Home Blog Page 545

Tillater hotell i Barcelona-ikon

Barcelona kommune gjør unntak fra lisensutsettelsen for nye hoteller og tillater at byikonet Torre Agbar gjøres om til luksushotell. I et forsøk på å få kontroll på den voksende masseturismen i byen har det nye byrådet innført midlertidig stans i alle vedtak om hotellbevillinger. Den kontroversielle beslutningen gjorde at selskapet som har kjøpt det karakteristiske bygget «truet» med å slå av det blå og røde lyset som er med på å gjøre konstruksjonen til et landemerke i byen. Etter å ha fått bekreftelse på at lisensen likevel gis, har selskapet lovet å la lysene stå på.

Ordfører i Barcelona, Ada Colau, har etter at hun tiltrådte vervet som byens politiske leder i midten av juni gjort alvor av valgløftet fra kommunevalget om å ta skritt for å bremse masseturismen i byen. Colau som representerer det nye partisamarbeidet på venstresiden Barcelona en Comú besluttet kort tid etter tiltredelsen å sette alle søknader om hotellvirksomhet på vent i ett år.

Les også: Vil bremse masseturismen

I løpet av denne perioden skal kommunen utforme en ny plan for hvordan hotellnæringen skal kontrolleres og hvem som skal tildeles lisenser i fremtiden. Som begrunnelse for tiltaket har den nye ordføreren tidligere sagt at det handler om å forhindre dannelse av «gettoer» av turister og unngå at områder forvandles til rene «fornøyelsesparker».

Da den kontroversielle beslutningen ble kjent, annonserte eieren av Torre Agbar at de ville spare strøm ved å slå av de blå og røde LED-lysene som lyser opp bygget på kveldstid. Etter å ha fått bekreftelse på at lisensen likevel gis, har selskapet lovet å la lysene stå på. Lisensen for hotellvirksomhet skal i følge en uttalelse fra den nye eieren imidlertid ha blitt gitt fordi søknaden om bevilling var levert før byrådet innførte bevillingsstans. 


Torre Agbar

Den karakteristiske kontorbygningen Torre Agbar stod ferdig i 2004 og er med sin spesielle form og skiftende farger blitt et symbol på Barcelona by. Bygget som er tegnet av arkitekten Jean Nouvel var inntil nylig eid av det katalanske vannselskapet Aguas de Barcelona som skal ha sagt ja til å selge tårnet for 250 millioner euro til Hyatt Hotels Corporation. Den amerikanske hotellkjeden har til hensikt å gjøre om bygget til luksushotell.

 

Har ikke gitt opp nasjonalskatt

Kulturministeren i Comunidad Valenciana, Vicent Marzà, mener Elche bør få tilbake den iberiske skulpturen Dama de Elche. Den over 2300 år gamle bysten ble funnet i nærheten av elven Vinalopó i 1897, men ble fjernet fra stedet og havnet etter hvert på arkeologisk museum i Madrid. Tross lokale myndigheters stendige forsøk på å få nasjonalskatten tilbake er den blitt værende på museet og utgjør i dag en del av den faste utstillingen.

Vicent Marzà i Valencia mener det er på tide at Dama de Elche får vende tilbake til Comunidad Valenciana. Under et besøk i den spanske hovedstaden onsdag 29. juli inviterte han Spanias kulturminister til et møte om saken. Målet er å få til en avtale mellom nasjonale myndigheter, Valencia og Elche kommune slik at bysten kan returneres.

I en uttalelse gjengitt i avisen Información betegner den nyvalgte regionspolitikeren saken som et spørsmål om «rettferdighet». Marzà mener avvisningen av forespørslene fra lokale myndigheter, på lik linje med den økonomiske politikken, inngår i nasjonale myndigheters sentraliseringspolitikk. Han krever økt desentralisering og mener at dette også må gjelde «kulturelle ikoner». Dama de Elcher er i følge han et symbol på tilhørighet for folk i Elche og Valencia-regionen, et «eksepsjonelt kunstverk» som han mener bør promoteres og vises til verden fra Elche, som en del av stedets lokale kulturarv og historie.

 

Dama de Elche

La Dama de Elche skal opp gjennom historien ha vært i sin hjemby ved tre anledninger. Først da den ble oppdaget ved utgravingsstedet La Alcudia i 1897. Deretter da den kom på utlån i noe få uker i 1965, og så igjen i 2006. Det hører også med til historien at bysten har vært på reise i utlandet. Louvre museet i Paris kjøpte nemlig den attraktive figuren få dager etter at den ble funnet. I 1941 skal man imidlertid ha klart å få til en avtale om tilbakelevering til Spania og hovedstaden Madrid. Bysten var i mange år på utstilling i Museo del Prado før den ble flyttet til Museo Arqueológico Nacional der den fremdeles befinner seg. I forbindelse med låneavtalen i 2006 ble det sagt fra det spanske kulturdepartementet at en permanent overføring til Elche kunne diskuteres på et senere tidspunkt, men at avgjørelsen ville være avhengig av «museumspolitiske» hensyn.

 

Caso Almería, torturert til døde av det spanske politiet

0

Det har nå gått 30 år siden Caso Almería. Caso Almeria er historien om tre unge menn som reiste på ferie til Pechina i Almería og ble torturert til døde av det spanske politiet. Dette er et av Spanias histories verste eksempel på brutalitet utført av politiet da de feilaktig identifiserte de tre unge mennene som ETA-terrorister.

Luis Cobo Mier, Juan Mañas Moreales og Luis Montero García arbeidet nord i Spania. De hadde tatt fri en langhelg for å dra til Pechina, hvor Juans yngre bror skulle feire første kommunion.
Hans to venner var glade for å få bli med til Almería og bli kjent med stedet som ligger tusen kilometer fra det grønne og frodige Nord-Spania.

Attentat
7. Mai, 1981 i Madrid. Tre ETA-terrorister angriper militærsjef, general Joaquín Valenzuela. Generalen ble alvorlig skadet i angrepet og tre av hans medarbeidere ble drept. På nasjonale nyheter ble det vist bilder og navn av de tre ETA-terroristene som sto bak angrepet. Mazusta, Bereciartúa og Goyenechea Fraudúa.

8. Mai, 1981
Juan Mañas som var født og oppvokst i Pechina i Almería, ønsket å vise frem byen til sine to venner fra Nord-Spania. De var også invitert til å delta på hans lillebrors første kommunion.
De hadde leid en Ford Fiesta i Puertollano, Ciudad Real, etter at deres egen bil havarerte på reisen sørover.
En mann som hadde sett tv-bildene av ETA-terroristene, gjenkjente feilaktig de tre vennene som de tre terrormistenkte i Madrid.
Mannen ringte politiet og varslet dem om at de ettersøkte terroristene var på vei sør-over i en Ford Fiesta.
Det ble satt i gang omfattende søk for å finne bilen.

De tre guttene var ikke kjent med at det hadde vært et attentat mot general Valenzuela siden de hadde reist hele dagen.
Vel fremme i Almería ble vennene tatt med på omvisning i området, og de stoppet for å handle i en lokal butikk.
Bilen deres ble observert parkert på hovedgaten i Roquetas de Mar og politiet ble varslet.
Mañas, Montero og Cabo ble arrestert klokken 21.05.
De motsatte seg ikke arrestasjonen siden de var overbeviste om at det hadde skjedd en misforståelse.

Torturert og drept
Dagen etter blir likene av de tre unge mennene funnet i en utbrent bil litt utenfor hovedveien fra Gérgal i Almería.
Politiaksjonen ble ledet av oberst Carlos Castillo Quero, som sammen med elleve andre politibetjenter brakte de mistenkte til en forlatt politistasjon i Casafuerte, hvor de uskyldige mennene ble torturert gjennom natten.
Den enorme feiltakelsen ble oppdaget den følgende dagen, men på det tidspunktet var de tre unge mennene allerede døde.

Dekket sporene
Etter å ha oppdaget feilen prøvde politiet å dekke over alle spor.
De skar opp de tre unge mennene for å få dem plassert inn i bilen og skjøt på likene for at det skulle se ut som om at det hadde vært skuddveksling.
Deretter tok de bilen med seg, skjøv den utfor veien, ned i et juv, og satte fyr på den.

10. mai, 1981
Den offisielle versjonen som ble offentliggjort 10. mai 1981, var at de tre ETA terroristene hadde omkommet i en skuddveksling mot politiet.
Castillo hevdet at de var bevæpnet, hadde motsatt seg arrestasjon og at de ikke hadde identifikasjonspapirer da de ble satt i varetekt.

Han sa at de tre guttene ble satt i håndjern og fraktet til Madrid med bil. Underveis til Madrid klarte de å overmanne politimannen som kjørte bilen og de prøvde å rømme. Videre forklarte han at de tre hadde dødd i en trafikkulykke etter at offiserene ble tvunget til å skyte på bilens hjul da de forsøkte å unnslippe. Politimannen klarte å komme seg ut av bilen før den kjørte av veien.
Juan José Rosón som var innenriksminister på den tiden, repeterte denne versjonen i parlamentet til tross for at pressen allerede hadde skrevet at de tre likene var funnet utbrente, uten bein eller armer og med tydelige kulehull både forfra og bakfra.

Dommen
28. Juli 1981, blir tre politimenn dømt for tortur og drap, for å være strafferettslig ansvarlig for drapet på de tre unge mennene.
El Caso AlmeriaOberst Carlos Castillo Quero og to av hans politimenn ble funnet skyldig i tortur og drap, og måtte betale en oppreisning på 3 millioner pesetas til hver av ofrenes familier. Det er omtrent 18.000 euro.
Ingen av de andre politimennene ble dømt for handlingene.
Advokaten som representerte familien til de tre ofrene, Darío Fernández, ble truet på livet og måtte gå i skjul.
I 1984 blir oberst Castillo Quero, av Høyesterett, dømt til 24 års fengsel. Løytnant Cómez Torres ble dømt til 15 års fengsel og politimann Fernández Llamas ble dømt til 12 års fengsel.
Fullførelsen av straffen ble aldri slik den skulle siden de fikk sone ved et militært fengsel i stedet for et ordinært spansk fengsel og de mottok millioner av pesetas, fra det offentlige pensjonsfondet ved det spanske justisdepartementet, Ministerio del Interior.

Castillo Quero ble løslatt i 1992 etter å ha sonet tre fjerdedeler av dommen på 24 år, og døde to år senere av naturlige årsaker i sitt hjem i Cordoba.

I dag, 30 år etter, finnes det åtte politimenn som ikke har blitt dømt for torturen og drapene de utførte.

De tre unge mennenes familier har ved flere anledninger søkt om at de tre unge mennene skal bli kategorisert som terrorofre. De har enda ikke fått svar.

Las Palmas, Kanariøyenes pulserende hovedstad

Det er sterkt misvisende å kalle Las Palmas for bare en by, for hovedstaden på Kanariøyene har egentlig mange bebyggelser. Las Palmas fremstår også med en rekke fargerike ansiktsuttrykk og dette bidrar til å gjøre byen spennende.


Las Palmas kan tilby alt fra storbyferie til strandliv. Nå er det flere storbyer som kan skilte med mye av det samme, men det er ofte byer som er mye større i folketall og utbredelse. Med lange avstander begrenses ofte utferdstrangen noe av praktiske årsaker, men i Las Palmas kan du for det meste bruke apostlenes hester. Blir du sliten eller er i villrede, vil en taxi hjelpe deg videre på ferden. Det bor ca. en halv million mennesker i byen, så etter internasjonal målestokk er det ikke all verden i størrelse.

Reiser du via Las Palmas flyplass – se våre tilbud på leiebil – kundeservice på norsk.

Hovedgate med flere navnhttps://spaniaguiden.no/leiebil/alicante
Stranden Las Canteres står sentralt i Las Palmas pulserende liv. Stranden er velstelt, restaurantene er mange og havet overraskende salt og rent. På det smaleste er stranden bare 400 meter bred, men til gjengjeld strekker den seg ti kilometer mot sør. Mot nord finner vi havnen Puerto de la Luz, som har en to kilometer lang molo. Havnen er travel siden den ligger i skjæringspunktet for de transkontinentale rutene. Puerto de la Luz er beskyttet av halvøya La Isleta.

På sørsiden av halvøya starter også hovedgata, som går tvers gjennom den langstrakte byen. Gata skifter navn ved flere anledninger, men etter hvert går gata over til å bli gå- gate og da bærer den navnet Triana. Det samme navnet som bydelen. I Triana kan du besøke små og store forretninger. Mange merkevarebutikker med nye, moderne fasader. Løft imidlertid blikket og sjekk bygningene. Spesielt i annen etasje kan du finne arkitektoniske perler. Det er bruken av kurvede linjer og vakre planteutsmykninger som kommer godt til syne. Inspirasjonen er i sin tid hentet fra Belgia, Frankrike og det spanske fastlandet.

Plaza de Cairasco
Hvis det er ønskelig med flere shopping­alternativer, så finnes Las Arenas og Corte Ingles i byen. Sistnevnte er jo en sikker shoppingvinner uansett.
Du vil – via gågata – passere en vannløs kløft, Barranco Guiniguada, og komme inn i General Mola. Denne gata går gjennom den eldste bydelen i Las Palmas – Vegueta. Uansett om du har god eller dårlig tid når du besøker Las Palmas, så må du avsette et par timer i dette området.

Puster deg i nakken
Historiens vingeslag nærmest puster deg i nakken i Vegueta. Det oser av gamle dager, der du vandrer på brosteinen og ser på de eldgamle bygningene. Det var når spanierne inntok Gran Canaria og Las Palmas på 1400-tallet at de fattet interesse for bydelen Vegueta. Hit kommer byens innbyggere den dag i dag for å handle eller for å spise. Kanskje tar de seg en liten tår for tørsten eller de bare sitter og slapper av under skygge­fulle palmer, for ingen kan la tiden flyte av gårde som spanierne. Apropos palmer: Det er ingen tvil om hvor byen har fått sitt navn fra. Palmetrærne dominerer bybildet langt utover det som mer vanlig på disse breddegrader. Det sier sitt om antallet.

Katedralen i Las Palmas

Fremfor katedralen finner vi torget Plaza de Santa Ana. Her holdes byens offisielle seremonier og festligheter.

En av Veguetas største bygninger heter Santa Ana. Det er en katedral av den store, litt slitne sorten. Opprinnelig ble det bygd en liten kirke på tomta, men etter hvert ble kirken forvandlet til en katedral. Fremfor katedralen finner vi torget Plaza de Santa Ana. Her holdes byens offisielle seremonier og festligheter. Den hvite to etasjeres lange bygningen langs torget tilhører biskopen. Mellom palmene og benkene driver en gruppe kvinner gymnastikk, mens et par eldre herrer smatter på sigaren og diskuterer lavmælt. Triveligere kan det knapt bli.

De gamle salgshallene
Santa Ana katedralen ”bevoktes ”av et par hunde­­statuer. Det hevdes fra flere hold at Kanari­øyene fikk navn etter en spesiell hunderase og det kan være mulig, for Canis betyr hund på spansk.
I begynnelsen av den gamle bydelen ligger også de gamle salgshallene, der du kan meske deg med alt det gode Spania kan tilby av råvarer. Salgshallen driver fortsatt etter den gamle metoden. I baren, på hallenes langside, sitter herrene med en kaffe og brandy, mens damene småtripper inne i hallene og handler. Kjønnsrollemønsteret har endret seg radikalt i Spania det siste ti-året, men noe henger altså fortsatt igjen. Ønsket eller uønsket, vet ikke vi.

Stygt og vakkert
De ulike bydelene er bygget opp til forskjellige tider. Castillo de la Luz ble f. eks bygd bare noen år etterat Columbus hadde oppdaget den nye verden, mens Ciudad Jardin er fra slutten av det nittende århundre. Bydelen er vakker med egen zoologisk hage og friluftsmuseum, Pueblo Canario.
Ikke like vakkre er høyhusene som er bygd i utkanten av Las Palmas. I det du nærmer deg byen, fra flyplassen Gando, støter du nemlig på en rekke stygge blokker. De ble i sin tid reist for å få bukt med fattigdommen og slummen i den spanske storbyen, så vi trøster oss med at hesligheten har fylt en samfunnsrolle og bærer naturligvis over med det.

Kanariske rikmannshus
Utover Pueblo Canario er det mange andre museer du kan besøke. Nestor Martin Fernandez de la Torres museet er blant de mest besøkte i Las Palmas. Museo Nestor pryder museet med sine tegninger, malerier og akvareller. Huset Casa de Colon er en annen plass som de fleste pleier å få med seg. Casa de Colon er altså huset til Colombus. Sjøfareren bodde blant annet her før han bega seg ut på sinn fjerde og siste reise i 1502. I dag fremstår huset som et typisk kanarisk rikmannshus fra begynnelsen av attenhundretallet med skyggefulle patioer og svalganger. Du kan på sett og vis følge reisene som Columbus foretok. Møbler, våpen og kart fra 1400-tallet gir en informativ følelse av hvordan man levde på denne tiden. Oppdagelsen av Amerika er godt dokumentert og tre av skipene som Columbus brukte finnes i modellform.

I likhet med Gran Canaria forøvrig har også Las Palmas fått en oppgradering. Infrastrukturen har blitt bedre, standarden på bygningsmassen har økt og byen fremstår i dag mer som enn skikkelig storby enn bare for noen år tilbake.
En uke eller to i Las Palmas eller en langweekend for den saks skyld, og du sikrer deg altså storby­ferie og badeferie på samme tid. Så sant du er voksen da, for barnefamilier bør nok fortsatt reise lenger sør på øya og innta sine charterpregede ferieanlegg med bamseklubb og andre aktiviteter.

Las Palmas flyplass transport – bussruter, taxi og leiebil

Finn freden i den andalusiske fjellheimen – La Alpujarra

0

Å gå på tur regnes som en av de norske nasjonalidrettene. Hvis du i Spania savner Jotunheimen eller Hardangervidda, kan du finne trøst i La Alpujarra, fjellområdet mellom Middelhavet og Sierra Nevada i Granada.

Turmulighetene her er uendelige, og uansett om du er mosjonist eller søker tøffe utfordringer burde du finne en rute som passer deg.

Fjell-turer av alle slag – Alpujarra

Alpujarra
FÅR OG FRUKT: Dette frodige området er kjent som Andalucias fruktfat. Det er masse vann her og gode beitemarker for sau. Klimaet er mildt sammenlinket med andre steder i Andalucia hvor varmen kan være ”drepende” om sommeren.

Er du i godt nok slag, er det for eksempel ingenting i veien for å bestige Mulhacén, fastlands-Spanias høyeste topp (3478 m.o.h.). Mulhacén ligger riktignok i Sierra Nevada, men det er vanlig å starte turen med utgangspunkt i Poqueira i La Alpujarra. Turen beregnes å ta mellom fem og seks timer (en vei.) Det kreves ikke spesielle klatrekunnskaper, men kondisjonen bør være på plass.
Hvis du derimot har ikke fullt så ambisiøse turplaner kan du like gjerne parkere bilen på et passende sted og bare labbe ut i landskapet.
Mens man vandrer rundt i disse fjellene tar man seg i å tenke at det ikke er mer enn en times kjøretur til stranden på sørsiden av Granada-provinsen. Men den kunne like gjerne ha ligget i en annen verdensdel. Omgivelsene er radikalt annerledes.
Palmene og sandstranden er byttet ut med daler og kløfter, fruktbare hager og fiskerike elver.

Andalucías fruktfat
Det milde klimaet kombinert med jevn tilgang på vann fra elvene Guadalfeo og Gádor gjør at Alpujarra er kjent som Andalucías egen kjøkkenhage. I tidligere tider reiste andalusierne langveisfra for å kjøpe appelsiner, sitroner, epler, fiken, mandler og vin fra dette området.
Fortsatt dyrkes frukttrær i stort monn, men nå til dags lever innbyggerne i La Alpujarra hovedsakelig av turisme.
Den største byen i Alpujarra-fjellene er Órgiva. Hvis du kommer fra Granada-siden er dette et godt utgangspunkt for å begi seg ut på de smale veiene.

naturbilde-2

Svimlende høyder

I Poqueira-dalen ligger landsbyene på rekke og rad oppover fjellsiden: Pampaneira (1055 m o.h.), Bubion (1299 m o.h.) og Capileira (1432 m o.h.)
Svingene er skarpe og høydeforskjellene svimlende mens vi kjører mellom hvite landsbyer, grønne åser og dype daler.
Ved inngangen til Pampaneira står et stort skilt med skriften: ”Reisende, kom og bo sammen oss!” Vi finner fort ut at skiltet både reflekterer en ektefølt gjestfrihet og at oppfordringen er blitt fulgt av mange reisende.

Filletepper
For de fleste av innbyggerne vi kommer i prat med er utlendinger eller innflyttere fra andre steder i Spania. Som for eksempel Begoña Blázquez fra Madrid. Hun selger lokalt håndverk i byen Pamponeira.

typiske-kurver-i-alpujarra
LOKALE VARER: Håndtverket har blitt tatt vare på i de små lansbyene oppe i fjellet. Fargerike kurver, keramikk og ull-tepper for å holde varmen kalde vinternetter er vanlige her.

– Det rolige livet her i La Alpujarra er ubetalelig. Luften er renere enn noe annet sted og naturen er fantastisk vakker, sier hun og viser Spaniaposten noe av det hun har til salgs i butikken sin.

Det mest typiske som er å få kjøpt er såkalte jarapas, en type tepper som er blitt brukt i Alpujarra i uminnelige tider. Ordet kommer fra harapos som betyr fillete klær, men de fargerike teppene som koster mellom 15 og 20 euro er mye vakrere enn ordet tilsier. I butikken til Blazquez finner du også krukker og flettede kurver som fortsatt lages på tradisjonelt vis.

Den naive briten
Har du ennå ikke lest boken ”Driving Through Lemons” av Chris Stewart? Da er det på tide. Enhver utlending som bor i Spania bør få med seg fortellingen om hvordan den tidligere trommeslageren i Genesis forlot England for å bli fjellbonde i Alpujarra. Den naive og romantiske briten forteller på underholdende vis om hvordan han blir mottatt av lokalbefolkningen i fjellområdet på slutten av 80-tallet.
Boken fikk stor suksess og må nok ta en del av skylden for at Las Alpujarras har fått en stor andel av nordeuropeiske beboere med tiden.

Hippieliv

Mange er lokket av drømmen om et liv i harmoni med naturen og med mindre stress enn i storbyen. Området har en egen tiltrekningskraft på hippier, som ønsker å leve av håndverk og jordbruk på gammelmåten.

Det finnes faktisk egne hippielandsbyer, som for eksempel i Beneficio-dalen mellom Órgiva og Cáñar. Her lever flere hundre langhårede innbyggere frivillig uten strøm og innlagt vann. Innbyggerne har også et sett av leveregler å forholde seg til. Alkohol og ”harde stoffer” er for eksempel forbudt. Boligene består av indianertipier og mongolske nomadetelt.
Eiendomsrett et banneord, maten dyrkes på økologisk vis og alle deler på alt.

Ski og strand i nabolaget
Og jada, det kan høres trivelig ut å være hippie. Men Alpujarra kan også nytes med kort hår og sans for moderne fasiliteter.
I gjennomsnitt nyter innbyggerne i dette området 320 soldager i året og området er svært populært både blant hestefolk, turgåere og syklister.
Og her får du både i pose og sekk. Fra Órgiva er det kort vei til skisenteret i Sierra Nevada og bare en drøy halvtime til stranden i Motril via den nybygde motorveien.
Men glem både halvtimer og heltimer. For hvem har det travelt?
Legg ferien eller en langhelg til Alpujarra, ta inn på et landlig overnattingssted, et såkalt ”casa rural”, og nyt freden i fjellheimen.

Gran Canarias norske veteranguide

0

Det er nå tyve år siden Line Skauge og tvillingsøsteren Lise, etter endte skolegang på 12 år, bestemte seg for å dra til Gran Canaria og bli der i tre måneder, for å ”ha det gøy og lære språket“. Line kom seg aldri
tilbake til Norge.

Men det skulle bli et langt lenger opphold. Lise ble der i åtte år, mens Line Skauge fra Høybråten i Oslo er der fortsatt. De spania-frelste tvillingene tok jobb på bar og solgte leiligheter de to første årene. Men moderen i Norge satte ned foten. Jentene måtte se å få seg en utdannelse.
De tok forberedende ved Universitetet i Oslo i språkvitenskap, fonetikk og spansk grunnfag som privatister, men bodde på Gran Canaria.

– Det gikk så bra, at jeg fortsatte studiene. Denne gang ved den 3-årige reiselivshøyskolen i hovedstaden Las Palmas, og fikk tittelen statsautorisert utfluktsguide, forteller Line.

Line Skauge
Line Skauge

Dermed var hun også kvalifisert til høyere stillinger innen reiselivet. Det være seg hotelldirektør, sjef for reisebyrå og lignende. Men det ble etter hvert som offisiell guide hun valgte å jobbe. Og en mer velorientert, morsom og slagferdig guide kan neppe finnes, forteller turister hun har guidet gjennom Gran Canarias mangfold av severdigheter.

Line snakker forlengst flytende spansk og kjenner Gran Canaria bedre enn de fleste etter 14 år som guide, og før den tid blant annet som resepsjonist på hotell i Puerto Rico. Hun har også vært flyvertinne i Novair.

20 000 skandinaver pr uke
På Gran Canaria er det bosatt i overkant av 800.000 innbyggere. Langt over halvparten lever av turismen. Derfor har konsekvensene blitt så enormt store når turistnæringen har sviktet. Rundt 10 millioner turister kommer årlig til Kanariøyene.

Rekorden er 12 millioner. Men i 2009 når “krisen” slo til mistet vi rundt en million, forteller Line. Den største delen er briter og tyskere. Turismen har nå tatt seg opp igjen og flere enn noen gang reiser til Spania.

Når det gjelder skandinaver, som er de aller fleste av Lenes kunder, dominerer de vinterstid. Godt over 20 000 skandinaver kommer til Gran Canaria hver uke. Derfor har finanskrisen ikke rammet stort, verken Line eller folk som leier ut til skandinaver. En viss nedgang var det i 2009 altså, men nordmenn f.eks. har økt jevnt og trutt i volum de senere årene. På Gran Canaria er det bosatt, eller tilbringer vinterhalvåret, et sted mellom 6000 og 10 000 nordmenn!

– Dette har ledet til norske kolonier. Særlig er den gamle fiskerlandsbyen Arguineguin foretrukket av de norske. Her ligger den norske sjømannskirken, den norske skolen og Norskeklubben. Her er norske barer, butikker med norske varer og aviser. Konsulat er i hovedstaden Las Palmas.

Gran Canaria Las Palmas flyplass (LPA) – Transport, leiebil, taxi og busstider

Populære turer
De som kommer som turister til Gran Canaria har fire forskjellige dagsturer med buss å velge mellom. Etter mange år som guide kan Lise alt som trengs å fortelle, og er svært populær og ønsket i jobben. Den mest populære turen går i den sydligste delen, forbi tomatplantasjer og bananplantasjer og opp til øyas nest største by, Telde. Her ligger flere severdigheter, i tillegg til den vakre naturen og utsikten.

 

Linn Skauge
Linn Skauge

– Johannes kirken i Telde er en av de eldste, bygd i 1483. Videre går turen gjennom idylliske La Goteradalen, der flere av husene er grotter, hugget ut i fjellveggen, forteller Line. I et av landskapene man passerer finnes et vulkanområde som skal ha blitt formet for 14 millioner år siden, ifølge geologer.

I det hele tatt bør de som kommer til øya vår få med seg en eller flere av turene som reiseselskapene tilbyr. De må ta seg fri fra bading, barbesøk og slikt når de er her, sier Line. n Canaria har så uendelig mye å tilby.

 

Fjellbyen Tàrbena

En liten times kjøretur fra Altea, gjennom grønne daler spanske landsbyer finner vi den lille og fredelige fjellbyen Tarbena (550 m.o.h). Den byr på mer enn små trange gater, hvitkalkede hus, spansk fjellluft og mandelblomstring. Her kan en også få en smak av byens historie, mens en nipper til et glass hjemmelaget urtevin hos landsbyens lokale men “verdenskjente” restaurant, Casa Pinet.  Etter en fottur langs en av de mange avmerkede stiene i fjellheimen, smaker det ekstra godt, både med ekte spansk husmannskost og ”puebloens”  lokale vin.

TarbenaTarbena ligger i Marina Baixa området og har Beningembla og Parcent i nord, Jalon og Alcalali i øst, Callosa og Bolulla i sør og Castell de Castell i vest. Veiene som fører en frem dit er både kronglete og smale, men vell verdt det, når en først er kommet frem. For her er det panoramautsikt alle veier og man ser både Benidorm og Alicante i det fjerne.

Man finner landsbyens parkeringsplass med en gang en passerer bygrensen. Herifra kan man rusle rundt i de smale gatene eller gi seg ut på en av de mange avmerkede fjellstiene og ut på ruter som kjentfolk mener er noen av de flotteste fjellturene i Marina Baixa området.

1.5 timers fjelltur
Fra parkeringsplassen følger en stien til venstre oppover, helt til den ender ved et lite hus. Her tar en grusvegen opp til venstre og passerer oliventrær, mandeltrær, epletrær og andre dyrkede parseller. Fortsett noen hundre meter helt til en liten avstikker dukker opp til venstre merket med gul maling. Fra nå av kan en følge de gule merkene helt til en kommer til en slette bestående av mandeltrær. Det kan være lurt å utenom de merkede stiene for å nå til toppen av fjellet. For her blir man møtt med en unik panoramautsikt over spanske fjell og Middelhavet. En koppe kaffe fra termosen mens stillheten nytes og duften av rosemarin vekker sansene ytterligere.

Tarbena
Tarbena

For å finne den riktige veien tilbake, må man tilbake til mandeltrærne. Går en ned langs sletten, ser man den gamle gjeterstien som viser en alternativ rute tilbake. Pass på å følge med på de gule turmerkene, for de er ikke alltid like synlige. Varder er også noe som blir flittig brukt for å vise vei. Da gjerne med et gult merke eller med en pil.

En fantasisk tur av det lettere slaget. Ikke bare er utsikten fenomenal, men synet av alle frukttrærne og duftene av de ville urtene som vokser som ugress i fjellet er nok til å få alle sansene i bevegelse.

Casa Pinet

Tarbena - Casa Pinet
Tarbena – Casa Pinet

Tarbena byr på kulinariske opplevelser og spesielt er det en restaurant som utmerker seg. Det er Casa Pinet som ligger vegg i vegg med kirken. (Her er to restauranter med samme navn) Her er det ofte trangt om plassen og på søndager bør man bestille bord. Restauranten er kjent for god spansk husmannskost, sin atmosfære og for å være et samlingsted for “kommunister”. Innehaveren, Jeronimo Pinet, på folkemunne kalt ”kommunisten”, har drevet stedet siden 70-tallet og hele familien er i jobb fra morgen til kveld. De lager brennevin selv fra urter i fjellet og maten er hjemmelaget og prisene skremmer ingen.

Restaurantens glasskap viser en samling av medaljer og andre ting fra den spanske borgerkrigen og andre verdenskrig.

Fidel Castro og Che Guevara er avbildet på veggene, sammen med andre kjente mennesker. Restauranten er som et museum å regne og en kan tilbringe flere timer bare ved å spise, drikke og ved å ta seg noen runder i ”museet”. Som en av gjestene sa: Her vil jeg gjerne komme tilbake, sitte i en krok og skrive doktoravhandlingen min.

Historie
Tarbena het først ”Castell de Tarbena” og tilhørte araberen Abu Abdala Ben Hudzail. Først i 1274 finner en Tarbenas nåværende navn nevnt da Kong Jaume I ga sin kjæreste Sibila de Saga et slott i Tarbena. I 1445 kjøpte Gureau Bou slottet og hele dalen. For øvrig ble hele fjellbyen avfolket da maurerne ble drevet ut av Spania i 1609. Det var Gasto de Moncadas hustru, Catalina de Moncada som i 1612 og 1616 klarte å få folk over fra Mallorca ved å lokke med gratis hus og land. Det sies at syv familier fra Mallorca slo seg ned i Tarbena og den dag i dag er mange av deres skikker og mattradisjoner fremdeles i bruk.
Der er to grotter ”Covetas de les Lletres” og ”Cova de Dalt” som tilhører Tarbena. Her er det funnet rester av blant annet neandertalere og homo sapiens.

DSC_8592Selv om turistbyen Benidom har hvert med på å forandre livet til mange av fjellbyene på Costa Blanca siden 50 tallet, har Tarbena fremdeles mye igjen av sin sjarm og autensitet. Markene rundt landsbyen er frodige og grønne og selv om fruktrærne sikkert ikke er hva de engang var, bærer mange av trærne fremdeles på saftige frukter, til stor glede for mange fjellfolk. Borte er tiden hvor hele familien var ute og jobbet på markene. I dag er det stort sett den eldre generasjonen som tar vare på jorden. Ungdommene reiser til turiststedene langs kysten og besøker hjembygda under fiestaer og andre høytider.

To festivaler i året
Den viktigste er ”Santa Barbara” som feires den første uken i august. Dette er en religiøs fest, men her kan en være med på alt fra dans til konkurranser, leker og konserter, til de tidlige morgentimer.

Den andre fiestaen er ”Festa de Fadrins” som feires den første helgen i juli. Tidligere så var det ugifte menn som betalte for fiestaen, men i dag er det alle ugifte som betaler. Festen ender med en stor ”paella” i hovedgata.

Mijas, hvor du fortsatt kan «kjøre esel» hjem fra baren

Mijas
Mijas

Det første som skiller seg ut når du kommer til Mijas er taxiholdeplassen hvor det står opptil 61 esler med vogn eller sal. Oppstaset og stolt vendes mulen forventningsfullt mot nysgjerrige turister. De er klare til dagens arbeidsøkt.

Mijas strekker seg fra kysten og opp fjellsiden til landsbyen som ligger 428 meter over havet. I 2010 ble det telt 76.362 innbyggere i Mijas fordelt på landsbyen, Las Lagunas og La Cala.

Multikulturelle Mijas

Landsbyen trekker årlig tusenvis av nysgjerrige turister, og her bor 113 forskjellige nasjonaliteter. Med hvitvaskede hus, trange gater fylt med fargerike blomster og koselige tapasrestauranter er det lett å forstå hvorfor.

Det bor nå i overkant av 1.000 nordmenn i kommunen. Landsbyen representerer det tradisjonelle spanske landsbylivet selv om turismen har satt sine spor. Tidligere var Mijas en liten landsby som levde av fiske og jordbruk. Dette helt frem til 50-tallet da turistene invaderte Solkysten. Siden den gang har Mijas overled på turisme og konstruksjon.
Fra 1990 til 2011 har innbyggertallet gått fra bare 5.690 personer til 76.362. Bare mellom 2000 og 2005 økte innbyggertallet med 39 prosent. I følge undersøkelser gjort i 2006 bor det 113 forskjellige nasjonaliteter i kommunen. 36,2 prosent av innbyggerne er utlendinger, og det er høyeste prosentandel i Andalucìa.

Historie
Mijas tilhørte Turdetania. Fønikerne og grekerne ble lokket til Mijas grunnet stedets høye verdier av mineraler og metaller. Da romerne overtok, ble stedet omdøpt til Tamisa og var et viktig sted for handel på veien som knyttet Malaga og Càdiz. Maurerne erobret byen i år 714, og forandret navnet til Mixa. Etter å ha vært igjennom flere angrep falt byen til slutt i kristne hender da de katolske kongene erobret Mijas i 1487.
Siden den gang har Mijas overlevd på jordbruk og fiske frem til solkystens turistboom på det glade 50-tallet.
MijasMijas lever nå hovedsakelig av turisme. Men det er fremdeles litt plass til jordbruk blant de store golfbanene som har kommet frem.
Flere har oppdaget Mijas og bosetningen har økt jevnt i løpet av de siste 60 årene både i landsbyen og langs kysten. Landsbyen har klart å bevare den typiske karakteren av en klassisk andalusisk hvit landsby. I landsbyen ligger både rådhuset og flere historiske bygninger.
I Las Lagunas finner man nyere og mer moderne bygninger, industri og butikker.
La Cala har fått de største boligstrøkene langs kysten og innebærer urbanisasjonene Calahonda, El Faro og El Chaparral hvor den norske Sjømannskirken ligger.
Mijas har sterke tradisjoner og feirer festivaler, prosesjoner og fester året rundt. Mijas er rolig og fredelig, men full av spansk kultur og tradisjoner med dype røtter.

Jobbe i Spania – Megafon

Megafon er et selskap som etablerte seg på Solkysten i Spania i 2003. Siden da har selskapet utviklet seg til to avdelinger. En avdeling som jobber mot privatmarkedet og en som jobber mot bedrifter. I tilegg er det også en avdeling på Gran Canaria. I dag er det godt over hundre ansatte som jobber under Spanias sol.

Megafon Spania

– Vi tilbyr en trygg jobb i Spania, hvor det er «norske» arbeidsvilkår. Det finnes utallige historier om unge jenter og gutter som reiser til utlandet for å jobbe, ofte ender de på en bar, hvor de jobber hele dagen og natten. Noen ganger står de også igjen uten lønn.
Solen og den spanske kulturen en en ekstra bonus, sier Ståle Aarnes. Han er leder for avdelingen som jobber mot bedriftsmarkedet i Norge og Sverige. Årnes har vært med siden 2003, da eieren av selskapet bestemte seg for å starte i Spania.

Hvorfor startet dere Megafon i Spania?
– Evald Kihle hadde allerede en avdeling i Skien. Det begynte å bli mange lignende bedrifter i Norge og med en avdeling i utlandet ville han tilby en trygg arbeidsplass for alle som kunne tenke seg å jobbe utenfor Norges grenser. Han hadde vært mye i Spania og han kjente godt til byen Fuengirola. Det begynte først med et lite kontor som kun solgte mot det private markedet, etterhvert ble selskapet utvidet, forteller Aarnes.

De tre avdelingene i Spania har forskjellige firmaer de selger for. De som jobber mot privatmarkedet har blant annet helsekost og bokklubben. Mens de som jobber mot bedrifter jobber for 1881.

– Hva har vært den største utfordringen med å starte opp i Spania?
En av grunnene til at jeg begynte i Megafon i Spania, var at jeg allerede kunne snakke Spansk. Ellers hadde nok språket blitt en utfordring. Ellers har jo alt tatt litt lengre tid enn antatt. Vi trodde vi skulle komme dit vi er idag litt tidligere. Hadde vi skulle gjort alt omigjen hadde vi nok gjort noe annerledes.

Ute i lokalet er telefonsamtalene godt igang. En av dem som sitter og jobber er Mona Elli Austli. Hun er en av de ansatte i Megafon , bedrift til bedrift. Hun har vært der i et år nå og trives veldig godt.

– Det er veldig bra miljø på jobben, og folk er engasjerte i jobben sin. Det er veldig trygt å vite at du jobber i en norsk bedrift og samtidig få jobbe i Fuengirola.
Hva er det dere selger på din avdeling?

– Vi selger annonseplass for 1881, slik at bedrifter kan markedsføre seg som de ønsker på opplysningstjenesten. Austli er egentlig fra Steinkjer, men har absolutt ingen planer om å reise hjem enda.

– Hvorfor skal jeg det? Her har jeg alt jeg trenger, jeg kan gå ut å spise uten å betale en formue, og det er så herlig med sol og sommer. Dessuten må jeg lære meg mer spansk før jeg setter meg på flyet til Norge.

På hvert team i Megafon er det en teamleder som har ansvar for opplæring, motivasjon og at hele teamet gjør det beste de kan. Trond Olaussen har jobbet som teamleder siden august.

– Hvordan synes du det er å jobbe i Megafon?

Jeg trives veldig godt. Det er en del annerledes enn salgsjobben jeg hadde i Norge. Nå skal jeg bygge opp et helt nytt team. Det er spennende. Dessuten er det jo en veldig fin ramme rundt det hele, med Spania og alt landet har å tilby.

Ståle Aarnes har ingen planer om å flytte hjem til Norge. Når du først har begynt å blitt vant til Spania er det vanskelig å se for seg å flytte hjem. Jeg kommer nok til å bli her for alltid. Dessuten har jeg en jobb som jeg trives veldig godt i.

– Hvordan ser fremtiden til Megafon ut?
Hvis vi ser tre til fem år fremover er det ingen store forandringer. Vi har kommet til vi ønsker, men vi jobber jo kontinuerlig med kunder og eventuelt nye kunder. Ellers ønsker vi å fortsette å tilby en sikker arbeidsplass for de som ønsker å jobbe med salg og er reiselystne.

Overtok hotel Gran Sol i Calpe

0

Nærmest ved en tilfeldighet ble de to halvsøstrene fra Vestlandet kastet inn i hotellbransjen. I september i fjor var damenes far på visning og etter noen uker med forhandlinger ble det oppnådd enighet med selger i desember. Fra da av var det bare å spytte i nevene og starte planleggingen av det ”norske” hotellet i Calpe.

Av Jon Henriksen

Hotel Gran Sol CalpeDet har gått slag i slag i hele år, men det er fantastisk morsomt å ha mye å gjøre. Vi gleder oss til hver eneste arbeidsdag, sier Trude Opseth og Siw Hellebust til Spaniajournalen.
Hotel Gran Sol ligger noen få minutters kjøring fra selve stranden i Calpe, så med bil er det altså ikke snakk om lange kjøreturen. Midt i en urbanisasjon med storslåtte villaer og noen småhus kneiser hotellet på liten bakketopp. Her hersker idyllen, bare avbrutt av noen gresshopper og fargerike sommerfugler som danser mellom palmene.

Tomt i to år
Hotellet hadde stått tomt i to og et halvt år da vi overtok, så vi har hatt en sjau med å få orden på alt. Vi har imidlertid kommet godt i gang og i løpet av året har brikkene falt på plass. Nå er vi i godt gjenge.

Innvendig kan Hotel Gran Sol karakteriseres som “typisk spansk” – treverk og mur. Kanskje litt dystert, men samtidig veldig sjarmerende. Hotellet har åpenbart sjel og det skal godt gjøres om man ikke trives i disse omgivelsene. Ikke minst uteområdene er vakre og forholdsvis storslåtte.
Vi har anlagt ny hage og nytt svømmebasseng. Det gamle hadde sett sine beste dager, forteller Siw Hellebust.
Nå funkler altså det lille bassenget som en diamant med svaiende palmer, solsenger, bord og stoler. Fra baren kan man kjøpe en kaffe eller en annen type forfriskning og det er barbequemuligheter for de sultne. I tilknytning til baren er det nemlig kjøkken. Her regjerer den engelske kokken Amanda Fraser, og nettopp Fraser har vært til stor nytte og glede for vertskapet.

Bra for restauranten
Amanda er født og oppvokst med en far som i alle år har drevet hotell, så hun har mye kompetanse som vi har benyttet oss av. Hun snakker også spansk og har hatt kontakt med leverandørene i stor utstrekning.
Hvordan går det med deres egne spanske språkferdigheter forresten?
Så som så, men vi kommer oss og vi går på spansk kurs. Ambisjonene er å lære seg språket så fort som mulig.
Hotel Gran Sol har ni utleierom med plass til 26 gjester. Prisene ligger fra 50 euro per døgn, så nordmennene har lagt seg på et behagelig prisnivå. Det samme gjelder prisene i restauranten – en restaurant som har fått en god start og som er hilst velkommen i nærmiljøet. Spesielt engelskmennene og nederlenderne setter pris på noe annet enn tysk mat, derfor er den bredt anlagte internasjonale menyen blitt veldig godt tatt i mot.

Norske og spanske gjester
Hva er markedet for dere? Sikter dere inn på det norske eller det spanske markedet?
Ikke noe spesielt egentlig, for her er alle velkomne. Vi har hatt noen norske gjeser allerede og så har vi hatt mange spanske besøkende. Flere fra Madrid har overnattet hos oss, så det blir nok alle typer nasjonaliteter.
Siw Hellebust kom fra jobb som regnskapsfører i et firma i Bergen, mens hennes halvsøster Trude Opseth ble i våres ferdig på BI, der hun tok en barcelorgrad innen reiselivsledelse. Slik sett har de to norske damene både arbeidserfaring og teoretisk utdannelse, men hotelldrift har de altså ikke vært borti tidligere.

Langsiktig investering

Hotel Gran Sol Calpe
Hotel Gran Sol Calpe

Vi lærer mens vi arbeider og alle oppgavene utfører vi selv. Vi vasker, rer senger, står i resepsjonen og serverer gjestene. Ingen oppgave er for stor og ingen for liten, men det er akkurat dette som er morsomt. Det å kunne skape sin egen arbeidsplass og utvikle den etter eget ønske er spennende, så det at skillet mellom fritid og arbeid er liten gjør ikke noe. Vi viste jo hva vi gikk til.

Norskdrevne Hotel Gran Sol skal ikke bli noen døgnflue i det spanske hotellmarkedet. Vel er markedet ganske tungt, men det skremmer ikke de to damene som opprinnelig kommer fra Førde. De ser begge bare fordeler og plussfaktorer med sitt nye liv. Dette er en langsiktig investering for hele familien, understreker Trude Opseth og Siw Hellebust.

Knut Frostad – Ble seil-direktør i Alicante

Knut FrostadTidligere toppseiler er sjef for verden tøffeste regatta
Knut Frostad begynte å seile på grunn av høysnue da han var ti år. Plagene var så ille at de førte ham langt til havs. Der kunne guttungen puste normalt og seiling ble etter hvert hans store lidenskap. Etter mange år i verdens toppelite står Knut Frostad (44) fortsatt bak roret. Siden 2008 har han vært administrerende direktør for Volvo Ocean Race med hovedkontor i Alicante by hvor nordmannen har bodd i et par år med sin familie.

Knut Frostad i Alicante

Det er en strålende morgen i Alicante by og solen skinner høyt oppe på himmelen. Det er helligdag i Spania og tempoet i den ellers travle storbyen er rolig og avslappet. Hovedkontoret til Volvo Ocean Race ligger ved enden av havna, midt i hjertet av byen. Det er også her starten går for den ni måneder lange og utfordrende regattaen den 5. november.
Regattaen begynte i 1972 og het da Whitbread around the world. Volvo tok over som eiere i 1999, derav navnet Volvo Ocean Race.

Volvo Ocean Race
I løpet av regattaen skal lagene seile over 37 000 nautiske mil, gjennom seks kontinent og verdens mest utfordrende farvann. Turen går via Cape Town til Abu Dhabi, Sanya, Auckland, rundt Kapp Horn til Itajai, Miami, Lisboa og Lorient, før målgang i Galway, Irland i juli 2012.

Hovedkontoret
DSC_1781– Knut Frostad kommer snart, sier en smilende dame i resepsjonen.
– Vi bryr oss ikke så mye om helligdager her, forteller hun med et glimt i øye.
En solbrun, høy og norsk direktør dukker opp i det moderne og åpne kontorlandskapet. Knut Frostad er ikke lett å få tak i, for stort sett er han på reisefot.
– Vanligvis er det stor aktivitet her, men siden det er helligdag er det veldig rolig i dag, sier Frostad med et vennlig nikk. Rundt 40 personer har funnet veien til jobben i dag. Til vanlig er de 90 personer på kontoret.

Internasjonal bedrift
– Vi har tolv spanske medarbeidere, hovedsakelig fra Barcelona og Madrid. De har generelt mer respekt for autoriteter enn oss nordmenn, sier Knut Frostad til Spaniajournalen.

Ingen nordmann har tidligere hatt en tilsvarende toppjobb innen seilerverden og Frostad forteller at dette er hans største jobb i hans karriere. Den tidligere seileren har økonomisk utdannelse fra BI og han ble forespurt om å ta jobben som administrerende direktør av Volvo i 2007. Den gang lå kontoret i England og etter hvert ble det flyttet til Alicante.

Liker spansk livsstil

-Jeg trives kjempegodt i Spania, bedre enn i England. Menneskene er veldig hyggelige og jeg liker livsstilen, maten og klimaet her, forteller Frostad, som har bodd i Spania de siste to årene sammen med sin norske kone. Deres 18 måneder gamle datter går i spansk barnehage og nordmannen er imponert over alle tilbudene som finnes for barn.
– Alicante er full av parker med lekeplasser og Spania er et barnevennlig land hvor ting er godt tilrettelagt.


– Det er utfordrende å være nordmann i Spania og særlig det første året var frustrerende. En må bare lære kulturen her. Ting tar mer tid. Det går ikke an å gjøre en spanjol norsk, men nå er jeg blitt litt mykere og rundere i kantene, hevder den tidligere profesjonelle seileren.

Havet gir frihet
Knut Frostad er født i Harstad, men han vokste opp i Oslo og hadde venner med seilbåt i Vestfold.
– Vi seilte langs kysten og jeg begynte da jeg var ti år på grunn av høysnue. Først drev jeg med brettseiling og så gikk jeg over til seiling. Vi holdt på fra mars til desember, og det spilte ingen rolle om det var kaldt. Seiling krever for øvrig at en må bruke hode, armer og bein. En må kunne en del om vær og vind, strategi og taktikk. Det krever mye tenking og en må like havet. Havet gir frihet.
-Dør vinden, tar det bare lengre tid. På land har vi alltid dårlig tid. Der har vi alt vi trenger, unntatt tid. Havet er stikk motsatt og det tror jeg er sunt, sier Frostad.
I dag seiler han kun for moro skyld og familien har en liten seilbåt i San Juan, en forstad like nord for Alicante by. Frostad forteller at han var profesjonell seiler i 14 år og at han er et konkurransemenneske. Han var reserve under sommer OL-1988 og deltok i sommer-OL 1992. Han har deltatt fire ganger i Whitbread/Volvo Ocean Race. Første gang i 1993-94 på den svenske båten «Intrum Justitia», senere to ganger som skipper. Først på «Innovation Kværner» 97-98 og så «Djuice» 2001-02. I 2005-2006 var han vaktkaptein på sydishavsetappene på «Brasil 1» . Han har også seilt profesjonelt i Japan, USA og Frankrike.

La opp på grunn av frykt
– Jeg la opp seilingen fordi jeg faktisk ble redd. Det var under Volvo Ocean Race i 2005 og jeg seilte for Brasil. Under seilingen i sørishavet er det farlige isfjell og jeg hadde problemer med å sove og i tillegg var jeg bekymret. Da jeg følte at jeg ikke kunne stole på brasilianerne tenkte jeg at det var riktig å slutte. Jeg hadde hatt nok flaks, sier en åpenhjertig Knut Frostad.
– Seiling ligger i den norske folkesjelen. Vi har dyrket seilere. Nordmenn er oppvokst med mye dårlig vær og vi har levd i tøffe kår. Akkurat nå er der et generasjonsskifte i Norge hvor seilere som meg har sluttet. Den siste gangen Norge stilte opp med båt i Volvo Ocean Race var i 2002 og den tidligere seileren syntes det nærmest er en skandale at Norge ikke har en båt som deltar.

Seileren fra Tønsberg, Aksel Magdahl (32) er den eneste nordmannen som er med og han seiler for den kinesiske båten Sanya. Magdahl var min læregutt i 2004-2005, da han trente opp unge gutter til å race i Norge, forteller Frostad.

Spania stiller selv med to båter og Frostad sier at der er stor interesse rundt seiling i Spania. Valencia regionen har gitt Volvo Ocean Race gratis lokaler ved Alicantes havn. De stiller med økonomisk støtte og er delarrangører.

– Alle i den spanske kongefamilien seiler. Jeg har møtt de flere ganger. Da de var her under forrige Volvo Ocean Race i 2008-2009, var vi ute i en militærbåt sammen. Representanter fra den svenske kongefamilien kommer også til startene og prins Carl Philip er øverste beskytter, meddeler Frostad.
Begge kongefamiliene kommer også i år og ved åpningen av Volvo Ocean Race i 2008-09 i Alicante var der 920 000 besøkende. Flere hundre tok veien over fra Norge.

Volvo Alicante

Gratis for publikum
Foruten starthavna i Alicante er der ni vertshavner under regattaen. 82 byer var med i budrunden og Oslo var en av dem som ikke nådde opp.

– Stavanger jobber med å bli havn neste gang. Vi leverer noe og havnene leverer noe. De skal ha en bra infrastruktur, økonomi og underholdning. Spania bidrar veldig bra med arrangement og det å ha en båt fra landet har en positiv påvirkning, forteller Frostad. Han informerer om at en båt koster rundt 100 millioner norske kroner.

«Race Village» i Alicante åpnes den 14. oktober. Kinoer er på plass, et fast regatta museum, barer, restauranter, underholdning og aktiviteter for barn.

-«Race Village» er lagt opp til å være familievennlig og vi har masse arrangement for barn. Flere små « in port» regattaer er planlagt for publikum og det nye i år er at båter fra 1973 skal ha noe de kaller « Legend regatta». Ni båter er påmeldt.

– Berge Viking kommer med sitt originale mannskap fra 1981-82, med Peder Lunde som skipper, forteller Frostad, som oppfordrer nordmenn til å komme og heie.

Store utfordringer
Etter tre uker med «Race Village» arrangement dag og natt, starter de syv påmeldte båtene med sin lange og utfordrende ferd. Første stop er Cape Town. Her har Frostads team vært i forkant og satt opp en kopi av Alicantes «Race Village».

– Jeg har lært mye om mennesker og psykologi ved å være stengt inne på en båt med andre over lengre tid. Ut fra disse erfaringene har jeg utviklet teorier på hvordan en kan øke effektivitet mellom mennesker, motivere andre og bedre ens egen selvinnsikt. Jo, mer en vet om seg selv, desto lettere er det å håndtere konflikter, sier en engasjert Knut Frostad

Altea la Vella – Gamle Altea

0

Ved foten av Sierra Bernia fjellet (1129m) ligger den lille og sjarmerende landsbyen, Altea la Vella (Gamle Altea). Frem til 1600-tallet, da man befestet det som i dag er Alteas gamleby, utgjorde dette Altea. Landsbyen gikk den gang under det mauriske navnet  Altaya. I dag er det rundt 650 mennesker som bor i Altea La Vella og ca. 2000 i urbanisasjonene.

Rundt 1975 strømmet det til med de første turister fra blant annet Tyskland, Belgia og Holland til denne bydelen. Det sies at dette er et sted for individualister og at har du en kunstner i deg vil den helt klart komme frem etter at du har kommet hit, forteller Heidi de Jong-Fuchs fra Tyskland. Hun har bodd i Altea la Vella siden 1977 og underviser sine landsbyvenner i spansk, engelsk og tysk. Selv har hun begynt å male etter at hun kom hit og skryter også av at alle spanjolene som snakker engelsk i Altea la Vella har lært det av henne.

Altea la VellaHeidi de Jung-Fucks kan fortelle at bydelen har en naboforening og at man i over ti år har de prøvd å bli uavhengige av Altea. De vil ha økonomisk frihet til å bestemme hvor pengene skal gå og bevare kulturelle interesser.

– Vi tilhører Altea, men vi ligger et stykke unna og vi kommer bestandig sist. Politikerne vil ha våre penger, men de vil ikke gjøre noe. Heidi forteller at Altea la Vella har alt untatt et eget politisk styre. Hennes venninne og politiker Paca Sevila forteller at det ikke er så enkelt for Altea la Vella å oppnå bystatus og at det kanskje er bedre at de samarbeider med hverandre.

– Jeg synes det er dumt at vi går i to forskjellige retninger. Det er viktigere at vi bygger en bedre bydelsadministrasjon i Altea la Vella, sier Paca som har vært lokalpolitiker i Altea i 23 år. Selv tror hun at Altea La Vella (gamle Altea på valensiansk, tidligere kalt Altea la Vieja under Francos styre.) aldri vil oppnå bystatus. De politiske partiene er ikke interessert i det, men en vet jo aldri hva fremtiden vil bringe, sier Paca og trekker på skuldrene.

Altea la Vella i dag
I dag har bydelen det meste av hva et moderne samfunn behøver. Her finnes skole, bibliotek, offentlig legekontor (to timer per dag), kultursenter, kirke, bydelsadministrasjon, postkontor, et titalls restauranter, småbarer, butikker, apotek og bakeri med mer. Mest kjent er bydelen kanskje for sin golfbane, brønner, frodige hager og fruktplantasjer som stadig blir besøkt av villsvin, til lokalbefolkningens store fortvilelse. Altea la Vella kan også by på mange spennende turstier, og Sierra Bernia fjellene er et populært fjellområde også blant nordmenn.

Santa Ana kirken og de trange gatene i gamlebyen er også vell verdt et besøkt. Ved siden av kirken kan en følge stien hvor påskeprosesjonen går, omringet av dype grønne sypresstrær og stasjoner med illustrasjoner hver representerer sin del av Jesus lidelsenr og korsfestelse. Som regel finner en fjorten forskjellige bilder i mosaikk eller skulpturer ved slike stasjoner og billedserien starter fra da Jesus ble dømt til døden og til hans grav. Hver stasjon har sin bønn.

Fra kirken kan en myse over middelhavet og terrassene som maurerne en gang bygde. De imponerende terrassene strekker seg flere steder helt opp til toppen av fjellet. Her ble det dyrket druer, mandler og oliven. Men etter at katolikkende drev ut maurerne ble største delen av jordbruksarealene liggende brakk og det ble sult i store deler av landet.

Altea la Vella
Paca Sevilla

– Vi har vår egen identitet her og det føler vi i våre hjerter, sier Paca Sevila. Selv er hun født i det moderne Altea som hun kaller det, men familien hennes kommer fra Altea la Vella. Hun kan fortelle at mange som henne bor i Altea, men de har en kjøkkenhage, gjerne med en liten hytte i Altea la Vella. Her er det god og fruktbar jord og godt å være forteller hun.

I februar hvert år feirer lokalbefolkningen sin første fiesta, Cristo de la salud de Altea la Vella. Det lokale orkesteret spiller, de har religiøse prosesjoner og feiring av vårtegn som blomstrende mandeltrær.

Historien

Altea la Vella
Altea la Vella

Blant annet Iberere, grekere og romere har satt sitt preg på Altea, men det er historiene om maurernes kolonisering som sitter igjen hos folk flest. De kom til Spania i 711. Jordbruket som hadde ligget nede siden romerne, ble utviklet under maurerne og blant annet ble det innført kunstig vanning og de tok med seg en rekke nye frukter og grønnsaker.

Det ble bygget skoler, høyskoler og landet opplevde en betydelig økonomisk fremgang. Folk var generelt sett ikke fiendtlig innstilt til de nye herrene. Mange av innbyggerne gikk over til islam og de kristne som holdt fast ved sin tro ble sjelden forfulgt.

Maurernes herredømme ble litt etter litt svekket av opprør og indre stridigheter, samt kampene mot de kristne rikene som stadig prøvde å erobre deler under maurisk innflytelse.

Som en følge av den lange prosessen med å drive ut maurerne ble Altea la Vella nesten avfolket på 1500 tallet. Maurerne måtte enten bli kristne eller så måtte de forlate Spania. Mange ble boende og de er for ettertiden kalt Moriscos. En del av maurerne som de hadde konvertert fortsatte som muslimer “i smug” og dette førte til mye uro og spionasje.
Fort Bernia ble bygget i 1562 og ligger nesten på toppen av Sierra Bernia. Phillip den andre var redd for pirater og på den tiden var det fortsatt store opprør blant maurere og de kristne. Festningen var en fiasko, den lå for langt fra havet og den ble revet 50 år senere for at piratene som levde i fjellområdene ikke skulle ta den i bruk. I dag kan man fortsatt se ruinene og mange ivrige turgåere legger veien dit.

I 1607 ble det besluttet at det skulle bygges en beskyttet by med dobbel mur og fort på det høyeste punktet ved elven Algar. Dette ble det Paca kaller det moderne Altea. Her var de bedre beskyttet mot fienden og de var nærmere havet. Altaya ble fra da av kalt Altea som betyr helse til alle. I 1609 ble de siste Moriscos drevet ut av Spania og i 1617 var det nye Altea ferdigbygd med sine murer og fort.

– Fiske og fiskemottak var på den tiden en stor industri. Flere og flere mennesker slo seg ned langs kysten. Derfor var det naturlig å flytte byen, forteller Paca. Det ble bosetninger på begge sidene av Algarelven, men det var det moderne Altea og det vi i dag kaller gamlebyen som ble det nye oppholdsstedet for folk flest.

 

Alicante
clear sky
17.4 ° C
17.8 °
17 °
39 %
3.1kmh
0 %
fre
16 °
lør
16 °
søn
18 °
man
21 °
tir
16 °
Fuengirola
clear sky
15.8 ° C
15.8 °
15 °
76 %
1.5kmh
0 %
fre
16 °
lør
14 °
søn
17 °
man
18 °
tir
14 °