Som abonnent på nyhetsbrevet mottar du regelmessig lokale og nasjonale nyheter. I tillegg til nytt om nært forestående fiestas og andre arrangement. Over 40.000 abonnerer allerede. Det er gratis og du kan melde deg av når du ønsker det.
Den har klart å overleve i mer enn to tiår. I alle disse årene har sjefen Tore Johnny Dale stått i kjøkkenet, seks dager i uka
– Hver eneste rett som er servert gjennom disse årene har vært laget av meg. Ingen andre slipper til når biffene skal stekes og sausene lages. Det har vært og er kundenes garanti, mener sjefskokken Dahle – som startet restauranten sammen med sin daværende samboer Natividad i 1991.
Tore Johnny Dale er Henrik Ibsen restaurant personlig, der han troner i åpent kjøkken, slik at gjestene kan følge med på alle hans aktiviteter. Hans kokekunst har gitt flere utmerkelser, og prestisjefylte oppdrag både i nærmiljøet – og helt over i Seattle i USA.
Vokste opp i Bergen
Det hele begynte da Tore Johnny var 15 år og gikk på kokkeskole hjemme i Norge. Han er opprinnelig fra Hamar, men vokste opp i Bergen, der den første kokkepraksisen fant sted på Hotell Neptun. Etter tjeneste i marinen havnet den talentfulle kokekunstneren i Telemark. Det var på Sommerland i Bø han fikk ideen om Spania.
– Vi gjorde det veldig bra med restauranten i Sommerland, og ideen dukket opp: la oss gjøre det samme om vinteren når solhungrige nordmenn er i Spania.
Men så enkelt var det ikke, det tok sju måneder å komme i gang i Torrevieja. Paret leide først Hotel Delfin – et lite hotell med tolv rom i saltbyen. – Men det ble for slitsomt, og lite innbringende, fastslår Tore Johnny Dale. I stedet fant vi lokalet i Calle San Pascual, der vi fortsatt holder til. Vi leide de første fem årene, før vi overtok lokalet.
Tore Johnny Dale ér Restaurant Henrik Ibsen. Etter hans tidligere samboer trakk seg ut er han sjef alene.
Hvorfor ikke Henrik Ibsen?
– Det skulle bli en tidløs restaurant med tydelig norsk tilsnitt. Vi tenkte først på Restaurant Grieg, men hadde ikke plass til noe piano. Så hvorfor ikke Henrik Ibsen, godt norsk navn. Bøker har vi jo plass til.
”Henrik Ibsen” er ikke bare en restaurant, varemerket er sikret også som navn på alkoholholdige drikker – bortsett fra øl.
Først satset vi på et ”steakhouse” med enkle retter, for å kunne greie oss uten ansatte. Men ettersom vi fikk stamkunder kom kravene om utvidet tilbud – konseptet ble mer og mer avansert.
Etter tjue år er rennommeet på plass, Henrik Ibsen serverer avansert mat som skiller seg ut. Derfor har restauranten levert mat også utover egne vegger – aller mest kry er nok Dale av leveransene til den norske ambassaden i Madrid. 70 personer ble traktert hjemme hos ambassadøren, det var en fjær i kokkehatten.
Når konseptet er eksklusiv mat er også prisen deretter.
– Men det er ikke dyrt, mener Tore Johnny Dale selv.
– Vi satser på de beste råvarene, og satser på en liten og intim restaurant, der folk kan nyte en middag i ro og fred – gjerne bruke hele kvelden på å hygge seg. Når vi bare har åtte bord blir det jo eksklusivt.
Vanskelig å drive
Så eksklusivt var det en stund at kunder måtte vente i tre uker for å få bord. Slik er det ikke lenger i dagens Spania.- Selv om vi er heldigere enn de aller fleste, så merker vi også at tidene er dårlige. De spanske gjestene – som det var mange av – er helt borte. Skandinavene holder også igjen i disse tider. Det er kvelder da vi ikke har en eneste gjest, medgir restaurantsjefen. Han har to ansette, en i kjøkkenet og en i restauranten. Det er ingen spøk å drive forretning i dagens situasjon.
Rett etter 17. mai stenger Restaurant Henrik Ibsen, da reiser staben til Telemark i Norge. Der driver Dale spisested i Norsjø Ferieland og han driver Kafe Slusa i Ulefoss. I Spania åpner dørene igjen i slutten av september – slik har det vært de siste tretten årene.
For selv om norsk mattradisjon også tiltrekker utlendinger – så er de nordiske gjestene livsgrunnlaget.
– Jeg koser meg grenseløst i Spania, gjør akkurat det jeg vil – når jeg vil. Jeg er en ekte livsnyter her i Torrevieja. Jazz-sangerinnen Vesla Hagen har gledet mange med sine toner gjennom 55 år. Nå er hun nesten bare pensjonist…
Sangen har fulgt Vesla Hagens liv, den er en del av henne. Derfor blir det aldri helt slutt, så lenge stemmen fortsatt bærer. – Men nå er jeg 72 år snart, og har sunget i 55 av dem. Nå er det svært sjelden jeg tar mikrofonen, fastslår den uvanlig spreke pensjonisten i Torrevieja.
Hun vokste opp på Lillehammer, med en mor som var lokal revystjerne. – Jeg var alltid med når hun opptrådte, og ofte kunne jeg sangene bedre enn henne. Satt på første benk og sufflerte. Sangen var min glede fra første stund, forteller Vesla Hagen. Første gang hun selv sto på scenen var hun 6 år gammel. Anledningen var en talentkonkurranse på Maihaugen, med selveste Odd Grythe som leder. Unge Vesla sang ”Per Olsson hadde en bondegård” på svensk – hun var nettopp hjemkommet fra etterkrigsopphold i Sverige etter 1945. Hun både sang og snakket svensk – og hun ble lagt merke til.
Da jeg var 8-9 år kom den litt eldre trekkspilleren Reidar Svae til Lillehammer. Han spilte musikk av ”Four Freshmen” og andre kjente låter, og jeg sang med. Vi fikk snart spillejobber, den første på Maihaugen restaurant – da var jeg 17 år gammel. Vi fikk 25 kroner dagen for å spille og synge tre kvelder i uka i 1957. Det var mange penger for oss unge. Vi elsket musikken og fikk attpå til betalt.
Swing-jazzen ble mer og mer Veslas levebrød. Hun kontaktet alle musikerne hun visste om for å få jobb. 20 år gammel fikk hun tilslaget – flyttet til Stavanger og ble vokalist på ”Plaza Pigalle”. Turen gikk videre til Hotell Viking i Oslo.
– Jeg var egentlig bare der som gjest, da noen oppfordret meg til å ta en sang, forteller Vesla Hagen. – Jeg ble der i nitten måneder. Så ble det Studenterkroa i kjelleren på Dovrehallen i fem år. Hver kveld sto Lillehammer-jenta på scenen.
– Jeg kom sammen med Kjell Johansens orkester – senere ”The Dukes”. Vi turnerte i svenske folkeparker. Det var en aktiv og slitsom tid – som tok slutt da jeg kom inn i en ny fase i livet. Jeg giftet meg og ble husmor hjemme på Lillehammer.
To barn fikk Vesla og hun tok seg av familien på heltid. Selv om det ble litt Prøysen-lesning og visesang innimellom. – Men så kom Reidar Svae tilbake igjen og trakk meg ut på ”skråplanet”. Det ble masse jobber på hoteller rundt på Østlandet. En ny partner kom på scenen, Finn Kraabøl. Vi spilte og sang kveld etter kveld.
Men 60 år gammel ble Vesle Hagen skilt – og helsa sviktet. Det åpnet opp for nok en fase i livet. – Min bror bodde i Spania, han var veletablert i Torrevieja. Min sønn hadde flyttet etter – og hans råd var klart. ”Kom deg hit ned for din egen helses skyld”. – For 11 år siden tok jeg skrittet. Jeg ga meg selv ett år til å prøve ut en ny tilværelse, og leide et hus i sentrum. Jeg likte meg, og det ble leie av leilighet i Montesinos – der fant jeg meg ikke helt til rette. Så jeg havnet i Torrevieja sentrum – midt i det travleste sentrum av byen. Jeg skulle bli pensjonist og bare det. Sangen ble lagt på hylla – trodde jeg.
– Men uten min viten søkte min aldri så lite PR-kåte bror etter musikere på mine vegne. Jeg visste ingenting før de begynte å ringe. En svensk gitarist virket interessant. Vi satt på Strandpromenaden i Torrevieja og øvde, ga underholdning til alle som var nær. I tre år fikk vi engasjement på ”Bar Carlos”. Min svenske makker ble erstattet av britiske Keith Monk, som spilte piano. Vi holdt til fast i fem år på ”Carlos” – så ble det uenighet med innehaveren, og engasjementet sluttet. Deretter spilte vi andre steder i tre år, til han flyttet hjem til England.
– Siden stiller jeg bare opp når noen ringer og spør, ikke alltid da heller, forteller Vesla Hagen.
Mer enn femti år med jazz-sang og mange mange kvelder på hoteller og restauranter. Det var hardt liv?
Du kan si at jeg har hatt utelivet tett på kroppen. Men jeg har i alle år holdt med unna fyll og fest, helt unna. Allerede da jeg dro ut som ung fikk jeg klar beskjed fra min mor: Det er bare èn som kan ta vare på deg, det er deg selv. Det har vært min ledetråd i alle år. Det har alltid vært sangen for meg, ikke alt det andre som ofte følger med.
Både hårklipp og tannstell er langt rimeligere i Spania enn i Norge. Dessuten er reisen kortere dersom det skulle oppstå problemer i etterkant. Vi har blitt med nordmenn til frisøren og tannlegen i Torrevieja.
Bente Marthinsen, Elsebeth Irgens Jensen og Gro Nygaard Gjerde fra Asker er på en ukes jentetur i Spania. Foruten å nyte herlige høsttemperaturer og ha det moro sammen, benytter de anledning til å få stelt håret.
– Vi har nok utsatt frisørtimen litt i lengste laget fordi vi skulle hit. Det er ingen vits i å betale en formue i Norge for klipping og striping når vi likevel skulle hit. Det er klart vi steller håret i Norge også, men prisene her er veldig lokkende, medgir Bente Marthinsen.
Behandlingen hun kostet henne 40 euro. Altså i overkant av 300 kroner.
– Hjemme i Narvik ville det ha kostet rundt 1000 kroner, forteller frisør Kamilla Normark. Hun er nettopp kommet ned til Spania etter å ha drømt om muligheten helt siden hun ble ferdigutdannet frisør for to år siden.
Hun forteller at prisene i Narvik er veldig lave i forhold til større byer i Norge. Det er ikke uvanlig at man må legge igjen 1.600 kroner for en klipp og strip i gamlelandet. Utrolig, men sant – det betales kun en femtedel av prisen i Spania for disse tjenestene for kvinner i alle aldre.
Halv pris hos tannlegen
Tannlegebesøk er mye rimeligere i Spania enn i Norge. Hos tannlege Tor Oppedal, traff vi den typiske norske pasienten. Sverre og Ellinor Johansen fra Kongsberg har tilbrakt høsten i Spania. Nå vil de sjekke tennene før de vender nesen hjem mot Kongsberg. De representerer norske pensjonister som har tid til å planlegge sine gjøremål i Spania på en god måte.
– Prisen og tilgjengeligheten er de viktigste årsakene til at vi bruker denne tannklinikken. Det er faktisk vanskelig å få time hos tannlegen i Norge. Dessuten er de dyktige og svært behagelige å ha med å gjøre her. Jeg har aldri tidligere opplevd å få klem av tannlegen min, men det får jeg her. Her lever de opp til navnet sitt og er smilende alle sammen, forteller Sverre Johansen fra tannlegestolen før tannlege Gry Nibe med vennlig røst ber ham gape opp.
Tannpine på norsk Tor Oppedal har vært tannlege i Spania i mange år. Fordi han kjenner mange kollegaer i Norge, har han rimelig god oversikt over prisene der også. Han mener det er mellom 30 og 50 prosent å spare på å få satt på en krone eller andre nødvendigheter i Spania.
– I Norge tar de betalt for absolutt alt. Blant annet opererer tannlegene der ofte med et hygienetillegg på 150 kroner. Det burde jo egentlig være en selvfølge at utstyret er sterilisert og at klinikken for øvrig er ren og pen, mener Tor Oppedal.
Mulighetene for å drive med sykling i Spania på mange nivå er gode. Uansett om man ferdes på Costa Blanca eller andre steder i Spania, så forstår man raskt hvilket fotfeste sykkelsporten har i landet. Et unikt og noe ukjent sykkeltilbud for mange finner vi for øvrig gjennom de grønne veier – Vias Verdes – som er basert på at man sykler på gamle jernbanetraseer.
Neste år er det tjue år siden man startet med å sette i stand gamle jernbanetraseer. Skinnegangene er fjernet og erstattet med grus, slik at syklistene har optimale forhold. Nesten 1. 900 kilometer er satt i stand og det finnes snaut 60 forskjellige ruter å velge i mellom. Alle er skiltet, slik at det er enkelt å ta seg frem. Skiltene innholder også en del nyttig, historisk informasjon.
Den korteste ruten er på kun seks kilometer, mens de lengste sykkelrutene er på ca. 100 kilometer. Sykkelrutene benyttes av ofte av lokalbefolkningen, men man ser at det er en stadig økende interesse for utenlandske turister som ønsker å se Spania fra sykkelsetet. Her kan man velge Spanias innland med vakre olivenlunder og bratte fjellpartier som kulisser eller sykling i nærheten av hektiske storbyer.
Mange muligheter
Det er stiftelsen for spanske jernbaner, Fundacion de los Ferrocariles Espanoles (FFE), som tok initiativet til å benytte de gamle jernbanesporene til sykkelruter. Mange av rutene kan også benyttes av rullestolbrukere og enkelte traseer brukes også av mosjonister som kun ønsker å spasere.
Arbeidet med å sette i stand flere ruter fortsetter kontinuerlig. Det er fortsatt over sju tusen kilometer med gamle jernbanespor i Spania som ikke er endret, så det er nok av muligheter. Siden det tidligere ble kjørt tog på strekningene, så er svingene doserte og terrenget ganske flatt. En normalt trent mosjonssyklist har ingen problemer med å gjennomføre 40-50 kilometer i løpet av en dag.
Foreløpig er det ikke satt i stand noen slike ruter på Costa Blanca, men i Andalucia, Katalonia, Baskerland og i Madrid-området er rutenettet Vias Verdes godt utbygd.
Overnattingen
Det er gode overnattingstilbud underveis. Enten kan man ta en avstikker fra selve ruten og overnatte i en liten by eller så kan man sove over på et av hostalene langs sykkelrutene. På enkelte steder er de gamle jernbanestasjonene omgjort til overnattingssteder. Ikke akkurat luksus, men tilstrekkelig for de som kun ønsker å sove og slappe litt av etter en dag med pedaltråkk.
Vias Verdes er altså et alternativ for de som ønsker en litt spesiell sykkelferie, men det finnes også andre muligheter i Spania. Det er lagt opp til flere såkalte temaruter som gir solid mosjon og som samtidig sørger for rike naturopplevelser. Dette er noen av tematilbudene, som altså er organiserte turer:
Sølvruten krysser hele Spania på tvers – fra Sevillia i sør til Gijon i nord. En lang og krevende tur med søkelys på det romanske Spania.
Pilegrimsruten er mest kjent for vandring, men det er også muligheter for å sykle hele eller deler av ruten fra den spanske grensen i nord og til Santiago Compostela.
Don Quijote-ruten fører deg gjennom et vakkert landskap preget av vindmøller og vinmarker. En skikkelig oppdagelsesreise i Castilla-La Mancha-området
El Cid-ruten fører deg gjennom Burgos og Siguenza-regionen. Man sykler i fotsporene til nasjonalhelten El Cid Campeador.
Sjekk gjerne www. viasverdes.com for flere detaljer om individuelle reiser eller organiserte turer.
Sykkelparadiset Mallorca
Mallorca betegnes av mange som et skikkelig sykkelparadis. Det finnes tilbud på alle ferdighetsnivåer og øya har blitt skikkelig trendy for syklister fra hele Europa. Det antas at over 100 000 syklister velger Mallorca som sykkelsted – enten som toppsyklister eller som mosjonister. Mange av sykkelrytterne på mosjonistnivå kombinerer reisen med bad og soling.
Flere av rutene på Mallorca tar utgangspunkt i hovedstaden Palma, men det finnes også en rekke gode sykkelruter nordover på øya med for eksempel Alcudia som startsted.
Det er mulig å leie sykkel i Spania, men de aller fleste har med seg sin egen sykkel.
Gamle jernbanetraseer. Vias Verdes – sykkelturer på grønne veier og langs gamle jernbanetraseer i Spania – et er populært tilbud for stadig flere.
Sykkelparadis. Mallorca har mer å by på enn sol, strender og ypperlig badevann. Sykling på alle ferdighetsnivåer blir mer og mer vanlig.
I Berniafjellenes indre, i nærheten av Jalondalen, snirkler veiene seg oppover og nedover i beste Vestlandsstil. Kjør inn til venstre ved bensinstasjonen i Jalon, på toppen av en bakke, i en sving ligger restauranten Verd i Vent der som hvilken som helst annen steinrøys. Bak steinveggene skjuler det seg imidlertid gastronomiske lekkerbiskener og en sjarmerende atmosfære, som får et iskaldt norsk hjerte til å banke litt ekstra.
Allerede i det du entrer steintrappen fornemmer man atmosfæren innendørs, der det brenner i peisen og man blir møtt av hyggelige Jean-Pierre Benich, som tryller frem et bord til tre, selv om restauranten virker fullstappet av mennesker. Her finnes det hjerterom!
Steinhuset skjuler altså en restaurant av den trivelige sorten, et sted der maten er god, utflyservicen upåklagelig og interiøret rustikt. For de som liker det gammeldags, litt skjevt og langt fra det rettlinjet er dette stedet man bør oppsøke.
-Folk trives og kommer tilbake gang etter gang. Det er nesten alltid fullt hos oss, så vi anbefaler folk å bestille bord, opplyser franske Jean-Pierre Benich.
Fra Frankrike til Spania
Etableringen av restauranten Verd i Vent er den reneste solskinnshistorien. Jean-Pierre Benich jobbet i mer enn 20 år i det franske departementet, som hadde ansvaret for at alle
utenlandske statsbesøk i Frankrike ble vellykket. Benich passet også på at de franske presidentene hadde staselige statsbesøk utenlands. En interessant, men meget stressende jobb. Etter å ta reist verden rundt minst tre ganger sa Jean-Pierre Benich opp jobben og reiste til Spania.
-Min bestefar minnet meg på ved flere anledninger at livet bestod av noe annet enn å jobbe. Han sa alltid at det holdt med å ha tak over hode, et par sandaler, en tomat og en hyggelig kjæreste for å leve godt. I tillegg la han til at dette livet kunne man bare leve i Spania, i Alicanteprovinsen, der han ble født. Jeg lyttet til hans råd og vi solgte huset utenfor Paris og slo oss ned i Calpe. Det var et godt råd, fastslår Benich.
På en biltur med en nær bekjent stoppet man tilfeldigvis i Berniafjellene. Der kom man over steinhuset og viste interesse for det, men før det ble noe kjøp, reiste herrene opp i fjellsiden hver søndag med ingredienser til paella. I svingen, utenfor det som i dag er restaurant Verd i Vent slo man seg ned og vinket forbikjørende inn til en smakebit. Det ble populært, og grunnlaget for å flytte innendørs og servere mat var lagt.
Herskapelig måltid
-Vi overtok en ruin av et hus. Det var ikke innlagt vann og strøm, ingen toalett og kjøkken. Vi jobbet i månedsvis før vi kunne åpne. Det var spennende og hasardiøs, men det har gått meget bra. VI har hatt tolv lykkelige år her, sier Jean-Pierre Benich.
Nesten før man får satt seg kommer lun potetsalat med akkurat passe hvitløksmengde, ferskt bondebrød og vin på bordet. Deretter varm, velsmakende grønnsakssuppe av den runde, fyldige sorten. Suppekjelen putrer på peisen og får en hver suppepose til å smake som oppvaskvann til sammenligning. Det finnes ingen meny på restaurant Verdi Vent, men kan man velge mellom to forskjellige hovedretter, som er lammeskulder eller andrebryst den dagen vi avla stedet et besøk. Vi valgte hver vår lammeskulder som var gloheit og mør, så det hele var en sann ganefryd. Før lammeskulderen, potetene og grønnsakene ble servert fikk vi salat mede spekeskinke, også smakfullt. Det samme på sies om pannekaka med krem og syltetøy som var dagens dessert. Et omfattende, herskapelig måltid med traust, solid rødvin for 18 euro per person. Et røverkjøp!
-Vi har valgt å gjøre det på denne måten, for kjøkkenet er veldig lite. Vi har ikke mulighet for å ha en masse forskjellige retter på menyen, men det fungerer slik vi gjør det. Hovedretten er som oftest lammeskulder, andebryst eller villsvin. Folk liker maten vi tilbereder, sier en smilende Jean-Pierre Benich.
Bare til lunsj
-Hvorfor har dere bare åpent til lunsj (klokka 13. 00-16.00)?
-Skal vi selv få litt fri, så holder dette. Vi må forberede og starter mye tidligere enn klokka ett og folk sitter ofte til klokka 18.00 før vi kan stenge. Det blir lange nok dager, sier Benich, som også har valgt å ha stengt på tirsdager for å få litt pusterom i hverdagen.
Jean-Pierre Benich serverer med stø hånd, men han har overlatt ansvaret til sønnen Stephane og hans kone Loretta. På kjøkkenet styrer kokken Valery, som er gift med datteren til Benich, så her er hele familien i sving. Valery har sin bakgrunn fra belgiske kokkeskoler og restauranter. Han har hjelp på kjøkkenet fra en ukrainsk dame, som er den eneste ansatte som ikke har nære slektsbånd.
Verd i Vent
-Min datter, som egentlig var initiativtaker til restauranten, driver nå egen virksomhet i Jalondalen, opplyser Benich.
Betale for vannet
Hos Verdi Vent er vinen inkludert i menyprisen og brandy får du på kjøpet. Begge deler produseres nemlig lokalt for i de tilstøtende områdene til Verd i Vent ligger bølgende druemarker og ved kjøpet av restauranten, som nesten ser ut som en steinrøyse, fulgte druemarkene med i handelen. Egenprodusert cava i liten skala kan også Verd i Vent skilte med. Benich har god hjelp av en innfødt, pensjonert bonde fra Jalon med navnet Vicente for å holde styr på alkoholproduksjonen.
-Men vannet du eventuelt skal drikke til maten må du betale for. Vi har ingen vannkilde, sier Jean-Pierre Benich.
De elsker å synge, men det sosiale er kanskje enda viktigere for medlemmene i Armonia de Noruega i Torrevieja. Tirsdag 6. november var det ”Norsk aften” i Sjømannskirken i Saltbyen.
– Vi kommer sammen for å more oss og ha det hyggelig – koret er en møteplass.
Det fastslår leder i kirkekoret i Sjømannskirken. Torgunn Sannes har vært leder i Armonia de Noruega i to år, men hun har vært med helt siden starten. Det har vært 12 veldig trivelige år.
– Miljøet er veldig godt, og sanggleden er stor. Antallet sangere varierer veldig, slik det alltid gjør i norske kor i Spania. På det meste hadde koret over 60 medlemmer, men nå ligger medlemstallet på vel tretti. I hørt er det normalt mellom 20 og 25 med på øvelsene hver torsdag morgen i Sjømannskirken.
Engasjert Det var daværende organist og prestefrue Anna Marie Solberg som startet Armonia de Noruega i 2000. Hun var meget engasjert i det sosiale livet i og rundt kirken, og det var nærmest en ideologi for henne å få til ting i det norske miljøet, forteller Torgunn Sannes.
Solberg dirigerte selv koret den første tiden. Siden har det hatt flere dirigenter gjennom årene, det har ikke vært helt uten problemer.
Proff finsk dirigent Nå er kirkekoret i Torrevieja så heldige at de for andre året ledes av finske Maija Vuorinen. Hun er kirkemusiker og organist, som har blitt med sin mann, som er finsk prest i Torrevieja. Her i Spania er Maija ”turist-kantor”, lønnet av den finske kirken. Dirigentjobben i Armonica de Noruega er en ren ekstrajobb for den proffe dirigenten.
Det er ikke helt lett å lede et kor med sangere som kommer og går – selv om vi har en fast stamme. -Men det går greit hvis vi ikke legger listen for høyt, mener dirigent Vuorinen.
– Mange synger i andre kor i Norge eller i Spania, det gjør jobben lettere. Innsatsen og sanggleden er det uansett ikke noe i veien med. Vi ønsker alle sanginteresserte velkommen til å bli med.
Korets repertoar er allsidig, men tilpasset kirken. – Vi ønsker å være en del av kirkens liv, mener leder Sannes.
”Norsk aften” 6. november Tirsdag 6. november om kvelden var det konsert i Sjømannskirken i Torrevieja. Armonica de Noruega inviterte til ”Norsk aften”, med velkjente norske sanger.
Det ble deklamasjoner av store norske navn som Sande, Prøysen og Bye. I tillegg var det allsang og utlodning og masse hygge.
”Hei presten”. Det er ofte slik han tiltales sjømannspresten i Torrevieja, Helge Pettersson. ”Helge prest” er en mann alle kjenner, selv om han bærer prestesnipp på skjorten er det sjelden overdrevet ærbødighet å spore – men masse respekt. Nå takker han for seg 11. november og ingenting vil bli helt som før i den norske kolonien.
Helge Pettersson – noen tror han er svensk på grunn av navnet. Der er han også – men bare en åttendel av ham – eller noe slikt. Oldefar var fra Kartryd i Värmland. Han flyttet til Norge, men tok navnet med seg i 1869.
– Oldefar etablerte seg i Molde, der farfar og far tok over og drev S. Pettersson A/S- i tekstilbransjen. Min bror ble også med, sammen med en fetter. Men jeg ble aldri en del av familiebedriften, forteller Helge Pettersson.
Kan ikke forklare
– Jeg har alltid regnet meg som en kristen. Men prest – det var ikke noe jeg i det hele tatt kunne forestille meg i skoledagene. Så skjedde det et eller annet som jeg ikke kan forklare – men jeg tror det var noe Gud forsøkte å si meg som resulterte i at jeg begynte å studere teologi. Før jeg visste ordet av det var livsveien lagt.
I studietiden for 48 år siden drog jeg til Antwerpen som studentvikar. Det var der jeg traff Solveig, som skulle bi min kone. Min far hadde seilt på sjøen i noen år, og fortalte om sjømannskirken. Det falt liksom naturlig å prøve seg i sjømannskirken da jeg var ferdig prest, ikke minst fordi min kone nærmest var oppvokst i sjømannskirken i Antwerpen. Hun er datter av en kollega som var over førti år i kirken. Så da vi fikk tilbud om å dra ut i 1971, sa vi ja takk.
-Vi startet i Santos i Brasil og var der i fire år. Dit ble vi sendt, så søkte vi oss til Nord-Amerika – til Baltimore/Wahington DC USA – og så til Antwerpen i Belgia. Alle disse stedene var jeg sjømannsprest/bestyrer i kirkene.
-Så ble jeg hentet hjem til Bergen for å bli assisterende generalsekretær og daglig leder av Den norske Sjømannsmisjon. Det var et viktig og ærefullt oppdrag, men først og fremst en administrativ stilling. Det var jo prest jeg trodde jeg skulle være, så etter fem år flyttet vi til London i 1988– byen skulle bli vårt hjem i sytten år. Jeg var sjømannsprest/bestyrer og ambassadeprest, og fra 1994 også feltprest for norsk Nato-personell i Storbritannia. Det var en spennende tid i Storbritannia, ikke minst var kontakten med den engelske kirke I 2000-2005 var jeg Honorary Priest Vicar of Southwark Cathedral i London, og jeg fikk ”full license” som prest i den engelske kirken, i bispedømmet Southwark og assisterende prost i Bermondsey.
Likt språk
Gudstjenester på engelsk og etter britisk mønster har lenge vært en del av tilværelsen, både i England og her nede. – Jeg har alltid likt å lære språk og har hatt glede av det i de land vi har bodd, fastslår Helge Pettersson. – Jeg snakker en blanding av portugisisk og spansk,”Portonol”, – Vi er det vi kan kalle ”global citizens”, mener Helge Pettersson.
Ikke så merkelig altså at han også i Torrevieja har hatt tillatelse fra den britiske biskop David Hamid til å forrette i Church of England i Europa. På helt frivillig basis forretter Pettersson i den felles lille kirken som ligger ved siden av sjømannskirken og andre kirker på Costa Blanca – for å hjelpe engelske kolleger. Det er også et nært forhold tilden katolske kirken i Torrevieja til gjensidig nytte og glede.
– London var fantastisk. Men etter 17 år ba vi om en ny utfordring, følte at det var på tide å flytte på seg. Da kom vi til Torrevieja i 2005. Jeg ble sjømannsprest og daglig leder i Prinsesse Märtha Louises Kirke, og denne oppgaven har jeg stortrivdes med i alle de snart åtte årene siden.
Også president
Helge Pettersson er ikke bare sjømannsprest og kirkeleder lokalt – han er også president i den norske kirken i Spania, Iglesia Noruega en España, visepresident i Den norske Skole i Rojales, og har gjennom årene hatt en rekke verv i mange sammenhenger rundt om i verden.
På spørsmålet: Hva er du opptatt med i fritiden, utover jobben i kirken? Er svaret fra Helge Pettersson klart: Ingenting. Kirken krever mye av en prest, forkynnelse, sosialt arbeid, rådgivning i alle slags livssituasjoner, kirkelige handlinger og mye i det området som er kirkens skjulte liv og inn under en prest totale taushetsplikt. Han er en mann som alltid har gått helt og fullt opp i jobben.
Familien viktig
– Fullt og helt støttet av min kjære kone, fastslår den avtroppende presten i Torrevieja.
– Familien er meg dyrebar, litteratur er en spennende hobby, det er også reiser og ferie med dem jeg er glad i.
Det er et engelsk ordtak som sier: ”Behind a sucsessful man is a even more sucsessful women”. Jeg har endret det til: ”Behind a sucsessful man is an exhausted wife”. Solveig er den som har vært limet i familien. Vi har vært kjærester i 48 år og gift i 45. Uten henne hadde jeg ikke kunnet utrette det jeg har gjort. Vi har vært et team og ikke minst i Antwerpentiden hvor vi betjente 5 menigheter i Belgia, Luxemburg og Nord Frankrike fikk Solveig mye å gjøre med søndagskoler, samtaler og meget mer i en omreisende tilværelse.
”Helge prest» har lagt lista i Sjømannskirken i Torrevieja. Som daglig leder har jeg klare tanker om hvordan kirken skal være – etter alle årene rundt omkring. Men min etterfølger kan og skal ikke bli en ”Helge nummer to”, han skal være ”Dag nummer en”. Jeg ba selv om å få Dag hit som min etterfølger, da jeg visste at han var ferdig med sin tjeneste i USA.
Preger driften
Sammen med sin fine stab preger Helge Petterson driften. Når fjellturgjengen skal ut på tur både mandager og fredager er presten på plass og ønsker en fin dag i fjellet. Når det spilles petanca er han der med en lun og helst vittig bemerkning.
– Slik vil jeg at alle grupper skal føle seg sett av kirken, mener Pettersson.
I hans tid har kirken fått se at menighetens egne krefter bygger broer mellom spansk og norsk historie og kultur, og engasjerer langt flere enn de som er tilknyttet bare for sin kristne tro.
Helge prest i sjømannskirken i Torrevieja, her sammen med sin kone.
Han er også daglig leder, en oppgave som noen ganger kan være tøff nok, ikke minst på det økonomiske plan. Prest, assistent og husmor får direkte tilskudd fra Staten i Norge. Men det utgjør bare rundt 30 prosent av de total kostnadene. Så kirken er avhengig av tilskudd fra andre, og det er ikke alltid like lett her nede i Spania. – Det var noe annet i London i sin tid, da kunne vi bare ønske oss en million til et byggeprosjekt – og hente det inn ganske enkelt; Der var det mye næringsliv som spyttet inn!
Her er vi helt avhengig av tilskudd fra Bergen – fra hovedkontoret i Sjømannskirken. Dit går statsbudsjettets penger. Pluss det vi kan samle inn lokalt med konserter og andre tiltak.
Høyt under taket
Det er mange gode tiltak i Sjømannskirken i Torrevieja, og arbeidet vil bli fulgt opp også når Helge Pettersson trekker seg tilbake 11. november. Dag Magnus H. Havgar har allerede gjort seg godt kjent i kirken og miljøet. Nå skal han ta over en meget krevende stafettpinne.
Det er høyt under taket i Sjømannskirken – mange er her av helt andre grunner enn å oppsøke en kirke – men ingen blir utsatt for noe press.
– Dette er hele Sjømannskirkens prinsipp. I kirken i Torrevieja – som i London – er det høyt under taket, og ingen terskel i det hele tatt. Det finnes ikke dørstokker her – det er litt symbolsk. Her tar vi deg inn og ser deg, men ingen presser noe på deg. Kirken er først og fremst kirke som forkynner Jesus Kristus, men vi er også et sosialt og kulturelt sentrum,. Så får folk ta til seg det de selv vil.
Ikke «kom som du er, men bli som oss”. Det er ikke budskapet. Men vi er på mange måter heldige og får mye gratis her i Sjømannskirken, sammenlignet med kirkene hjemme. Folk kommer hit for middager og kultur, men opplever seg som troende på det de lærte som barn og begynner å gå til gudstjeneste. Normalt er det mellom 120-300 som deltar. Det er veldig god kirkesøkning. Men jeg ser jo at det er langt flere som ikke går til kirken enn de som går til gudstjenesten. Så her ligger den spennende utfordringen.
Mange her i jula
Jeg hørte i starten her nede at: Du må ikke leie den katolske kirken til julegudstjeneste, alle de norske er jo reist hjem til jul. Den første gangen møtte det ni hundre. Så det er langt flere her nede i julen enn mange tror – mange mennesker rundt i miljøet vet kanskje ikke om kirken og det den har å tilby.
-Men de kjenner oss fra mange sammenhenger, og når jeg møter dem sier de: ”Hei presten” – vi er ikke verdens flinkeste til å gå kirken. Men vi er veldig glade for at den finnes her, som en trygghetsfaktor. Da har vi oppnådd noe av det vi har tenkt å være – gi trygghet til mennesker.
Det spanske strømselskapet Red Eléctrica de España er i gang med å bygge et anlegg for strømforsyning i det fredede naturområdet Sierra Escalona syd på Costa Blanca. Rundt 15 kilometer med tjue til førti meter høye strømmaster skal føre strøm fra Orihuela kommune til avsaltingsanlegget i Torrevieja. Da utbyggingen ble godkjent i 2011, var det i strid med utredningen som ble gjort forut for prosjektet. Foruten å være visuelt skjemmende, frykter man at utbyggingen skal forstyrre fuglelivet i området.
Det aktuelle arealet som bygges ut er på rundt femti dekar og ligger i Orihuela kommunes del av naturområdet Sierra Escalona. Sierra Escalona har siden 2009 vært et fredet fuglereservat (Zona de Especial Protección para las Aves, ZEPA) og regnes som spesielt blant annet på grunn av utbredelsen av rovfugl. Området inngår også i det europiske miljønettverket Natura 2000 som har til hensikt å beskytte og bevare biologisk mangfold i EU.
Vedtaket om utbygging ble gjort i 2011 og ble begrunnet med behovet for strøm til avsaltingsanlegget i Torrevieja. Den påfølgende ekspropriasjonen som ble påtvunget kommunene i distriktet var i strid med rådene som ble gitt i en utredning forut for prosjektet. I tillegg til utbyggingen i Orihuela er det planlagt bygging av flere kilometer med strømmaster i retning San Miguel de Salinas og Murcia, skriver avisen Información.
Foto: Utsikt over nordre del av naturområdet Sierra Escalona.
Nok en gang havner Mundomar i Benidorm på Trip Advisors liste over de 25 beste maritime dyreparkene i verden. Mer enn 10.000 brukere har stemt frem de forskjellige parkene med vektlegging av kvalitet, service og hvilke aktiviteter og severdigheter som tilbys. Det populære anlegget nord på Costa Blanca har mer enn 80 forskjellige eksotiske arter å by på, blant dem definer, sjøløver, kjempeskilpadder, tropiske fugler, lemurer, surikater og viklebjørn. Mundomar er en av to akvarieparker i Spania som er kommet med på listen for 2015. Den andre er Oceanografic i Valencia.
Ordfører José Manuel Dolón (Los Verdes) deltar i årets minnemarkering for ofrene etter bombeangrepet i Torrevieja i 1938. Under Den spanske borgerkrigen ble flere av republikanernes byer langs Costa Blanca bombet av italienske fly på oppdrag av fascistene og general Francisco Franco. Partido Popular som har sittet med styringen i Torrevieja de siste 28 årene har ikke ønsket å støtte markeringen. Dermed er det første gang at en representant for kommuneledelsen deltar i arrangementet.
I likhet med steder som Villajoyosa og Alicante by ble Torrevieja syd på Costa Blanca bombet flere ganger under Den spanske borgerkrigen. Ingen av angrepene var imidlertid så tragiske som det som ble gjennomført den 25. august 1938. Italienske bombefly skal ha kommet inn over byen mellom ni og ti om morgenen og sluppet mer tjue bomber over havneområdet og sentrumsgatene. At målet for angrepet var å ramme sivile regnes som udiskutabelt i det gatene på den tiden av døgnet normalt var travle med folk som gjorde unna innkjøp og barn som lekte, forteller Alicante-avisen Información.
Til sammen 19 personer mistet livet den skjebnesvangre dagen, 13 av dem kvinner og barn. Et førtitalls mennesker ble skadet.
Under årets minnemarkering for ofrene etter angrepet stiller den nye ordføreren i Torrevieja, José Manuel Dolón (Los Verdes). Det symbolske verdien av ordførerens tilstedeværelse er stor, fordi det angivelig er første gang en representant for kommuneledelsen deltar i arrangementet. Partido Popular som har sittet med styringen i Torrevieja de siste 28 årene har ikke ønsket å støtte markeringen. I følge Información skal forrige ordfører Eduardo Dolón riktignok ha anerkjent den dramatiske hendelsen, noe forgjengeren hans ikke gjorde.
Den nye ordføreren har annonsert at han vil holde en tale under markeringen og gi moralsk støtte på vegne av Torrevieja kommune til familier og representanter for den eldre generasjon som opplevde de aktuelle bombeangrepene som barn. Tradisjon tro skal det også legges en blomsterkrans på vannet i havnen. Området som ble truffet av bombene ligger i gatene rundt havnepartiet og det som i dag heter Plaza de Oriente. Den dag i dag skal det være mulig å se spor etter angrepet i form av mitraljøseskudd på et gjerde i gaten Pedro Lorca.
Foto: Bombingen av Torrevieja den 25. august 1938.
Gran Canaria har mange utfluktsmål å presentere. En av de aller mest billedskjønne er den gamle fiskelandsbyen Puerto de Mogan på ferieøyas sør vestre side. Den lille byen kalles ”Gran Canaria eller Spanias Venezia.
Bakgrunnen for benevnelsen ”lille Venezia” kommer av at det går en liten kanal gjennom byen. En kanal som i høyeste grad bidrar til den sjarme som preger Puerto de Mogan. Et annet særtrekk er det faktum at klimaet er blant det aller beste i verden. Stabilt varmt mellom 20-30 grader celsius med en mild sjøbris gjør livet godt å leve om det så kun bare er for en dagsutflukt. Sola står tidlig opp og sklir ned i havet rekordsent på disse trakter av verden.
Idyllisk perle
Det var på 70-tallet at spanske turistmyndigheter fant ut Puerto de Mogan skulle forvandles fra en litt slitt, liten fiskelandsby til en idyllisk perle for både fastboende og turister. De som så byen potensial skal ha takk i ettertid. Byplanleggerne og andre involverte lykkes godt med sitt arbeid, som ble avsluttet på slutten av 80-tallet.
Det er forbudt å bygge hus høyere enn tre etasjer i Puerto de Mogan. Arkitekturen, den lave bygningsmassen bidrar til det pittoreske, det vakre der man rusler rundt i trange gater med bougainvilleaen hengende i alle sin fargeprakt. Høyreiste palmer, hibiscus og såkalte paradis blomstrer, forsterker inntrykket av skjønnhet.
Byens lille sentrum er bygd rundt fiskehavnen og marinaen. Havna er delt i to – en for yrkesfiskere og en for fritidsbåter. Det finnes over 200 plasser for private båter. Yrkesfiskerne sørger for at det lokale markedet blir tilfredsstilt med fisk, men en del går også til eksport. Spesielt gjelder dette tunfisk og en del skalldyr.
Puerto Morgan – Gran Canaria
Må bruke beina
Restaurantene og kafeene ligger som perler på en snor, der du kan få tradisjonell ”menu del dia” eller et mer luksuriøst måltid. Her er det noe for enhver gane og lønnskonto. Billige kinesiske restauranter, spisesteder med internasjonal meny og små barer med spansk kost. Bare det å sitte og nippe til en liten øl, et glass vin eller kopp kaffe og se på yachtene som ligger der og dupper som kjempestore svaner er lise for sjelen. Ro preger byen siden du kun kan kjøre bil frem til oppmerkede parkeringsplasser. Du må ta beina fatt skal du utforske byens indre liv.
Kanalen knytter havnen og resten av byen sammen. Stranda ligger der innbydende med sine oransje solsenger. I bakgrunnen finnes forretninger og enda flere vannhull. De siste åtte årene er stranda renovert. Det er hentet småkornetsand fra Sahra, som ligger der og funkler mellom bøtter, spader og smårollinger. De voksne ligger henslengt i vanlig solpositur og kan ikke bedre ha det. Ønsker du en mer aktiv ferie, så er ikke det noe problem. Vannscootere, paragliding, kanoer, snorkling er noen av tilbudene. En gul ubåt, med glassbunn sik at du kan se naturens mange mysterier under vann, er et annet populært alternativ som mange benytter seg av.
Puerto Morgan – Gran Canaria
Mange muligheter
Ganske mange ankommer Puerto de Mogan med siktemålet å være der noen timer. Byen ligger kun en halvtimes kjøring fra travle Playa del Ingles, men en del velger også å bo i Puerto de Mogan. Det finnes nemlig et godt utvalg av overnattingsmuligheter. Her kan du velge privat innkvartering, leie leilighet eller hus. Noen netter på The Hotel Club de Mar eller Hotel Cordial Playa Mogan er heller ikke å forakte.
En rekke charterturister velger stillferdige Puerto de Mogan fremfor de mer velkjente turistmaskinene på Gran Canaria. Ønsker man å slå ut håret, ta seg en danseaften på byen ligger velkjente Puerto Rico der bare et langt steinkast unna, så det er ingen grunn til abstinens for de som ønsker å være nattens konger for en stakket stund.
I tillegg til dagsturistene og charterfolket er det en del seilere som ankrer opp i havnen. Du vil også registrere noen kunstnere, ex. hippier og brunbarkede fiskere i gatene i Puerto de Mogan. Til sammen bidrar de alle til at du trives, og husk at det er marked hver fredag. Da lønner seg å stå tidlig opp for å finne parkeringsplass og de aller beste tilbudene!
24. august ble den nye Kon-Tiki-filmen satt opp på norske kinoer og med det har det oppstått en aldri så liten Kon-Tiki-feber i landet. Folk valfarter til kinoene og reise -og flyselskapene merker økt pågang om å reise til Tenerife og de andre Kanariøyene.
På Moss Lufthavn Rygge er det en egen utstilling – «Thor Heyerdahl – Kon-Tiki and the Value of an Oscar». Utstillingen har en spennende historie, for da filmen Kon-Tiki i 1951 vant Oscar for beste dokumentar ble det helt avgjørende for Thor Heyerdahls videre virke.
-Oscar ga Heyerdahl muligheter til å legge ut på nye ekspedisjoner, boksalget tok av og billettinntektene fra filmen kom godt med. Ved senere ekspedisjoner hadde Heyerdahl alltid med et eget filmcrew. Utstillingen viser Thor Heyerdahls viktigste bragder, gir oss et innblikk i viktigheten av Oscar og det er også viet plass til den nye filmen, sier Tangen jr.
Pyramidene på Tenerife
Thor Heyerdahl, ble født i Larvik, 6. oktober 1914 og døde i Italia 18. april 2002. Heyerdahl var eksperimentell arkeolog, forfatter og eventyrer. Han var svært omstridt i mange fagmiljøer, men sto alltid oppreist og hadde kullsviertro på sine egne teorier. Thor Heyerdahl mottok en rekke ærespriser og hedersbevisninger.
Den norske eventyreren satte dype spor etter seg mange steder. Et av stedene var utvilsomt Tenerife, der også Heyerdahl bodde en lang periode av sitt liv. I begynnelsen av 90-tallet leste Thor Heyerdahl i en lokalavis om pyramidene på Tenerife.
Det var en allmenn oppfatning at pyramidene var tilfeldige steinhauger satt opp bønder som hadde ryddet jorda, men Heyerdahl forsket og gravde ut området ut fra teorien om at pyramidene var bygd etter samme prinsipp som i blant annet Mexico, Polynesia og Peru.
Tenerifes store sønn
Pyramidene i Guimar , tre kvarters reise fra feriestedene og de innbydende strendene, viste seg å være noe helt annet enn tilfeldige steinhauger, for hver eneste stein er plassert med den flate siden ut. Trappene ligger alltid på vestsiden, slik at man ser solnedgangen. På toppen av pyramidene ligger et flat steinplatå og pyramidene er laget slik at de vender mot solnedgangen om sommeren og soloppgangen om vinteren. Det er i alt seks bevarte pyramider og den største pyramiden er 15 meter høy. Trappetrinnene er en til to meter.
I dag er pyramideparken en av de største turistattraksjonene på ferieøya Tenerife. I utgangspunktet skulle området blir en parkeringsplass, men takket være Thor Heyerdahl og ikke minst hans gode venn, skipsreder Fred Olsen ble område utviklet til et museumsområde. Heyerdahl ble for øvrig utnevnte til «adoptert sønn» av Guimar og har fått en egen gate oppkalt etter seg. Huset Thor Heyerdahl bodde i på Tenerife er fredet. Nå er det mulig å se utstillingen «Thor Heyerdahl, mannen og myten» samt i akta fartøyene Ra & Ra II, Kon-Tiki og Tigris i Pyramideparken.
-Interessen for Kanariøyene henger nok i hovedsak sammen med at øygruppa som helhet utfyller hverandre, men det er klart at den nye Kon-Tiki-filmen bidrar også til økt oppmerksomhet, sier presseansvarlig ved turistavdelingen til Spanias ambassade i Norge, Karen Sand.
Verdt et besøk
Totalt 96 575 nordmenn besøkte Tenerife i løpet av 2011. I perioden januar til juli i år, så har 57 228 nordmenn besøkt øya. Det er en økning på 9,4 prosent sammenlignet med samme periode i fjor. Skal man tro reisebyråenes mottatte bestillinger for vinteren holder populariteten seg oppe.
-Tenerife har bokstavelig talt noe for enhver smak, både for store og små. Hvalobservasjon er spennende. Men god mat med mange lokale produkter som honning og vin er det også verdt å smake på. Verdensarvbyen La Laguna bør også besøkes, påpeker Karen Sand.
Hei, vi bruker informasjonskapsler / cookies for å sikre kvaliteten på tjenestene våre. cookies inneholder ikke informasjon som identifiserer en bruker personlig.
+34 69 444 1084
