20-og 30-tallets Spania var preget av sosial uro og politiske motsetninger som kulminerte i utbruddet av den spanske borgerkrigen sommeren 1936. En sentral aktør i disse turbulente årene er den militante fagforeningsmannen og anarkisten Buenaventura Durruti.

José Buenaventura Durruti Dumange ble født i León den 14. juli 1896, som den andre av ekteparet Santiago Durruti og Anastasia Dumangues åtte barn. Han vokste opp i det fattige arbeiderstrøket Santa Ana. Som 14-åring avsluttet Buenaventura Durruti skolegangen for å begynne i lære som mekaniker hos Melchor Martínez, en lokal sosialist som var kjent for sine revolusjonære tilbøyeligheter.

Ut i arbeidslivet
Etter to år hadde Martínez lært Durruti alt han kunne om både mekanikk og sosialisme. Sistnevnte tok seg arbeid ved et verksted som hadde spesialisert seg på å montere en type mekaniske vaskemaskiner som vasket mineraler fra gruvedriften i området.

Som ferdig utlært mekaniker meldte Buenaventura Durruti seg inn i metallarbeidernes forening, som var underlagt den nasjonale fagforeningen Union General de Trabajadores (UGT), på oppfordring fra faren og Melchor Martínez. Han finner imidlertid snart ut at det han kaller for moderat sosialisme ikke er tingen for ham.

Etter en stund forlater Durruti mekanikerjobben til fordel for en stilling som montør av kullrensemaskiner i Matallana de Torío. Der blir han snart en lederskikkelse blant arbeiderne. Ved en anledning leder han en kampanje for å få avskjediget en av bedriftens ingeniører. Etter den episoden skal han i en lengre periode ha blitt overvåket av Guardia Civil.
Møte med anarkismen
I 1917 deltar Buenaventura Durruti, i kraft av sitt fagforeningsmedlemskap, i en landsomfattende generalstreik. Like etterpå blir den unge mekanikeren avskjediget fra UGT for sine revolusjonære standpunkter. Knappe tre år senere flytter han videre til Barcelona hvor han melder seg inn i fagforeningen CNT (La Confederación Nacional del Trabajo), som var basert på anarkistisk og kommunistisk ideologi.

I 1922 dannes ”Los Solidarios”, en væpnet gruppering som skulle motkjempe statsapparatet og overklassens ”skitne krig” mot arbeiderorganisasjonene. Grunnleggerne av gruppen er Jonan Garcia Oliver, Francisco Ascaso, Ricardo Sanz og Buenaventura Durruti.

Etter mange måneders planlegging raner ”Los Solitario” Banco de Españas avdeling i Gijón. Litt senere blir de beskyldt for å stå bak henrettelsen av kardinal Juan Soldevila y Romero i Aragón, en av de største finansielle bidragsyterne til kommandogruppen ”Pistoleros Blancos”, hvis oppgave besto i å likvidere fagforeningsaktivister.

Durruti og co flykter til Argentina og videre til Chile for å unngå drapstiltale og mulig dødsstraff for drapet på kardinalen. Senere går ferden gjennom en rekke Latinamerikanske land, før de igjen reiser tilbake til Europa.

Under et opphold i Frankrike blir Francisco Ascaso, Gregorio Jover og Buenaventura Durruti arrestert for revolusjonær virksomhet i hjemlandet. Det utløser en omfattende internasjonal protestkampanje som medfører at franske myndigheter må slippe fri de erklærte anarkistene, som i 1931 reiser tilbake til Spania, hvor Den andre spanske republikken nylig er proklamert.

Borgerkrigen bryter ut
Vel etablert i Barcelona melder de tre seg inn i FAI – La Federación Anarquista Ibérica – en syntese av spanske Federación Nacional de Grupos Anarquistas de España og portugisiske Unión Anarquista Portuguesa. Organisasjonen var en del av CNT.

I 1932 og 1933 var Durruti aktiv i arbeideropprørene i Figols, med den konsekvens at han falt i unåde hos den republikanske regjeringen og nok en gang måtte flykte utenlands. Utover første halvdel av 30-tallet deltar han likevel i en rekke streiker og demonstrasjoner på spansk jord, og han blir fengslet ved flere anledninger.

Ved utbruddet av den spanske borgerkrigen sommeren 1936, er Buenaventura Durruti en av hovedpersonene i La revolución social española de 1936 (La revolución española) – en kontrarevolusjonær bevegelse dannet i kjølvannet av maktvakuumet som oppsto etter at den republikanske regjeringen kollapset. Med støtte fra fagforeningene UGT og CNT talte ”den spanske revolusjonen” godt over tre millioner væpnede mann.

I slutten av juli etablerer Durruti og et par CNT kollegaer El Comité Central de Milicias Antifascistas de Cataluña – den katalanske sentralkomiteen for antifasistiske militser, med støtte fra Catalonias daværende regionalpresident, Lluís Companys. Komiteen hadde i praksis den politiske makten i Catalonia frem til Barcelonas fall på nyåret 1939.

Dør i kamp
Etter hvert som borgerkrigen utvikler seg, vedtar El Comité Central de Milicias Antifascistas de Cataluña å slå seg sammen med de republikanske styrkene. Det første oppdraget etter sammen slåingen er frigjøringen av Zaragoza, som på den tiden er Spanias nest sterkeste anarkistiske bastion etter Barcelona. Under disse kamphandlingene dannes den senere så berømte Columna Durruti – Durrutikolonnen.

Durruti og hans menn, som hele veien nektet tett samarbeid med kommunistene, lykkes i å innta et ikke ubetydelig antall mindre byer og landsbyer, før de, i november 1936, beslutter å bevege seg mot Madrid, som har vært under hardt militært press fra nasjonalistene siden krigen begynte.

Den 19. november, like etter at han har latt seg intervjue av en utenlands avis, blir Buenaventura Durruti skutt av en ukjent gjerningsmann i calle Isaac Peral. Med alvorlige skuddskader i brystet blir han fraktet til Hotel Ritz, som fungerer som hovedkvarter for den katalanske militsen. På morgenkvisten dagen etter dør den 40 år gamle anarkistlederen av skadene han pådro seg.

Liket blir balsamert i Madrid, før det blir sendt videre til Barcelona. Durrutis død blir dysset ned for mediene fordi republikanerne fryktet at nyheten kunne virke demoraliserende på deres soldater. Det er uvisst den dag i dag hvem som skjøt Durruti. Både, fasistene, kommunistene, troskistene og til og med anarkistene har blitt beskyldt i ettertid.

Den spanske anarkismen
Buenaventura Durruti har skrevet seg inn i historiebøkene som den kanskje mest sentrale skikkelsen i den iberiske anarkismen, som først og fremst hadde sin storhetstid i tiden før, under og umiddelbart etter den spanske borgerkrigen.

Anarkismen i Spania kom tradisjonelt i to hovedformer, den rurale anarkismen” som utviklet seg blant bøndene i Andalucía og den urbane anarkismen som hadde sitt springbrett i Barcelona, også kalt anarkosyndikalismen.

En av de primære årsakene til at anarkismen fikk større fotfeste i Spania enn i de fleste andre vestlige land, er at den fikk så stort gjennomslag hos fagforeningene. Organisering av generalstreiker og en stadig kamp på barrikadene for arbeidernes rettigheter bidro til at stadig flere spanjoler sympatiserte med anarkistenes ideologi.

Fagforeningen CNT, hvor Durruti i sin tid var en nøkkelperson, ble forbudt da Franco kom til makten i 1939. Under hele diktaturperioden deltok organisasjonen aktivt i motstandsarbeidet. I 1979 ble CNT delt i to, den ene delen, CNT-AIT, er fortsatt basert på de samme prinsipper. Oppslutningen er dog betydelig mindre i dag en den var på Durrutis tid.