Salvador Dalí er kanskje det mest omdiskuterte kunstnernavnet i det 20. århundret. Hans surrealistiske malerier har vært gjenstand både for kraftig kritikk og grenseløs beundring. Hvem var så denne snodige mannen med den karakteristiske barten og de snodige klærne?

Salvador Felipe Jacinto Dalí i Domènech, den første markien av Púbol, ble født i Figueres i Catalonia den 11. mai 1904. Hans far, Salvador Dalí i Cusí, var advokat og notarius med en strengt disiplinær tilnærming til livet. Det var moren, Felipa Domenech Ferrés, som oppmuntret sønnen til å følge sitt kunstneriske kall.

I sin tidlige ungdom begynte Salvador Dalí på tegneskole, og som tolvåring oppdaget han den moderne malerkunsten under en sommerferie i Cadaqués, hvor han oppholdt seg sammen med familien til den katalanske impresjonisten Ramon Pichot.

Til Madrid
I 1922 flyttet den unge og kuriøse malerspiren til Madrid. Vel innlosjert på studenthjemmet, det etter hvert så berømte La Residencia de Estudiantes, ble han snart kjent med andre unge kreative sjeler, som poeten Federico García Lorca og filmskaperen Luis Buñuel. Førstnevnte, som senere måtte bøte med livet på grunn av sin homofile legning, skal ha forelsket seg i den unge katalanske maleren. Følelsene ble ikke gjengjeldt.

Dalí begynte å studere ved kunstakademiet Academia de San Fernando de Bellas Artes. Studiene ble imidlertid aldri fullført. Like før de avsluttende eksamenene i 1926 ble han utvist, etter at han skal ha uttalt at ingen av lærerne ved akademiet hadde tilstrekkelig kompetanse til å vurdere hans arbeider.

I løpet av fire år i Madrid rakk den katalanske kunststudenten å gjøre seg vel bemerket. Ikke bare for sitt udiskutable talent, men også i måten han kledde og oppførte seg på. Livsstilen var utpreget ”dandy”, håret flagret langt ned på ryggen og han gikk ikke av veien for å kle seg verken i fargerike strømpebukser eller bemerkelsesverdige lange frakker.

Han anskaffet seg dessuten en merkelig bart, som sies å ha vært inspirert av 1600-talls mesteren Diego Velázquez. Barten ga Dalí et spesielt eksentrisk uttrykk, og forble et av hans fremste kjennetegn for resten av livet.

Til Paris
Like etter at Salvador Dalí ble utvist fra Academia de San Fernando de Bellas Artes, gikk turen for aller første gang til Paris. I den franske hovedstaden traff han landsmannen Pablo Picasso, som var en av hans store forbilder i ungdommen. Picasso hadde hørt mye positivt om Dalí via sin venn Juan Miró. Kunsthistorikerne enes om at Dalís verker i de første årene var sterkt influert av både Picasso og Miró. Det var først noe senere at han skulle utvikle sin egen særpregede stil.

I tillegg til Picasso og Miró var Dalí inspirert av klassiske mestere som blant andre Velázquez, Zubaran og Rafael. Han begynte etter hvert å blande klassiske teknikker med moderne prinsipper, ofte i et og samme verk. Dette ble lagt merke til på hans første utstilling i Barcelona, som var gjenstand for voldsom oppmerksomhet og skapte heftig kunstnerisk debatt.

I 1929 samarbeidet Salvador Dalí og Luis Buñuel om produksjonen av filmen ”Un chien andalou” (Den andalusiske hund) i Paris. Dalís bidrag besto hovedsakelig i at han hjalp til med å skrive manuset. I ettertid har han for øvrig hevdet at han hadde en betydelig rolle også under innspillingen av filmen. En påstand som sannsynligvis er betydelig overdrevet.

Surrealismen
På sensommeren 1929 traff Dalí den elleve år eldre russiske immigranten Elena Ivanovna Diakonova, bedre kjent som Gala. Gala var på den tiden gift med den surrealistiske poeten Paul Éluard. Dalí hadde da rukket å skape seg et navn i Paris via en rekke betydningsfulle utstillinger, og samme år ble han med i den surrealistiske bevegelsen som hadde tilholdssted på Montparnasse. Han innledet også en romanse med Gala, som senere skulle bli hans første kone.

Flirtingen med den demoraliserende surrealismen og romansen med en russisk immigrant ble i meste laget for Dalís besteborgelige far, som snart truet med å kaste kunstnersønnen ut av familien og gjøre han arveløs. Den 28. desember 1929 fikk Dalí beskjed av Don Salvador Dalí y Cusi om aldri å sette sine ben i familiehjemmet i Cadaquès igjen.

Dalí ble raskt en av surrealismens fremste skikkelser med sin utagerende livsførsel og spesielle kunstneriske stil. Mye av hans kunst er bygd på overraskelsesmomentet. Han var hele tiden på jakt etter å gjengi det irrasjonelle og det fantastiske. Hele veien finner man innslag av seksuelle og morbide aspekter i hans verker. Selv kalte han sin metode for ”paranoisk- kritisk”.

Til Amerika
I 1931 malte Salvador Dalí et av sine mest berømte bilder ”La persistencia de la memoria” også kjent som “Los relojes blandos”. Tre år senere ble han invitert til New York av kunsthandleren Julian Levy. Dalís utstilling i den amerikanske metropolen, som inkluderte blant annet ”La persistencia de la memoria”, ble en voldsom suksess.

Under New York oppholdet ble Dalí og Gala invitert på maskeradeball. De kledde seg ut som Charles Lindberghs sønn og hans kidnapper. Dagen etter var det så stor furore i den amerikanske dagspressen, at den spanske maleren valgte å gå ut med en offentlig unnskyldning. Det endte med en kraftig irettesettelse fra den surrealistiske bevegelsen da han kom hjem. Surrealistene ville vite hvorfor Dalí ba om unnskyldning for en utpreget surrealistisk handling.

I løpet av 30-årene kom det til konflikt mellom Dalí og de øvrige tilhengerne av surrealistbevegelsen. De fleste surrealistene sympatiserte med den politiske venstresiden. Dalí nektet imidlertid å ta standpunkt. Han mente at surrealisme og politikk ikke hørte sammen, og nektet derfor å ta et endelig oppgjør med fascismen. Det hele endte med at han ble kastet ut av surrealistbevegelsen. Hvorpå han skal ha respondert at ”Jeg er surrealismen”.

Siste år
Under den andre verdenskrig oppholdt Dalí og Gala seg i USA. Da krigen var over gikk ferden tilbake til Spania og Catalonia, hvor maleren tilbrakte resten av sitt liv.

Dermed var Dalí en av få fremtredende spanske kunstnere og intellektuelle som ble boende i Spania under Francodiktaturet, noe han måtte tåle mye kritikk for. Noen ganger har han endog blitt fremstilt som Francotilhenger.

Mange av påstandene om Dalís forhold til Franco er basert på reelle historiske hendelser. Blant annet gratulerte maleren, som gjenopptok katolisismen som personlig religion under oppholdet i USA under krigen, diktatoren for å ha ”renset Spania for ødeleggende krefter”.
Han skrev også et telegram hvor han hyllet Franco for å gi fanger dødsstraff. De to møtte dessuten personlig ved minst en anledning, og Dalí malte en gang et portrett av fascistdiktatorens barnebarn.

Det har vært mye spekulasjon rundt Salvador Dalís politiske standpunkter, uten at noe har blitt fastslått med særlig sikkerhet. Det som derimot er sikkert er at han var en betydningsfull kunstner, som har hatt en omfattende innflytelse på sin ettertid.

Salvador Dalí døde den 23. januar 1989, angivelig mens han lyttet til Wagners ”Tristan og Isolde”.  Hans helse hadde vært skrantende siden 1980. Det sies at han mistet den siste livsgnisten da hans elskede Gala døde i 1982. I årene som fulgte skal han ha forsøkt å ta livet av seg ved et par anledninger.

Samme år som Gala døde ble Dalí utnevnt til den første markien av Púbol av kong Juan Carlos, som også besøkte maleren på dødsleiet på sykehuset i Figueres i desember 1988. Den spanske kongen sa i den anledning at han alltid hadde vært en svoren tilhenger av Salvador Dalí og hans kunst.