25.1 C
Alicante
30.4 C
Málaga
23.1 C
Las Palmas de Gran Canaria

La Luna Bar | En kveld på månen

La Luna Bar er den eldste norskeide baren på det sydlige Costa Blanca. Med sine 22 år, er den sannsynligvis en av de eldste barene i området uansett nasjonalitet på eierskapet. Spaniaposten har vært innom og tatt pulsen en fredags kveld.

La Luna Bar er den eldste norskeide baren på det sydlige Costa Blanca. Med sine 22 år, er den sannsynligvis en av de eldste barene i området uansett nasjonalitet på eierskapet. Spaniaposten har vært innom og tatt pulsen en fredags kveld.

I døren møter vi Eva Kristiansen, i 1996 tok hun og hennes islandske samboer Kitty, over La Luna innerst inne i Las Mimosas urbanisasjonen like sør for Torrevieja. Den gangen var baren ”bare en kloss ute på kjempestort jorde”. Evas sønn, Rune Skullerud, husker hvordan moren sleit.

– Det var ikke noe kjøkken den gangen, det kom først i 2001. Moren min måtte steke vaflene hjemme og frakte dem ned til baren for salg. Det var et daglig slit for å få ting til å gå rundt.
 

Men dette skal verken handle om Rune Skullerud, Eva Kristiansen, eller islandske samboere. Det er snarere Runes kone, Irene Skullerud, en Harley Davidsonkjørende firebarnsmor fra Jæren og senere Stavanger, som er vårt mål for kvelden. Det er hun som er kvinnen bak La Luna Bar i dag.

365 dager i året
En gang i tiden var Irene venninnen til sekretæren til Runes advokat. Det var slik de to traff hverandre. I mange år fløy ekteparet opp og ned til Spania så ofte de hadde mulighet for å bistå Eva på La Luna. Helt til de i 2002 tok over den daglige driften og flyttet nedover.

– Det ble liksom ikke ordentlig fart her før vi kom. I 2004 totalrenoverte vi, det tok Rune og noen kompiser seg av. Da vi åpnet igjen, begynte vi med ”Happy Hour” mellom 16 og 20. Det førte til at engelskmennene begynte å komme, de går jo ut ved de tider og er glade i billig øl. Sånn har det seg at vårt klientell i dag for det aller meste består av nordmenn og briter. Det betyr ikke at La Luna ikke er åpen for alle nasjonaliteter, det er ingen som har særrettigheter på å være her, alle er velkomne, og folk fra mange land er innom, forteller Irene.

Et blandet klientell vil si at flere interesser må tilfredsstilles, i matveien for eksempel. På La Luna serveres både norske og engelske retter. Men det er ikke bare nasjonale forskjeller, aldersforskjeller må også tas hensyn til, noen liker rock, mens andre kanskje foretrekker dans. Og noen vil ha bredbånd, mens andre vil spille kort.   

– Jobben min er ikke alltid like enkel. Det er mye å holde orden på, og mange detaljer som skal tenkes igjennom. Vi prøver å lage en fin møteplass og gjøre alle fornøyde. Derfor har vi forskjellige arrangementer nesten hver kveld. Her går det slag i slag 365 dager i året, men jeg er her bare fra mandag til fredag, helgene er forebeholdt familien, sier Irene bestemt.

– Min svigerdatter har gjort en fantastisk jobb med baren, det helt utrolig hvor bra det er blitt her. Jeg er storfornøyd med å ha kunnet overlate roret til henne. Skyter Eva Kristiansen inn før hun trekker hjemover for kvelden.

Glad i jobben
Inne i baren er det høy stemning. Borte i hjørnet ved inngangen til kjøkkenet, står engelske Andy McBright og synger med en stemme de fleste 80-talls rockestjerner ville missunt han.  Det er Rock’n Roll kveld på La Luna, det er imidlertid ikke alle som er like begeistrede for det.

– Det sier seg selv at ikke alle liker alt vi arrangerer her. Sånn blir det bare. Jeg kan ikke bare drive med ting som en bestemt del av gjestene mine liker hver gang, det ville bety at jeg lar de andre i stikken. Alle skal føle seg hjemme her. Det er det som er filosofien min, sier kvinnen bak La Luna.
Noen konflikter er det nødt til å bli når så mange forskjellige mennesker, i forskjellige aldre, fra forskjellige land, samles rundt tappekranene. Men etter år med prøving og feiling føler Irene Skullerud at hun har god kontroll.

– Vi har på en måte klart å sette en standard. Er du på La Luna, så må du oppføre deg. Ellers er det tre måneder utvisning som gjelder. Det er for øvrig langt ifra noe stort problem. Jeg syntes vi har fått en fantastisk gjeng her, folk har lært å akseptere hverandre. Det er slike ting som gjør at jeg er glad i jobben min, og at jeg trives så godt.

Stamgjester
Det er alltid gjestene som står i fokus for Irene når hun er på jobb. Inne på La Luna sitter en hel haug av dem, og mange har ting på hjertet som de ønsker å formidle. Rundt et bord midt i lokalet finner vi Irene, Olav, Oddvar, Roald, Gunn og Solveig, alle er innom minst tre ganger i uken.

– La Luna har åpnet for at vi kan komme sammen og ha det trivelig. Det er den eneste plassen vi føler oss skikkelig hjemme, sier Kjell.
– Det unike ved Las Mimosas er det sosiale. Hvis noen ikke dukker opp på noe, er det alltid noen som ringer og sjekker at alt er i orden. Vi er mange godt voksne her, og vi tar vare på hverandre, fortsetter han.

– Også må du få med at vi er forferdelig glade i Spania, og at vi får lov til å ha alderdommen vår her nede. Jeg liker å ha kontakt med spanjoler. Det er helt fantastisk hvordan de tar i mot oss. Jeg håper de er like glade i oss, som vi er i dem. Sier Olav.

Stamgjestene er alle medlemmer i Club Activo Las Mimosas. Som i dag teller rundt 150 medlemmer. Hver tirsdag og fredag spiller de henholdsvis petanca og skotthyll på en bane like borte i veien. Ellers foregår mange av klubbens aktiviteter rundt La Luna Bar. Blant annet har de bridgekvelder.

– Irene har lagt det veldig godt til rette for at vi skal trives. Her kan vi spørre om alt. Hvis vi vil ha selskap for eksempel, så fikser hun det. Jeg stortrives her, og jeg syntes vi er heldige som kan ha en norsk samlingsplass her i Spania, sier Gunn.

– Ja, det var mye islendinger her til å begynne med, men etter hvert har vi klart å ta over, også engelskmennene da, men de er her bare på ettermiddagen, sier Roald, som får siste ordet.

Fremmed i et fremmed land
Veldedighet er en ting som engasjerer Irene Skullerud. Og i løpet av året blir det samlet inn mye midler rundt La Luna Bar. Neste prosjekt er å finansiere et barnehjem. Det er i det hele tatt mye som skjer rundt den driftige firebarnsmoren.  ”Bikertreff” er et annet eksempel. Da samles opptil 200 motorsykler i gatene utenfor.

– Vi har et godt samarbeid med rådhuset, det har bygd seg opp gjennom de fem årene vi har hatt arrangementer her. Når det er større ting på gang, sperrer politiet gatene for at vi skal få holde på, det er ikke verst. Vi forsøker så godt vi kan å gi noe tilbake. Vi legger stor vekt på ikke å komme i konflikter med naboene, slik at politiet må rykke ut på klager. Et av tiltakene våre er å stenge musikken 12 isteden for 2, som vi egentlig har lov til.

La Luna sjefen er en dame med klare formeninger om hva det innebærer å flytte til et annet land. Og hun mener et alle utlendinger som bosetter seg på Costa Blanca har en felles agenda uansett nasjonalitet.

 – Vi er alle her for å få et bedre liv. Så hvorfor kan vi ikke bare ta tak i dette livet og leve det. Det spiller ikke noen rolle hvor man kommer fra, vi er alle fremmede i et fremmed land. Vi nordmenn kan ikke forvente å være alene her, vi må regne med at folk rundt oss snakker både engelsk, tysk, russisk og arabisk. Min drøm er at alle kulturene her kan smelte sammen og leve i fred. At alle bare kan være sammen og ha det hyggelig. Det er det som er målet vårt her på La Luna. At folk skal kose seg og ha det bra.

       

 

         

    
 

En kveld på månen

La Luna Bar er den eldste norskeide baren på det sydlige Costa Blanca. Med sine 22 år, er den sannsynligvis en av de eldste barene i området uansett nasjonalitet på eierskapet. Spaniaposten har vært innom og tatt pulsen en fredags kveld.

I døren møter vi Eva Kristiansen, i 1996 tok hun og hennes islandske samboer Kitty, over La Luna innerst inne i Las Mimosas urbanisasjonen like sør for Torrevieja. Den gangen var baren ”bare en kloss ute på kjempestort jorde”. Evas sønn, Rune Skullerud, husker hvordan moren sleit.

– Det var ikke noe kjøkken den gangen, det kom først i 2001. Moren min måtte steke vaflene hjemme og frakte dem ned til baren for salg. Det var et daglig slit for å få ting til å gå rundt.
Men dette skal verken handle om Rune Skullerud, Eva Kristiansen, eller islandske samboere. Det er snarere Runes kone, Irene Skullerud, en Harley Davidsonkjørende firebarnsmor fra Jæren og senere Stavanger, som er vårt mål for kvelden. Det er hun som er kvinnen bak La Luna Bar i dag.

365 dager i året
En gang i tiden var Irene venninnen til sekretæren til Runes advokat. Det var slik de to traff hverandre. I mange år fløy ekteparet opp og ned til Spania så ofte de hadde mulighet for å bistå Eva på La Luna. Helt til de i 2002 tok over den daglige driften og flyttet nedover.

– Det ble liksom ikke ordentlig fart her før vi kom. I 2004 totalrenoverte vi, det tok Rune og noen kompiser seg av. Da vi åpnet igjen, begynte vi med ”Happy Hour” mellom 16 og 20. Det førte til at engelskmennene begynte å komme, de går jo ut ved de tider og er glade i billig øl. Sånn har det seg at vårt klientell i dag for det aller meste består av nordmenn og briter. Det betyr ikke at La Luna ikke er åpen for alle nasjonaliteter, det er ingen som har særrettigheter på å være her, alle er velkomne, og folk fra mange land er innom, forteller Irene.

Et blandet klientell vil si at flere interesser må tilfredsstilles, i matveien for eksempel. På La Luna serveres både norske og engelske retter. Men det er ikke bare nasjonale forskjeller, aldersforskjeller må også tas hensyn til, noen liker rock, mens andre kanskje foretrekker dans. Og noen vil ha bredbånd, mens andre vil spille kort.   

– Jobben min er ikke alltid like enkel. Det er mye å holde orden på, og mange detaljer som skal tenkes igjennom. Vi prøver å lage en fin møteplass og gjøre alle fornøyde. Derfor har vi forskjellige arrangementer nesten hver kveld. Her går det slag i slag 365 dager i året, men jeg er her bare fra mandag til fredag, helgene er forebeholdt familien, sier Irene bestemt.

– Min svigerdatter har gjort en fantastisk jobb med baren, det helt utrolig hvor bra det er blitt her. Jeg er storfornøyd med å ha kunnet overlate roret til henne. Skyter Eva Kristiansen inn før hun trekker hjemover for kvelden.

Glad i jobben
Inne i baren er det høy stemning. Borte i hjørnet ved inngangen til kjøkkenet, står engelske Andy McBright og synger med en stemme de fleste 80-talls rockestjerner ville missunt han.  Det er Rock’n Roll kveld på La Luna, det er imidlertid ikke alle som er like begeistrede for det.

– Det sier seg selv at ikke alle liker alt vi arrangerer her. Sånn blir det bare. Jeg kan ikke bare drive med ting som en bestemt del av gjestene mine liker hver gang, det ville bety at jeg lar de andre i stikken. Alle skal føle seg hjemme her. Det er det som er filosofien min, sier kvinnen bak La Luna.
Noen konflikter er det nødt til å bli når så mange forskjellige mennesker, i forskjellige aldre, fra forskjellige land, samles rundt tappekranene. Men etter år med prøving og feiling føler Irene Skullerud at hun har god kontroll.

– Vi har på en måte klart å sette en standard. Er du på La Luna, så må du oppføre deg. Ellers er det tre måneder utvisning som gjelder. Det er for øvrig langt ifra noe stort problem. Jeg syntes vi har fått en fantastisk gjeng her, folk har lært å akseptere hverandre. Det er slike ting som gjør at jeg er glad i jobben min, og at jeg trives så godt.

Stamgjester
Det er alltid gjestene som står i fokus for Irene når hun er på jobb. Inne på La Luna sitter en hel haug av dem, og mange har ting på hjertet som de ønsker å formidle. Rundt et bord midt i lokalet finner vi Irene, Olav, Oddvar, Roald, Gunn og Solveig, alle er innom minst tre ganger i uken.

– La Luna har åpnet for at vi kan komme sammen og ha det trivelig. Det er den eneste plassen vi føler oss skikkelig hjemme, sier Kjell.
– Det unike ved Las Mimosas er det sosiale. Hvis noen ikke dukker opp på noe, er det alltid noen som ringer og sjekker at alt er i orden. Vi er mange godt voksne her, og vi tar vare på hverandre, fortsetter han.

– Også må du få med at vi er forferdelig glade i Spania, og at vi får lov til å ha alderdommen vår her nede. Jeg liker å ha kontakt med spanjoler. Det er helt fantastisk hvordan de tar i mot oss. Jeg håper de er like glade i oss, som vi er i dem. Sier Olav.

Stamgjestene er alle medlemmer i Club Activo Las Mimosas. Som i dag teller rundt 150 medlemmer. Hver tirsdag og fredag spiller de henholdsvis petanca og skotthyll på en bane like borte i veien. Ellers foregår mange av klubbens aktiviteter rundt La Luna Bar. Blant annet har de bridgekvelder.

– Irene har lagt det veldig godt til rette for at vi skal trives. Her kan vi spørre om alt. Hvis vi vil ha selskap for eksempel, så fikser hun det. Jeg stortrives her, og jeg syntes vi er heldige som kan ha en norsk samlingsplass her i Spania, sier Gunn.

– Ja, det var mye islendinger her til å begynne med, men etter hvert har vi klart å ta over, også engelskmennene da, men de er her bare på ettermiddagen, sier Roald, som får siste ordet.

Fremmed i et fremmed land
Veldedighet er en ting som engasjerer Irene Skullerud. Og i løpet av året blir det samlet inn mye midler rundt La Luna Bar. Neste prosjekt er å finansiere et barnehjem. Det er i det hele tatt mye som skjer rundt den driftige firebarnsmoren.  ”Bikertreff” er et annet eksempel. Da samles opptil 200 motorsykler i gatene utenfor.

– Vi har et godt samarbeid med rådhuset, det har bygd seg opp gjennom de fem årene vi har hatt arrangementer her. Når det er større ting på gang, sperrer politiet gatene for at vi skal få holde på, det er ikke verst. Vi forsøker så godt vi kan å gi noe tilbake. Vi legger stor vekt på ikke å komme i konflikter med naboene, slik at politiet må rykke ut på klager. Et av tiltakene våre er å stenge musikken 12 isteden for 2, som vi egentlig har lov til.

La Luna sjefen er en dame med klare formeninger om hva det innebærer å flytte til et annet land. Og hun mener et alle utlendinger som bosetter seg på Costa Blanca har en felles agenda uansett nasjonalitet.

 – Vi er alle her for å få et bedre liv. Så hvorfor kan vi ikke bare ta tak i dette livet og leve det. Det spiller ikke noen rolle hvor man kommer fra, vi er alle fremmede i et fremmed land. Vi nordmenn kan ikke forvente å være alene her, vi må regne med at folk rundt oss snakker både engelsk, tysk, russisk og arabisk. Min drøm er at alle kulturene her kan smelte sammen og leve i fred. At alle bare kan være sammen og ha det hyggelig. Det er det som er målet vårt her på La Luna. At folk skal kose seg og ha det bra.

       

 

         

    
 

 

Relaterte saker

- Advertisement -