12.3 C
Alicante
30.4 C
Málaga
18.4 C
Las Palmas de Gran Canaria

Profil – Luis Buñuel

Luis Buñuel regnes som en av historiens viktigste filmskapere. Hans surrealistiske filmer retter kraftig kritikk mot den etablerte middelklassemoralen og dens religiøse prinsipper. Den romersk-katolske kirken forble den spanske regissørens favoritthuggestabbe gjennom hele livet. 

Luis Buñuel regnes som en av historiens viktigste filmskapere. Hans surrealistiske filmer retter kraftig kritikk mot den etablerte middelklassemoralen og dens religiøse prinsipper. Den romersk-katolske kirken forble den spanske regissørens favoritthuggestabbe gjennom hele livet. 

Luis Buñuel Portolés ble født i Calanda, i Teruelprovinsen i Aragon, den 22. februar 1900. I ung alder ble han sendt til den strenge jesuittskolen Colegio del Salvador i Zaragoza for å studere. Den overdrevne religiøse moralen passet imidlertid den unge rebellen dårlig, og han ble utvist lenge før han rakk og ta avsluttende eksamen.
Noen år senere begynte Buñuel på universitetet i Madrid, hvor han først studerte realfag, agronomi og tekniske fag, før han hoppet over til filosofi. Etter endte studier reiste han til Paris hvor hans lidenskapelige interesse for film snart skulle intensifiere seg.

”Den andalusiske hund”
De første årene i Paris skal Buñuel ha sett minst tre filmer hver dag, samtidig som han opptrer som filmkritiker i en rekke anerkjente magasiner. Etter å ha sett ”Der Müde Tod” av Fritz Lang, tropper han opp hos den berømte franske regissøren Jean Epstein. Her tilbyr den unge spanjolen seg og utføre et hvilket som helst arbeid i bytte mot at han får lære det som læres kan om filmproduksjon. Epstein svarer med å la Buñuel få være regissørassistent på stumfilmene ”Mauprat” og ” La chute de la maison Usher”, begge produsert i 1928.

Luis Buñuel tok også oppdrag som skuespiller i begynnelsen av sitt utenlandsopphold. Blant annet medvirket han i ”Carmen” sammen med Raquel Meller, og i ”La Sirène des Tropiques” sammen med Joséphine Baker. Via jobben hos Epstein og sin skuespillervirksomhet, fikk Buñuel viktige bekjentskaper som han senere skulle dra nytte av i sin filmproduksjon.

I slutten av 20-årene ble Buñuel ble stadig sterkere knyttet til en gruppe kunstnere som vanket rundt den franske forfatteren, surrealisten og dadaisten André Bretón. Her ble han nærmere kjent med størrelser som Max Ernst, Paul Eluard, Tristan Tzara, og ikke minst landsmannen Salvador Dalí.

I 1929 slår Buñuel og Dalí seg sammen og skriver manusene til det som skulle bli filmene ”La edad de oro”(Gullalder) og ”Un perro andaluz”(Den andalusiske hund). Sistnevnte, en kortfilm på 17 minutter, markerte et paradigmeskifte i filmhistorien, og er fortsatt den dag i dag regnet som den viktigste surrealistiske film som noensinne er laget. Forholdet mellom Buñuel og Dalí kjølnet imidlertid etter produksjonen av disse filmene, på grunn av diverse uoverensstemmelser. 

”Den andalusiske hund” ble en knallsuksess blant Paris´ kinogjengere, og ble vist åtte måneder i strekk, til tross for at den bare var ment for et begrenset avantgarde publikum. Både ”La edad de oro” og ”Un perro andaluz” rettet kraftig kritikk mot katolisismen og filmene vakte stor harme på den politiske høyresiden, noe som medførte at franske myndigheter etter hvert innførte forbud mot de begge.

Landsforvist av Franco
I begynnelsen av 30-årene var Luis Buñuel tilbake i sitt hjemland, hvor han regisserte filmen Las Hurdes: Tierra Sin Pan” (”Jord uten brød”) i 1933. Spania gjennomgikk en samfunnsendring i årene før borgerkrigen, og den radikale filmregissøren innså at en mann med hans holdninger og meninger ikke ville ha noen lysende fremtid hvis fascistene skulle ta over landet. I 1936, samme år som hans gode venn Federico Garcia Lorca ble skutt av Francos soldater, produserte Buñuel dokumentfilmen ”España 1936”, som omhandler tiden rett før og etter borgerkrigens utbrudd.

Etter fascistenes endelige maktovertagelse i 1939, ble Buñuels filmer forbudte, og han blir, som så mange andre kunstnere og intellektuelle, forvist fra Spania. Ferden går videre til USA og Hollywood, hvor han arbeidet med å produsere engelskspråklige versjoner av sine filmer. Etter å ha ferdigstilt et par, beslutter imidlertid filmbransjen å satse på dubbing isteden. Dermed blir Buñuels anstrengelser overflødige, og han flytter til New York hvor han får en jobb ved The Museum og Modern
Art (MOMA).

Salvador Dalí skrev i sin selvbiografi, “La vida secreta de Salvador Dalí” (Salvador Dalis hemmelige liv), at han brøt med Buñuel fordi han var kommunist og ateist. Dette førte sannsynligvis til at filmregissøren ble sparket, eller presset til å si opp, fra MOMA, angivelig etter ordre fra erkebiskopen av New York, som hadde festet seg ved Dalís uttalelser. Buñuel reiste deretter tilbake til Hollywood hvor han fikk jobb i dubbeavdelingen til Warner Brothers. Vennskapen mellom han og Dalí ble aldri gjenopprettet. 

Til Mexico
I 1946 reiser Luis Buñuel til Mexico, som skulle bli hans hjemland i mange år fremover. I 1949 fikk han statsborgerskap. Hans første film på meksikansk jord var ”Gran Casino” fra 1946, produsert av Oskar Dancigers. Den ble aldri noen dundrende suksess.

Bedre gikk det med neste forsøk, ”El Gran Calavera” fra 1949, også den produsert av Dancigers. Ifølge Buñuel, var det under produksjonen av denne filmen at han virkelig lærte kunsten å regissere. Filmen ble en kassasuksess, og gjorde at Dancigers våget å satse på et enda mer ambisiøst prosjekt sammen med den spanske regissøren.

Resultatet ble ”Los Olvidados” (samfunnets stebarn) fra 1950. I tillegg til at han skrev manuset, hadde Buñuel frie tøyler til å redigere som han ville. Filmen triumferte under filmfestivalen i Cannes, og brakte Luis Buñuel rett opp i filmregissørenes førstedivisjon. Han ble verdensberømt over natten, og erklært som den mest betydningsfulle regissøren fra den spansktalende verden. ”Los Olvidados” ble nylig ført opp på UNESCOs liste for kulturell verdensarv.

Tilbake til Europa
Etter å ha laget 20-talls filmer på omtrent like mange år i Mexico, var Buñuel tilbake i Frankrike på midten av 60-tallet. Her begynte han å samarbeide med produsenten Serge Silberman og skuespilleren og manusforfatteren Jean-Claude Carriere. I denne perioden får Buñuel, som første spanske filregissør, Oscar i 1972, for beste ikke engelsktalende film med ” El discreto encanto de la burguesía” (Borgerskapets diskrete sjarm), og han regisserer et knippe av sine aller mest kjente filmer som ”Diario de una camarera” (En kammerpikes dagbok), Belle de Jour” (Dagens skjønnhet)og ”Ese oscuro objeto del deseo”( Begjærets dunkle mål).

Sistnevnte film, fra 1977, ble Buñuels siste. Etter den hengir han seg til å skrive sin selvbiografi ”Mi último suspiro” (Mitt siste sukk), som, i likhet med alle andre selvbiografier, gir en fremstilling av hovedpersonens liv, familie og venner, i tillegg til at den gir et innblikk i regissørens eksentriske personlighet. Boken ble utgitt for første gang i Paris i 1982.

På morgenkvisten den 29. juli 1983 dør Luis Buñuel i Mexico City, samme år ble han utnevn til æresdoktor ved universitetet i Zaragoza. Regissøren forble tro mot sin antireligiøse ideologi til det aller siste. Det ble ikke arrangert noen begravelse, og det er fremdeles den dag i dag ukjent hvor hans aske befinner seg. Ingen har til dags dato vært i nærheten av å avløse Luis Buñuel som den mest betydningsfulle filmregissøren fra den spansktalende verden.    

Et utvalg av Buñuels filmer på norsk

Begjærets dunkle mål
Frihetens fantom
Borgerskapets diskrete sjarm
Melkeveien
Dagens skjønnhet
En kammerpikes dagbok
Morderengelen
En ny dag
Jungelen dreper
Stomfulle høyder
Samfunnets stebarn
Jord uten brød
Gullalder
Den andalusiske hund

Andre kjente spanske profiler

El Greco

Diego Velázquez

Lope de Vega

Pablo Picasso

Baltasar Garzón

Antoni Gaudi

Francisco Goya

Miguel de Cervantes

Federico Garcia Lorca

 

   
  

 

  
 

  
 

 

Relaterte saker

- Advertisement -