Europas demokratiske stormakter valgte å forholde seg nøytrale ved den spanske borgerkrigens utbrudd i 1936. Ingen ønsket å provosere frem en konflikt med Nazi-Tyskland.  Nasjonalistene fikk hjelp av tyske og italienske soldater og bombefly. Mens frivillige fra hele verden kjempet i de internasjonale brigadene på republikanernes side. Over 200 av disse frontkjemperne var nordmenn.

Europa ble rammet av en fascistisk bølge i mellomkrigstiden. Mussolini kom til makta i Italia i 1922, og Hitler ble rikskansler i Tyskland i 1933. Kirken, jordeieradelen og borgerskapet fryktet den russiske revolusjonens ekspansjon. Det ble sett på med stor skepsis, at kommunismen og sosialismen stadig fikk større oppslutning, blant den raskt voksende arbeiderklassen på det europeiske kontinentet.

Mange historikere har påpekt at det var derfor Europas mektige demokratisk valgte statsledere ga et slags ”stilltiende samtykke” til Francos forsøk på statskupp i 1936. Det ble inngått en pakt om ikke å blande seg inn i Spanias indre anliggende. De fleste land innførte så forbud mot å reise til den iberiske halvøy for å delta i den påfølgende borgerkrigen.

De internasjonale brigadene
Storbritannia, som var hovedarkitekten bak ikke-intervensjonsavtalen, hadde effektivt satt en stopper for all våpenhjelp til republikanerne. Norge, som så mange andre europeiske land, sluttet seg tidlig til denne politikken. Det var i realiteten bare Stalins Sovjetunionen, samt Mexico, som støttet republikanerne rent militært.

Ikke-intervensjonsavtalen hindret imidlertid ikke flere titalls tusen frivillige fra å reise til Spania for å støtte republikanernes sak. De fleste ble innlemmet i de internasjonale brigadene. Disse var militære enheter bestående av utenlandske frivillige, som ble organisert av den republikanske regjeringen i kampen mot Franco og fascismen. Det er hevdet at over 32.000 frivillige fra 53 land deltok i de internasjonale brigadene under den spanske borgerkrigen.

Nordmenn til Spania
Ifølge historikerne Yngvar Ustvedt og Lars Borgersrud, sluttet mellom 230 og 250 nordmenn seg til de internasjonale brigadene i Spania. Flesteparten av disse var sosialdemokrater og kommunister, så godt som alle var tilknyttet den internasjonale arbeiderbevegelsen. Det var kampen mot utbredelsen av fascismen som hovedsaklig motiverte de norske ungguttene, mener Ustvedt og Borgerud.
Men det var ikke bare lett for norske frivillige å reise til Spania, på grunn av den internasjonale bestemmelsen om ikke å ta parti i konflikten. Politiet overvåket den norskorganiserte støtten til den spanske republikanske regjeringen, og mange som ble mistenkt for å ha reiseplaner, fikk midlertidig inndratt sine pass. Følgelig var det mange frivillige som aldri kom seg av gårde, hevder Borgerud.

”Juul fra Sundløkka”
En av de norske frivillige som reiste til Spania var Einar Juul Pettersen fra Sundløkka i Østfold, født 1903. ”Juul fra Sundløkka” kan sies å være en typisk representant for de som kjempet i de internasjonale brigadene under den spanske borgerkrigen. Juul vokste opp i trange økonomiske kår. Han gikk mye arbeidsledig, og han ble, som så mange likesinnede på den tiden, tidlig medlem av Norges Kommunistiske Parti.

Borgerkrigen i Spania hadde utløst et voldsomt engasjement i arbeiderbevegelsen over hele verden. Mange regnet det som en plikt å reise til Spania. Juul så med forferdelse på at Franco og fascistene rykket frem, uten at de demokratiske stormaktene i Europa løftet så mye som en finger, selv ikke etter at Tyskland og Italia hadde brutt med avtalen om ikke å blande seg inn.  Juul måtte snart ta en endelig avgjørelse.

Den 21. mars 1938 hadde han bestemt seg. Den unge kommunisten ville sydover for å bekjempe fascismen. ”Stopper vi dem ikke i Spania, har vi dem i Sarpsborg neste gang”, tenkte han. I Spania havnet Juul i Georg Branting-kompaniet i Thalmannbataljonen, 11. internasjonale brigade, hvor han ble valgt til ”politisk kommissær”. Senere blir han meldt savnet på Ebrofronten, og i april 1939 kom meldingen om Juuls død til hjembyen Sarpsborg.

Kjølig hjemkomst
Det var i sin tid en innviklet prosess å reise til Spania. I boka ”Arbeidere under våpen”, påpeker Yngvar Ustvedt at det ikke bare var lett å komme hjem igjen heller. De første Spania-farerne som returnerte til Norge, ankom Østbanehallen i Oslo lørdag den 26. november 1938. Der ble de mottatt som helter av Martin Tranmæl og den norske arbeiderbevegelsen.

Men denne heltestatusen skulle ikke være evigvarig. Ustedt skriver at innsatsen til de frivillige frontkjemperne, som stort sett tilhørte den mindre privilegerte arbeiderklassen, bare etter få måneder var glemt og tilsidesatt. Mange opplevde også å bli utestengt fra arbeidslivet. Det var stadig flere arbeidsgivere som ikke ville ha ”Spania-farere”, påpeker Ustvedt.

Fordi de fleste land hadde nedlagt forbud for sine borgere mot å støtte noen part i krigen, ble også noen av de som kjempet for de internasjonale brigadene straffeforfulgt etter at de kom hjem. Dette skjedde også med flere av de norske frivillige. Både Ustvedt og Borgerud beskriver den norske statens mottagelse av de hjemvendte frontkjemperne som heller kjølig.

Ble motstandsmenn
De fleste frivillige som reiste fra Norge ble satt inn i blodige kamper ved fronten, og kun 110 nordmenn kom levende hjem fra den spanske borgerkrigen. Bare i de verste slagene på østfronten under andre verdenskrig var dødsprosenten så høy som hos de norske styrkene i Spania, hevder Borgerud.
Nesten alle de overlevende frontkjemperne fra Spania ble delaktige i den norske motstandskampen da de kom hjem. De hjemvendte ”Spania-farerne” utgjorde den største aktive motstanden mot tyskerne før større organisert motstandsarbeid ble arrangert fra og med 1943. Men denne innsatsen er mer eller mindre oversett i den norske krigshistorien, sier Borgerud.

Les også:

Bok om nordmenn i den spanske borgerkrigen

Nordmenn i den spanske borgerkrigen

”Nordmann savnet i Spania” – Arvid Harvey ofret livet i kampen mot fascismen