonale fascister på den carlistiske pilegrimsferden i Montejurra i 1976, der to personer ble skutt og drept. Han opprettholdt også kontakt med italienske nyfascister som avdøde Stefano Delle Chiaie, leder for Avanguardia Nazionale, som var knyttet til angrep i Spania og som ble beskyttet i Chile av Augusto Pinochet.
Drap, overfall og kidnappinger
Han møtte også José de las Heras Hurtado, hjernen bak den høyreekstreme gruppen Frente de la Juventud, en voldelig utbrytergruppe fra Fuerza Nueva, hvis medlemmer begikk drap, overfall og kidnappinger, og som ble lokalisert i Brasil i 2015 av denne avisen.
Når det gjelder Atocha-massakren på venstreorienterte advokater, antyder Fernández at Fernando Lerdo de Tejada, som er mistenkt for å ha ledet komplottet, omgikk rettsvesenet etter å ha flyktet fra Spania med samme fremgangsmåte som han selv: falsk identitet.
Ved minst tre anledninger unngår Fernández å si hva han har drevet med profesjonelt de siste årene. Han innrømmer at han alltid har vært besatt av sikkerhet og at han har en fluktplan for å unngå å bli tatt. Under mistanken om at møtet med EL PAÍS kunne være en felle lagt av slektningene til et av hans ofre, tok ultrahøyrevelgeren farvel med familien sin: «De sier at de er journalister, men kanskje de er noe annet», advarte han dem.
«Jeg har lagt alt til rette. Det må være noen som er interessert i å drepe meg. Noen som tenker: ‘Vi kommer ikke til å la denne jævelen dø i sengen’. Han kommer ikke til å dø av et hjerteinfarkt. Jeg er alltid bevæpnet. Og når jeg stikker av, bryter jeg med alt, og du kommer ikke til å finne meg igjen. Jeg går ut, setter meg i bilen, parkerer den, tar en annen bil og forsvinner fra jordens overflate.»
Mørket senker seg over jernbanestasjonen i Ingeniero Maschwitz. Arturo Ruiz Garcías drapsmann går hjem under imponerende trær. Eskorten hans går diskret sammen med ham.
Da nyfascister skjøt ned fem arbeidsretts-advokater inne på kontoret deres i sentrum av Madrid 24. januar 1977, bare litt over ett år etter diktatoren general Francisco Francos død, fryktet regjeringen til statsminister Adolfo Suárez og store deler av befolkningen at landets gryende overgang fra diktatur til demokrati var ødelagt.
I stedet var det massive og fredelige gateprotester mot drapene, og like viktig var det at myndighetenes reaksjon var veloverveid.
«Til syvende og sist bidro drapene til å befeste veien mot demokrati», sier Alejandro Ruiz Huerta, en kollega av de fem ofrene som mirakuløst overlevde takket være en kulepenn i brystlommen som avbøyde en kule.
Spanias demokratiske DNA
Ruiz Huerta mener at hendelsene den dagen, kjent i Spania som Atocha-massakren etter gaten der drapene fant sted, nå er en del av Spanias demokratiske DNA. Dessuten var den påfølgende rettssaken mot drapsmennene en ny mulighet for det nye Spania til å legge fortidens vold bak seg: «Jeg har alltid trodd på forsoning, og derfor ba vi ikke om dødsstraff.»
I en ny bok rekonstruerer Jorge og Isabel Martínez Reverte ikke bare selve forbrytelsen, men også stemningen i Spania for nesten 40 år siden. Jorge Reverte, veteranjournalist og historiker, begynte arbeidet som et soloprosjekt, men etter at han fikk hjerneslag og ble fysisk funksjonshemmet, fikk han med seg søsteren, en nylig pensjonert journalist i den statlige kringkasteren RTVE.
Fra venstre: Dolores González, Enrique Ruano og Francisco Javier Sauquillo i Madrid rundt 1968. González og Ruano var sammen frem til hans død i januar 1969, da han angivelig ble drept av politiet. González og Sauquillo giftet seg i 1973 og ventet barn da Atocha-massakren fant sted.
Spania i uro
Spania var i opprør i begynnelsen av 1977, og mange stilte spørsmål ved sikkerhetsstyrkenes lojalitet til den demokratiske overgangen. Samtidig drev den baskiske terrorgruppen ETA og lyssky grupper på ytterste venstrefløy en volds- og kidnappingskampanje som også hadde som mål å destabilisere staten.
Umiddelbart etter drapene var situasjonen så uoversiktlig at regjeringen sa at den ikke kunne garantere for sikkerheten til de overlevende eller begravelsesfølget til de fem drepte advokatene.
To av ofrenes kolleger, Manuela Carmena, nåværende ordfører i Madrid, og José María Mohedano, spilte en nøkkelrolle i forhandlingene for å sikre at kommunistpartiet – som fortsatt var ulovlig – skulle organisere begravelsen og sørge for at den ble fredelig. Tre måneder senere, i april 1977, ble det spanske kommunistpartiet lovlig, mye på grunn av drapene og den ansvarlige måten det reagerte på.
«Da vi endelig begynte å jobbe på advokatkontoret igjen, organiserte vi grupper av frivillige som holdt vakt hele veien fra kontoret og ned til gaten. Det varte i flere måneder, og vi knyttet uforglemmelige bånd», sier Carmena, som ikke var i lokalene da drapene fant sted.
Francisca Sauquillo, pensjonert senator og tidligere medlem av Europaparlamentet for Sosialistpartiet, hvis bror Javier ble drept, husker følelsen av konstant fare den første tiden.
Santiago Carrillo, generalsekretær i PCE, som oppfordret til fredelige masseprotester etter Atocha-massakren. «Ultrahøyrefløyen føler at de ugjenkallelig er i ferd med å miste kontrollen over staten. Derfor prøver de å skape et klima av anarki [og] … terror for å fremprovosere en reaksjon fra hæren og politiet mot demokratiseringsprosessen.
«Det var en utrolig anspent situasjon. Det var veldig vanskelig å kjempe for demokratiet. Politiet og bevæpnede menn kom alltid inn på arbeidsrettsadvokatenes kontorer. Det var farlig å delta i gatedemonstrasjoner, for de kunne drepe deg. Sett i ettertid, 39 år senere, er det vanskelig å forstå hvor farlig og vanskelig denne tiden var.»
Boken begynner klokken 22.30 den 24. januar 1977 i Atochagaten 55, som går den halve kilometeren opp fra Atocha jernbanestasjon til Plaza Mayor. To bevæpnede menn kommer inn på kontoret til arbeidsrettsadvokaten Joaquín Navarro, som har gått til sak mot transportarbeiderforbundet som ble opprettet av Franco og fortsatt drives av tilhengere av det gamle regimet.
Men Navarro befinner seg i bygningens kafeteria i underetasjen, så mennene åpner ild og tømmer magasinene sine. De dreper Enrique Valdevira Ibáñez, Luis Javier Benavides Orgaz og Javier Sauquillo, sammen med studenten Serafín Holgado og kontoradministratoren Ángel Rodríguez Leal. Miguel Sarabia Gil, Alejandro Ruiz-Huerta, Luis Ramos og Lola González Ruiz, Sauquillos kone, er alvorlig såret.
«De gamle fagforeningene var gjennomsyret av korrupsjon, de hadde pistoler på pultene sine, og de var forlovet til det gamle regimet. Transportstreiken i 1976 var en klar trussel mot dem», sier Isabel Martínez Reverte.
De tre drapsmennene
Drapsmennene, som til slutt ble stilt for retten og dømt i 1980, var Fernando Lerdo de Tejada, som klarte å rømme under en helgepermisjon og aldri har blitt hørt fra siden, til tross for at forbrytelsen er foreldet; Carlos García Juliá, som også flyktet fra Spania og nå sitter fengslet i Bolivia for narkotikasmugling; og José Fernández Cerrá, som ble prøveløslatt etter 15 år bak murene. Francisco Corredera Albadalejo, en tidligere regional transportsjef under Franco, ble dømt for å ha beordret drapene. Han døde i fengsel.
Men dommeren som ledet etterforskningen, gjorde lite for å avsløre de mange andre som var involvert, forteller Reverte i boken. «De var annenrangs gangstere, men dette er ikke Sicilia», sier José María Mohedano, en av ofrenes advokater og en sentral aktør i historien. «De hadde makten til en fagforening fra Franco-tiden som fortsatt var i live og fungerte, samt støtte fra noen politifolk og hele ytre høyre. Det får meg til å le når folk sier at overgangen var lett som en plett: Disse folkene hadde svært solide strukturer, selv om personene som styrte dem var elendige.»
Politiinspektør anklaget for å ha torturert regimemotstandere
Mohedano forsøkte også å avhøre Antonio González Pacheco i forbindelse med Atocha-forbrytelsene. Han er bedre kjent som Billy the Kid og var politiinspektør anklaget for å ha torturert regimemotstandere. Nylig ble en utleveringsbegjæring fra Argentina for forbrytelser mot menneskeheten avslått av spansk høyesterett.
Alle som ble intervjuet i forbindelse med denne artikkelen, var enige om hvor viktig innsatsen som ble gjort i dagene etter drapene, var for å forhindre en ny voldsspiral.
Og som Francisca Sauquillo påpeker, var det ikke bare venstresiden som bidro til å holde overgangen på sporet. «Venstresiden spilte en svært viktig rolle, men det gjorde også den demokratiske høyresiden. Vi var villige til å snakke med hvem som helst, og vi var villige til å inngå kompromisser for å komme til enighet.»
Men mennene som ble fengslet for drapene, angret ikke en eneste gang, og feiret angivelig hver 24. januar med en spesiell sjømatmiddag.
Sjømat som står i sentrum når man i Altea markerer «La Cuina de les Barques», (småbåtenes kjøkken). Fra 3. til 12. november deltar åtte restauranter i Altea med menyer for enhver smak, prisen for en komplett meny går fra 32 til 69 euro.
Byråd, Jose Maria Borja, sier i en pressemelding: «Dette er en ny mulighet til å smake på Alteas gastronomi, våre egne, ferske råvarer, sjømat og kvalitet, som menyene fra de deltakende restaurantene er basert på«.
I år er restaurantene som er med på «La Cuina de les Barques 2023»: El Paso, Taberna Marinera El Barba, Maná, Melitón, Ca Pere, El Cantó del Palasiet, Bon Vent og Xè que Bò.
Alle har menyer som kombinerer det tradisjonelle Altea-kjøkkenet med innovative kulinariske teknikker, fra den typiske menyen med forrett, hovedrett og dessert til smaksmenyer med 11 retter.
Som vanlig vil gjestene som deltar på disse dagene, ha mulighet til å delta i en konkurranse om gaver og til å evaluere de ulike forslagene de har smakt, via en QR. På serveringsstedene vil kunden få utlevert QR-koden, og hvis det er vanskelig å avgi stemme, vil serveringsstedet selv informere kunden om hvordan man gjør det.
«Jeg tror at av alle de gastronomiske dagene som finner sted i Altea, er La Cuina de les Barques den som holder høyest nivå fordi den er veldig opptatt av kvalitet, og denne gangen har åtte svært forskjellige restauranter meldt seg på, med svært ulike forslag, men der kvalitet er det grunnleggende grunnlaget», erklærte Agüera, leder for dagene.
Inflasjonen presser stadig flere spanjoler til å kjøpe billigere produkter i stedet for dyrere ferskvarer av bedre kvalitet.
Endringen i forbrukernes vaner har gjort Spania til ledende i Europa når det gjelder kjøp av produkter med supermarkedenes egne merker i dagligvarebutikkene.
Til tross for at inflasjonen har begynt å stabilisere seg fra toppnoteringen på 10,8 % i juli i fjor til 3,5 % i september i år, ble forhåndstallene for KPI for oktober offentliggjort på mandag, og inflasjonen er fortsatt under press på 3,5 % på grunn av økte energipriser. Matvareprisene er også fortsatt høye, etter 17 måneder på rad med tosifret vekst på årsbasis.
Det vil tvinge familier til å fortsette med de samme handlevanene som de har hatt det siste året for å unngå en slik smell i lommeboken.
Kjøper mindre
Olje er et av produktene folk kjøper mindre av, ettersom det er sjelden man finner en liter til under åtte euro. «Oljeforbruket har gått ned med over 20 %, men det har ikke skjedd noen overgang til andre, billigere produkter av en annen kvalitet», sier Ignacio Silva, administrerende direktør i oljeselskapet Deoleo. «Det vi gjør, er å forbruke mindre», sier han. Kundene har også gått over fra dyrere protein til kylling og «byttet merkevare fra produsent til distribusjon, med en lavere kilopris», tilføyde Javier Campo, president i Aecoc, Spanias nasjonale sammenslutning av produsenter og distributører.
Under en konferanse som Aecoc arrangerte i Zaragoza i forrige uke, og som samler mer enn 3000 bedrifter i sektoren, ble det påpekt at forbrukerne vil fortsette å handle på denne måten med mindre inflasjonen avtar. Men den siste tidens tørke og ødelagte avlinger truer også med å holde matvareprisene høye. Sluttet å spise visse matvarer
Ifølge en fersk undersøkelse fra Aegon sier 45 % av spanjolene at de har sluttet å spise visse matvarer på grunn av prisstigningen. Fisk (52,5 %) ligger på førsteplass, etterfulgt av kjøtt (34,9 %) og frukt (18,1 %). «Mange har fjernet grunnleggende matvarer fra handlekurven, som er fulle av næringsstoffer som bør inngå i det daglige kostholdet, og som av den grunn erstattes av bearbeidede og mindre ferske matvarer», advarer forsikringsselskapet.
De private merkevarene nyter godt av dette, og slike produkter opptar mer plass enn noensinne i handlekurven. Det har ført til at Spania nå er det landet i eurosonen som har den høyeste andelen av EMV-produkter, mer enn 43 % av totalen, og har gått forbi Tyskland og Storbritannia. «De hvite merkene er i ferd med å øke fordi lønningene ikke holder tritt, og folk gjør denne typen arbitrasje med billigere produkter», sier Javier Roza, daglig leder i Mantequerías Arias. Selskapet har i likhet med resten av bransjen blitt hardt rammet av prisøkningen på melk: «Det kjøpes mer av de dyrere produktene, selv om årsaken kan være at en familie bestemmer seg for å holde seg hjemme i stedet for å gå ut på restaurant og velge premiumprodukter.»
Utfordringen med å tilføre verdi
Pilar Damborenea, daglig leder for General Mills Iberia, er enig: «Det finnes et tomrom for EMV, men vi må gjøre en innsats for å bli kjent med forbrukerne og forklare dem hvilken verdi vi kan tilføre». Hun sa til Aecoc-konferansen at «nå er det forbrukere som er opptatt av pris, men det er også andre som ønsker å være hjemme eller være sammen med venner og ha det hyggelig når de tilbereder en middag med gode produkter». «Vi snakker mye om pris, og det vi må gjøre er å oppmuntre til forbruk av merkevarene våre. Det viktigste er å vite hva forbrukerne er villige til å betale og gi dem det», sier hun.
Etter noen tøffe år med fallende marginer på grunn av nedgang i kundenes kjøpekraft, er bransjen overbevist om at julekampanjen vil bidra til en god avslutning på året. «Det er en tid da folk liker å spise godt», påpekte de. 76 % av selskapene i Aecoc tror imidlertid at forbrukerne fortsatt vil merke inflasjonens «gnagende effekt» på lommeboken i månedene som kommer.
Den dyreste melken i Europa
Den siste tidens moderasjon i melkeprisene, som ifølge data fra det nasjonale statistiske instituttet (INE) har falt med 0,5 % for helmelk og 2 % for skummet melk siden begynnelsen av året, ser ikke ut til å være nok for meieriindustrien, som i lengre tid har klaget over tap av konkurranseevne fordi den fortsetter å betale de høyeste prisene for råvaren ved kilden.
Ifølge statistikken har prisene på helmelk fortsatt å stige med 13 % sammenlignet med september 2022, mens prisene på skummet melk har økt med 11,3 %. Dette er et problem for produsenter som Javier Roza, daglig leder for et av de store nasjonale konsernene i sektoren. Han sier at 80 % av kostnadene deres kommer fra råvaren (melk), noe som fører til en prisøkning i butikkhyllene.
Prisen på smør har steget med 11,1 % de siste 12 månedene, og prisen på ost og yoghurt har steget med henholdsvis 9,2 % og 7,8 %, ifølge tall fra INE. «Prisen på kumelk i Spania har tradisjonelt vært lav. I 2019 ble det i gjennomsnitt betalt 32 cent per liter til produsenten, sammenlignet med det europeiske gjennomsnittet på rundt 35», påpeker sektoren. «Etter inflasjonskrisen nådde den et maksimum på 65 cent, og nå betales det rundt 52 cent i Spania, mens den i Europa har falt til 45», legger de til.
Spania har gått fra å være et av de billigste landene til å bli et av de dyreste. «Dette er ikke bra, for hvis det er billigere å produsere et produkt i Tyskland, er det logisk å flytte produksjonen til et annet land», advarte bransjen.
Bascuñana (Partido Popular) var registrert som ansatt i det regionale helse-organet hvor han hevet lønn til tross for at han i realiteten ikke utførte noe som helst form for arbeide. Mellom november 2007 og desember 2011 skal han ha mottatt 141 031 euro fra det offentlige for en fiktiv jobb som etterforskerne ikke har funnet spor av at han faktisk uførte.
Falske jobber i det offentlige er ikke unormalt i Spania. Man har gjentatte ganger avslørt flere saker hvor personer med innflytelse mottar lønn fra fiktive stillinger.
Den tidligere PP-ordføreren i Orihuela, Emilio Bascuñana, er nærmere en rettssak i den regionale domstolen i Alicante som har etterforsket politikeren i mer enn tre år for bedrageri og underslag. Domstolen vil nå åpne tiltale på begge tiltalepunktene.
Kjennelsen, som nettopp har blitt meddelt partene, beordrer også dannelsen av en egen avdeling for å akkreditere den tiltaltes økonomiske kapasitet, som er pålagt å stille en kausjon på 141 031 euro, beløpet som rådmannen angivelig skal ha mottatt fra de offentlige kassene uten noen form for plikt, og som skal dekke det sivile ansvaret som kan oppstå som følge av denne prosessen.
Han risikerer også en dom på tre års fengsel, seks års absolutt rettighetstap og ytterligere fem og et halvt år uten rett til å inneha et offentlig verv eller en stilling som innebærer utøvelse av legetjenester i organer som er underlagt Generalitat, der han for tiden arbeider.
Konserter, zarzuela, utstillinger og workshops er deler av kulturprogrammet Fuengirola rådhus har satt opp for november. Programmet blant annet også omfatter «Fuengirola Comic Con», som finner sted 18. og 19. november i Palacio de la Paz.
Det kulturelle programmet, starter torsdag 2. november med utstillingen «Los Asperones» av Paco Negre. Den innvies kl. 20.00 i Casa de la Cultura med gratis adgang. Utstillingen vil være åpen for publikum frem til 12. desember.
Fredag 10. november arrangerer Tenencia de Alcaldía de El Boquetillo et foredrag med fotografen Emilio Morenatti fra kl. 18.00. Det er gratis inngang til utstillingen er fullsatt og er en del av aktivitetene som arrangeres i forbindelse med 40-årsjubileet til Colectivo Imagen. Samme dag, den 10., men i Palacio de la Paz kl. 20.00, fremfører Fernando Hurtado Dance Company verket «El paraíso de los necios» (The fool’s paradise). Det er gratis adgang til forestillingen, som arrangeres i samarbeid med Diputación de Málaga.
Gratis arkeologisk workshop
Programmet omfatter også guidede omvisninger i det arkeologiske området «Ciudad Suel» 11. og 12. november, i to grupper kl. 10.00 og 11.30. Påmelding kan gjøres på www.ciudadromanasuel.com. Det arrangeres også gratis arkeologiske workshop for familier lørdag 18. og søndag 19. november kl. 10.30-12.00. Interesserte kan registrere seg på info@meniarestauracion.com
Fotomaraton
I tillegg til alt dette vil fotomaratonet «Ciudad de Fuenigrola», som arrangeres av Colectivo Imagen i samarbeid med rådhuset, bli avholdt i kommunen den 11. november med start kl. 9 om morgenen, og verkstedet «Family Musical Experience», som arrangeres i Casa de la Cultura kl. 17 om ettermiddagen den 24. november.
Musikalske arrangementer
Musikken vil stå i sentrum denne måneden med syv viktige arrangementer: fredag den 3., med en pianokonsert av Manuel López, «La Historia del pianista de la mano izquierda», i Casa de la Cultura kl. 20.00, med gratis adgang; lørdag den 4., i Palacio de la Paz, kl. 19.00, med en pianokonsert av Manuel López, «La Historia del pianista de la mano izquierda», i Casa de la Cultura kl. 20.00, med gratis adgang; lørdag den 4., i Palacio de la Paz, kl. 19.00, med en gratis familiekonsert, «La Historia del pianista de la mano izquierda», i Casa de la Cultura kl. 20.00, med gratis adgang; lørdag den 4., i Palacio de la Paz, kl. 19.00, med gratis adgang; og lørdag den 5., i Palacio de la Paz, kl. 19.00, med gratis adgang: 00 vil den gratis familiekonserten ‘The Story of Jazz Never Told’ finne sted; og den 11. vil det være turen til zarzuelaen ‘La boda de Luis Alonso’ som kommer til Palacio de la Paz av Teatro Lírico andaluz, klokka 20:00, og billetter er allerede i salg på tickets.fuengirola.es. fuengirola.es; og torsdag 16. november er det Margarita Kozlovskas tur til å holde pianokonsert i Casa de la Cultura kl. 20.00.
De musikalske begivenhetene denne måneden fortsetter tirsdag 21. november med Santa Cecilia-konserten med musikkonservatoriet i Palacio de la Paz, med gratis adgang, og lørdag 24. november fra kl. 20.30 er det konsert med det kommunale musikkorpset i Parque de España. Til slutt, den 25. november kl. 19.00, er det musikalsk audition med Iberian Sinfonietta i Palacio de la Paz.
En korsfestet Ronald McDonald-klovn, bedematter prydet med stiletthæler og skisser av tidligere Guantanamo-fanger har fått plass på et nytt museum i Spania viet til tidligere sensurert kunst.
Banksy, Francisco de Goya og Pablo Picasso deler veggplass på et nytt museum fordi de alle har én lite misunnelsesverdig ting til felles: De ble utsatt for en eller annen form for sensur. Museu de l’Art Prohibit (Museet for forbudt kunst), som nylig åpnet i Barcelona, er verdens eneste samling av verk som har blitt forbudt av myndighetene et eller annet sted i verden eller av kunstnerne selv.
Et maleri av Donald Trump med en liten penis, en kvinne som slikker en banan og et sett med glamorøse høyhælte sko på muslimske bønnematter er blant den eklektiske blandingen av kunst som den spanske journalisten og forretningsmannen Tatxo Benet har samlet i løpet av fem år.
Her finnes alt fra verk som anses som religiøs blasfemi til malerier og skisser som berører seksuelle tabuer og politisk og sosial kritikk.
Det som gjør utstillingen ekstra spennende, er at det ved siden av hvert maleri, hver video eller skisse finnes en forklaring på reaksjonene i samtiden. Dette er ofte illustrert med overskrifter fra samtidige aviser eller sitater.
Carles Guerra, kurator for utstillingen som omfatter 200 verk, sier at museet samler sensursaker der kunstnere har blitt angrepet, overfalt eller straffeforfulgt. «Det er ganske sjokkerende å se at sensur ikke er så enkelt, fra de svært primitive måtene å sensurere på, der kunsten ble nektet plass, til mer sofistikerte måter å angripe den på. Sensuren er i stadig utvikling», sier han til Euronews.
«Samtidig er det en konstant reaksjon fra publikum som ikke aksepterer denne sensuren og ønsker å støtte retten til å eksistere i det offentlige rom.»
Guerra sier at utstillingen forsøker å gi kontekst ved å vise reaksjonene på kontroversielle verk. «Du ser verkene, og du ser også reaksjonene. Vi bestemte oss for at hvert eneste verk som stilles ut, er basert på grundig research, med avisutklipp og ideer som ble støtt av vanskelige ting, det være seg religiøse, seksuelle eller politiske spørsmål», sa han. Guerra sa at han ikke var bekymret for reaksjoner på verk i utstillingen som kritiserte kvinners plass i islam eller tilstedeværelsen av en palestinsk kunstner, nå som krigen mellom Israel og Hamas raser.
Zoulikha Bouabdellahs Silence Rouge et Blue består av 30 bønnematter, hver utsmykket med et par paljettbesatte stilettsko. I en annen del av utstillingen vises en video av den palestinske kunstneren Larissa Sansour. I 2011 ble den franske Elysée-kunstprisen avlyst etter en krangel med det franske klesmerket Lacoste, som trakk sitt sponsorat på 24 000 euro fra prisen.
Sansours verk Nation State forestiller seg en «palestinsk stat som reiser seg fra fredsprosessens aske».
Goyas skisser Los Caprichos markerer et viktig øyeblikk i kritikken da den spanske mesteren bestemte seg for ikke å vise dem.
«Goya var den første som anvendte selvkritikk, selvsensur. Verkene hans handlet om det spanske samfunnet og dets holdning til emner som religion», sier Guerra. «Han forlot Spania og dro til Bordeaux i Frankrike, der han døde. Han ble den første store selvkritikeren. Vi må ta vare på det øyeblikket da det oppstår en kritisk gnist i det offentlige rom.»
Picassos eksplisitte seksuelle tegninger ble derimot kritisert i 1968 da den russisk-ortodokse kirken ba om at plakater som reklamerte for dem ble fjernet fra offentlige steder for å beskytte barn mot «slik degenerasjon».
I en annen del av utstillingen vises en serie verk av tidligere fanger fra Guantanamo Bay, det beryktede amerikanske fengselet på Cuba for mistenkte som er anklaget for å ha deltatt i 11. september-angrepene. Et av verkene viser Frihetsstaten som synker i vannet, mens en annen tegning viser et øye som gråter bak en tilmurt vegg.
Kunstverkene av de løslatte fangene vakte oppsikt da de ble stilt ut i USA i 2017. Religion spiller en fremtredende rolle, men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor de støter etablerte religioner.
Con Flores a María av den spanske kunstneren Charo Corrales viser for eksempel et bilde av Jomfru Maria. Hun har en hånd mellom beina og ser ut til å nyte en mer seksuell enn åndelig form for tilfredsstillelse.
Den amerikanske kunstneren Andres Serrano har laget et rødt bilde av Jesus Kristus på korset som er dekket av kunstnerens egen urin. Verket, som ble kalt Piss Christ, forarget kirken på den tiden. Et annet bilde av argentineren Leon Ferrari viser Kristus korsfestet på vingene til et amerikansk jagerfly, noe som utløste protester.
Ikke overraskende har sex en fremtredende plass.
Den avdøde polske kunstneren Natalia LL laget en serie videoer som viser halvnakne kvinner som slikker bananer på en antydende måte. Det var ment som en kritikk av vestlig pornografi under kommunisttiden. Da demokratiet kom tilbake, ble den ironisk nok forbudt. Den britiske fotografen Terry O’Neills fotografi av Raquel Welch på korset er et oppsiktsvekkende bilde.
Han tok bildet etter at filmstjernen sa at hun følte seg «korsfestet» av mediene for sin rolle i filmen One Million Years BC fra 1966, der lærbikinien hennes vakte oppsikt. O’Neill forteller at han ikke turte å publisere bildet av Welch i porteføljen sin før 30 år senere.
Politisk kunst: Fra Trump til Saddam Hussein
Det kommer ikke som noen overraskelse at politikk spiller en stor rolle i utstillingen. En naken Donald Trump med en bitteliten penis er motivet på Illma Gores Make America Great Again, som etterligner den tidligere amerikanske presidentens valgspråk.
En versjon av Arbeit Macht Frei-skiltet som hilste fangene i konsentrasjonsleiren Auschwitz med økser og andre redskaper. Da tyver stjal originalen i 2009, forsøkte de å selge den for 150 000 euro. Kubanske Tania Bruguera har laget sin versjon for å reflektere over historien og hvordan den kan leses på nytt. Hun har vært utsatt for sensur i sitt eget land. På samme måte gjorde et bilde av Fabian Chairez’ berømte meksikanske revolusjonære Emiliano Zapata i høye hæler og rosa sombrero narr av den store mannen. Det førte til demonstrasjoner som krevde at bildet ble stengt.
Et bilde av den avdøde spanske diktatoren Francisco Franco, kledd i militæruniform, men stappet inn i en Coca Cola-automat, er Eugenio Merinos morsomme tolkning av mannen hvis skygge fortsatt hviler over landet.
Ved siden av står en koffert med en modell av Iraks avdøde diktator Saddam Hussein i formaldehyd, som en variant av Damien Hirsts hai (The Physical Impossibility of Death). Saddam-verket heter Shark og er laget av den tsjekkiske kunstneren David Cerny, som ble fengslet – kortvarig – for å ha malt et verk til minne om den russiske invasjonen av Praha i 1968.
Igjen var målet for kritikken Saddam Hussein, en annen diktator som riktignok er død, men som fortsatt preger dagens Irak, som befinner seg i kaos flere år etter krigen som skulle befri landet fra diktatorens jerngrep.
Forbrukskulturen kommer under beskytning. Yoshua Okóns video Freedom Fries: Still Life viser en McDonald’s-restaurant med en overvektig, naken person. Utenfor står en person og pusser vinduer. I 2014 trakk Londons Tabernacle-galleri verket tilbake fordi museet mente det «ikke passet inn i rommet».
McJesus, et verk av den finske kunstneren Jani Leinonen der Ronald McDonald er korsfestet som om han var Jesus. Forskjellen er bare at Ronald er tynnet ut mer som Kristus. Igjen førte det til protester utenfor Haifa Museum of Art i Israel i 2019. Kunstneren hevdet senere at han hadde bedt museet om å ta det ned, men dette ble ikke gjennomført.
I 2016 kritiserte den kinesiske kunstneren Ai Weiwei Lego, som han mente hadde sensurert arbeidet hans. Han brukte legoklosser til å lage portretter av fire berømte italienere som hadde blitt fengslet eller sendt i eksil på grunn av sin tro: Dante Alighieri, Filippo Strozzi, Galileo Galilei og Girolamo Savonarola. Men Lego nektet å storbestille klosser fordi de sa at produktene deres ikke kunne inneholde «politiske uttalelser».
Banksys syn på politibrutalitet inngår i en seksjon som også viser en serie plakater som Amnesty International bruker for å gjøre oppmerksom på situasjonen for politiske fanger. Figuren av en politimann med pistol og smilefjes er typisk for den mystiske kunstneren. Utstillingen har ingen sluttdato, og det er bra, for den fortjener å bli sett en gang til eller en gang til. Den er så bra.
Kardinal Juan Jose Omella brukte 24 timer på å reagere på rapporten som ble bestilt av Spanias ombudsmann. Han avviste studien som anslår at 1,13 % av landets befolkning – ca. 440 000 personer – har vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen i religiøse miljøer.
Kardinal Juan José Omella – president for Spanias bispekonferanse og erkebiskop av Barcelona – har avvist konklusjonene i en av grunnpilarene i den nylig offentliggjorte rapporten om pedofili i den katolske kirken i Spania.
Rapporten – bestilt av ombudsmann Ángel Gabilondo – ble lagt frem for Spanias kongress fredag 27. oktober. Rapporten omfatter en demografisk undersøkelse blant mer enn 8000 voksne spanjoler. Basert på resultatene av undersøkelsen anslås det at 1,13 % av Spanias voksne befolkning – mer enn 440 000 personer mellom 18 og 90 år – har vært utsatt for overgrep i religiøse miljøer i Spania. Omtrent 233 000 av disse har opplevd overgrep fra en prest eller en annen religiøs person.
Lørdag formiddag erklærte kardinal Omella på sin X-konto at «tallene som er ekstrapolert av enkelte medier, er løgn og har til hensikt å villede». Han siterte katekismen og la til: «Denne rapporten [har ignorert] det faktum at ‘Kirken er både hellig og alltid i behov av renselse … alle kirkens medlemmer – inkludert dens prester – må erkjenne at de er syndere. I det hele tatt vil syndens ugress fortsatt være blandet med evangeliets gode såkorn helt til tidenes ende. Kirken samler syndere som allerede er nådd av Kristi frelse, men som fortsatt er i en helliggjørelsesprosess.»
Undersøkelsen er utført av konsulentselskapet GAD3, som har spurt mer enn 8000 personer i Spania i alderen 18 til 90 år. Resultatene viser at 11,7 % av den spanske befolkningen ble utsatt for seksuelle overgrep i barndommen, hvorav 1,13 % i den religiøse sfæren. Under presentasjonen av rapporten i kongressen unngikk ombudsmannen å gjøre beregningen i runde tall – noe som heller ikke er inkludert i rapporten. Men ifølge EL PAÍS’ beregninger tilsvarer de 1,13 % av de 38,9 millioner voksne som var registrert i Spania i 2022, et anslag på 440 000 personer som ble utsatt for seksuelle overgrep.
Spania har gått fra å ikke ha noen offisielt anerkjente tilfeller av pedofili i den katolske kirken til å bli det landet i verden med flest ofre. Frankrike – som også har gjennomført en lignende undersøkelse som den spanske ombudsmannen – anslo det totale antallet nålevende ofre til 330 000 i 2021. Undersøkelsen ble bestilt av den katolske kirken i Frankrike, og resultatene ble til slutt akseptert av både landets bispekonferanse og pave Frans.
Omellas uttalelse bryter en 24 timer lang taushet fra de spanske biskopene siden ombudsmannens rapport ble offentliggjort. Som et symptom på splittelsen innad i den katolske kirken i Spania – mellom den delen av kirken som ønsker å innrømme overgrepene, og den andre som forsøker å benekte dem – kolliderte kardinalens ord også med en uttalelse fra den spanske ordenskonferansen. Sistnevnte gruppe verdsatte ombudsmannens arbeid og lovet å studere forslagene i dokumentet. Presidenten for biskopene skrev imidlertid mer vagt at «vi vil ikke bli lei av å be ofrene om tilgivelse og arbeide for deres helbredelse.»
Det har likevel vært noen unntakstilfeller. Bispedømmet Vittoria ba ofrene for seksuelle overgrep i den katolske kirken om unnskyldning på sosiale medier og bekreftet at «det viktigste [å gjøre] er å følge dem og arbeide for rettferdighet.»
I forbindelse med fremleggelsen av Gabilondos rapport har den spanske bispekonferansen innkalt til et ekstraordinært plenumsmøte mandag 30. oktober. En innkalling med så kort varsel er helt uten sidestykke i kirken. På møtet vil man også diskutere responsen på forsinkelsen av undersøkelsen av overgrep som biskopene bestilte fra advokatfirmaet Cremades & Calvo-Sotelo i begynnelsen av 2022. Denne saken har skapt enorm spenning og uro de siste månedene – ikke minst etter at Gabilondos rapport endelig så dagens lys. Bispekonferansen ga nemlig advokatfirmaet et ultimatum på 10 dager den 10. oktober til å levere fra seg arbeidet, noe det ikke har gjort. Det er fortsatt uvisst hva biskopene vil svare.
I ombudsmannens rapport påpekes det at det er vanskelig å få tak i konkrete tall på spanjoler som har vært utsatt for pedofili i kirken. Derfor ble den store undersøkelsen bestilt. Ombudsmannens team gjennomførte intervjuer med nesten 500 ofre og avslørte «den ødeleggende virkningen [seksuelt] misbruk har hatt».
«Det er mennesker som har begått selvmord på grunn av disse [forbrytelsene]. Det finnes mennesker som aldri har fått livet på fote igjen», erklærte Gabilondo under pressekonferansen i deputertkammeret.
Rapporten baserer seg også på informasjon fra EL PAÍS, som for øyeblikket har 1036 anklagede gjerningsmenn og 2206 ofre i den eneste eksisterende databasen. Ombudsmannen ba også om data fra religiøse ordener og bispedømmer, men samarbeidet varierte mye, og flere ledere i kirken fortsatte å skjule informasjon. Gabilondo har åpent kritisert denne oppførselen: «Ikke alle biskoper har samarbeidet … noen biskoper har skjelt oss ut.»
Kirken har ikke oppgitt navn og detaljer knyttet til hver enkelt sak, noe som har gjort det umulig å sammenholde opplysningene med andre tilgjengelige kilder for å få et entydig tall. Totalt har ordener og bispedømmer rapportert om 1430 ofre (921 fra ordener og 509 fra bispedømmer). Dette tallet stemmer imidlertid ikke overens med det samlede tallet fra Bispekonferansen, som har innrømmet 927 ofre.
Både i rapporten og på pressekonferansen har ombudsmannens kritikk av kirken vært svært skarp. «I mange år har det foregått en tilsløring av overgrep og overgripere», med atferd «som å overføre overgripere til andre menigheter eller utdanningssentre, eller til og med til andre land», beklaget Gabilondo. Han påpekte også problemer med de kanoniske prosedyrene, som «har vist store mangler når det gjelder ofrenes rettigheter, siden de – til nå – ikke er en del av den kanoniske straffeprosessen. Deres stemmer har ikke fått den plassen de trenger og fortjener.» I de kirkelige prosessene har ofrene ikke tilgang til mappene sine, og de får heller ikke innsyn i dommene som skal ha blitt avsagt mot gjerningsmennene. «Den rene anvendelsen av kirkeretten har ikke sjelden ført til ensomhet, taushet, hemmelighold og forsvarsløshet», konkluderte ombudsmann Gabilondo.
De fleste ofrene som har henvendt seg til Omellas erkebispedømme – erkebispedømmet i Barcelona – har uttrykt skuffelse og misnøye. «Jeg gikk gråtende derfra», sier Mercedes P. A. (70), som anmeldte overgrep som fant sted i hennes barndom på en katolsk skole i L’Hospitalet kommune, en del av Barcelonas storbyområde. Kritikken fra ofrene – som erkebispedømmet avviser – er mange. De mener at det ikke har funnet sted noen skikkelig etterforskning, og de hevder at de knapt har blitt informert om hva som har blitt avdekket. Og når den anklagede er en lekmann, er svaret fra biskopene at saken ikke kan etterforskes fordi de ikke har jurisdiksjon.
I de fleste tilfeller opplever ikke ofrene at skaden de har blitt påført, har blitt tilstrekkelig anerkjent. De føler ikke at de religiøse myndighetene tror på dem.
Dessuten er det et strengt juridisk syn som råder, for hvis den anklagede er død, noe som er vanlig i de fleste tilfeller, finner det ikke sted noen kanonisk prosess. Kirken har også antydet at den ikke kan avgjøre om det ofrene forteller, er sant eller ikke.
Mange ofre føler seg anspente og kalde når det er snakk om økonomisk kompensasjon – noe de hevder at de ikke blir tilbudt. I stedet har de måttet be om det.
Til slutt beklager de aller fleste ofrene at bispedømmene ikke offentliggjorde sakene da de ble kjent, eller ba om unnskyldning offentlig etter at rapporten ble offentliggjort. Sakene har rett og slett blitt lagt i kirkens arkiv og forblir like skjulte som før.
Arbeidstidsforkortelsen som den spanske regjeringen vurderer å innføre, kan ytterligere skade den lave produktiviteten i Spania. Mens resten av Europa ser økt produktivitet har spanjolene stått stagnert i årevis og ligger langt unna andre land.
Arbeidstakere i Spania jobber flere timer, men produserer mye mindre enn i resten av verden, viser nye tall.
I perioden 2014 til 2022 økte produksjonen i Spania med bare 0,9 %, en tredjedel av veksten i resten av Europa, ifølge Eurostat.
I fjor utgjorde det nominelle bruttonasjonalproduktet (BNP) per arbeidstime i Spania 76 % av verdien i eurosonen og bare 63 % av verdien i Tyskland, et gap på 13 %, identisk med det som eksisterte i 2000, ifølge en studie nylig publisert av Caixabank Research.
Forfremmelser som vennetjenester og dårlig utdanning Men Spanias «svake» produktivitet skyldes ikke arbeidstiden. OECD påpekte at det skyldes «feilallokering» av produksjonen, som for eksempel manglende utnyttelse av arbeidstakernes talenter, valg av feil personer til lederstillinger, lave investeringer i opplæring og utilstrekkelige utgifter til utdanning.
Irland leder an
Tallene er også dystre ifølge Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), som publiserte sin siste statistikk i forrige uke. Av de 37 landene som utgjør OECD, og av de mest utviklede regionene, ligger 19 foran Spania. Irland leder an, med mer enn dobbelt så høy andel som i Spania, etterfulgt av Luxembourg og Norge. Spania ligger også under OECD-gjennomsnittet, som inkluderer vekstland som Colombia, Mexico, Sør-Afrika og Costa Rica.
OECD er bekymret over Spanias nedgang og advarte regjeringen i en rapport i forrige uke om at dersom det ikke gjøres en «kraftig innsats» for å øke produksjonen, vil mulighetene for å oppnå større økonomisk og sosial fremgang bli «sterkt begrenset». Utfordring med redusert arbeidstid
Spania står nå overfor en enda vanskeligere utfordring: å øke produktiviteten med redusert arbeidstid. Regjeringens forslag går ut på å produsere mer, men med en arbeidsuke på 37,5 timer i stedet for dagens 40 timer. Det kan imidlertid bli en alvorlig belastning for handels-, hotell- og serveringsbransjen, advarer Marcel Jansen, økonom i Fedea. «Vi må regulere det som haster, og ikke bare det som er politisk beleilig», sa han.
UGTs visegeneralsekretær for fagforeningspolitikk, Fernando Luján, forsvarte imidlertid en reduksjon av arbeidstiden og sa at alle eksperimentene som er gjennomført har gitt svært gode resultater.
Spania forventes å få en varmere november enn vanlig, spesielt langs Middelhavskysten. Foreløpige værprognoser tyder også på mer nedbør, i hvert fall i første halvdel av måneden.
Oktober har vært preget av store værkontraster i Spania. Den første delen av måneden var preget av nesten sommerlige temperaturer, før et plutselig skifte i værmønsteret førte til kjøligere og mer ustabilt vær. I lys av disse endringene har Meteored-ekspert Samuel Biener analysert de siste prognosene for november.
Hvis man ser på de siste tiårene, er novembertemperaturen i gjennomsnitt mellom fem og sju grader lavere enn i oktober. Denne nedgangen er imidlertid mindre uttalt i kystområder og på øyer.
Når det gjelder nedbør, har november tradisjonelt vært en av de mest nedbørsrike månedene, særlig i den nordvestlige delen av landet og i kystområdene. I år forventes det mer nedbør enn gjennomsnittet i de vestlige og nordvestlige delene av Spania, særlig i Galicia og langs den kantabriske kysten.
Det mest sannsynlige scenariet for andre halvdel av måneden er at temperaturene vil normalisere seg i det meste av landet, men fortsatt ligge over gjennomsnittet i Middelhavsområdet. Nedbøren vil sannsynligvis også avta i intensitet og omfang i siste halvdel av måneden.
Ifølge en uavhengig kommisjon som ble offentliggjort fredag, anslås det at over 200 000 barn har blitt utsatt for seksuelle overgrep av det romersk-katolske presteskapet i Spania siden 1940.
Rapporten oppgir ikke noe spesifikt tall, men viser at 0,6 % av Spanias voksne befolkning på rundt 39 millioner mennesker sier at de har blitt utsatt for seksuelle overgrep av geistlige da de var barn.
Prosentandelen stiger til 1,13 % – eller 440 000 personer – når man inkluderer overgrep begått av lekfolk, sa Spanias nasjonale ombudsmann Ángel Gabilondo (hovedbildet) på en pressekonferanse som ble innkalt for å presentere funnene i rapporten. Klikk her for å lese hele rapporten (på spansk).
Avsløringene i Spania er de siste i rekken av avsløringer som har rystet den romersk-katolske kirken etter en rekke overgrepsskandaler rundt om i verden de siste 20 årene, ofte med barn involvert.
Men i motsetning til i andre land er det først nå at anklagene om geistlige overgrep i Spania – et tradisjonelt katolsk land som har blitt svært sekularisert – har fått vind i seilene, noe som har ført til beskyldninger fra overlevende om fortielse.
«Dessverre har det i mange år vært et visst ønske om å fornekte overgrep eller et ønske om å skjule eller beskytte overgriperne», sier Gabilondo, tidligere utdanningsminister.
Rapporten er kritisk til den katolske kirkens holdning og kaller dens respons på saker om overgrep mot barn som involverer geistlige for «utilstrekkelig». Rapporten anbefaler at det opprettes et statlig fond som skal betale erstatning til ofrene.
Like før rapporten ble lagt frem i parlamentet, opplyste Spanias bispekonferanse at den ville avholde et ekstraordinært møte mandag for å diskutere funnene i rapporten.
I mars 2022 vedtok Spanias parlament med overveldende flertall å opprette en uavhengig kommisjon ledet av landets ombudsmann for å «kaste lys over» anklagene om seksuelle overgrep mot «forsvarsløse gutter og jenter» i den katolske kirken. LES OGSÅ: Den spanske kongressen støtter forslag om granskning av overgrep mot barn i den katolske kirken.
Spanias katolske kirke, som i årevis har nektet å gjennomføre en egen undersøkelse, nektet å delta i den uavhengige etterforskningen, selv om den samarbeidet ved å stille til rådighet dokumenter om seksuelle overgrep som bispedømmene hadde samlet inn.
Men etter hvert som det politiske presset økte, ga den i februar 2022 et privat advokatfirma i oppdrag å gjennomføre en «revisjon» av tidligere og nåværende seksuelle overgrep begått av geistlige, lærere og andre med tilknytning til kirken. LES OGSÅ: Spanias katolske kirke ber et advokatfirma om å undersøke påstander om overgrep mot barn.
Den spanske kirken opplyste i juni at den hadde oppdaget 927 tilfeller av overgrep mot barn gjennom en klageprosedyre som ble lansert i 2020. Kirken hevder at den har etablert protokoller for håndtering av seksuelle overgrep og opprettet «barnevernskontorer» i bispedømmene.
Men en undersøkelse utført av dagsavisen El País, som startet i 2018, har siden avdekket 2 206 ofre og 1 036 påståtte overgripere helt tilbake til 1927.
«Ifølge eksperter er dette bare toppen av isfjellet», skrev avisen fredag før rapporten ble publisert.
Kirkens overgrepskrise eksploderte på den internasjonale scenen i 2002 da avisen Boston Globe avslørte at prester hadde misbrukt barn seksuelt i flere tiår, og at kirkeledere hadde dekket over det.
Senere ble det rapportert om omfattende overgrep mot barn i USA, Europa, Chile og Australia, noe som svekket den moralske autoriteten til kirken, som har 1,3 milliarder medlemmer, og som har gått hardt ut over medlemstallet.
En uavhengig kommisjon i nabolandet Frankrike konkluderte i 2021 med at rundt 216 000 barn – hovedsakelig gutter – hadde blitt seksuelt misbrukt av geistlige siden 1950.
I Tyskland ble det i en studie funnet 3677 tilfeller av overgrep mellom 1946 og 2014, og i Irland har mer enn 14 500 personer fått erstatning gjennom en statlig ordning for personer som er blitt misbrukt på ungdomshjem drevet av den katolske kirken.
Hei, vi bruker informasjonskapsler / cookies for å sikre kvaliteten på tjenestene våre. cookies inneholder ikke informasjon som identifiserer en bruker personlig.
+34 69 444 1084
