Nasjonalparken har stått på Unescos liste siden 1986. Den ligger midt på den kanariske øya La Gomera, det vil si på den høyeste delen og en skog ble plantet for å beskytte øyas laubærtrær. Nesten ingen slike skoger fins igjen i verden i dag og de er virkelige levninger fra fortiden. Garajonayparken stammer fra tertiærtiden.

Rundt ti prosent av øya er nasjonalpark og sytti prosent av parken er dominert av skog. Den fruktbare vegetasjonen overlever takket være den høye fuktigheten som kommer av tåken skogen er innhyllet i mesteparten av året. Passatvindene lager skyer av tåke som legger seg over det sentrale platået og dette fører til unike økologiske vilkår som gjør området til et fremtredende vannreservoar.

Skogs sceneriet blir bare avbrutt av store, merklige steinformasjoner av stivnet vulkansk lava, kalt «pitones» eller»roques» som fins i forskjellige deler av parken. Langs den sørøstlige grensen av det beskyttede området ligger fire av disse vulkanske topper tett ved hverandre: Ojila, Zacita, La Mula og Ogando. Mose, bregner og ringorm vokser på disse.

I Garajonayparken er det hittil katalogisert 450 forsljellige plantearter. Av disse er det 34 typer som kun fins på La gomera og åtte av disse finner man bare i selve nasjonalparken. Her er det nesten ingen hvirveldyr men fugler er godt representert.

Blant dem må spesielt to typer duer nevnes og disse finner man kun på Kanariøyene: «Columbia trocaz bollei» som foretrekker å ha reir i toppen av de høyeste trærne og «Columbia junoniae» som er sjeldnere enn den førstnevnte og bygger reir i steinene.

I motsentning til den sparsomme andel av hvirvelløse dyr og av dem er mange sjeldne. En komplett studie av disse er ennå ikke ferdig men det sies at femti prosent av de hvirvelløse dyrene i parken bare fins lokalt.