Pedro Almodóvar er Spanias mest kjente filmskaper etter Luis Buñuel. Filmer som ”Todo sobre mi madre”, ”Hable con ella” og ”La mala educación” har løftet den spanske regissøren opp i den internasjonale filmverdenens absolutte elitedivisjon. For de to førstnevnte har han vunnet Oscar.
Pedro Almodóvar Caballero ble født den 24. september 1951 i Calzada de Calatrava, en liten landsby i Ciudad Real provinsen i Castilla-La Mancha. Han vokste opp som en av fire barn i en svært fattig arbeiderklassefamilie. Hans far, som knapt verken kunne lese eller skrive, livnærte familien ved å transportere vin på eselryggen.

Pedro Almodóvars mor, Francisca Caballero, sørget for at sønnen fikk en solid innføring i både lese- og skrivekunsten. Allerede i ung alder fungerte Pedro som lærer, brevleser og brevskriver i sitt utfattige nabolag.
Som åtteåring blir han sendt for å studere ved en religiøs kostskole i Cáceres i Extremadura. Byen har ingen ordentlig kino, men det ble vist filmer ved hjelp av en provisorisk installasjon i en av hovedgatene. Her vekkes den fremtidige regissørens interesse for film for alvor.

Selvlært
I 1967 flyttet Pedro Almodóvar, mot sine foreldres vilje, til Madrid. Han hadde allerede bestemt seg for å bli filmregissør. To store problemer meldte seg imidlertid straks etter ankomsten til hovedstaden. For det første hadde han ikke penger til å gå på skolen, og for det andre hadde Franco nettopp stengt det nasjonale filminstituttet – Instituto Nacional de Cine.
Det første problemet løste den ambisiøse 16-åringen ved å ta seg diverse strøjobber, blant annet som loppeselger ved byens loppemarked – El Rastro. Det andre løste han ved å utdanne seg selv. Akkurat som sin landsmann Buñuel, er Pedro Almodóvar en selvlært filmskaper.
Etter hvert fikk Almodóvar seg jobb hos telegiganten Telefonica, hvor han ble i tolv år. Fordelen med denne jobben var at han var ferdig klokken tre på ettermiddagen. Dermed hadde han resten av dagen fri til å drive med film.
Karrieren begynner
På begynnelsen av 70-tallet begynner Pedro Almodóvar å interessere seg for alternativ film og teater. Sine første skuespillerroller fikk han i avantgarde teatergruppen Los Goliardos. I denne perioden skrev han også en rekke artikler og komedier for diverse undergrunnsmagasiner. Senere ble han en viktig brikke i La Movida Madrileña – en kulturell bevegelse som oppsto i kjølvannet av Francos død i 1975.
I 1974 presenterer den unge filmskaperen sine først kortfilmer for venner og kjente. Et halvt tiår senere blir de vist på alternative kinoer i Madrid og Barcelona. Filmene hadde samtlige en klar seksuell undertone og var, av tekniske årsaker, uten lyd.
I 1978 kom Almodóvars første langfilm ”Folle, folle, fólleme… Tim”, som av kritikere har blitt kategorisert som en punkfilm. Det var tidlig klart at Pedro Almodóvar ikke er en regissør det går tretten av på dusinet. Hans stil var særpreget allerede fra første stund. Så godt som samtlige av hans manuser har selvbiografiske innslag, ofte i salig blanding med masochistiske og burleske elementer.
Pedro Almodóvar er homofil og flere av filmene hans har sterke elementer fra homoseksuell underkultur. Innflytelsen fra surrealismen og Luis Buñuel synliggjøres ved flere anledninger. Blant annet gjennom hans antireligiøse holdning.
Fremadstormende filmskaper
Etter langfilmdebuten på slutten av 70-tallet går det bare oppover med den spanske filmskaperens karriere. I 1980 lager han sin første kinofilm ”Pepi, Luci, Bom y otras chicas del montón”, med et svært beskjedent budsjett, noe som bidrar til å sette sitt preg på resultatet. Det hindret imidlertid ikke at filmen fikk umiddelbar kultstatus.
Utover 80-tallet lager Almodóvar filmer som perler på snor. I 1982 kom ”Laberinto de Pasiones” – ”Lidenskapens labyrint”, året etter ”Entre Tinieblas” – ”Mørkets søstre”. Deretter “¿Qué he hecho yo para merecer esto?” – “Hva har jeg gjort for å fortjene dette?” i 1984, “Matador” – “Kjærlighetens matadorer” i 1986 og “La Ley del Deseo” – ”Begjærets lov” i 1987.
I 1988 er det klart for det store internasjonale gjennombruddet. ”Mujeres al borde de un ataque de nervios” – ”Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd”, blir en knallsuksess i kinosaler verden over. En komedie som i ettertid regnes som en av Almodóvars lettest tilgjengelige filmer. Den inneholder ikke innslag av verken narkotika eller sex.
Kanskje var det sistnevnte faktum som gjorde at også puritanske amerikanerne fikk øynene opp for den fremadstormende spanske regissøren. ”Mujeres al borde de un ataque de nervios” blir endog nominert til Oscar. Men Almodóvar må vente enda noen år før han blir tilkjent den prestisjetunge filmprisen.
Eget studio
I 1986 etablerte Pedro Almodóvar sitt eget filmstudio, El Deseo S.A., sammen med broren, filmprodusenten Agustín Almodóvar Caballero. Brødreparets første egenproduserte film var ”La Ley del Deseo”.
Det var først på slutten av 90-tallet at Pedro Almodóvar skulle tre inn i filmverdenens elitedivisjon. Etter å ha laget filmer som ”¡Átame!” – ”Bind meg, elsk meg!” i 1990, ”Tacones lejanos” – ”Høye hæler” i 1991, ”Kika” i 1993, ”La Flor de mi Secreto” – ”Min hemmelige blomst” i 1995 og ”Carne trémula” – ”Live Flesh” i 1997, kommer ”Todo sobre mi madre” – ”Alt om min mor” i 1999.
Elleve år etter at han ble nominert for første gang, skulle Almodóvar endelig få sin første velfortjente Oscar. Med ”Todo sobre mi madre” etablerer han seg høyt opp på listen over verdens fremste nålevende filmskapere. I tillegg til Oscar fikk filmen flere andre høythengende utmerkelser, deriblant Golden Globe og Jury Œcuménique i Cannes (utdelt av en av tre juryer under filmfestivalen i Cannes).
Etter ”Todo sobre mi madre” har Pedro Almodóvar laget fire filmer; ”Hable con ella” – ”Snakk til henne” i 2002, “La Mala educación” – “Dårlig oppdragelse” i 2004, “Volver” – “Å vende tilbake” i 2006 og ”Abrazos Rotos”, som hadde preniere på spanske kinoer i midten av mars i år.

Politisk engasjement
Pedro Almodóvar er ikke bare en av verdens mest kjente nålevende filmskapere, han er også en av verdens mest kjente nålevende spanjoler, en posisjon han ofte har benyttet til å uttrykke sine politiske standpunkter.
Han var tidlig ute med å kritiserte den planlagte amerikanske invasjonen i Irak. Engasjementet intensiverte seg da Jose Maria Aznars regjering valgte å støtte invasjonen aktivt ved å sende tropper og ustyr. Almodóvar var av hovedarrangørene bak den storstilte demonstrasjonen, som mobiliserte opp mot en million mennesker, mot Aznarregjeringen i Madrid den 15. Februar 2003.
Da PSOE vant valget i 2004, etter at PP og Aznar forsøkte å villede det spanske folk ved å plassere skylden for togbombene i Madrid på ETA, skal filmskaperen ha erklært at; ”demokratiet er tilbake i Spania etter åtte år med mørketid”. I 2008 var Almodóvar en av svært mange spanske intellektuelle som støttet Zapatero via ”La Plataforma de Apoyo a Zapatero”.
Som en offentlig person med sterke meninger har Pedro Almodóvar naturligvis måtte tåle en del kritikk. PP leder Mariano Rajoy har ved minst en anledning beskyldt han for å fare med løgn. Mens PP sympatiserende medier som regel har konsentrert kritikken rundt Almodóvars filmer. Avisen ”La Nación” har blant annet anklaget filmskaperen for å fremstille Spania som et land fullt av transvestitter, narkomane, homoseksuelle og andre avvikere.