Fagorganisasjonens far, Marcelino Camacho Abad, døde 29.oktober 2010. 92 år gammel etter et langt liv i arbeidernes tjeneste. Camacho var en av grunnleggerne og lederne bak fagorganisasjonen Comisiones Obreras (CC.OO.). Han var arbeidernes forkjemper, jobbet alltid for de svakeste og for et mer rettferdig og solidarisk samfunn. Han står som en av arbeidernes fremste forkjempere i Spanias historie.

Krig og eksil

Fagorganisasjonens far, Marcelino Camacho Abad, døde 29.oktober 2010. 92 år gammel etter et langt liv i arbeidernes tjeneste. Camacho var en av grunnleggerne og lederne bak fagorganisasjonen Comisiones Obreras (CC.OO.). Han var arbeidernes forkjemper, jobbet alltid for de svakeste og for et mer rettferdig og solidarisk samfunn. Han står som en av arbeidernes fremste forkjempere i Spanias historie.

Krig og eksil
I 1935, bare 17 år gammel, meldte Camacho seg inn i Spanias Kommunistiske Parti og Arbeidernes allmenne fagforening (Unión General de Trabajadores – UGT), hvor også faren hans var medlem. Faren jobbet som sporskifter ved jernbanestasjonen i Osma-La Rasa i provinsen Soria i Castilla y León. Ved opptakten til borgerkrigen hjalp Marcelino Camacho faren og kollegaene hans å avskjære jernbaneskinnene for å forhindre fascistenes fremrykking.

Etterpå gikk han til fots til Madrid for å slutte seg til republikanerne. Han kjempet sammen med dem under borgerkrigen (1936-39), men i krigens sluttfase ble han arrestert av Franco sine menn. Han greide å rømme og var noen måneder på flukt, men ble tilslutt avslørt og angitt av noen som gjenkjente ham. Han ble anklagd for å ha kjempet med republikanerne og dømt til å utføre tvangsarbeid forskjellige steder før han endte opp i en arbeidsleir i Tánger i Marokko.

I 1944 rømte han fra leiren, men da han skulle krysse datidens grense til det franske Marokko ble han arrestert av fransk politi og kjørt til Oran i Algerie. I Oran var det en stor koloni av spanske immigranter, noen av dem hadde vært der siden 30-tallet. Noen var der av økonomiske grunner og andre var republikanske flyktninger som hadde emigrert i løpet av borgerkrigen. De siste båtene med republikanere dro fra havnen i Alicante bare dager før krigen tok slutt. Blant flyktningene var også Josefina Samper (født 1927) som Camacho giftet seg med i desember 1948.

Fagorganisasjonenes forkjemper
I 1957 ble Camacho benådet. Han reiste tilbake til Spania for å jobbe som metallurg i bedriften Perkins Hispania, hvor han ble valgt som representant for arbeiderne i selskapet.

Han var en av drivkreftene bak fagorganisasjonen Comisiones Obreras, men ble arrestert igjen i 1967 på grunn av sine politiske handlinger og ideer. Han var ni år i Franco sitt fengsel Carabanchel i Madrid. Da han endelig ble frigitt proklamerte han: ”de kan ikke kue eller bøye oss, og de skal ikke temme oss” (”Ni nos domaron, ni nos doblegaron, ni nos van a domesticar”).

Leder for CC.OO. og PCE
I 1976 ble Comisiones Obreras konstituert som fagorganisasjon og Camacho ble valgt generalsekretær. Han ledet CC.OO. frem til 1987 etter fire gjenvalg med støtte fra et stort flertall. Under Camacho ble Comisiones Obreras Spanias ledende fagorganisasjon, og han stod bak den første generalstreiken mot regjeringen til daværende statsminister Felipe González i 1985.

Camacho var også medlem av sentralkomiteen i Spanias Kommunistiske Parti (PCE). Han ble valgt som parlamentsmedlem i Madrid under det første frie valget etter Franco i 1977 og gjenvalgt i 1979. Da han gikk av som parlamentsmedlem var det fordi han ikke støttet Parlamentets godkjenning av reglene for arbeidsrett.

I 1987 tok Antonio Gutiérrez over som generalsekretær i CC.OO., og Camacho ble valgt som president i fagorganisasjonen. Gutiérrez og Camacho hadde mange konflikter og det endte med at Camacho gikk av som president i 1995.

Frem til sin død var han likevel en forkjemper for PCE og medlem av Det forente venstre (Izquierda Unida – IU). På medlemskortet hans i Comisiones Obreras stod det alltid Nr. 1.

Camacho publiserte memoarene sine i boken Confieso que he luchado (Jeg innrømmer jeg har kjempet) i 1990.

Heder og anerkjennelse
Camacho fikk utdelt la Medalla al Mérito Constitucional av Spanias konge Juan Carlos I. Dette er en pris som blir gitt til de som ”har gjort en spesiell innsats for konstitusjonen, og til verdiene og prinsippene som er etablert i den”. Denne æresbevisningen ble etablert av regjeringen til Felipe González i 1988.

I 2007 ble Camacho hyllet med en æresbevisning som fikk navnet ”Marcelino: historien til et kompromiss”. På arrangementet deltok statsminister José Luis Rodríguez Zapatero, medlemmer fra flere politiske partier og fremstående personer fra kulturverden.

Året etter arrangerte Comisiones Obreras en ny hyllest til ham, denne gangen mer uformell, med deltakere fra CC.OO.

Han ble utnevnt til æresdoktor av Universitetet i Valencia i 2001 og Universitetet i Cádiz i 2008.

Da Camacho omkom etter et langt sykdomsforløp møtte tusenvis av mennesker frem og fulgte ham til graven. Spanias toppledere hedret ham og utallige personer som satte pris på ham og alt han har gjort for folket deltok i minneseremonien.

Av:Susanne Våland Pedersen