Norsk-danske Mary Ann Barbru er oppvokst på gård på Østerøya og har bakgrunn fra reiseliv. Nå har hun 350 mandeltrær, 30 oliventrær, norsk tømmerhytte og nystartet reiselivsbedrift i landsbyen Torremanzanas.

– Jeg ble tatt imot med åpne armer fra første stund. De har jo sett at jeg har jobba for å få til dette. Det har nok hjulpet på å bli akseptert, sier hun.

Drømmen om Middelhavet
Som ung guide jobbet Mary Ann blant annet i Jugoslavia, på Ibiza, Mallorca og Grand Canaria. Hun ble fasinert av Middelhavsområdet og drømte om å få et hjem her nede. Senere ble hun ansatt i Jotun mad fast bopel i Sandefjord. Da hun fikk sluttpakke for 14 år siden børstet hun støv av drømmen, pakket kofferten og tok over Albir Aparta Hotel i ett år. Hun benyttet tiden til å lære seg bedre spansk og se seg om i området.

Drømmen var et hjem bortenfor og innenfor kyststripa. På en spansk eiendoms-nettside fant hun en rar annonse: Eiendom med hus, med bad på en kvadratmeter til salgs. Adresse Torremanzanas, en landsby hun aldri hadde vært i. Dette måtte sjekkes ut og hun satte seg i bilen. Annonsen viste seg å være en feil, men på en cafe i landsbyen fikk hun flere tips om eiendommer til salgs. Hun hadde funnet ut at hun ville ha land, eie sin egen jord og egne steiner. Hun endte med å kjøpe 10 mål land med 350 mandeltrær av en norsk megler. Det er 13 år siden og siden har hun kjøpt tre mål mad 30 oliventrær.

– Da har jeg noe å gjøre i januar, når trærne skal beskjæres. Dessuten kan jeg levere oliven til mølla i landsbyen og få min egen olje, sier hun.

Gode naboer
Eiendommen hadde ikke noe hus og hun ville jo ha noe å bo i. Med kjennskap til spansk byråkrati visste hun at byggetillatelse tar tid, lang tid. Hun valgte derfor å sette opp en norsk tømmerhytte, på påler. Da kunne hun benytte transportmulighet sammen med venner som også skulle frakte ned en hytte. Dessuten var hun trygg på at hytta var vinterisolert. Det trengs oppe i fjellene. En norsk snekker satte opp begge hyttene, i over 40 graders varme.

– Da jeg kom for å hjelpe til ble jeg satt til å bære takstein. Jeg hadde bare to madrasser, ikke vann og ikke strøm. Vi spiste brød og sardiner og flyttet maten rundt for at det skulle være i skyggen. Nærmeste nabo kom med gazpacho og ble straks min beste venn, forteller hun.

Naboen heter Antonia, Toni til daglig, og innlemmet straks Mary Ann i familien. Hun inviterte på mat, vin og kaker, lånte bort strøm via skjøteledning og koblet henne på sitt eget vann. Mary Ann har foreløpig bare vært i sitt spanske hjem på deltid. Når hun reiser til Norge vanner Toni plantene hennes. Hver gang hun kommer ned står det overraskelser i hytta: mat, vin og blomster. Til gjengjeld har Toni lånt den til sine egne gjester, fått pinnekjøtt fra Norge, og vært med til Norge flere ganger.

– De elsker pinnekjøtt og spiser det hele året, forteller Mary Ann.

En annen nabo gikk frem og tilbake på veien i håp om at hun skulle komme forbi, av ren nysgjerrighet. Nå er de blitt gode venner og det eldre paret har hjulpet til med høsting av mandler og gode råd om hva og hvordan planter og grønnsaker kan dyrkes. De har også lånt henne mye god redskap. Hakker fra hagesenter holder her oppe, det er mye stein og lange røtter.

– De har virkelig sett at jeg har jobba for å få til ting, akkurat som dem. Jeg har ikke kommet med masse penger og gjort alt i en fei, sier hun.

Landsbyliv
Mange spanjoler syns det er rart at hun tørr å bo i hytta alene. Mary Ann tror det farligste er villsvinene på utsiden, og blir ikke forstyrret av at jakta foregår rundt veggene.

– Utlendingene som bor her snakker spansk, kler og oppfører seg som spanjoler og er på alle måter en del av landsbyen. Det er heldigvis flere singel damer, både spanske og utlendinger. Alle er jo så hjelpsomme. På apoteket har de tilbudt seg å komme ned med medisiner hvis jeg eller sønnen mi ble syke, sier hun.

Landsbybeboerne spør om hva hun syns om styresett og organisering og om hun har forslag til forbedringer. Da hun ble spurt om å være «festera», medlem av festkomiteen for årets største fiesta, svarte hun straks ja. Det var viktig å få med en kontakt til det utenlandske miljøet.

Å være festera vil si å jobbe på dugnad et helt år og Mary Ann har kommet enda mer inn i landsbylivet.

– Vi har samlet inn penger hver helg i et helt år. Jeg har stått i parken og solgt mat, lodd og fiestaboken hver gang jeg har vært her nede, sier hun.

Fiesta San Gregorio
Fiestaen er til ære for San Gregorio og foregår hvert år i mai. Fire dager til ende fra tidlig morgen til sent på kvelden er hele landsbyen i festmodus. I år var lørdag 9. mai hoveddagen med prosesjonen der unge kvinner bærer brød på hodet. Brødene blir tilberedt på tradisjonelt vis og dekorert med blomster og blonder. Hvert brød veier seks til åtte kilo. Prosesjonen ender i kirken der brødet blir velsignet og delt ut til menigheten.

– Det er ekstra morsomt at datteren min var en av de unge kvinnene som bar brødet. Jeg har jo ikke spansk folkedrakt, men de ville at jeg skulle ha på min danske bunad. Hver kveld var alle festeraene ute og spiste. Vi ble enda bedre kjent i løpet av de intense dagene, sier Mary Ann, som ikke er i tvil om at hun svarer ja når hun blir spurt igjen om fire år.

Ett norsk 60-årslag hadde lagt feiringen til fiestaen, venner av Mary Ann som vil ha en annerledes feiring. De bor på det lokale hotellet El Sester og er storfornøyd.

– Vi opplever det ekte Spania og en fantastisk gjestfrihet. Hele reisefølget på 19 fikk bursdagskake hos naboen Toni og hotellet er kjempehyggelig. Kort sagt: det beste 60-årslaget jeg kunne hatt, sier jubilanten Carina Ingholm som har tatt med storfamilien; samboer, barn og svigersønner.

Lokalt reiseliv
Mary Ann er blitt oppriktig glad i landsbyen sin. Hun ønsket både å gi noe tilbake og å få nordmenn til å oppleve naturen og menneskene her. I vår startet hun derfor Se Spania, et firma som arrangerer turer med små grupper i området. Her er både vandreturer, sykkelturer og kurs i Middelhavsmat. Ved å bruke lokale hoteller og guider håper hun å hjelpe lokalt næringsliv. Hun ønsker seg ikke busslaster, men små grupper på 4 – 14 personer.

– Jeg ønsker å få både tilreisende og fastboende utlendinger hit. Her kommer de inn i private hjem og opplever noe helt annerledes enn kyststripa. Hensikten er ikke å gå i kø eller gjøre landsbyen til et stort turistmål. Jeg håper å få opp drift og næringsliv i landsbyen og etter hvert få en liten inntekt selv, sier gründeren. Det nylig overståtte 60-årslaget var en slags «dummy». Hun er glad for at alle var fornøyd og at alt fungerte som det skulle, fra flyplasstransport til hotell og opplevelser.

Planen er å tilbringe mer og mer tid i landsbyen. Nå har hun innlagt vann og strøm, pluss dusj og badekar i Spa-avdelingen i hagen. Da kan hun leve godt hele året i sitt 27 kvadratmeter store slott.

– Jeg elsker både landsbyen og beliggenheten. I en radius på maksimum en time kan jeg ligge på stranda ved Campello, vandre på strandpromenaden i Alicante eller gå på topptur i fjellene, avslutter hun entusiastisk.