Det er noe magisk over Santiago de Compostela. Hit har pilegrimer valfartet i over tusen år, og på Plaza de Obradoiro har de segnet sammen etter uker og måneders vandring. Millioner av pilegrimhender har bidratt til å slipe ned roten på livets tre under Jesu føtter på Portico de la Gloria i katedralen når de utmattet har nådd sitt mål.

Selve middelalderens mystikk og historie ligger i gamlebyens vegger, og brostenene vitner om mange føtter, både av mennesker og dyr. Hit kom pilegrimene fra alle kanter av Europa. Enten over pyrineene ved Puerto de Somport eller Roncesvalles, eller fra Middelhavet via Valencia og over hele det spanske fastland. Alle disse pilegrimene kom før eller senere inn på Camino de Santiago, Pilegrimsveien til Santiago. Som et perlekjede ligger pilegrimsruten der, med små kirker og relikvier helt fra Puento de Reina syd for pyrineene og til Santiago de Compostela. Atter andre kom sjøveien fra Southampton til La Coruña, hvor det faktisk går ferje i dag også. Under middelalderen var det en mye brukt avstraffelse å dømme kriminelle til botsgang til Santiago de Compostela. Som bevis for gjennomførelsen av en slik botsgang fikk pilegrimene sertifikater på pilegrimsruten frem til byen. Dette resulterte i at mange vanlige folk gikk ruten, og solgte sertifikatene til mennesker som hadde blitt idømt denne botsgangen. I følge Snorre skal Sigurd Jorsalfare ha overvintret i byen i 1110.

Med sin beliggenhet i Galicia i det nordøstre hjørnet av Spania er ikke Santiago de Compostela særlig sentral. Byen tar allikevel imot tusenvis av turister og pilegrimer hvert år. Selv om Santiago de Compostela er betraktet som kristendommens tredje helligste sted, etter Jerusalem og Roma, er det ikke bare pilegrimer og turister som besøker byen. Rundt 32 000 studenter oppholder seg i byen, og gjør den derved til en svært så livlig by. Kafeer, restauranter og barer ligger overalt både i gamlebyen og i de nyere bydelene. Plaza de Quintana bak kirken er gamlebyens naturlige samlingspunkt, og her myldrer det av mennesker. Den store plassen er delt i to av en trapp og er et svært populært møtested. Her arrangeres det ofte konserter og skuespill. Her kan du sitte på Café Literario og se på det yrende livet, og kanskje tyvlytte på studentenes mer eller mindre akademiske diskusjoner. En spasertur rundt i gamlebyen vil bringe deg fra kafé til kafé. Små studentorkestre gjør natten livlig med tradisjonell musikk og dans. Og blir du sulten er det alltids tapas innefor rekkevidde. Skulle man sammenligne byen med andre studentbyer ville man finne ut at den muligens har mer til felles med for eksempel Cambridge enn Salamanca. Dette er muligens klimatisk betinget. Byens borgere hevder at det alltid regner, og det er ikke uten grunn at det frodige området byen ligger i kalles El Orinal de España, Spanias urinal.

Katedralen
”Han holder hele bygningen sammen, så den i herren vokser til et hellig tempel” Ef. 2,2.
Kong Alfonso II beordret byggingen av en kirke på Jacobs grav i det åttende århundre etter Kristus. Den opprinnelige kirken fikk imidlertid ikke stå lenge. Santiago de Compostela og kirken ble plyndret av vikinger i 968. Kirken ble så i 997 revet ned ved håndkraft av den mauriske visiren Al Mansurs hær. Kirkens tolv klokker,  en for hver av apostlene, ble tatt som krigsbytte og fraktet til den store moskeen i Cordoba hvor de skulle tjene som oljelamper til Profetens Muhammed og Allahs ære. Etter sigende skal deler av Jakobs legeme ha blitt fraktet samme sted. Al Mansur hadde viet sitt liv til å bekjempe de vantro. Etter hvert slag han deltok i lot han sine tjenere samle støvet av sine sko og klær, og oppbevare dette slik at han ved sin død kunne jordes i dette støvet, for profeten hadde sagt: Salige er de som vandrer i støvet i krig mot de vantro. I følge forfatteren Frans G. Bengtsson skal de ha vært svenske vikinger med i Al Mansurs hær under plyndringen av Santiago de Compostela.

Erkebiskop Diego Gelmírez begynte i 1075 arbeidet med å bygge opp igjen Jakobs kirke til større storslagenhet, og gjorde den bedre egnet til å ta imot pilegrimer.

Katedralen fremstår i dag som svært vakker bygning. Fasaden fra 1750 bærer navnet Obradoiro som betyr verk av gull, og ble bygget av Fernando Casas y Novoa. Fasaden representerer østsiden av Plaza Obradoiro og er betraktet som et barokk mesterverk. De to tårnene som utgjør endene av fasaden kalles henholdsvis klokketårnet og ”La Carraca”. ”La Carraca” er tårnet lengst nord, og navnet har det fått etter det berømte spillet i toppen av tårnet under  påskefeiringen. Det første som møter deg når du kommer inn i kirken herfra er Portico de la Gloria. Portalen ble påbegynt i 1168 av Mesteren Mateo, og viser Kristus med de fire evangelistene, og livets tre. Helt til venstre på portalen ser vi en smilende David. Dette smilet skal være det første innen romansk arkitektur, og en løssluppen teori går ut på at han smiler fordi han ser rett ned på brystene til dronningen av Sheba. På baksiden av portalen skal Mateo ha portrettert seg selv. Legenden sier at hvis man støter hodet sitt mot bysten av Mateo tre ganger vil man få hans visdom.

Når man kommer igjennom portalen kommer man inn i selve kirken. Det første som slår en er det usedvanlig høyloftede og smale midtskipet. Den kjølige luften og den konstante, lave buldringen av tusenvis av små lyder som samles under velvingen og sendes ned igjen mot oss gir det hele et høytidlig preg, og gjør at man selv uvilkårlig hvisker og går så stille man kan. Det er underlig at en så stor bygning kan få en til å være så stille. Rundt sideskipene i kirken er det små, rikt dekorerte kapeller, og i krypten bak alteret skal de jordiske levninger av Jakob ligge. Kirkens røkelseskar er det største i verden, og håndtereres ved hjelp av et sinnrikt system av liner som gjør at røkelsen spres i hele midtskipets lengde og derved når hele menigheten i løpet av noen får sekunder.

Klosterklausuren og museene på sørsiden av kirken er også verdt et besøk. I biblioteket her oppbevares det omtalte røkelseskaret når det ikke er i bruk. Veggtepper av blant andre Fransisco de Goya er utstilt i Sala Capitular.

Paradoren Hostal de los Reyes Católicos representerer nordenden av Plaza Obradoiro. Hostalet ble bygget i 1499 av Ferdinand og Isabel for å gi ly og pleie til pilegrimer som ankom byen. Hostalet er konstruert som en firkant med et kors i. Fire platereske patioer utgjør korsets fire firkanter. Hostalet regnes som et arkitektonisk mesterverk, og er verdens eldste kontinuerlig drevne hotell. Det er imidlertid et svært dyrt hotell, og i motsetning til tradisjonen er det bare et fåtall av byens tilreisende som kan bo her. Hostalets patioer og lange korridorer som en gang myldret av utmattede men fornøyde pilegrimer er nå tomme, bortsett fra et og annet par på vei til eller fra sine eksklusive rom. Det er en opplevelse å spise på hostalets spisesal. Den ligger i underetasjen og er formet som en lang sal med buet velving, nesten som en togtunnel. Lukker man øynene er det ikke vanskelig å forestille seg denne salen fylt av pilegrimmer og munker kledd i sine slitte, grove kutter sittende ved langbord for å innta sine enkle måltider under lavmeldte samtaler. Men åpner man øynene igjen får man øye på den tyske kvinnen som fraværende snurrer perlekjedet sitt rundt pekefingeren mens hun venter på at mannen bestiller lunsjen deres av en hvitkledd kelner.

Men med eller uten fantasi er Santiago de Compostela en usedvanlig spennende by.

Les også:

Øyvind og Christina på Pilegrimsvandring Santiago de Compostela