Like ved ”inngangsporten” til gamlebyen i Altea, den gamle "el portal", nærmere bestemt der calle del Sol begynner, har Antonio Amoroso og Marian Dura Pascual nylig åpnet Arte Me, hvor du blant annet inviteres til å male din egen keramikk.
– De var ikke så glade i utlendinger her den gangen
I 1962 traff svenske Ulla og spanske Manuel hverandre for første gang i Ystad. Elleve år senere, i 1973, flyttet ekteparet Asensio med fire barn til Altea.
– Manuel reiste rundt i Europa med noen kamerater. På et tidspunkt havnet de i Tyskland, og derfra gikk veien videre Sverige og min hjemby Ystad. Det var der vi traff hverandre for første gang. Etter hvert giftet vi oss, og i 1973 fikk vi låne en liten sum penger, som vi brukte på å reise til Spania og starte et bilverksted. Manuel er utdannet bilmekaniker, forteller Ulla Asensio.
Manuel Asensio er opprinnelig fra Avilas (Asturias), og ville egentlig flytte tilbake dit, men hans svenske kone ville til kysten. Det var en spansk venn av ekteparet hjemme i Sverige, som tilfeldigvis hadde en søster i Altea, hun var både behjelpelig med å finne et egnet verkstedlokale i Avenida de La Nucia, og en gammel leilighet de kunne bo i.
Ganske annerledes
Det var allerede noen svensker bosatt på det nordlige Costa Blanca i 1973. Det fantes en svensk restaurant på Hotel Tres Coronas i Benidorm, og en bar som het Mias. Dessuten fantes det en svensk skole i Altea. Men Ulla og Manuel ville ha barna på spansk skole.
– Ting var helt annerledes enn hjemme. Sverige var et moderne sosialdemokrati, mens Spania fortsatt var et gammeldags, og ikke minst katolsk, diktatur. Våre barn ble fryst ut på skolen, ikke så mye av de andre elevene, men av lærerne, fordi de var protestanter, de var liksom ikke ordentlig kristne, sier Ulla.
Nordmenn var det lite å se til i 73, Ulla kan huske at Manuel fikk en eldre norsk kunde på bilverkstedet etter en stund, han bodde i Alfaz, men det var det. Først på første halvdel av 80-tallet ble en norsk skole etablert i sjømannskirken i Villajoyosa.
– De var ikke så glade i utlendinger her den gangen, da vi flyttet ned mot slutten av Francoæraen. Vi som bodde her merket at vi ikke var særlig populære. Men det endret seg fort. Det spanske samfunnet forandret seg radikalt da Felipe Gonzales ble statsminister i 1982. Da ble det nye tider, landet ble modernisert og åpnet seg mot verden, og vi kvinner fikk flere rettigheter.
Underskriftskampanje mot Palme
Kort tid etter at Ulla og Manuel hadde flyttet nedover, gikk Sveriges statsminister, Olof Palme, ut med hard kritikk av Francos fascistregimet. Noe den spanske diktatoren naturligvis ikke satte særlig stor pris på.
– De fleste svenskene som bodde her nede den gangen, levde godt. Og de begynte å frykte at Palmes kritikk av Franco skulle føre til at de ble kastet ut av Spania. Derfor startet de en underskriftskampanje, hvor de gikk rundt og forsøkte å få alle svensker i området til å skrive under på at de ikke støttet Olof Palme, forteller Ulla.
De første årene som fulgte etter Francodiktaturet, den såkalte overgangen til demokratiet, var en skjør politisk periode for Spania. Og i den 21. februar 1981 stormet Antonio Tejero , sammen med 200 bevæpnede Guardia Civil agenter, parlamentet i Madrid, akkurat i det Leopoldo Calvo Sotelo utnevnes til landet nye statsminister. Kuppet var imidlertid mislykket, og allerede dagen etter var tilstandene under kontroll.
– Det var et av fascistpartiene som var ganske populære i Altea den gangen, Fuerza Popular tror jeg det het. Under statskuppet gikk de rundt i byen her med lister over personer som ikke var velkomne lenger. Jeg befant meg på den listen, ene og alene på grunn av at jeg sa det jeg tenkte, dette var jo diktaturforkjempere, i deres verden skal folk holde kjeft, og ikke ytre egne meninger. Men statskuppet viste seg heldigvis raskt å være mislykket, og Fuerza Popular forsvant nesten like raskt ut av offentlighetens lys.
Trøtte av diktaturet
Ulla følte seg aldri utrygg verken under diktaturet, eller under i de litt urolige årene som fulgte.
– Francoregimet var undertrykkende og brutalt på flere måter. Men jeg fryktet aldri for min egen sikkerhet. Under overgangen til demokrati hadde jeg heller ingen store problemer. Det var først når man måtte ha kontakt med myndighetene at man merket maktapparatet, restene av diktaturet hang igjen i mange år. Som sagt stabiliserte ikke forholdene seg skikkelig før Gonzalez kom til makten i 82.
Ullas inntrykk er at spanjoler flest var svært tilfredse med måten Spania utviklet seg på etter Franco. Folk var åpenbart trøtte av diktaturet.
– Her langs kysten var det jo etter hvert en del skandinaver, og det virket for meg som om spanjolene hadde sansen for vår sosialdemokratiske modell. Særlig de spanske kvinnene, de uttrykte stor beundring for oss liberale skandinaver, bare det at vi turde å snakke om kvinnefrigjøring imponerte dem.
Kvinnenes rolle i det spanske samfunnet i 1975 var temmelig tilbakestående i Nord-europeisk sammenheng. De deltok i praksis ikke i arbeidslivet, bortsett fra de som hadde utdannelse, som lærere og sykepleiere og lignende.
– De få kvinnene som jobbet, tjente så dårlig at de ikke kunne forsørge seg selv. Når de giftet seg var uansett arbeidskarrieren over. Det var slik det var den gangen.
Andre tider
I det ”førdemokratiske” Spania, gikk de fleste bare grunnskolen, før de tok fatt på arbeidslivet. Og det var arbeid til alle under Francoregimet.
– Jeg kan huske at det bare var en videregående skole i området. Folk kom gjerne langveisfra for å gå der. Men det var ikke vanlig med mer enn 8 års skolegang. I dag er det helt annerledes, man merker ikke de helt store forskjellene mellom Spania og Sverige lenger. De henger kanskje litt etter på det sosiale her. Men det kommer seg. Nå får for eksempel kvinner 2.500 euro ved fødsel, og de unge får økonomisk hjelp for å kunne flytte hjemmefra og stifte familie.
– Når det gjelder helsevesenet, har jeg nylig lest en rapport hvor Spania havner på fjerdeplass over verdens beste, Sverige havnet til sammenligning på niende, mens Norge endte på syvende hvis jeg ikke husker feil.
Alltid kontakt med skandinaver
Ulla jobber som hjelpepleier ved Bærum kommunes sykehjem i Altea, og har alltid hatt kontakt med skandinaver både gjennom jobben og på fritiden.
– Jeg omgås daglig skandinaver her, og trives med det. Men vi er ikke alltid verdensmestere i integrering. Det blir litt klikker liksom. Det finnes folk som har bodd her like lenge som meg, og som enda ikke kan spansk. Hjemme i Sverige forlanger vi at utlendinger lærer språket. Det er litt trist at ikke alle tar dette til etterretning når de selv flytter utenlands. Men jeg må innrømme at det for eksempel kan være vanskelig å få seg en spansk venninne, selv om jeg føler meg fullstendig integrert, har jeg fortsatt ikke fått noen etter 35 år. Jeg vet ikke riktig hvorfor, det er bare sånn, sier Ulla.
Familien Asensio stortrives i Altea, innimellom er de i Ystad, og de liker seg også godt der. Dessuten har de et lite hus i Manuels hjemby Avilas, som de besøker av og til.
– Manuel er forresten veldig glad i Sverige, og han snakker flytende svensk. Jeg og liker meg i Ystad, i sommerhalvåret i hvert fall. Vi kommer nok til å være litt frem og tilbake i fremtiden. Men basen vil alltid være her, det er Altea som er hjemme, erklærer Ulla Asensio.
La Luna Bar | En kveld på månen
La Luna Bar er den eldste norskeide baren på det sydlige Costa Blanca. Med sine 22 år, er den sannsynligvis en av de eldste barene i området uansett nasjonalitet på eierskapet. Spaniaposten har vært innom og tatt pulsen en fredags kveld.
Helikopteret solgt til flyskole
Etter at Spaniaposten skrev om Peña Hasta Luego Lucas, og deres forberedelser til den tradisjonelle høstfesten i Pilar de la Horada, i utgave nummer 18. Ble den ivrige gjengen kontaktet av Per Sture Ottesen fra Civil Aviation Academy i Requena utenfor Valencia. Han ville kjøpe helikopteret.
En krigsseilers beretning
Oskar Andersen er en av stadig færre gjenlevende norske krigsseilere. Spaniaposten har møtt en forbausende sprek 87-åring i hans vinterbolig i Montesinos utenfor Torrevieja.
The Castle Inn – Nytt liv i den gamle borgen
For ikke lenge siden lå den gamle ”institusjonen” i Alfaz i brakk. Det er det slutt på nå…
– Inte nu! sier svenske Anki da jeg forteller at jeg har fått i oppdrag å skrive om The Castle Inn, og lurer på om hun kan avse et par minutter for et kort intervju. Det er onsdag kveld, skalldyrbuffet og stappa fullt i restauranten.
”Nordmann savnet i Spania” – Arvid Harvey ofret livet i kampen mot fascismen
Over 200 nordmenn kjempet i de internasjonale brigadene på republikanernes side under den spanske borgerkrigen. Karin Harveys onkel Arvid var en av dem…
I fjor sommer utga Karin Harvey romanen ”Navnet er Kristofa – Kristofa med K”, basert på livet til hennes frilynte farmor Kristofa Harvey. Nå er hun i ferd med å gjøre ferdig sin andre roman, denne gangen er det hennes onkel Arvid Harvey som danner utgangspunktet for hovedpersonen.
Hjemme i stua til forfatterinnen i Torrevieja blir jeg vist et gammelt avisutklipp, som mest sannsynlig i sin tid sto på trykk i Nordlands Blad, tror Karin. Det er den etter hvert så legendariske norske krigsreporteren Lise Lindbæk, som rapporterer fra fronten i den spanske borgerkrigen:
”Nordmann savnet i Spania”, lyder overskriften. Så står det at en nordmann ved navn Harvey forsvant ved Caspe i mars.
”Et helt antitankbatteri med skandinaver forsvant samtidig, og bare en av dem, svensken Fred Kihlberg dukket opp igjen siden. Om Harvey er død eller tatt til fange, er ikke godt å si”, skriver Lindbæk.
”Etter hva vi kan forstå dreier det seg her om en ung Bodøværing, Arvid Harvey fra Straumen. Han reiste til Spania i fjor vår”, står det mot slutten.
– Det var slik familien fikk vite at onkel Arvid forsvant i Spania. Han ble egentlig aldri meldt død, bare savnet, forteller Karin.
Brødrene Harvey
Arvid Harvey ble født i Bodø i 1909, og vokste opp i en søskenflokk på elleve. Han, den tre år eldre broren Jørund, som er Karins far, og søsteren Brynhild, ble, som de eneste av søsknene, sosialister i ung alder.
Tidlig på trettitallet flyttet brødrene til Oslo for å finne arbeid, eldste søster Brynhild var da allerede på plass. I en periode underholdt brødrene Harvey med sang på restaurant Cecil. De var også en stund fast innslag på tivoliene som ble arrangert regelmessig ved Akershus festning.
Men storebror Jørund var frisør og barberer av yrke. Etter hvert klarte han å få seg jobb i en av byens frisørsalonger. Det var vanskelige tider preget av høy arbeidsledighet, og det var spesielt ikke lett å være nordnorsk ”fremmedarbeider” i hovedstaden.
– En dag fikk faren min beskjed av sjefen om å snakke norsk så kundene forsto han. Da bestemte han seg for å begynne for seg selv. Like etterpå klarte han å få kjøpt en frisørsalong på Strømmen. Forfatterspiren Arvid fikk jobben som såpegutt, forteller Karin
Så ble brødrene innkalt til marinen. Jørund klarte å snike seg unna plikten, men lillebror reiste. Han fikk seg kystskippersertifikat, og var i en periode utstasjonert på mineleggeren ”Olav Tryggvason”.
Depresjon og borgerkrig
Det var harde tider brødrene Harvey vokste opp i. Krakket i USA i 1929 hadde medført en internasjonal økonomisk depresjon uten sidestykke i den industrialiserte verdens historie, arbeidsledigheten steg mot nye høyder, og inflasjonen nådde enda høyere. I dette scenarioet bryter den spanske borgerkrigen ut. Tusenvis av arbeidere fra hele Europa pakker sekken, og drar til den iberiske halvøy for å kjempe mot fascismen.
Da Arvid kommer tilbake til frisørsalongen etter avsluttet militærtjeneste, spør han stadig sin eldre bror om ikke de også burde reise, men Jørund ville ikke til Spania. Både han og storesøster Brynhild skulle for øvrig få muligheten noen få år senere, da begge ble aktive i den kommunistiske motstandsbevegelsen, som sto for den første organiserte motstanden mot Tysklands okkupasjon av Norge under andre verdenskrig. Brynhild ble senere arrestert, torturert og skutt av SS, etter å ha blitt angitt av en landsforreder.
Til Spania
Men den rastløse dagdrømmeren Arvid Harvey kunne ikke avstå fra å reise til Spania.
– Han var en eventyrer og en kvinnebedårer med god sangstemme og vettet i behold. Jeg har liggende et stort antall brever skrevet til min onkel av diverse kvinnelige beundrere, i tilegg til en masse skriverier han har skrevet selv, han bar på en reel drøm om å bli forfatter, forteller Karin.
– Det er ikke så veldig mye som er kjent om hans opphold i Spania, men jeg tror han reiste nedover i begynnelsen av 1937. For jeg vet blant annet at han og pappa, sammen med noen kamerater, startet Strømmen sangkor høsten 1936.
– Også vet jeg at han var i var i Albacete, og at han på et tidspunkt var ved Ebrofronten, og at han forsvant ved Caspe. Dessuten vet jeg at han møtte Nordal Grieg der nede, og en amerikansk journalist som i ettertid har vist seg å ha vært nobelprisvinner i litteratur, Ernest Hemingway, han skrev sin kanskje aller mest berømte roman; ”Klokkene ringer for deg”, fra den spanske borgerkrigen, ellers vites ikke så mye, forteller Karin
Første brevet hjem
I et brev til sin far, datert 14-07-37, forteller Arvid om grunnen til at han dro til Spania. Denne årsaksbeskrivelsen passer mest sannsynlig for de aller fleste som meldte seg frivillig til å kjempe i de internasjonale brigadene på republikanernes side. Det var solidariteten blant arbeiderklassen, samt frykten for fascismens utbredelse som var de sterkeste drivkreftene:
Kjære dere!
Du spør hvorfor jeg reiste herved. Det vil jeg ikke svare på, for som gammel klassebevisst sosialist som du er far. Så håper jeg du vet hvorfor jeg er reist. Dett er en krig som gjelder hele verdens fremtidige kulturutvikling, og det er alle arbeideres plikt å delta i denne kamp. Og hvorfor skulle ikke jeg gjøre det? Er mitt liv så meget mere verdifullt, enn de mange tusener kamerater fra alle nasjoner som sloss her nede i Spania. Svar meg på det. Jeg kan forresten forsikre dere med det at det ikke er så farlig her nede som de skriker om hjemme. Det er ikke stort verre enn å gå gjennom trafikken i en storby. For ikke å snakke om fiske i Saltstraumen. Så bare vær rolig. Jeg kan godt tenke meg hvorledes mor reagerer over dette, men si henne at det dessverre er lite sannsynlig at jeg kommer til fronten. For det er snart slutt på krigen. Og jeg ligger i en treningsleir hvor jeg skal være en 4-5 måneder. Ja ha det bra da og vær ikke redd for meg.
Kjærlig hilsen Arvid
Les også:
”Nordmann savnet i Spania” – Arvid Harvey ofret livet i kampen mot fascismen
Nordmenn i den spanske borgerkrigen
Bok om nordmenn i den spanske borgerkrigen
Bernie & Ben – Norskamerikansk Musikkeventyr
Amerikanske Bernie mistet alt han eide da orkanen Katharina herjet New Orleans i 2005. Et år senere var han bosatt i Albir. Der møtte Bernie norske Ben…
Ben Johnsen begynte å spille orgel som femåring, og er egentlig utdannet kirkeorganist. 12 år gammel tjente han sine første penger som bryllupsmusiker, tre år senere ble han norgesmester på orgel. Siden gikk det slag i slag med jobb og musikk, til han i 1985 var utbrent, og dro på ferie til Spania for å slappe av.
Knut Bøe – Navico, Marine Electronics S.L.
Fra kontorene i Finestrat, Vigo og Barcelona selger Navico avansert elektronisk utstyr til båter for et tresifret antall millioner i året. Siden oppstarten har markedslederens Spania avdeling vært ledet av norske Knut Bøe.
Knut Bøe er veteran blant norske bedriftsledere i på den iberiske halvøy. Bare tre år etter Francos død, i 1978, flyttet den unge siviløkonomen med familien til Madrid. Han hadde fått oppgaven å lede den norske båtelektronikkprodusenten Simrads avdeling i Spania.
– Jeg var 30 år den gangen, det var litt av en utfordring. Plutselig skulle jeg være sjef for noen og tjue personer som snakket et språk jeg ikke forsto. Bare to av de ansatte kunne engelsk, så det ble tidlig klart at første bud var å beherske språket, mimrer Knut Bøe.
Hjem og tilbake
Knut lærte seg spansk, og slo seg på mange måter til ro i Spania. Men så i 1983 valgte han og ta med familien og flytte tilbake til Norge igjen, barna skulle begynne på norsk skole. Etter fem år var for øvrig familien Bøe tilbake i Madrid, men bare for å flytte videre til Italia etter en kort stund. Hele veien var Simrad hans arbeidsgiver.
– Det var noe helt annet å være næringslivsleder i Spania enn i Italia. For det første var Italia langt mer utviklet den gangen, Spania hadde jo bare så vidt ristet av seg diktaturet. Dessuten var italienerne mye mer frempå, de var mer drevne enn spanjolene. Man måtte være mer påpasselig, hele tiden passe seg for ikke å bli lurt. Men den største forskjellen var nok korrupsjonskulturen. Mange store skandaler ble avdekket i Italia på 80- og 90-tallet, og korrupsjonen var ofte organisert på høyeste politiske nivå.
I 1995 var Knut Bøe tilbake i Spania, denne gangen for å starte Simrads nye avdeling i Villajoyosa. Det hele skulle bygges opp fra grunnen av. Så i 1998 ble Simrad solgt til Kongsberggruppen, og de begynte å selge kongsberggruppens produkter. Avansert elektronikk til fiske-, lyst- og forsvarsflåten.
Egne veier
I 2005 besluttet Kongsberggruppen å selge Simrads yachting virksomhet. De ville heller satse på offshore, større skip og fiskeflåten. Etter hvert blir Simrad splittet, og Knut blir bedt om å ta et valg.
– Ledelsen hjemme i Norge ba meg ta et valg. Enten kunne jeg fortsette som sjef i ”det nye” Simrad. Eller så kunne jeg få med meg en håndfull ansatte og starte en helt ny avdeling. Jeg valgte det siste fordi det var en større utfordring. Det er mer givende å bygge opp ting enn å drive ting videre.
Knuts nye prosjekt går under navnet Navico, og eies i dag av et internasjonalt investeringsfond, mens Simrad fortsatt eies av Kongsberggruppen. Navicos hovedsatsningsområde er den spanske lystbåtflåten, selv om de per i dag også leverer mye til den afrikanske fiskeflåten. Produksjonen foregår hovedsaklig i Mexico, USA, New Zealand og Norge. Og firmaet har kontorer i Barcelona, Vigo og Finestrat.
– Grunnen til at jeg valgte å satse på lystbåtflåten var at jeg forespeilet at den spanske fiskeflåten etter hvert ville få redusert subsidiene fra EU. Det skulle snart vise seg at jeg fikk rett. Heftig subsidiering førte til at Spania på et tidspunkt hadde 16.000 fiskebåter for mye. Eldre fiskebåteiere ble tilbudt penger for å levere inn sine gamle båter. Tusenvis av båter ble rett og slett senket. I dag er flåten sikkert redusert med 20-25 %. For lystbåtflåten så det derimot helt annerledes ut, den var og er svært liten i forhold til andre land man bør kunne sammenligne med. I Spania er det 220.000 registrerte lystbåter. I Frankrike og Italia er det 800.000, mens det i lille Norge finnes 500.000. Vekstpotensialet er med andre ord stort, sier Knut.
Nytenkning
Knut Bøe har merket at det spanske økonomiske lokomotivet har bremset opp det siste halvåret. Men Navico er blant de heldige som har flere ben å stå på. Den afrikanske fiskebåtflåten står frem som et nytt hovedsatsningsområde.
– Spanias økonomi er inne i en ”downperiode”, noe som selvsagt har ført til en nedtur for det spanske lystbåtmarkedet. Det er for øvrig ikke uvanlig at nasjonale markeder flater ut i perioder. Og som bedriftsleder må man alltid tenke minst 12 måneder fremover i tid. Jeg, og mange med meg, regner med 2-3 år med nedgang her i Spania. Derfor har vi vært nødt til å tenke på nye markeder. Det har vi blant annet funnet i Afrika. Med EU midler skal den afrikanske fiskebåtflåten oppgraderes.
Ved å hjelpe afrikanske fiskere økonomisk, håper EU at de kan bidra til å få fart på den afrikanske økonomien og skape nye arbeidsplasser, som de igjen mener vil redusere den illegale immigrasjonen til Europa. Knut regner med at det nye markedet i Afrika skal kompensere for nedgangen de står ovenfor i Spania.
– Jeg regner med at vi kommer til å omsette for rundt 120 millioner fra Spania i år. 40 % av produktene selges til Angola. Og vi selger mye til Mauritania, Marokko, Tunis og Algerie. Så Afrika er definitivt et nytt og potensielt marked, men det er ikke bare enkelt, vi snakker om en ganske annerledes forretningskultur.
Flinke spanjoler
Spania har forandret seg mye siden Knut kom nedover for første gang. I 1978 var sjefen nærmest eneveldig. Francos autoritære stil hang liksom igjen. Bedriftene var hierarkisk organisert, og på toppen satt ”The Big Boss”. Slik er det ikke lenger i dag.
– Jeg hadde vært bedriftsleder både i Norge og Tyskland før jeg kom til Madrid, og jeg var vant til å ha en kameratslig og uformell tone med mine ansatte. Det gikk ikke i et Spania som akkurat hadde blitt kvitt fascistdiktaturet. Men i dag er ting helt annerledes, nå jeg er dus med mine ansatte. Det passer meg mye bedre. Jeg har tro på de nordiske prinsippene om frihet under ansvar, de ansatte må få lov til å utvikle seg, sier Knut.
Den norske bedriftslederen i Finestrat er svært fornøyd med sine 22 ansatte. Alle minus en, hans egen datter, er spanske, og han kan ikke få rost dem nok.
– Jeg må få fremheve hvor fornøyd jeg er med mine spanske ansatte, som alle er unge og velutdannede. De fungerer utrolig bra, og de vokser med oppgavene. Noen ganger må jeg be dem bestemt om å gå hjem etter en 50-60 timers arbeidsuke. Mange av dem kommer rett til oss fra høyskole eller universitet. Det finnes et utplasseringssystem som fungerer veldig bra. Mens de enda er på skolen blir de utplassert tre måneder, uten at det koster bedriften noe. Da får vi muligheten til å prøve dem ut, og mange av dem får senere tilbud om fast ansettelse.
Valgte Costa Blanca
Det er ikke bare bedriftsstrukturen som har forandret seg i Spania siden 1978, landet har også blitt langt mindre sentralisert. Da Knut kom tilbake for å starte en ny Simradavdeling i 1995, kunne han nærmest velge fritt hvor han ville etablere seg.
– Jeg fikk stort sett frie tøyler, men jeg måtte selvsagt gi en god grunn for mitt valg. Frem til 1980 var Spania svært sentralisert, og alt måtte være i Madrid. I 1995 var det ikke lenger slik. Ny og moderne infrastruktur hadde gjort at man kunne slå seg ned hvor som helst. Hver eneste lille utpost i Spania kunne nås innen et døgn. Jeg hadde hus i Alfaz, men kunne selvsagt ikke begrunne med det. Så jeg måtte overbevise mine overordnede om at middelhavet var fornuftig. Argumentasjonen dreiet seg rundt nærhet til kundene. Både Alicante og Villajoyosa har store fiskeflåter, dessuten var området ganske billig på den tiden. Så da jeg foreslo at vi skulle etablere oss i Villajoyosa fikk jeg gjennomslag. Og siden har vi vært her på Costa Blanca, jeg har fortsatt huset i Alfaz.
Tror på fremtiden
Knut Bøe er optimistisk med tanke på fremtiden. Til tross for at det spanske lystbåtmarkedet går tregere om dagen, er han sikker på at det kommer til å ta seg opp igjen. I mellomtiden satser han for fullt i Afrika.
– Som sagt tror jeg at vi kommer og se 2-3 år med nedgang og dårligere tider. Økonomiske svingninger er ikke et ukjent fenomen. Det vi kanskje merker mest nå, er at ”nyrike” utbyggere og promotører ikke lenger kjøper seg store og dyre båter. På en annen side har arrangementer som Americas Cup og Volvo Ocean Race sørget for at den vanlige middelklassen har fått øynene opp for båtlivet. Den er ikke fullt så konjunktur avhengig. Et av problemene er båtplasser, de er dyre og ofte vanskelige å få tak i. Men jeg har tro på fremtiden. Det spanske lystbåtmarkedet kommer garantert til å ta seg opp igjen, og da er vi på plass med våre produkter. Spania har lang kystlinje, og det er ingen grunn til at den spanske lystbåtflåten skal ligge tilbake for den italienske eller den franske, sier den erfarne bedriftslederen før han må haste videre.
Fra langtransport til forsikringsbransjen
Lars Fryksäter fra Sverige kom til Spania for første gang som langtransportsjåfør i 1980. 10 år senere flyttet han nedover og bosatte seg i Torrevieja. I dag driver han en egen avdeling av forsikringsselskapet Easy Insurance.
Fra sitt kontor i calle Guadalajara i Torrevieja selger Lars Fryksäter forsikring til skandinaver bosatt på Costa Blanca. Men Lars har ikke alltid vært i forsikringsbransjen. De første 25 årene av sin arbeidskarriere drev han med noe ganske annet.
ETA har hatt kontakt med FARC
Dokumenter som er funnet i forbindelse med arrestasjoner av ETA medlemmer i Frankrike, beviser at det har vært kontakt mellom ETA og den colombianske geriljagrupperingen FARC.
Ifølge kilder i fransk politi omtaler dokumentene tre møter mellom FARC og ETA i 2003. De to organisasjonene skal ha utvekslet erfaringer og ideer. FARC skal også ha tilbudt å skjule ettersøkte ETA terrorister i bytte mot medisinsk ekspertise.
+34 69 444 1084
