Vistamars turbulente periode er endelig over

Villajoyosa

SpaniaPosten

-

5. august 2015

Vistamars turbulente periode er endelig over

Sunnmørsjenta Inger Merete Hjelle har vært leder for Trondheim kommunes institusjon Vistamar helt siden byggeprosessen startet i 2008. Institusjonen har vært gjennom turbulente tider, men nå mener Hjelle at Vistamar i Villajoyosa er oppe og går for fullt. Turbulensen er over.

-Vi er fortsatt nye i markedet og Vistamar er ikke for alle typer mennsker, men vi begynner å finne formen og fasongen på driften. Fremdeles jobber vi med å finne det rette klientellet, men vi er altså på god vei. Før hadde vi to ulike målgrupper som førte til en del konkurranse mellom gjestene våre, når det gjaldt pris og tilbud. Fra og med 1. januar i år har vi kun en målgruppe: Det er mennesker med funksjonssvikt, forteller Merete Hjelle.

Konseptet går nå ut på å tilby Trondheims innbyggere med funksjonssvikt et opphold på Vistamar.

Ha en konkret målsetting

– Målet er at de som kommer til institusjonen skal ha med seg en konkret målsetting fra Trondheim, sier Hjelle.

Hun forteller at de har stor bredde på diagnoser og pleiebehov, og at Vistamar har tatt imot de fleste som har villet komme hit, for å gjøre seg erfaringer.

-Denne årstiden har vi mest å vinne på, for når det er holkeføre hjemme er det perfekt her hos oss. Vår visjon er at de som kommer hit også skal få opplevelser i tillegg til behandling. Mange er ensomme, bor alene, og har et lite sosialt nettverk. Her får de bedre matlyst, siden de spiser sammen med andre, og de treffer nye venner som de tar med seg tilbake. Vi har allerede folk som er her for fjerde gang.

Startproblemer

90 år gamle Reidar Laugsand har hatt fire opphold på Vistamar, og har vært på institusjonen totalt i ett år. Til Venstre: pleier Monica Bakken, Reidar Laugesund og lederen Inger Merete Hjelle.

Da den energiske sykepleieren fra Dalsbygda på Sunnmøre søkte stillingen som leder for den nye institusjonen til Trondheims kommune i Spania, hadde hun sikkert ikke drømt om alle problemene som ville oppstå. Hjelle kom til Spania i oktober i 2008. Da skulle hun bygge opp alt når det gjaldt innredning, og en del av byggingen var godt i gang.

-Når jeg kom hit var en del ting allerede for seint. Jeg fikk endret på en del, for jeg er veldig praktisk, og så har jeg jobbet selv ute i avdelinger og sett hvordan ting funker. Det meste fikk jeg til av det som var viktig, men det var lovlig seint, innrømmer Hjelle.

Problemene lå i Norge

Nordmannen Peder Morset, som eier huset, hadde en spansk utbygger, og lederen forteller at byggeprosessen gikk smertefritt.

-Det var alfa omega å ha en person som kjente til forholdene i Spania med lisenser, søknader, og alt som skulle til. Problemene som oppstod lå derfor ikke i Spania, men innen byråkratiet i Norge.

-Bestemmelsen om at Vistamar skulle opprettes ble gjort når Trondheim hadde et annet styresett enn nå. Når AP i samarbeid med SV og SP tok over, så var de ikke gira på å bruke så mye penger på Vistamar.

De mente at institusjonen skulle være selvgående, og at de som kom hit skulle betale så mye at utgiftene ble dekket inn.

Ikke noe hotell

-Vistamar er ikke noe hotell. Vi har ikke fasiliteter til det. I ett år drev vi med det nye konseptet, og det var veldig dårlig belegg og mye styr, sier lederen.

Trondheim kommune jobbet med å komme seg ut av kontrakten og prøvde å selge plassene til andre kommuner. Dette fikk de ikke til. Siden de var bundet til de avtalene de hadde inngått, gjorde de et nytt vedtak i bystyret. Det ble bestemt at de måtte ta institusjonen i bruk slik det var ment. Vedtaket kom i mai 2010, og tredde i kraft høsten 2010. Etter det har det fungert veldig bra, og nå er Vistamar fullbooket frem til påske.

Daglig leder Merete Hjelle mener det tar flere år å innarbeide en ny institusjon.

Fra å ha nesten tomme hus, så har Vitamar i dag venteliste på to måneder. Daglig leder Merete Hjelle mener det tar flere år å innarbeide en ny institusjon. Da hun tok jobben ga hun seg selv tre år. De er passert, og Hjelle er fortsatt på Vistamar.

-Jeg kommer ikke til å være her for alltid. Jeg trives veldig godt, men hadde det ikke vært for klimaet så hadde jeg ikke vært her så lenge, sier hun.

Ekte sunnmøring

Når Hjelle ikke er på jobb, finner en henne muligens i de spanske fjellene, i Bergen hvor ektemannen bor, i Trondheim, i Dalsbygda eller Ålesund, hvor mesteparten av hennes familie bor.

Jeg er Sunnmørsjente og har vokst opp på gård. Da måtte vi bidra og ta ansvar. Siden jeg er allergisk mot dyr, slapp jeg å melke kyr, men det ble mye siloarbeid og hersing. I niende klasse måtte jeg flytte til Volda for å gå på skole, siden vi ikke hadde bussforbindelse. Det gjorde at jeg tidlig ble veldig selvstendig og det har jeg hatt fordeler av i perioden her i Spania, sier Hjelle.

Som en ekte sunnmøring var hun glad i penger og skulle av den grunn bli økonom. Hjelle fullførte handel og kontorstudier i Ålesund, men innså at hun ikke kunne sitte så mye i ro. Til slutt endte hun opp med å ta sykepleierutdannelsen i Molde. Siden videreutdannet Hjelle seg innen helse og ledelse, og jobben hun har i dag er den best ansvarsfulle hun noensinne har hatt.

Vanskelig med å få nok ansatte

-Jeg liker å få resultat. Det er veldig tilfredsstillende og jeg liker utfordringer. Drivkraften er å ha et mål, komme dit, og se at det fungerer eller å forandre på det slik at det blir tilfredsstillende resultat i hverdagen. Jeg er opptatt av kvalitet, understreker den daglige lederen på Vistamar.

Merete Hjelle påpeker at det spanske regelverket er komplisert og hun er av den foremning at spanjolene ligger etter oss på enkelte områder. Selv om hun har lært spansk, trenger hun ofte hjelp av sin norske sekretær som har bodd i Spania i 20 år.

En annen utfordring er det å få tak i nok personale.

Vi har en høy turnover, for det er ikke så lett å få permisjon fra jobbene i Norge, men jeg er veldig fornøyd med de ansatte. Jeg var akkurat to uker på ferie i Norge, og de ringte meg ikke en gang, sier sjefen fornøyd.

I dag er det 27 ansatte ved Vistamar og institusjonen har 29 enerom.

Den Norske Klubben Costa Blancas vinklubb, VinoGastro

Alfaz del Pi

SpaniaPosten

-

5. august 2015

0

Den Norske Klubben Costa Blancas vinklubb, VinoGastro, har nå fylt fem år. Dagen ble behørig feiret på Hotel Cap Negret der gjestene ble servert cava og jordbær på terrassen før de fikk en bedre middag med mye god vin. I bakgrunnen snurret bildebevis fra tidligere turer og utflukter som har blitt godt dokumentert i løpet av klubbens fem år.

Det var diplomutdeling for å hedre enkelte medlemmer. VinoGatsro-medlem Liv Storeide fikk diplom siden hun er det eneste medlemmet som har vært med på alle fem medlemsturer til La Mancha.
– Vi hadde en fin feiring og fikk markert femårs dagen vår, sier klubbens leder, Hans Svedbergh.

En folkelig vinklubb
– Vi ville ha en vinklubb i Den Norske Klubben Costa Blanca, og den måtte være folkelig, sier Svedbergh.
VinoGastro ble etablert 23. februar 2007 etter ønske fra klubbens medlemmer.
Bare to uker etter at klubben ble etablert, fikk de besøk av vinprodusenten Bodega Enrique Mendoza som gav medlemmene en skikkelig vinsmaking.
– Deretter fikk vi kontakt med en mann som heter Tor Sletten som bodde i Almagro i regionen Castilla La Mancha. Han kom på besøk til oss sammen med Bodega Moralia. Før de dro tilbake inviterte deres markedsfører oss til å komme på besøk til Bodega Moralia, og det ble begynnelsen på en årlig tradisjon, sier Svedbergh og legger til.
– Klubben ble veldig populær og i løpet av de første månedene tegnet vi over 100 medlemskap. Per dags dato har vi omtrent 350 medlemmer i klubben VinoGastro.

Populære utflukter

Målet med vinklubben er å fremme drikke og matkultur gjennom informasjon og aktiviteter blant medlemmene.
– Vi vil vise medlemmene at det finnes så mye mer enn kjøttkaker og lutefisk. Vi gir informasjon og prøvesmakinger om mat- og drikke både fra Spania og andre land, sier Svedbergh.
VinoGastro har aktivitet i klubben gjennom hele året. De arrangerer to langturer i året, og flere dagsturer.
– På hvert arrangement har vi et tema med en tilhørende utflukt. Temaene kan være mandler, olivenolje, fisk, påske og mye annet.
– Vi har maks 45 plasser på utfluktene våre, så det er førstemann til mølla. Utfluktene er populære og vi har det veldig moro sammen, sier Svedbergh som forklarer at mange medlemmer står på venteliste i tilfelle det skulle bli en ledig plass.

Ler seg skakk i hjel
Klubbmedlemmene møtes én gang i måneden. Etter medlemsmøtet arrangeres det vanligvis en dagstur der man besøker et sted som har tilknytning til, eller som produserer det som har vært tema.
– Gjennomsnittsladeren ligger på 65 år, og turene er en kjempepopulær måte å lære noe nytt, smake på ny mat og drikke, og bli kjent med nye mennesker, sier Svedbergh.
Nå har vinklubbens medlemmer blant annet sett mandeltrærne blomstre, besøkt turrònfabrikken i Xirona, besøkt olivenfabrikken i Alcoy og vært på båttur fra Benidorm til Calpe.
– Det viktigste for oss er at det er en folkelig vinklubb hvor vi kan gi informasjon om vin og mat, sier Svedbergh.
Under klubben VinoGastro er det opprettet mindre vingrupper for de som ønsker å møtes litt oftere og ha vinsmakinger sammen.
– Det viktigste for våre medlemmer er det sosiale. De kommer seg ut og blir kjent med nye folk. Enkelte ler seg skakke i hjel, sier Svedbergh.

Solgården i Villajoyosa, ferieparadis i over 40 år

Villajoyosa

SpaniaPosten

-

5. august 2015

0

Solgården i Villajoyosa, ferieparadis i over 40 år

Solgården feiret 40 år. Feiringen tok sted 30. mars, men jubileumsåret skal feires helt til 2013.
– Nå har vi fått hjulene til å rulle i 40 år og det ønsket vi å markere med en feiring for våre gjester, ansatte, Villajoyosa kommune og andre samarbeidspartnere, sier Sbertoli.

Startet kronerulling

Pablo Sbertoli er Solgårdens direktør. — Solgårdens Villajoyosa

– Det hele startet i 1968. Det var en turistboom på Costa Blanca og nordmenn valfartet til sol og varme. Det ble arrangert turer for norske utviklingshemmede med ledsagere, blant annet til Benidorm, men det viste seg at det var vanskelig for denne gruppen å manøvrere seg i byen siden det på den tiden var dårlig tilrettelagt for rullestolbrukere, sier administrerende direktør ved Solgården, Pablo Sbertoli.
Dermed startet en gruppe nordmenn, deriblant skuespillerdivaen Wenche Foss som selv fikk en sønn med Down syndrom, en kronerulling for å samle inn penger til et eget ferieparadis, tilrettelagt bevegelseshemmede.

Trygghet og tilrettelegging
På under fire år hadde de etablert et andelslag, kjøpt tomt, planlagt, finansiert og bygget et feriesenter med 80 plasser.
– Vi åpnet dørene 1. april 1972. Siden den gang har målet vært å gi trygghet, trivsel og glede for våre gjester, sier Sbertoli.
Solgården er hovedsakelig et feriesenter for psykisk utviklingshemmede, pensjonister og helsesvake eldre.
Annenhver uke flyr Solgårdens gjester, på eget fly, ned til Spania og det er ingen tvil om at turene er populære.
I 2011 hadde 5.000 nordmenn gjestet Solgården.
– Vi er et feriesenter for en gruppe turister som trenger ekstra trygghet og tilrettelegging. Vi har leger og sykepleiere på senteret noe som er viktig for vår målgruppe, sier Sbertoli.

Tilrettelagte aktiviteter
Solgårdens tomt strekker seg over 450 mål.
– De siste ti årene har vi investert mye i anlegget. Vi har pusset opp og bygget ut. I dag har vi 220 plasser, og vi har ventelister på plassene. 50 prosent av våre gjester har vært her før, så det betyr nok at det føles godt og trygt å være her, sier Sbertoli.
På Solgården er det tilrettelagt for at man kan få tak i det man trenger på senteret.
– Vi har helsepersonell, fysioterapeut, frisør, aromaterapeut og fotterapeut. I tillegg har vi kafé, matsal, bassengområde, galleri, minigolf og Sansehagen der man også kan bruke rullestol for å komme seg frem og plukke en appelsin dersom det skulle være ønskelig. Det er for mange en opplevelse i seg selv, sier Sbertoli.

Åpen dag
Feiringen gikk over tre dager og inneholdt mange aktiviteter som var åpne for alle.
– Vi begynte med et helseseminar som tok for seg helseeffektene av et opphold i Syden. Vi fikk forskere på besøk som fremla resultatene, sier Sbertoli.
Deretter var det konsert med Hanne Krogh, Marius Roth Christensen, Hilde Haraldsen Sveen og Asbjørn Arntsen.
– Dette var en takkekonsert til Villajoyosa kommune og inntektene fra konserten gikk til senteret for psykisk utviklingshemmede i Villajoyosa, Les Talaies, sier Sbertoli.
Dagen etter var det åpen dag på senteret. Alle var inviterte til å komme og bruke Solgården og dets fasiliteter.
– Det ble mange barneaktiviteter og Hanne Krogh hadde egen barnekonsert. I tillegg ble det servert mat og drikke. Den nye jubileumsboken vår skrevet av prest, forfatter og salmedikter Eyvind Skeie ble gitt i gave til de fremmøtte, sier Sbertoli.

Det var også en messe på området hvor det blant annet var mulighet for å smake på vin og sjokolade.

Mange planer
– Nå har vi en stabil økonomisk situasjon og ser fremover, sier Sbertoli.
De skal opprette Wenche Foss` ledsagerfond for at de som mangler ledsagere også kan få muligheten til å reise til Solgården.

– Vi har en veldig stor tomt og det ønsker vi å utnytte bedre. Vi vil gjerne få flere aktiviteter på uteområdet og vurderer nå muligheten for å lage en utendørs bowlingbane. I tillegg planlegger vi å bygge noen boliger for de som ønsker å komme på langtidsopphold. Vi har tidligere snakket om å bygge et rehabiliteringshjem og det er også planer vi tar med oss videre, sier Sbertoli.

Solgården BA er et humanitært andelslag hvor det ikke gis utbytte til noen av andelshaverne. Det betyr at alt av overskudd går til drift og videreutvikling av Solgården.

– Vi er en bra gjeng med spanjoler og nordmenn som arbeider sammen for at våre gjester skal få et best mulig opphold. Vi har det veldig gøy sammen og gleder oss til mange nye år sammen, sier Sbertoli.

Svensk kunstner på Orihuela Costa

Torrevieja

SpaniaPosten

-

5. august 2015

0

Göran Holmquist og samboeren Anne Marie Stocks henter Spaniajouralens journalist og sammen kjører vi til Holmquists nye bolig. Underveis passerer vi så mange hull at selv Karius og Baktus ville ha blitt imponert. Han bor nemlig rett ved golfbanen i Las Colinas.

– En gang i tiden hadde jeg en voldsom tannlegeskrekk, sier Holmquist og forklarer med stor entusiasme.
– Men, etter at jeg kom til Spania har skrekken forsvunnet. Jeg besøkte en tannlege her nede som behandlet meg så bra at skrekken forsvant. Han er ikke bare en god tannlege, men også en god venn, sier Holmquist.

Profesjonell maler
Han er en karismatisk mann. Han hopper fort fra et emne til et annet. Han er høy og slank med nystrøket skjorte, vest og hvit sommerbukse. Og cowboyhatt.
Holmquist flyttet til Orihuela Costa i juni 2011 sammen med sin samboer Anne Marie Stocks.
Han er fra Jönköping i Småland og hun er fra Göteborg.
Han har fullført 63 runder rundt sola og kunstneren har ingen planer om å pensjonere seg enda.
– Å jobbe som maler har blitt en livsstil, sier Holmquist.
I de siste ti årene har han malt profesjonelt. Han har hatt flere kunstutstillinger både i Sverige og Danmark før han flyttet til Spania.
– Nå har vi fått etablert oss i Spania. Her har jeg fått meg eget studio og til våren planlegger vi å holde noen salgsutstillinger, sier Holmquist.

– Må våge litt
– Nå snør det i Sverige og det er kaldt. Her har vi sol og varme hele året, sier Stocks.
Huset ligger omringet av grønt gress og trær. Utenfor terrassen har de en 18 hulls golfbane som Holmquist spiller på for å hente inspirasjon.
– Vi bor nesten på golfbanen. Sammen med huset fulgte også et 10-års medlemskap i golfklubben. Jeg har til og med hatt min første Hole-in-One. Med vitner, sier Holmquist og fortsetter.
– Vi satset alt på et kort. Nå har vi forlatt Sverige. Man må våge litt i livet og ta resten som det kommer. Nå bor vi her og vi elsker det.
Etter å ha lett langs hele Costa Blanca fant de drømmehuset i Las Colinas på Orihuela Costa.
– Vi har fått hjelp av dyktige håndverkere til å bygge et studio hvor jeg kan male i fred, sier Holmquist og viser frem det fine tilbygget.
I studioet henger en lysekrone fra taket og på gulvet ligger malingstuber, pensler, en hårføner og verktøy.
– Alle bildene jobber seg selv frem. Jeg vet ikke helt hva jeg skal male før jeg går i gang, sier Holmquist og viser frem anlegget i studioet mens han forklarer at han tidligere var pop-musiker.
– Jeg var ”the lead-singer” i gruppen Hoods. Det er veldig gøy. Jeg elsker musikk og hører mye på 60-tallsmusikk når jeg maler, sier Holmquist som finner mye inspirasjon i musikken.

– Helt perfekt
Den største utfordringen de har hatt siden de flyttet til Spania er tilvenningen til at ting tar tid.
– Vi har måttet venne oss til den mañana-mentaliteten. Her nede er det lett for at ting tar lang tid. I begynnelsen prøvde vi å kjempe i mot, men vi så at det ikke fungerte, så nå flyter vi bare med, sier Holmquist.
– Jeg har alltid ansett meg selv for å være veldig utypisk svensk, men jeg har vel aldri vært mer nasjonalpatriotisk som nå, sier Holmquist som forteller at de hadde planlagt spansk mat og spansk julefeiring i Spania.
– Vi klarte det ikke. Dagen før julaften var vi ute og jaget svensk juleskinke, sier Holmquist.
Til tross for at svenske tradisjoner og vaner har fulgt paret til Spania har de omfavnet det spanske livet.
– Vi har det helt perfekt og har fått det akkurat vi drømte om, sier Stocks og tar en slurk skandinavisk kaffe.

Frigiliana, Andalusias vakreste landsby?

Andalucia

SpaniaPosten

-

5. august 2015

0

Frigiliana, Andalusias vakreste landsby?

Frigiliana er en klassisk hvit landsby som ligger i Malaga-provinsen en kort kjøretur fra turistbyen Nerja. Den har blitt kåret til Spanias vakreste landsby i flere kåringer, og det er godt mulig at den er det.

Hvitkalkede hus og smale gater der blomster i alle regnbuens farger duver utover veggene gjør sitt til at svært mange turister forelsker seg i den lille fjellandsbyen.

Frigiliana Andalusia
Frigiliana ligger i en fjellskråning ved Sierra de Almijara. Fra landsbyen som ligger 300 meter over havet har man panoramautsikt utover Middelhavet, og kort vei til et utall turløyper som snirkler seg i fjellandskapet bak.

Den mauriske arven
Landsbyen var opprinnelig maurisk og arven henger fremdeles igjen i både kunst og arkitektur.
Det er funnet spor etter bosetting i Frigiliana som er datert tilbake til 3.000 år før Kristus, og i år 711 gikk den berberske kapteinen Tarek i land i Gibraltar og derfra startet den mauriske bosetningen på den iberiske halvøyen.
Maurerne lagde kanaler og dammer for å lede vannet, og utviklet på denne måten jordbruket i Frigiliana.
De plantet også sukkerrør samt en del andre nye nyttevekster.
Araberne bygget et 4.000 kvadratmeters stort slott, men dette ble ødelagt av kristne tropper i 1569.
De kristne troppene kastet muslimene ut og Frigiliana ble deretter bosatt av kristne spanjoler, hovedsakelig fra byene Granada og Valencia.
I det muslimske området i byen ble det i 1982, hengt opp keramikkplater som forteller muslimenes historie i Frigiliana.

Typisk fra Frigiliana
På slutten av det 16. århundret ble palasset ”Palacio de los Condes” bygget, blant annet av restene fra det arabiske slottet.

Dette palasset strekker seg over 2.000 kvadratmeter. Per dags dato blir palasset brukt til å produsere melasse som er en slags honningsirup som lages av rester av mindre god kvalitet ved sukkerproduksjon. ”Palacio de los Condes” er de eneste som produserer melasse i Europa.

Palasset blir også brukt som turistkontor, utstillingsrom og det kommunale biblioteket.
Per dags dato bor det cirka 3.000 innbyggere i landsbyen, men den blir årlig besøkt at turister fra hele verden.
Den gamle bydelen har mye arabisk arv, smale gater, svingete og bratte smug omkranset av hvite små hus som klamrer seg fast i dalen. Frigiliana har ved mange anledninger blitt kåret til Spanias vakreste landsby.
Mange kunstnere har slått rot i Frigiliana og på små gatehjørner blir det solgt kunst og lokale delikatesser.
En av byens mest typiske matretter er ”El choto frito” som er en stekt liten geit, ofte i mandel eller hvitløkssaus, men også ”migas”, en mel og vannbasert rett, søtpotet med honning og muskatell-vin.
Hvert år arrangeres også Tapasruten ”La Ruta de la Tapa”.

Tilrettelagt for turisme
Frigiliana har etter hvert blitt en landsby tilrettelagt for å ta i mot turister hvor man kan velge mellom flere hotell og restauranter.

Frigilianas høydepunkter er blant annet påskefeiringen og vårdagen den 3. mai.
På vårdagen lages store kors i gatene som pyntes med blomster mens man samles for å nyte lokal mat og drikke.
Frigiliana er kjent som landsbyen med de tre kulturene.
Hvert år feires festivalen ”Frigiliana 3 Culturas” som er en fest der de tre kulturene som har preget Frigiliana kommer til uttrykk. Den islamske, den jødiske og den kristne. Dette feires med mat, kultur, utstillinger, musikk, konferanser og konserter.

Det er mange severdigheter man bør få med seg av gamle monumenter og ruiner, blant annet ruinene etter slottet ”Castillo de Lìzar” som ble bygget av araberne og ødelagt av den kristne hæren i 1569. Nå ser man nesten bare grunnmuren og inngangspartiet.

Man kan også se den gamle kilden ”La Fuente Vieja” som ble konstruert på 1600-tallet av Iñigo Manrique de Lara, og bærer hans våpenskjold. Den ble opprinnelig laget for å gi vann til innbyggerne.
Palasset ”Palacio de los Condes de Frigiliana” er også verdt en titt. Palasset ble bygget på 1500-tallet da familien Manrique de Lara styrte byen og ble delvis bygget av rester fra ”Castillo de Lìzar”.
Sist, men ikke minst, gaten Calle Real som går sentralt gjennom både gamlebyen og det arabiske strøket. Her finner man alle typer gaveartikler og typiske varer fra Frigiliana.
Mange har forelsket seg i byen, og med god grunn. Det er jo tross alt kanskje Spanias vakreste landsby.

Erling og Haldis: – Aldri for gammel for Spania

Alfaz del Pi

SpaniaPosten

-

5. august 2015

0

Erling og Haldis: – Aldri for gammel for Spania

På toppen av en lang trapp ligger huset til Erling og Haldis Foraas. Han er fra Jøa og hun er fra Trondheim. De feirer jul, bursdager og kjærligheten i Alfaz del Pi på Costa Blanca, og de har ingen planer om å slutte å reise til Spania.
– Alderen er ingen hindring for å nyte sol og varme i Spania, sier Erling som nettopp har fylt 95 år.

– Du må snakke høyere. Vi begynner å høre litt dårlig, sier Haldis på kav trøndersk. Hun har rukket å bli 91 år, men tar tak i rullatoren og tusler over gulvet for å gi en omvisning både inne og ute.

Godt hjulpet
På hvert plan har de en ny rullator. Haldis kjører inn på kjøkkenet, tar tak i gelenderet som fører ut i bakgården, og griper en ny rullator som står og venter.
– Vi er godt hjulpet her. Det kom noen og satte opp gelenderet for oss, og det ble så kjekt, sier Haldis.
Utenfor har de en imponerende bakgård med langbord og eget kjøkken.
– Det er som regel her barn og barnebarn pleier å lage mat når de kommer på besøk, sier Haldis.
Mens hun triller videre kommer vi til et stort basseng som de nå jobber med å få klargjort til sommeren. Bak bassenget har de en flott hage med to typer appelsintrær, sitrontre og nisperos.
– Før jobbet vi mye i hagen og på huset, men i denne alderen er det lite vi kan gjøre, sier Haldis.

Har fornyet sertifikatet
Erling sitter godt i stolen sin og tar en bit av kjeksen som han spiser til kaffen.
– Jeg var pensjonist da vi bestemte oss for å bygge hus i Spania. Nå har vi pendlet mellom Spania og Norge i 26 år, sier Erling.
De kommer seg ikke like mye rundt omkring slik de gjorde tidligere siden de begynner å bli dårlig til beins. Tidligere gikk de lange kveldsturer, dro på utflukter til Calpe og gikk på dans en gang i ny og ne. Det har de ikke muligheten til å gjøre nå, men de har beholdt det gode humøret.
Nå holder de seg mest hjemme når de ikke kjører på butikken for å handle. Erling har nettopp fornyet sertifikatet og klarer fint å kjøre på handletur til Costa Blanca Super for å handle skandinaviske matvarer.
– Det er egentlig bare knærne som plager meg, men det går fint å kjøre bil, sier Erling og understreker at de har det veldig bra i Spania.

Aldri for gammel
De bor i Spania de seks kaldeste vintermånedene. Om sommeren drar de tilbake til leiligheten i Levanger.
Tidligere reiste de ofte til Kanariøyene og en gang tok de propellfly derifra og over til Sahara i Afrika.
– Vi har alltid vært glad i å reise, og vi synes det er bare tull når folk sier at de har blitt for gamle til å reise. Det går så fint, sier Erling.
De blir fraktet og hentet på flyplassen i Alicante, og flypersonellet tar seg godt av det gamle paret.
– Vi har noen venner hjemme i Levanger som så gjerne ville komme til Spania, men de tør ikke å fly. Og det er synd. De er 85 år så de er jo bare ungdommen, sier Haldis.

Feirer med gode venner
På Erlings 95-års dag hadde de ikke invitert noen, men det kom stadig nye gjester som ville gratulere den gamle mannen.
– Her feirer vi bursdager og nyttårsaften og vi er aldri alene. Vi inviterer ingen men har åpent hus for de som måtte ønske å ta turen og ofte kommer naboer og gode venner på besøk. På nyttårsaften spiller vi litt musikk, danser og drikker champagne mens vi går inn i et nytt år, sier Erling.
– Vi bor i et veldig hyggelig og trivelig område. Vi føler oss veldig godt ivaretatt og det føles trygt å ha så mange gode venner rundt oss. Det er mange som kommer for å se om vi har det bra, og det setter vi stor pris på, sier Haldis.

– Vi legger oss sammen og står opp sammen uten å ha vondt noen steder, og da skal vi vel være fornøyde. Alderen tatt i betraktning, sier Erling.

CAN, Bærumshjemmet i Altea Feiret 10-årsjubileum

Altea

SpaniaPosten

-

5. august 2015

0

CAN, Bærumshjemmet i Altea Feiret 10-årsjubileum

Midt i sentrum av Altea finner vi Bærum kommunes rehabiliteringssenter CAN. (Centro Asistencial Noruego). I mars måned feiret de 10-årsjubileum med brask og bram, og daglig leder Rune Helmersen ønsket gamle og nye brukere velkommen til festmiddag, boblevann og spansk underholdning.

– Det var veldig hyggelig at så mange kunne komme. Det var en fin feiring hvor vi fikk hedret brukerne våre. Det er jo takket være dem at vi kan gjøre denne jobben, sier Helmersen.

En lang prosess
CAN åpnet dørene 28. februar 2002 etter en turbulent start. Det var en lang prosess med å finne finansiering til prosjektet. Men, etter fem år med planlegging og bygging klarte de å få på plass rehabiliteringshjemmet CAN.
Kostnadene lød på 40 millioner kroner, der Husbanken hadde finansiert 31,5 av millionene.
Ved åpning av CAN hadde senteret tekniske mangler og manglende brannsikkerhet.
– Det har vært en prosess siden oppstarten av senteret for å komme dit vi er nå ti år etter, sier avdelingsleder Maria Eikenes og legger til.
– Vi startet på null. Det var ikke helt klart hva slags sted vi ville være og vi har utviklet oss veldig i løpet av disse årene.
Eikenes har jobbet ved senteret siden det åpnet og trives godt i jobben.
– Vi ser hvilke type brukere som kommer hit, og ved å se deres behov har vi bedre klart å utvikle CAN slik det er i dag. Vi har fått på plass rutiner, regler og mål, sier Eikenes og legger til at utviklingen hele veien har vært til det bedre.
– En av våre viktigste mål er at vi skal spre håp og positivitet blant brukerne. Vi snakker lite sykdom og fokuserer på å øke brukernes livskvalitet både fysisk, psykisk og sosialt, sier Helmersen.

Fokuserer på livskvalitet
CAN er et rehabiliteringssenter med 38 plasser som eies av Bærum kommune.
– Vi ønsker å formidle at brukerens motivasjon og deltakelse er avgjørende for resultatet av oppholdet, sier Helmersen som understreker at positivitet og livsglede ligger til grunn når de tar i mot brukere på institusjonen.
Senteret arbeider mye med aktivisering, trivsel og sosial deltakelse.

– Hver dag har vi mellom fire og seks fellesaktiviteter som består av fysiske, sosiale og kulturelle tiltak. Aktivitetene tilpasses brukergruppene og årstidene i Spania, sier Helmersen.
Brukerne bor på enerom og kan ha med seg sin partner dersom de ønsker dette. Partneren er også invitert til å delta på CANs aktiviteter.
Brukerne er på CAN i seks uker, men har også mulighet til å forlenge oppholdet.
– Rehabilitering eller helbredelse kan bety så mangt. Det er ikke alltid sykdommer eller lidelser forsvinner, men oppholdet gir økt livsglede, glede og pågangsmot, sier Helmersen.
CAN har lagt bak seg ti år og det har vært en prosess full av læring og erfaringer for å kunne se fremover og møte nye utfordrende år.
Helmersen forklarer at venstre hjernehalvdel er opptatt av å tenke på fortid og fremtid. Den høyre hjernehalvdelen er opptatt av hva vi føler og opplever i øyeblikket.
– Man bør i langt større grad stimulere høyre hjernehalvdel, der rehabiliteringstiltakene har fokus på positive opplevelser av mestring, håp og livsglede, sier Helmersen som understreker fordelene ved å drive rehabilitering på Costa Blanca.
– Det har vel ikke vært forsket så voldsomt mye på dette, men noen undersøkelser har vært gjennomført. Det er ingen tvil om at mange av våre brukere velger oss på grunn av klimaet. Det er vanskelig å sette fingeren på eksakte helsefordeler ved klimaet her, men de finnes definitivt, sier Helmersen.

Fleksibilitet blant de ansatte
Det som skiller CAN ut blant andre institusjoner er fleksibiliteten blant de ansatte.
– Vi har satt det som en regel at alle ansatte skal jobbe med alt. Vi er en liten institusjon der glød, iver og fleksibilitet i forhold til arbeidsoppgavene står sentralt. En slik regel ville vært utenkelig i Norge, men vi opplever at de ansatte liker det. På den måten får de en mer variert arbeidsdag. Det er også en fordel ved at for eksempel en fysioterapeut en dag må gå sammen med brukerne på marked og ser hvordan de klarer seg i hverdagen, sier Helmersen.

Håp, liv og glede
Temafargene for CANs 10-års jubileum var grønt og gult. Grønt for håpet og gult for livet og gleden.
– Jeg ønsker å bidra til at hver og en som få være noen uker på CAN får hjelp til å oppleve at livet kan leves i øyeblikket og at man kan tillate seg selv å legge mindre vekt på de små ting som gjør livet grått. Vi bør øve oss på å fokusere på det som gjør livet verdt å leve, sier Helmersen og legger til.
CANs strategi er å utvikle sider ved driften som har med kultur og estetikk å gjøre. Dette for å gi brukerne ikke bare trening til kroppen men også næring til sjelen.

Fra Rojales kontrollerer Frank frukten du kjøper i Norge

Rojales

SpaniaPosten

-

5. august 2015

0

Fra Rojales kontrollerer Frank frukten du kjøper i Norge

[FRA ARKIVET] Frank Olav Wivestad har jobbet som fruktkontrollør for BAMA Gruppen AS. Han bor i Rojales og kjører daglig rundt på spanske pakkeri for å sørge for at kun den beste frukten ankommer Norge.

Wivestad har en 40 prosent stilling som fruktkontrollør for BAMA som har 52 prosent av det norske frukt- og grønnsaksmarkedet.

– Nå jobber jeg tre uker i Spania og en uke i Norge. Det blir mye pendling og mange kilometer på de spanske motorveiene, sier Wivestad som kvalitetssjekker frukt, bær og grønnsaker fra Castellòn i nordøst til Portugal i sørvest.

Størst på frukt og grønt
– Her i Spania er det store forhold. Det minste pakkeriet er 2.000 kvadratmeter og det største er 12.000 kvadratmeter. BAMA kjøper spanske varer for 840 millioner kroner hvert år. Vi bruker veldig mye penger her nede, og vi ønsker bare det beste, sier Wivestad.

– Sammen med en venn drev jeg fem forskjellige frukt- og grønnsaksbedrifter i Norge. Disse solgte vi til BAMA i 2008, sier Wivestad.
I dag er BAMA den største aktøren på fersk og ferskforedlet frukt, grønnsaker og poteter på det norske markedet.
Varestrømmen fra inn- og utland utgjør årlig cirka 430.000 tonn ferske produkter som videredistribueres til lokale terminaler og hentepunkter og selskapet har nå 15.000 kunder i Norge.
– Da jeg solgte bedriftene syntes jeg det var tidlig å pensjonere seg, og jeg har planer om å fortsette en stund til, sier Wivestad som har over 40 års erfaring fra bransjen.

Kremen av kremen
– Fra Spania kjøper vi blant annet appelsiner, sitroner og klementiner. All brokkoli, blomkål, vårløk og steinfrie druer kommer også herifra, sier Wivestad som legger til at nordmenn faktisk spiser mer brokkoli enn spanjolene selv.
Han reiser rundt på pakkeriene, tar stikkontroller og avviser det som ikke holder mål.
Han vil nemlig bare ha kremen av kremen.
– Det er bare 15 prosent av det som produseres som ligger på øverste hylle. Det er disse varene vi vil ha. Dersom produsentene holder pris og kvalitet, så fortsetter vi å kjøpe, sier Wivestad.
– De spanske varene er veldig billige. De kunne gjerne ha vært litt dyrere. Vi er nemlig avhengig av at produsentene får hjulene til å gå rundt og at de har økonomi til å forsyne oss med topp kvalitet, sier Wivestad.

Kresne nordmenn
Han sjekker 68 pakkerier i Spania og fire i Portugal.
I Portugal produserer de BAMAs utvalg av jordbær, bringebær og blåbær.
De portugisiske blåbærene er større og penere enn de norske markblåbærene. De er grønne på innsiden slik at man unngår blåbærmunn, men smaken er like frisk og god.
– Vi opplever at nordmenn er mer kresen når de velger frukt og grønnsaker enn spanjolene selv. Nordmenn har nok en lei tendens til å se litt for mye på utseendet når de velger i fruktdisken. Vi har derfor veldig strenge krav til produsentene for at vi skal kjøpe av dem, sier Wivestad.
Han undersøker både farger, skinn, smak og konsistens når han er på jobb.
– Vi har et apparat som måler brixen (sukkernivået) i appelsinene. Den må ikke være under 10 prosent, for da vil appelsinene være sure. Den bør heller ikke være over 15 prosent, da forandres nemlig smaken, sier Wivestad.
I tillegg sjekker han hvor mye juice det er i hver frukt, om de har frostskader og om de har flekker på skallet. En bitteliten grå flekk er nok til at Wivestad avviser frukten. De skal smake godt, ha god konsistens og se bra ut.
– Det er mye som skal undersøkes og det er mange pakkeri. Det blir fort mellom 200 og 650 kilometers kjøring per dag, sier Wivestad.

Reiser sammen med sin kone
BAMA mottar mellom 25 og 93 trailere fra Spania, fullsmekket med godsaker, hver uke i sesongen. I uke 50 før jul mottok BAMA 150 trailere.

– Det gikk enormt mange klementiner til Norge i uken før jul, sier Wivestad.
Det tar seks dager fra frukten blir plukket fra trærne, til den ligger i grønnsaksdisken i Norge.
– Bær som sendes fra Portugal går med ekspresslevering. Da er det to sjåfører som bytter på å kjøre og varene er fremme i løpet av tre dager, sier Wivestad.
BAMA får mest frukt fra Spania, men importerer også fra andre land. Dette er for å kunne tilby alle typer frukt, hele året.

– Spanjolene er bryr seg om pengene sine og de sparer millioner i året på at jeg gjør denne jobben. Hadde jeg ikke sjekket frukten, kunne de ha risikert å kjøre frukten til Norge hvor den kunne ha blitt avvist dersom kvaliteten ikke er god nok. Da har de måttet selge frukten til andre land, og til en langt lavere pris, sier Wivestad som legger til at spanjolene er svært dyktige på jordbruk.
Wivestad er nå 67 år, men han har ingen planer om å pensjonere seg.
Han pendler mellom Rojales og Tønsberg, og med seg har han sin kone Eva.

– Det er veldig godt å jobbe her nede, men det blir lange arbeidsdager. Jeg er heldig som får ha med min kone. Hadde ikke hun blitt med meg, så vet jeg ikke om jeg hadde orket denne jobben, sier Wivestad.

BAMAs historie går 125 år tilbake. Den startet i 1886 da Christian Marius Emil Matthiessen grunnla selskapet. Da var han 36 år gammel og hadde sin bakgrunn som seilskuteskipper og forretningsmann, men det var trelast som ble hovedbeskjeftigelsen. Den foretaksomme sørlendingen skulle vise seg å bli den første i Skandinavia som startet import av bananer. Dette skjedde i 1905. Siden den gang har selskapet vært gjennom en rekke omstillinger og vist seg tilpasningsdyktig gjennom to verdenskriger, harde etterkrigsår og under stadig tøffere konkurranseforhold.
Århundret ble avsluttet med et av de beste resultatene i BAMAs historie. I løpet av den siste tiårsperioden er omsetningen nesten femdoblet. BAMA er i dag et selskap som ikke bare omfatter import og engrossalg av fersk frukt og grønnsaker, men har også en meget sterk posisjon innenfor ferskforedlede produkter.

Arv og arveavgift i Spania

Flytte til Spania

SpaniaPosten

-

5. august 2015

0

At spansk arveavgift i enkelte tilfeller kan bli voldsom, er riktig. Det er likevel ikke slik at den er urimelig i alle tilfeller. I mange tilfeller er den ganske ordinær. Og i noen tilfeller er arv nærmest avgiftsfritt.

For SpaniaJournalen: Advokat Erik Sanues, ScanLaw

Det som er uheldig, er at mange, i ubegrunnet redsel for høy arveavgift, forledes til å foreta disposisjoner som senere viser seg å være helt unødvendige.

Det er umulig å gi en fremstilling over hele arveavgiftsretten i en slik artikkel. Hensikten er derfor heller å gi noen eksempler.

Artikkelen omhandler heller ikke andre skatter, som f eks “plusvalía”, som også utløses ved bl a arv.

Jeg begrenser meg i tillegg til Valencia-regionen (se eksempel 3 under).

I første rekke må man skille mellom de tilfeller der både arvelater og arvtaker bor i Valencia, og tilfeller der både arvelater og arvtaker bor i utlandet, herunder også de tilfeller der arvelater bor her, mens arvetaker bor utenlands. Tross alt er det tilfelle nr 2 det er flest av.

Ubegrunnet hysteri

a) Eksempel 1

Her er et veldig vanlig tilfelle: Mor og far og to felles barn. Bolig til ca 200 000 euro (1,5 mill NOK). Formuesordning felleseie og boligen eid 50/50. Alle bor i Norge, bolig i Spania kun feriebolig.

Dersom bare barna arver avdødes formue i Spania, utløses en arveavgift pr livsarving på ca 3 000 euro etter førstavdøde, og senere et likt beløp etter at lengstlevende faller fra.

Dersom livsarvinger og gjenlevende alle arver like deler (dvs tre like store deler), blir arveavgift ca 1 300 euro for hver av dem.

Som man ser, er dette ikke noe å sette verden på hodet for.

b) Eksempel 2

Her er et annet vanlig tilfelle: Bolig samme verdi og eierforhold som over, begge bosatt i Norge, den ene ektefellen arver den andre. Her utløses arveavgift stor ca 12 400 euro for gjenlevende.

c) Eksempel 3

I dette tilfellet bor både foreldre og barn i Valencia-regionen. Ellers som i eksempelet over: Mor og far og to felles barn. Bolig til ca 200 000 euro (1,5 mill NOK). Formuesordning er felleseie og boligen eid 50/50.

I dette tilfellet blir arveavgift nærmest lik null. Grunnen til det er at arveavgiften beregnes etter regional (valensiansk) lov og ikke etter sentral lov når alle bor her. I Valencia er arveavgift mellom ektefeller og til livsarvinger på det nærmeste avskaffet i form av en bonifikasjon. I korthet betyr det at avgiften regnes ut på vanlig måte, og så gis det fradrag for 99 % av avgiften.

For en slik avgift er det jo ingen grunn til å løpe til avisen og klage sin nød.

Det kan tenkes mange mindre avvik fra ovennevnte tilfeller som forandrer bildet en del, men den røde tråden synes for meg ganske klar; at i ordinære tilfeller er spansk arveavgift absolutt overkommelig. I slike tilfeller er det ofte liten grunn til å sette himmel og jord i bevegelse for å redusere arveavgiften, typisk kjøpe med sine barn, selge til sine barn, etc.

Velbegrunnet hysteri

På enkelte andre områder kan arveavgiften bli ganske slem, og da er det langt større grunn til å se seg om på forhånd. Også her er bildet ganske brokete, men man kan si at det i hvert fall er tre forhold som i særlig grad øker den spanske arveavgiften:

Det ene er store formuer hos arvemottaker. Det spanske arveavgiftssystem følger en progressiv modell som begynner på ca 7 % og går opp til ca 32 % (arv/formue over ca 478 000 euro). Men i tillegg har det også et system for særlig store formuer hos arvemottaker, og da multipliseres arveavgiften med en koeffisient. Denne koeffisienten går fra 1,0 til 1,2 for slik formue over ca 400 000 euro.

Det andre er nærhet til arvelater. En nevø har bare halve fribeløpet til en livsarving (ca 8 000 mot ca 16 000). Nevøen må i tillegg multiplisere arveavgiften med en koeffisient for all arv (koeffisienten er her ca 1,6, og som kan stige til 1,9 dersom den mottagende nevø er svært formuende).

Dersom arving ikke er i slekt med arvelater i det hele tatt, er fribeløpet null, og koeffisienten fra 2,0 til 2,4. Kombinerer man slektmessig fjernhet til arvelater med stor formue, kan avgiften derfor bli riktig utrivelig: Dersom man er veldig formuende og arver fra en venn eller venninne, kan arveavgiften da komme opp i 81,6 %. Noen vil kanskje kalle dette landeveisrøveri.

Det tredje er en mer avledet form, typisk det forhold at lengstlevende arver avdøde, og at barna i sin tur arver lengstlevende. Først betaler da ektefellen arveavgift for arv etter sin ektefelle. Så betaler barna avgift for arv etter lengstlevende (arv etter én person gir mer avgift enn arv etter to personer). Det norske uskiftet fanges også opp av denne regelen, i motsetning til i Norge, hvor uskiftet innebærer at det ved lengstlevendes bortgang anses arvet fra begge foreldre med en halvpart på hver.

* * *

Syntesen av ovennevnte er at det særlig er de litt større formuene, kombinert med få arvinger, som skaper avgifter som kan ta fra deg nattesøvnen.

Ellers er det mange faktorer ved beregning av arveavgift, og noen av dem usikre. Det er f eks ikke godt å si hvordan regelverket kommer til å se ut i fremtiden.

Dessuten bør man også vurdere andre sider enn bare de rent skatterettslige. Å eie sammen med sine barn kan være skattemessig interessant. Samtidig kan det utvikle seg til et praktisk mareritt, og da er det mulig man vil tenke at avgiften man var så opptatt av å slippe, hadde vært en bagatell.

Sherry-oksen som ble nasjonalsymbol

SpaniaPosten

-

5. august 2015

0

På biltur langs spanske veier dukker den store, sorte Osborne-oksen opp. Man kan ikke unngå å legge merke til den. Oksen har for lengst blitt et spansk nasjonalsymbol og i år er det 55 år siden den aller første oksen ble satt opp. Osborne-oksen har levd et turbulent liv og ved flere anledninger har myndighetene forsøkt å fjerne oksen, men til ingen nytte. Nå er det bestemt at oksen har sin rettmessige plass i det spanske landskapet.

Historien om den sorte kjendisoksen startet i 1956. Den velrenommerte brandyprodusenten Grupo Osborne i Jerez de la Frontera satte ut reklamen året etter og selskapet hadde nok aldri tenkt seg at oksen skulle bli gjenstand for så mye debatt og ikke minst bli så folkekjær som den har blitt.

Les også: El Toro – Den spanske oksen

14 meter høye okser
Hovedårsaken til at oksen havnet langs spanske veier, var Grupo Osborns ønske om å få økt salg av selskapets brandy ”Veterano”. Kunstneren Manolo Prito foreslo å benytte profilen av en kampklar okse som reklameobjekt og slik ble det. I 1957 ble altså den første oksesiluhetten plassert utenfor Madrid og i løpet av året var 16 okser satt opp langs veiene.

De første oksene var laget av tre, de var svarte med hvite horn og varemerket ”Veterano” var malt med store, røde bokstaver på selve oksen. Det viste seg ganske raskt at det spanske høst- og vinterværet, med kraftige vinder, tok knekken på treoksene og i 1961 ble det laget nye okser av metall. Samtidig ble høyden økt fra fire til sju meter.

Allerede året etter kom nye okser til verden og de var hele 14 meter høye. Bakgrunnen for akkurat denne endringen kom av at spanske myndigheter forlangte at all reklame langs veiene skulle flyttes lenger vekk fra selve veien, i et forsøk på å bedre trafikksikkerheten. Med nye plasseringer og betydelig større okser ble de imidlertid like synlige som tidligere.

En del av landskapet
Kampen mot Osborne-oksene fortsatte fra myndighetenes side. I 1988 krevde spanske myndigheter at all type reklame langs motorveiene skulle bort. Osborne malte over de røde bokstavene på oksene og det ble sluttet midlertidig fred. Freden varte i seks år. I 1994 var nye lover på trappene og hensikten fra myndighetene var igjen at all reklame, de sorte oksene inkludert, ved det offentlige veinettet skulle fjernes. Det viste seg at myndighetene undervurderte kjendisoksenes betydning og status blant spanjolene. Det ble heftige protestaksjoner og organisasjonen ”Salvemos al Toro” – ”la oss redde oksen” – ble etablert.

Etter hvert kom også politikerne i de selvstyrte regionene på banen og engasjementet for å redde oksens liv økte ytterligere. I Andalucía ble oksene ført opp på lista over verneverdige minnesmerker og andre steder ble Osborne-oksen fredet. Saken endte til slutt i spansk høyesterett og dommen som ble avsagt var klinkende klar: ”Oksen er blitt en del av det spanske landskapet. Oksene skal bli stående”. Dermed hadde vinhuset Osborne, oksene og alle den venner vunnet nok et slag. Det forventes nå at jubilanten får stå i fred og at Osborne på sin side tar ansvaret med å vedlikeholde nasjonalsymbolet.

Varemerke for alltid
Det skal nå være totalt 94 okser som er utplassert langs de spanske veiene. Det finnes flest i Andalucía og ellers på det spanske fastlandet, men både Mallorca og Kanariøyene kan skilte med Osborne-okser. På det meste var 500 okser plassert ut. Nå har det kommet forespørsler fra USA, Tyskland, Danmark og Sveits om Osborne vil eksportere oksen, men det er ikke kjent hva som blir utfallet av saken.

Osborne-oksen har som man forstår for lengst utviklet seg til å bli noe mer enn en vanlig logo for et produkt. Den spanske kunstneren Cristobal Toral har uttalt at oksen er et ikon for spanjolene på samme måte som Marilyn Monroe-bildet av Andy Warhol er for amerikanerne. Det setter oksens liv i perspektiv og vi har da også for lengst registrert at den sorte oksesiluhetten dukker opp i mange andre sammenhenger. På nøkkelringer, klistremerker, postkort, solhatter og T-skjorter finner vi den sorte oksen. Osborne-oksen har blitt Spanias fremste varemerke – antakeligvis for alltid.

FAKTA

Bodegas Osborne er blant Spanias eldste og mest prestisjetunge vinhus. Vinhuset ble grunnlagt i 1772 i Andalucía.

Osborne begynte å produsere sherry og brandy, men etter hvert kom også vinproduksjonen i gang. Man er blant annet kjent for vinene Solaz og Montecillo.

I tillegg produserer Bodegas Osborne den verdensberømte skinken Cinco Jotas som har vunnet en rekke internasjonale priser. Skinken 5J kommer fra griser som går fritt omkring og på grunn av dette og at grisene får næringsrike mat, så innholder skinken ekstra mye omega fett. Skinken er altså ikke bare god i smaken, men også sunn å spise. Osborne-skinken eksporteres til 37 land.

Tarragona -”lille Roma” i Spania

SpaniaPosten

-

5. august 2015

0

Tarragona har, som mange andre spanske steder, en rekke ruiner og historiske minnesmerker. Byen har røtter helt tilbake til året 218 før Kristus fødsel. Tarragona blir ofte nevnt som Spanias ”lille Roma”, med blant annet klar adresse til byens romerske amfiteater.

Det finnes ingen flyplass i Tarragona, men det er likevel forholdsvis enkelt å komme seg dit. Byen ligger 90 kilometer fra Barcelona og 534 kilometer fra Madrid. De fleste tar fly til Barcelona og leier bil. Det er imidlertid også gode tog- og bussforbindelser, så kombinert med taxi til hotellet er det ingen heksekunst å finne fram.

Tarragona ligger ved den vakre kysten Costa Dorada (se egen artikkel). Med sine milelange strender, krystallklare vann, romerske ruiner, gode restauranter, hoteller i alle prisklasser og et levende kulturliv, er det enkelt å anbefale et besøk i Tarragona. Likevel har masseturismens bølger ikke skyllet inn over byen. Gradvis har turistene fått øynene opp for byens mange muligheter, men det er sjeldent plagsomt mange turister i Tarragona. Lange køer, restauranter som ikke har ledige bord og hoteller som er fullbooket, hører med til sjeldenhetene.

På UNESCOs verdensarvliste
Et besøk i Tarragona kan gjøres hele året, men som i andre byer er det glohett om sommeren. Selv en frisk, svalende bris fra Middelhavet demper ikke svetteperlene når man trasker rundt, så vår og høst er å anbefale. Med et nesten totalt fravær av turister og en behagelig spansk temperatur sammenlignet med i Norge, så er vinteren også en spennende og interessant tid.

Tarragona er velsignet med mange attraksjoner og byen, som ligger på en liten høyde, står på UNESCOs verdensarvliste og det er jo i seg selv et sikkert kvalitetsstempel. Den viktigste og mest fremtredende attraksjonen i bybildet er det romerske amfiteateret. Kun et passe langt steinkast fra havet troner det gamle amfiteateret i all sin prakt med sine tribuner mer eller mindre inntakt. Tankene går uvirkelig tilbake til tiden da romernes gladiatorkamper ble utkjempet her til glede og fornøyelse for tusenvis av tilskuere. Amfiteateret ligger ved foten av Miracle Park, der man kan nyte noe leskende i glasset og skue utover amfiet og Middelhavets små krusninger, der lastebåtene ligger tett i horisonten og venter på plass ved Tarragonas havn. Havnen er blant Spanias aller største og mest travle.

Katedral og museer
Det ligger flere andre romerske minnesmerker spredd rundt om i byen. Spaser rundt, ta en taxi, lokalbussen eller det vesle bytoget. Det siste er et godt alternaiv for å komme seg effektivt rundt i byen, men det å starte spaserturen ved hovedgata Rambla Nova eller Carrer Major og bare la seg henføre av den gamle bymuren, alle skulpturene, de vakre blomstene og de vaiende palmene er som den reneste historiske tidsreisen.

Den majestetiske katedralen, bygget 1171 etter Kristus fødsel, troner i bybildet og er et vakkert skue. Byggverket er et illustrerende eksempel på en blanding av romersk og gotisk arkitektur. Innvendig er veggene dekket med vevde bilder, masse treskjærerarbeid og alteret er storslått i marmor. Sammen med amfiteateret kommer man ikke utenom under en visitt til Tarragona. For de historisk interesserte er både det arkeologiske museet og Museu Necropilis interessante objekter å se nærmere på.

Sjømat står høyt i kurs
Restaurantilbudet i Tarragona er ikke unikt sammenlignet med andre spanske byer, men tilbudet er stort og variert. I trange smug, bak malte tredører og bak et ”hull” i veggen åpenbarer det seg spisesteder og barer av god kvalitet. Ofte med spenstig interiør og prisene er noe lavere enn i de større byene. Sjømat står høyt i kurs, det samme gjør spesialiteter fra innlandet som omelett med fisk i tynne skiver (chanquetes) samt søtsaker av mange slag. Stort sett alle middags- og lunjsretter blir servert med en egen Romesco saus, inspirert fra det romerske kjøkken, med mandler, hasselnøtter, paprika, tomater, olivenolje, hvitløk og salt. De lokale vinene må også nevnes. Det finnes mange typer vin fra distriktet som både er rimelig og holder høy kvalitet. På Tarragonas mange små og store torg ligger uteserveringene tett, der man kan se på folkelivet, slappe av og lese en avis, hvis det behager. De shoppingglade kan boltre seg i små boutiqer med moteklær til overkommelige priser og lokalt håndverk, suvenirpregede artikler fra hele Katalonia selges nesten over alt.

Fornøyelsespark og fine strender
I byens vestlige del, ca. ti kilometer utenfor sentrum, ligger fornøyelsesparken Port Aventura i byen Salou. Parken er en av Spanias mest besøkte med tre millioner gjester hvert år. Parken har vannsklier rutsjebaner, pariserhjul og alt annet som hører en slik park til. I tillegg er parken tematisk bygd, der e besøkende får innblikk i Polynesisk, kinesisk, amerikansk og meksikansk historie og folkeliv. Parken har fire hoteller og fremstår faktisk som en slags by i byen. Et attraktivt reisemål i seg selv for barnefamilier.

Barnefamiliene, og andre for den saks skyld, søker gjerne til Tarragonas mange strender. Med sin finkornede sand og krystallklare vann, så er bading, dykking, snorkling og andre former for vannsport populært. Stranden Arabassada heter hovedstranda, som også Tarragonas innbyggere benytter seg av i sommermånedene. I helgene er det faktisk ganske overfylt, men på hverdagene er det ikke et så yrende liv og trengselen følgelig mindre. Andre strender av interesse i nærheten av Tarragona er: Cappelans, Cala Font og Cala Crancs.

Mange kvaliteter
Tarragona kan skilte med mange festivaler i løpet av året. Blant annet arrangeres det en egen festival i oktober hvert år, der man er inspirert av de katalonske tradisjoner i form av å bygge menneskelige pyramider. Helt opp til ni personer kan stå på skuldrene til hverandre og det skal være imponerende å bivåne dette, som altså det katalonske folk har drevet med i generasjoner.

Selv med sin forholdsvis sentrale beliggenhet, så har altså turistene følt at Tarragona ligger litt utenfor allfarvei. Det bør ikke skremme noen fra å dra hit, for byen har mange, overraskende og positive kvaliteter å by på. I provinsen Tarragona bor det vel 700 000 mennesker, mens det i selve byen bor i overkant av 100 000 mennesker.

Torrevieja turentusiaster i Sjømannskirken

Torrevieja

SpaniaPosten

-

5. august 2015

0

Torrevieja turentusiaster i Sjømannskirken

Med anstendig bra kondisjon, gode joggesko og niste i sekken stiller vi opp en mandag morgen utenfor Sjømannskirken i Torrevieja for å være med ”Kosegruppa” på tur. En hyggelig og meget vellykket tur i vakker natur, men også en forholdsvis strevsom gåtur sammen med mange hyggelige mennesker.
Sjømannskirken i Torrevieja har hatt en såkalt gågruppe i mange år. Hver fredag har spreke nordmenn satt hverandre i stevne og forsert høye fjell og dype daler, men fredagsgruppa har ord på seg for å være Costa Blancas svar på Norges 71 grader Nord. Det har med andre ord ikke vært for den utrente, jevne norske borger. Av den grunn ble ”Kosegruppa” dannet for cirka fire år siden, en turgruppe for de som ikke driver med hardtrening hver eneste dag, men som likevel er en tøff gjeng med rimelig bra god kondisjon.
En av gründerne av gågruppa var Adler Jensen. Han har fortatt ansvaret for å legge opp turene. Adler kommer opprinnelig fra Nord Norge, men bor nå sammen med sin kone i Sandefjord. Bortsett fra når de er i Spania.

25 turentusiaster

Turene, som altså er lagt til mandager, tar utgangspunkt i Sjømannskirken i Torrevieja. Flest mulig sportskledde sjeler stues sammen i færrest mulig biler. Deretter kjøres det i alt fra 30 minutter til en drøy time, alt avhengig av hva Adler Jensen har lagt opp til. I dag går turen til Los Belones, som ligger syd for Mar Menor.
Når følget med 25 turentusiaster begynner å sette seg i bevegelse etter at bilene er parkert, får vi vite at ”Kosegruppa” skiftet navn for et par år siden.

Turene våre kan være ganske utfordrende. Tøffe oppstigninger, bratte fjellsider og mye klatring. Så vi skiftet navn til ”Nordlys”. Noen mener jo at enkelte av våre turer er vel så tøffe som fredagsgruppas utflukter, forteller Adler Jensen til SpaniaJournalen.

Vi ser skeptisk rundt oss på vandrestaver med spisse pigger og føtter med solide fjellstøvler og lurer på om vi kanskje har tatt oss vann over hode likevel.

Se rett frem – ikke ut til siden
I tre samfulle timer, kun avbrutt av det som der og da fortonet seg som en altfor kort spisepause, klatrer vi ned bratte skrenter og klyver opp på motsatt side, opp og ned, igjen og igjen, et ukjent antall ganger. På de bratteste stedene klamrer oss fast i tistler og gresstuster, og konsentrerer oss om bare å se rett frem: Unngå å se ned i havet som stedvis forsvinner inn i grotter loddrett under oss, men når vi stopper for å trekke pusten på en fjelltopp eller venter på baktroppen på en av de mange idylliske strendene, er alle bare lykkelige. Skyfri himmel, glitrende hav, vakker natur og et særdeles hyggelig fellesskap er tydelig noe alle setter pris på.
Enkelte av turgåerne forteller at de har vært med i gågruppa like lenge som den har eksistert, mens andre er å regne som nybegynnere.

Er alle turgåerne tilknyttet Sjømannskirken gjennom andre aktiviteter også?
Nei, egentlig ikke, men selv har jeg begynt på treskjærerkurs i Sjømannskirkens regi, forteller Adler.
Flyttet til Spania
Elisabeth Solberg og mannen har nylig solgt feriestedet sitt i Provence og kjøpt seg hus i La Mata like ved stranden.
– Vinterne ble for kalde i Frankrike. I Spania føler jeg vi kan finne en lun krok ute vinteren igjennom, så sant sola skinner. Vi er utrolig fornøyd med det vi har sett og opplevd her nede så langt. Costa Blanca har virkelig overgått våre forventninger. Og så er alle så hyggelige! Eneste ulempen for oss er språket. Litt tungt å begynne på nytt etter å ha brukt så mye tid på å perfeksjonere fransken, sier Solberg.
Og Tina er spesielt fornøyd, sier Solberg og klør familiens firbente bak ørene.
Fra vårt nye hus er det bare et steinkast til pinjeskogen, stranda, og ikke minst de fantastiske turområdene ved Saltsjøene.

Inger Johannes vifte
Inger Johanne Dalgaard forteller at hun har overlatt huset i Asker til leietakere og er nå halvveis i sitt fem måneder lange forskningsprosjekt.

Vi ser for oss masteroppgave om Middelhavsklimaets positive innvirkning på kropp og sjel, eller kanskje en doktoravhandling om arbeidsledighet, sier Dalgaard og smiler. Hun har ”midlertidig emigrert” og har gitt seg selv fem måneder til å finne ut om Torrevieja er stedet hun vil flytte til.
–Jeg har funnet ut at fem måneder er tiden jeg trenger for å se om jeg trives godt nok til å slå meg ned. I de to første månedene surfer man på begeistringens bølge, men det er i de neste tre man virkelig finner ut om man trives så godt at man ønsker å bli, forklarer Solberg.

–Og hva tenker du nå, et par uker etter at nyhetens interesse har lagt seg?
–Jeg stortrives, forteller Inger Johanne, med ekstra tykk på stor.

Flott kulturtilbud
–Jeg kom hit praktisk talt uten noen holdepunkt, og opplevelsene mine så langt er ”vifteformet”. Hvert nytt bekjentskap og hver nye oppdagelse fører til mange ny, så dagene fylles med hyggelige gjøremål i lag med mange nye venner. Spesielt imponert er jeg imponert over kulturtilbudet i Torrevieja, sier Elisabeth Solberg og påberoper seg å vite hva som skjer i byens tre kulturhus til enhver tid, og er storforbruker av tilbudene.
Det blir stille i gågruppa igjen. Vi er på vei opp den sist fjellsiden og tempoet er ikke forenlig med noen form for konversasjon. Med tomme vannflasker i sekken og diverse kalorier fattigere klarer vi å legge inn et ekstra gir med tanke på siste punkt på dagens turagenda. ”Nordlys” avslutter nemlig som regel med et besøk på en nærliggende bar hvor turen ”drøvtygges” mens man gjør en innsats for å forhindre total dehydrering etter en kosetur med livet som innsats.

SpaniaPostens nyhetsbrev

Søk etter nyhet eller reportasje