Sjømannskirkene, utenrikstjenesten og forsikringsselskapene har aldri måttet ta seg av så mange tilfeller av turister som opplever problemer i utlandet som nå. Hele syv av ti tilfeller har rot i Spania eller Thailand.

– Som tørrlagt alkoholiker ser jeg mange nordmenn som sliter med rus i Spania, og vi hører om det fra offentlige instanser i Norge når vi holder kurs, sier Frode Hagen som sammen med sin kone ønsker å gi en hjelpende hånd til de som trenger det.

Frode og Bente Hagen har begge vært tørrlagte alkoholikere i over 20 år. Etter å ha jobbet i mange år mot rus og etter at de sammen har skrevet flere bøker om temaet, solgte de alt de eide og flyttet til Quesada.

Nå vil de hjelpe andre nordmenn med rusproblemer, i Spania.

– Mine rusproblemer startet tidlig. Faren min var alkoholiker, og jeg og min mor brukte alt vi hadde av krefter for å skjule ham. Jeg syntes det var flaut å ha en far som drakk. Min mor døde da jeg var 17 år og noen måneder etter drakk min far seg i hjel.

Jeg var enebarn og syntes livet var urettferdig. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å smake på alkohol og jeg likte virkningen alkoholen hadde på meg. Man kan gjerne si at den ble brukt som en selvmedisinering for å døyve de vonde følelsene, sier Frode som klarte å fullføre revisorutdannelsen i Oslo.

Jobben eller parken
Etter å ha jobbet seks år i Oslo, flyttet han til Hamar.

På jobben i Hedmark fylkeskommune hvor han arbeidet som revisor, begynte kollegaer og sjefen å reagere. Han hadde en mye fravær og var i perioder ikke til å stole på.

Etter hver gikk det for langt med drikking og da han fikk ny sjef i 1990 var grensen nådd. Han fikk en eneste mulighet til.

– Den nye sjefen ville ikke ha uansvarlige fyllefanter jobbende for seg. For meg var det en vekker. Valget sto mellom å beholde jobben eller ende i parken, sier Frode.
Han begynte å gå på møter i anonyme alkoholikere (AA) og bestemte seg for å ta en drikkepause. Den pausen er han på enda.

Frode begynte deretter å jobbe med rus for Fylkeskommunen. Han skaffet seg kompetanse slik at han kunne jobbe som rusterarapeut, og etter åtte år i fylkeskommunen gikk ferden til en Minnesotaklinikk hvor han arbeidet som rus- og familieterapeut. Underveis startet han firmaet ”Hagen Ruskompetanse Ltd”.

– Etter hvert flyttet jeg til Bergen og ble ansatt som leder i Varmestuen i Kirkens Bymisjon.

Dette ble livet mitt. Jeg jobbet dag og natt, men til slutt ble jeg totalt utslitt. Jeg ble lei av rusarbeid, uteliggere, alkoholikere, abstinenser, syting og klaging om at de ville slutte. Jeg klarte ikke mer, sier Frode.

Døde på venterommet
På et AA-møte i Bergen i 2003 møtte han Bente. Begge ble hodestups forelsket og det var hun som hadde mot til å be ham på en kopp kaffe. Frode pleier å si at han ble sjekka opp, mens virkeligheten er at han ikke turde foreta seg noe som helst i forhold til Bente.

Tre måneder senere giftet de seg i kirken til Kirkens Bymisjon i Bergen med gatepresten som forretter.
– En kveld følte jeg meg ikke helt bra og Bente kjørte meg til legevakten i Bergen. Mens vi satt og ventet på tur sluttet hjertet mitt å slå. Jeg døde, sier Frode.

Han forklarer at når en først skal dø, er venterommet på legevakta det beste stedet å gjøre det. Etter få minutter klarte legene å få i gang Frodes hjerte.
Til tross for den uhyggelige opplevelsen synes han har vært heldig.
– De fikk jo tross alt liv i meg igjen, det kunne ha vært verre, sier Frode.

Etter å ha fått flere sykdommer ble han uføretrygdet.
– Der satt vi, uføre begge to og visste verken ut eller inn. Jeg hadde omtrent ikke vært syk en dag i mitt liv, utenom fyllesyk, forteller Frode, og plutselig var det stopp i en alder av 63 år.

– Nå holder vi noen få kurs i året hjemme i Norge for å arbeide med det vi begge brenner for, men vi merker at det blir tyngre og tyngre grunnet dårligere helse.

Måtte velge mellom barna og alkoholen
Bente har vært tørrlagt alkoholiker siden 1984. Hun er en av fire søsken og oppvokst på Bergens fineste vestkant. Foreldrene drakk og moren var svært syk.

– Far var forretningsmann og en såkalt ”fungerende” alkoholiker, og jeg var den av barna som holdt meg mye hjemme for å ta vare på mor. Jeg jobbet som modell, men hadde et forferdelig dårlig selvbilde. Min far mente at min oppgave i livet var å bli gift med en rik og vellykket mann. Slik gikk det ikke, sier Bente.
Hun begynte å drikke da hun var 16 år. På den måten sluttet hun å rødme, fikk bedre selvtillitt og fjernet usikkerheten.

Hun møtte en 13 år eldre hollender og kort tid etter giftet hun seg med mannen for å komme seg hjemmefra.
– Jeg var ikke 20 år engang, men mine foreldre syntes det var ok. Vi fikk to barn, sier Bente og forteller at ekteskapet varte i fire år før hun tok ut skilsmisse. Alkohol var ikke et stort problem i disse årene.
Hun traff en ny mann.

– En vellykket forretningsmann som drakk som en svamp. Da begynte drikkingen min virkelig å ta av. Vi fikk et barn sammen, og jeg takker høyere makter for at det gikk bra med barnet siden jeg drakk under svangerskapet. Jeg ble innlagt på Sandviken psykiatriske sykehus fire ganger og tok medisiner mot depresjon. Til slutt fikk jeg nok og forholdet tok slutt, sier Bente.

Deretter traff hun en vellykket engelskmann som drev sitt eget firma i London. Han drakk mye, og det begynte igjen å skrante for Bente. Hun ble gravid, men drikkingen fortsatte etter fødselen i 1984.
– En dag fortalte min lege at barnet kunne bli fratatt meg dersom jeg ikke sluttet å drikke. Dagen før dåpsdagen til min datter, la jeg meg inn på en Minnesotaklinikk til behandling og begynte deretter i AA, sier Bente.
Hun gikk også jevnlig hos en rusterapeut i 10 år for å lære om alkoholisme.

I 1991 ble hun skilt og i 1995 flyttet hun tilbake til Bergen sammen med sin yngste datter for å ta vare på sine foreldre.

Har problemer før de flytter til Spania
I 2003 traff hun Frode.
Da de bestemte seg for å selge alt og flytte til Spania, var det flere som kommenterte at det kanskje ikke var så lurt å flytte til et sted der alkoholen er billig og lett tilgjengelig.
– Vi har vært tørrlagte alkoholikere i mange år, og vi har fått et avslappet forhold til den. Vi har tatt et valg, og holder ved det. Vi tror heller ikke noen nordmenn blir alkoholikere av å flytte til Spania. De har nok et alkoholproblem i Norge allerede før de bestemmer seg for å flytte til Spania, men problemet kan forverres her nede, sier Frode.
– Etter å ha snakket med Sjømannskirkene er vi av den oppfatning at det er mange nordmenn i Spania som sliter med rus. Vi vil gjerne være behjelpelige dersom noen trenger å snakke eller gi råd om hvor de kan få god hjelp, sier Bente.
– Som tørrlagte alkoholikere føler vi at vi har litt å bidra med, sier Frode.

Har urealistiske forventninger
Den norske kolonien i Spania vokser jevnt. Flere og flere personer kontakter Sjømannskirkene i Spania fordi de er bortkomne, mangler penger eller grunnet sykdom.
De mangler et nettverk som de vanligvis ville ha hatt i Norge, og rusproblemer er en vanlig årsak.
Generalsekretær for Sjømannskirken, Audun Myhre, har uttalt at det er svært mange som ”glemmer” at den norske velferdsstaten ikke følger dem til utlandet.
Utenriksstasjonene har måttet bistå i 2.000 saker der nordmenn har blitt syke på ferie.
I fjor måtte 1.900 personer motta nødpass, det er 350 personer mer enn året før. 559 personer fikk et nødlidenhetslån eller bistand til pengeoverføring. Det er 12 prosent flere enn året før.
Stadig flere nordmenn opplever å bli nektet adgang på flyet hjem fordi de har vært svært beruset. Da står de igjen uten billett og uten penger. Når de trenger bistand kontakter de Sjømannskirkene, men mange tror det er litt enklere å få hjelp enn hva det i realiteten er.

Sjømannsprest i Torrevieja, Helge Pettersson, bekrefter at det er enkelte som har forventninger som ikke stå i forhold til realiteten, men at dette bare er et fåtall.

– Sjømannskirken deler ikke ut penger, men vi kan gi bistå i å kontakte pårørende. De fleste som kontakter oss har derimot en svært ydmyk holdning. De ønsker å snakke med noen som lytter og som kan hjelpe dem å finne en løsning, sier Pettersson.

Mange nordmenn har også en forventning om at Den Norske Ambassaden skal ordne opp i problemet.
De ansatte ved Utenriksdepartementet forteller at det mange ganger ikke er samsvar mellom nordmenns forventninger og hva de i realiteten kan bistå med.

I fjor ble det lagt frem en stortingsmelding om bistand til nordmenn i utlandet, som blant annet skulle trekke opp klarere linjer for hva som kan forventes av utenriksstasjonene. I meldingen ble det understreket at nordmenn som oppholder seg i utlandet er underlagt vertslandets lover og regler.

Siden juni 2011 har Familieveiviseren mottatt bekymringsmelding fra norsk og spansk barnevern på til sammen 18 barn (syv familier). 11 av disse barna er identifisert og det samarbeides med foreldre, norsk skole, spansk barnevern og de respektive lokale barnevernstjenestene hjemme i Norge for å finne gode løsninger. En del av barna er tilbakeført til Norge og det norske hjelpeapparatet.