Årets opptog i Orihuela har skapt overskrifter over hele Spania. Folk reagerer kraftig på bilder og videoer av en etnisk hvit «Maurernes ambassadør» som blir båret frem av 48 svarte menn fra sydlige Afrika, de fleste av dem immigranter og flyktninger. Bak tronen, i form av en gigantisk skorpion, spaserer de ordinære medlemmene av fiesta-gruppen tilhørende «ambassadøren» sammen med sine familier.

Et av opposisjonspartiene i Orihuela har brakt saken opp i byrådet. De ønsket en avstemning hvor man fordømmer rasistiske innslag i byens opptog. Gruppen som stod bak innslaget, Los Escorpiones de Orihuela, forsvarte det de kalte det beste opptoget på mange mange år.

Myten om «Moros y Cristianos» har fra før av rasistiske undertoner. Bare navnet «moros» er lite respektfullt og ingen fra dagens Nord-Afrika setter pris på å bli omtalt som «moro». Størstedelen av den folkegruppen som migrerte fra Nord-Afrika til den iberiske halvøya var det man i dag kaller berbere fra dagens Marokko. Også ordet Berber, med opphav i ordet «barbar» har samme dårlige smak. Selv bruker de ordet «tamazight«. Mange av deres ledere var dog arabere og med det sammenblandingen av disse helt forskjellige folkegruppene i spansk historie og myter. Ingen av dem er spesielt mørke i huden. Selv nazistene klassifiserte «berberne» i Nord-Afrika som en «arisk» folkegruppe.

Selvbilde bygget på systematisk historie-forfalskning

Myten om hvordan Spania måtte frigjøres etter «invasjon fra syd» er en del av mytene spanjolen vokser opp med. Også «de» som oppdaget Amerika og brakte sivilisasjonen dit, da portugiseren Columbus gikk i land i Amerika. Dette mange århundrer etter vikingene i det han trodde han var kommet til India. Også historien om den spanske borgerkrigen og diktaturet som varte frem til 1975 har lenge blitt hvitvasket av staten og det spanske samfunnet. Mange lever i dag i troen på at «alt var så mye bedre» under General Franco.

Spania blir til i 1492: Hvite kristne frigjorde Spania fra de «mørk-hudede barbarene»,

Moros y Cristianos forteller historien om noble kristne, som forsvarte og frigjorde Spania fra mørkhudede okkupanter fra ville Afrikanske stammer. Statene som angivelig ble «frigjort» var historisk sett uavhengige stater. Kongedømmet Valencia varte fra 711 til 1233, altså 522 år. Det som i dag kalles Spania ble stiftet i 1492 av «de kristne monarkene». Med 530 år som «kristne» Spania kan man litt kreativt argumentere for at dagens stat har like stor eller liten legitimitet som disse gamle kongedømmene som omtales som «en invasjon og en mørk flekk på Spanias historie».

Ambisiøse monarker erobrer i 1492 Spania blir til 

Kongedømmet Granada ble stiftet i 1238 og falt på slutten av 1400-tallet etter at Isabel I av Castilla invaderte statene y syd. Hun giftet seg med Fernando II av Aragon. Og ved å slå sammen deres kongedømmer, oppnådde de den militære styrken nødvendig for å okkupere en rekke av de andre kongedømmene på den iberiske halvøya.

Kongedømmer på den iberiske halvøya har i århundrer kriget seg i mellom med svært flytende grenser som resultat. Men kun de krigene som involverer muslimer på den «andre siden» blir i dag omtalt som «frigjøring» og en krig mellom islam og kristendommen.

Spanias islamske periode varte ca. 800 år. Regioner, primært langs Middelhavskysten, hadde store deler av sin befolkning som muslimer og jøder. Disse levde stort sett fredelig sammen med kristne et et samfunn hvor minoriteter fikk utøve sin religion og tradisjon. Mange av dagens «typisk spanske» tradisjoner og kultur kommer direkte fra deler av dagens Spanias muslimske periode. En rekke byer ble opprettet av «maurerne». Blant dem Valencia som også har en stor jødisk arv.

Religiøs renselse og inkvisisjon

I etterkant av disse religiøse krigene kom en periode med «religiøs renselse» som førte til inkvisisjonen. Prosessen den katolske kirken stod bak begynte da man ville luke ut «falske kristne» bland de jøder og muslimer som var blitt tvangsomvendt. Med det ble det vanskelig å erkjenne denne delen av Spanias opprinnelige multireligiøse historie.

Den erkespanske Flamenco-musikken ble til i det det kastillanske-kristne Spania forfulgte mange minoriteter. Sigøynere, maurere, jøder og andre grupper bidro til det som i dag er noe av det mest spanske. Først i 1922 ble denne delen av spansk kultur tatt inn i varmen, etter en konsert i det mauriske palasset i Granada Alhambra. Frem til da hadde spanjoler flest sett ned på denne «sigøyner-musikken».

Islam og jødedommen er utvilsomt en del av den spanske kulturen, også den dag i dag, selv om dette i liten grad gjøres kjent.

Les også:

Spansk svineskinke – Et religiøst og politisk verktøy

MIL PALMERAS, Stranden har ikke nok sand og sanden er våt flere steder. Det er steiner i vannet, rådhuset må sende noen for å fjerne dem. Hvorfor må vi vasse over bekken som renner ut over stranden, det må da settes opp en gang-bro her. Og ikke minst, det er alger på stranden.

Helt syd i Alicante-provinsen har rådhuset i Pilar de Horadada sett seg lei på tåpelig klager fra turister som ikke har fått med seg at stranden er et natur-område. Rådhuset bruker nå sosiale medier til å slå tilbake mot kritikken, budskapet er at stranden er ikke et svømme-basseng.

Skader fra storm

Strendene er noe mindre i år som en konsekvens av de kraftige stormene man hadde her i mars og april. Miljøvern-departementet tillot at man la ut mer sand, så rådhuset mener folk bør være glade for det som finnes. Og steinene har alltid vært her men siden det er mindre sand på stranden er de mer fremtredende.

Mange turister er sure fordi at de må vasse over utløpet til Rio Seco (Den tørre elven) på Mil Palmeras-stranden. De etterlyser en gangbro her. Den forrige broen forsvant i forbindelsen med oversvømmelsene i 2019. Rådhuset sier de først nå har fått midlene fra statens fond knyttet til skadene. Ny bro er på vei, i mellomtiden får folk tåle å bli våte på beina når de skal på stranden.

Krangel og klager om tang

Når det gjelder tang i form av Poseidon, er det en evig kilde til polemikk i Spania. Turistene liker den ikke og den kan ofte lukte vondt. Men dette er planten som vokser utenfor kystområdene, den er kjempeviktig for livet i havet. Og når den driver i land og dør er den med på å holde sanden på plass, ikke minst forhindre at sanden forsvinner i det bølgene skylder over.

I fem måneder hvert år er det forbudt å fjerne denne tangen i Alicante-provinsen. Dette som følge av dekret 64/2022, 20. mai. For å fjerne tang utover det trenger man nå en egen tillatelse fra myndighetene i Valencia. Men slik tang flyter i land hver dag på mange strender, og det er helt naturlig påpeker rådhuset.