Spanjolene går til valgurnene søndag, og den sosialistiske statsministeren Pedro Sanchez skal forsøke å beholde makten.

Få dager før valget i Spania er valgkampen intensivert, men meningsmålingene peker fortsatt mot et regjeringsskifte.

Slik det ser ut nå, ligger Folkepartiets (PP) leder Alberto Núñez Feijoo an til å bli ny statsminister, men sannsynligvis med støtte fra det høyreekstreme partiet Vox, noe som ikke har skjedd siden det spanske demokratiet ble innført etter militærdiktaturet på 1970-tallet.

Eksperter og politiske kommentatorer spekulerer allerede i hvilke endringer dette kan føre til i landet.

Det har knapt blitt diskutert noen økonomiske forslag i valgkampen, men det er bred enighet om at et eventuelt regjeringsskifte vil gjenspeile seg i økonomien.

«Opposisjonen er svært kritisk til skatteøkningen de siste årene, også på grunn av økningen i pensjonsutgiftene som følge av den nylig gjennomførte reformen», sier Marcel Jansen, forsker ved den Madrid-baserte tenketanken FEDEA.

«Jeg tror at PP har til hensikt å redusere utgiftsøkningen og også redusere skattene. Det viktige er at hvis man ønsker å redusere skattene i Spania, må man nesten direkte kutte i utgiftene, og etter et tiår med innstramninger i Spania betyr det å kutte virkelig å skjære inn til beinet.»

Den nye regjeringen vil også få en annen utfordring, nemlig å redusere både den spanske gjelden, som ligger på drøyt 112 % av BNP, og underskuddet, dvs. differansen mellom inntekter og utgifter, som for tiden ligger på 4,8 %.

Det vil også bli merkbare endringer på det sosiale området. En av de mest berørte lovene kan bli den såkalte transloven.

Loven avpatologiserer kjønnsskifte, i tråd med uttalelsen fra Verdens helseorganisasjon, og gjør det mulig fra 16-årsalderen uten medisinsk undersøkelse.

Loven ble vedtatt i februar i fjor, og PP har lovet å oppheve den.

Uge Sangil, leder for det statlige forbundet for lesbiske, homofile, trans- og bifile (FELGBT), sier til Euronews at dette er en stor bekymring for LHBTQI-miljøet.

«Vi vil gå tilbake til å bli patologisert. Vi vil igjen bli underordnet legeerklæringer, vi vil bli overvåket, og vi vil ikke engang kunne velge om vi vil ta hormoner», sier Sangil.

«Det ville være et gigantisk tilbakeskritt. I dag, med den loven vi har vedtatt, kan transpersoner endre navn og kjønn uten å måtte gjennomgå operasjoner eller hormoner.»

Søndag får Spania kanskje vite hvilken farge regjeringen får, selv om det ikke utelukkes at det kan bli flere uker med koalisjonsforhandlinger eller til og med nyvalg, som i 2019.

Med meningsmålingene som spår seier til det høyreorienterte Partido Popular, er det mer enn sannsynlig at Santiago Abascals parti blir en del av en fremtidig nasjonal regjering. Partiets vekst er et resultat av flere faktorer, og kan spores tilbake til kampen for katalansk uavhengighet i 2017.

Det er lenge siden Spania var en av de få oasene i Europa uten et høyreekstremt nærvær i institusjonene. Men etter parlamentsvalget i 2019 har partiet Vox 52 av de 350 setene i deputertkammeret.

Med meningsmålinger som gir seieren til det høyreorienterte Partido Popular (PP), er det mer enn sannsynlig at Santiago Abascals Vox, som ligger an til å få rundt 13 prosent av stemmene, blir en del av en fremtidig nasjonal regjering.

«Partido Popular har takket være sin pakt med Vox klart å gjøre en kraft som tidligere var helt marginal og hadde en slags demokratisk cordon sanitaire rundt seg, akseptabel», sier den politiske analytikeren Verónica Fumanal.

Vox’ vekst er et resultat av flere faktorer. For å forstå dette må vi gå tilbake til kampen for katalansk uavhengighet i 2017. Året etter begynte Vox, som ble etablert i 2013, å gjøre valgframgang.

«Hele den katalanske uavhengighetsprosessen ble opplevd som et veldig sterkt emosjonelt sjokk i hele Spania, og Vox red på ryggen av denne emosjonaliteten, denne reaktiviteten», sier Fumanal.

I tillegg kom Partido Populars korrupsjonsskandaler, som førte til at Mariano Rajoys regjering falt gjennom et mistillitsforslag, og at sosialistpartiet kom til makten med støtte fra ytterste venstre og løsrivelsespartiene.

«Dette ble åpenbart utnyttet av Vox, for det er her vi finner en av deres største fiender, det de anser som anti-Spania», sier historiker og forfatter av boken «Far Right 2.0», Steven Forti.

Blant disse «fiendene», sier Forti, er ikke bare nasjonalisme og uavhengighet, men også «alt som er knyttet til FNs Agenda 2030, minoriteters rettigheter og feminisme», som Vox jevnlig angriper i sine taler og valgprogram.

Men det er også andre elementer som analytikere mener er avgjørende for ytre høyres fremvekst i Spania. Fumanal viser til teknologiske endringer som «skaper en ny kløft, ikke bare mellom venstre og høyre, ikke bare mellom nasjonalister og ikke-nasjonalister, men også for eksempel mellom by og land».

Den næres også av frykten for det ukjente, som «alltid har en nostalgisk bevegelse bak seg», og den dårlige sosioøkonomiske situasjonen.

«Den sosiale heisen har blitt satt i karantene. I dag er en ung person som er bedre utdannet enn foreldrene sine, ikke garantert å leve bedre enn dem. Det er denne sosiale kontrakten som gjør det mulig for populistiske krefter å engasjere og få kontakt også med unge mennesker», sier Fumanal.

En «hvitkalket» populistisk diskurs

«Enhver vellykket diskurs har små koblinger til virkeligheten», sier Fumanal. Hun sier at Vox bruker feil som «loven om at det eneste ja er ja», som gjorde det mulig å redusere straffene for seksualforbrytere, som et «krigsvåpen».

Ifølge den politiske analytikeren kan de gjøre dette helt fritt, fordi «populismen ikke har noen etiske eller moralske begrensninger, og heller ingen forpliktelse til sannheten».

Denne politiske kommunikasjonen foregår gjennom «B2B-kanaler som ikke kontrolleres, og som skaper vanntette fellesskap som ikke skammer seg, fellesskap som livnærer seg av hverandre og blir stadig større fordi de ikke har noe kontrastelement». Målet er, med Fumanals ord, «å vaksinere, ikke å informere».

At disse ekstremistiske diskursene har fått fotfeste i Spania, har skjedd gradvis og har hatt å gjøre med den tradisjonelle høyresidens godkjennelse.

«Selvfølgelig har Vox blitt hvitvasket. Ikke bare etter valget i Andalucía», hevder Steven Forti.

For historikeren var vendepunktet i PPs holdning at de sammen med et annet politisk parti, Ciudadanos, og Vox deltok i en felles demonstrasjon på Plaza Colón i Madrid mot den sosialistiske statsminister Pedro Sánchez’ regjering.

«Spania har aldri hatt en såkalt cordon sanitaire eller demokratisk cordon i møte med høyreekstreme krefter», påpeker Forti. Noe som materialiserte seg etter kommune- og regionvalgene 28. mai 2023 med regjeringspakter mellom PP og Vox.

Alberto Núñez Feijóos parti PP inngikk regjeringsavtaler i koalisjon med Vox i 135 kommunestyrer over hele Spania som «i stor grad kjøper noen av Vox’ programpunkter».

Ifølge Fumanal er det også visse medier som har bidratt til at ytre høyre og deres ideologi betraktes som noe «demokratisk akseptabelt», «fordi det er visse krefter som mener at høyresiden må komme til makten, og for at Partido Popular skal kunne gjøre det, trenger de et springbrett, og det er Vox».

Den europeiske ekstremistbølgen

Spania er et av de siste landene som har sluttet seg til denne bevegelsen mot ytre høyre, som man har sett både i Europa og USA, og som ifølge Steven Forti er et svar på de økende sosioøkonomiske ulikhetene, den såkalte «kulturelle reaksjonen» på sosiale endringer og innvandring, og krisen i de liberale demokratiene. «Brannmurene» mot ekstremistiske diskurser har kollapset de siste tiårene, og misnøyen med demokratiet har bidratt til at en diskurs som utnytter frykt, har fått fotfeste.

Med tanke på valget til Europaparlamentet i juni 2024 frykter EU hvilken effekt en koalisjonsregjering mellom Partido Popular og Vox i Spania kan få. I tillegg til å forsterke den ultrakonservative bølgen vi har sett i Europa siden valgene i Italia, Sverige, Finland og Hellas, mener Forti at dette vil åpne døren for «muligheten for en fremtidig allianse etter neste EU-valg mellom Det europeiske folkepartiet og europeiske konservative og reformister».

«De høyreekstreme har alle omposisjonert seg, så de snakker ikke om Brexit, Frexit eller Italexit. Men ingen av dem er for større europeisk integrasjon», sier Forti. Vox går, i likhet med partiet til Italias statsminister Giorgia Meloni (Fratelli d’Italia), inn for å stanse den europeiske integrasjonen og gjenvinne nasjonal suverenitet.

Men hvor mye kan denne ekstremistiske bølgen fortsette å vokse? Fumanal mener at når disse partiene kommer til makten, fokuserer de ikke på spørsmål som angår innbyggerne.

«Det er en identitetskrig, ikke en ideologisk krig, sier hun. «Derfor blir de ikke gjenvalgt når de har regjert. Trump ble ikke gjenvalgt, Bolsonaro heller ikke, og vi får se om Meloni blir gjenvalgt. Det er bare i land der disse holdningene er dypt forankret i samfunnet, som i Polen og Ungarn, at slike regjeringer kan fortsette», sier hun.

Víctor Manuel de Saboya – sønn av den siste kongen av Italia og barndomsvenn av Juan Carlos I, Spanias emerituskonge – avslører hvordan han ble vitne til det utilsiktede drapet på den unge hertugen. «Han skjøt ham ikke direkte, men gjennom skapet. Jeg var til stede. Det var 100 % en ulykke», sier den italienske prinsen i en ny Netflix-dokumentar.

Den 29. mars 1956 deltok den spanske kongefamilien – som da befant seg i eksil – på morgenmessen på skjærtorsdag og mottok nattverden i San Antonio-kirken i Estoril i Portugal. Etter en lett lunsj fulgte greven av Barcelona og Juan Carlos I (far til den regjerende monarken Felipe VI) den unge Infante [prins] Alfonso til en golfturnering. Til tross for det dårlige været vant 14-åringen – farens favorittsønn – semifinalen. Bourbon-familien returnerte deretter til hjemmet sitt, Villa Giralda.

Klokken seks om kvelden deltok de på nok en messe og kom tilbake til huset. Et par timer senere, klokken halv ni om kvelden, ankom familiens lege, dr. Joaquín Abreu Loureiro, i all hast for å behandle Alfonso. Loureiro endte opp med å konstatere at barnet døde av et skuddsår i hodet. Alfonso og hans 18 år gamle bror Juan hadde øvd seg på å skyte med en liten kaliber .22-revolver i spillrommet i villaens første etasje. Pistolen gikk av. Den dag i dag er det ingen som vet nøyaktig hva som skjedde.

«Den mest absolutte stillhet vil omgi detaljene i den skjebnesvangre hendelsen: det er et mysterium, det kan bare være gjenstand for hypoteser,» skriver Laurence Debray, den autoriserte biografen til Juan Carlos I, den emeriterte kongen, i sitt verk fra 2014, som er den mest aktuelle biografien om kongen.

Fem ulike versjoner

Det finnes opptil fem ulike versjoner av hva som skjedde den natten. Den britiske historikeren Paul Preston har samlet dem i boken Juan Carlos, A People’s King (2003). Fredag 30. mars 1956 beordret diktatoren Francisco Franco den spanske ambassaden i Lisboa til å komme med følgende uttalelse: «Mens Hans Høyhet infanten Alfonso rengjorde en revolver [om kvelden 29. mars] sammen med sin bror, ble det avfyrt et skudd som traff ham i pannen og drepte ham. Ulykken skjedde kl. 20.30, etter at infanten kom tilbake fra gudstjenesten på skjærtorsdag, der han hadde mottatt nattverden.» Den italienske pressen publiserte imidlertid en helt annen versjon, der det het at Juan Carlos I holdt pistolen og at han hadde fingeren på avtrekkeren da det dødelige skuddet ble avfyrt.

Trakk av uten å være klar over at pistolen var ladd

I sin selvbiografi verken avkrefter eller bekrefter grevinnen av Barcelona at Juan holdt pistolen, men hun motsier den offisielle versjonen som ble publisert av Francos regime. Hun skal ha fortalt sin skredder, Josefina Carolo, at den eldste sønnen spøkefullt siktet på sin yngre bror med revolveren, og at han trakk av uten å være klar over at pistolen var ladd.

Juan Carlos I fortalte en lignende versjon av dette til Bernardo Arnoso, en portugisisk venn. Han la imidlertid til en detalj: Ifølge ham hadde kulen prellet av en vegg og truffet lillebroren i ansiktet. Og infanten [prinsesse] Pilar – monarkens søster – skal ha fortalt en annen historie til den greske forfatteren Helena Matheopoulos: Alfonso hadde forlatt rommet for å finne noe å spise til Juan Carlos og seg selv. Da han kom tilbake med hendene fulle, dyttet han opp døren med skulderen. Døren traff brorens arm. Juan Carlos trykket ufrivillig på avtrekkeren, akkurat idet Alfonsos hode dukket opp gjennom døren.

Det finnes mange varianter av den samme historien, men alle vitnesbyrd er enige om én ting: Greven av Barcelona løp opp til lekerommet der Alfonso lå i en pøl av sitt eget blod, og forsøkte å gjenopplive sønnen. Barnet døde i armene hans. Faren dekket til liket med et spansk flagg, og ifølge Antonio Eraso, som var en venn av Alfonso, vendte han seg mot Juan Carlos og sa: «Sverg på at det ikke var med vilje.»

Netflix-dokumentarserien: The King Who Never Was

I det siste har en mer skandaløs versjon sirkulert, fortalt av et annet medlem av det europeiske kongehuset. «Jeg var der. Vi var [også] i eksil, og vi pleide å skyte glass og flasker på stranden i Cascais. Juanito skjøt broren sin og drepte ham», forteller prins Victor Emmanuel av Savoie, sønn av Italias siste konge, i den nye Netflix-dokumentarserien The King Who Never Was. «Han skjøt ham ikke direkte, men gjennom skapet», utdyper han. «Jeg var der. Det var 100 % et uhell. Jeg gjemte pistolen min, ellers ville de ha sagt at det var min feil.»

I 1978 var italieneren involvert i en lignende episode. Han ble tiltalt for uaktsomt drap, og mer enn ti år senere ble han frikjent. Prinsen, en barndomsvenn av Juan Carlos I, tjente en del av formuen sin ved å fungere som mellommann mellom italienske våpenselskaper og den siste sjahen av Iran. I 2004 endte han opp med å slå Amadeo av Aosta – en annen etterfølger til den sovende italienske tronen – i bryllupet til Felipe VI (Spanias nåværende konge, sønn av Juan Carlos I) og dronning Letizia. I 2006 innrømmet han å ha mottatt og betalt bestikkelser for å skaffe spillelisenser til italienskeide kasinoer i Sveits, men ble senere frikjent.

Fraværet av en rettslig etterforskning av Alfonso de Borbóns død har skapt alle slags spekulasjoner i nesten sju tiår. De nylige uttalelsene fra Víctor Emmanuel av Savoyen har bare skapt fornyet interesse for saken. Det er riktig at det aldri ble utført noen obduksjon av prinsens lik, og politiet har heller ikke avklart omstendighetene rundt dødsfallet. Gutten ble begravet på kirkegården i Cascais 31. mars 1956. Etter seremonien plukket faren opp pistolen som drepte sønnen og kastet den i havet.

Det gikk motstridende rykter om våpenets opprinnelse. Noen mente at det var en gave fra general Francisco Franco til Alfonsos far, men det var lite sannsynlig, for som Paul Preston forteller i sin bok, hatet greven av Barcelona diktatoren og omtalte ham som «dvergen» eller «padden». Ifølge andre skal pistolen ha blitt gitt til Juan Carlos I på militærakademiet i Zaragoza.

Hendelsene 29. mars fikk alvorlige konsekvenser for bourbonerne. Mindre enn 48 timer etter hendelsen beordret greven av Barcelona sin eldste sønn til å returnere til Spania umiddelbart. Juan Carlos I ble en ensom og tilbaketrukket mann, plaget av sin yngre brors død. Det hjalp ikke at diktatoren Franco lot utdanningsdepartementet godkjenne utgivelsen og bruken av en lærebok for videregående skoler med tittelen Katolsk moral, som brukte hendelsen til å studere grensene for personlig skyld. Grevinnen av Barcelona havnet i en depresjon etter sønnens død – hun måtte legges inn på en klinikk. Ektemannen ble også svekket av sin store rival Franco. Diktatoren brukte familietragedien til å undergrave deres krav på tronen. Da greven av Barcelona og Franco møttes i 1960, begrunnet Franco det å holde ham borte fra Spania med at Bourbon-familien var «vanæret».

Til slutt utnyttet Franco Alfonsos død til å sette en stopper for greven av Barcelonas krav på tronen. Juan Carlos I var fra da av den eneste mulige kandidaten til å etterfølge diktatoren og gjenopprette monarkiet i Spania. Som forfatteren Rafael Borràs forklarer, fratok prinsens død «greven av Barcelona – med tanke på dynastisk legitimitet – en hypotetisk stedfortreder i tilfelle [Juan Carlos I] gikk med på å bli general Francos etterfølger, mot sin fars vilje.» Historikeren Paul Preston påpeker at hvis Alfonso hadde overlevd, ville hans blotte eksistens ha påvirket Juan Carlos’ oppførsel i kampen mellom faren og Franco.

Felipe VIs far har aldri ønsket å snakke offentlig om denne episoden i livet sitt. «For å overleve [har han] brukt en klassisk psykologisk forsvarsmekanisme: Fortiden tilhører allerede hans tidligere liv. Det smertefulle temaet blir dermed unngått og skjult», forklarte den franske psykiateren Sylvie Angel til monarkens biograf Laurence Debray i boken Juan Carlos d’Espagne [Juan Carlos av Spania], den mest oppdaterte biografien om kongen som ble utgitt i 2014. «Hemmelighold kan imidlertid bli en enda tyngre byrde», la Angel til.

I en podcast som ble spilt inn for noen måneder siden, fortalte Corinna Larsen – en tidligere elskerinne av Juan Carlos I – om hvordan 85-åringen føler seg når han minnes brorens død. «Jeg tror at han innerst inne i sjelen og hodet føler mye skyld. Han har mareritt om det.»

«Han fortalte meg at lillebroren var den smarteste, den kjekkeste, den beste golfspilleren og foreldrenes yndlingssønn. Juan Carlos er dyslektiker, og selv om han er venstrehendt, tvang de ham til å skrive med høyre hånd. Han ble tvunget til å adlyde. Han følte at lillebroren egentlig var lyset i familien», forklarer Larsen. Nesten 70 år senere hjemsøker Alfonsos spøkelse fremdeles Juan Carlos I.

Fra og med januar 2024 må alle elektriske sparkesykler og andre enkeltpersonkjøretøy i landet oppfylle nye krav fra det spanske transportbyrået (DGT).

Alle slike kjøretøy som selges fra og med 22. januar neste år, må være produsert av godkjente merker og være av bestemte modeller, som vil bli oppført på byråets nettsider.

I de nye direktivene heter det at høyeste tillatte hastighet skal være mellom seks og 25 kilometer i timen (avhengig av type kjøretøy), selvbalanserende kjøretøy kan ha en effekt på opptil 2500 W, mens de uten må ha mindre enn 1000 W, de må ikke veie mer enn 50 kg og ikke være lengre enn to meter.

I tillegg må alle kjøretøyene ha to separate bremser. Kjøretøy med færre enn tre hjul må ha et balansesystem som skal brukes når de står stille. Det er ikke lenger tillatt å ha glatte dekk, og alle må ha lys, inkludert bremselys.