Albacete forsvinner lett i konkurransen blant Spanias nesten utalllige vakre gamle byer. Det er lett å kjøre rett forbi Albacete på vei til Madrid eller kysten. Men som så mange av Spanias byer er det mange opplevelser for den som setter av litt tid.

Tilsynelatende flat og kjedelig, bare forholdsvis nye hus å se fra hovedveien. Ikke en steinborg eller noe fantastisk slott i mils omkrets. Nei, sal opp og dra videre ut i La Manchas vide sletteland, mener noen.

Selv om provinshovedstaden har fått et stempel som en av Spania minst interessante byer i enkelte reisehåndbøker, så sjekk selv. Smak og behag er så forskjellig. Og byen med et par hundre tusen innbyggere er så avgjort ikke uten attraksjoner.

Et godt tips er å finne byens største kirke først. Kirkebyggene sier mye om stedets historie, kultur og velstand. Godt inneklemt i byen finnes Albacetes katedral. Den ser brun og ikke spesielt spennende ut fra utsiden, heller stram og nøktern med sin geometriske fasade kneiser den med et himmelvendt spir. I 1515 begynte arbeidet her. En sortkledd kvinne sitter i den smale døråpningen og spør etter mynter. Det er tydelig stor søkning til kirken i dag. Mennesker kommer og går, og grupper med festkledde folk går til stadighet inn gjennom dørene denne søndagen. Er det noe spesielt som skal skje? Hva med å ta en titt innenfor dørene?

Du kan nesten få ”bakoversveis” av Albacetes katedral. Store fresker med bibelske motiver pryder veggene, solide søyler holder buetaket oppe. Helgenbilder, små kapeller med private skriftestoler, gull og glitter……..i alt bare en liten forsmak av de himmelske goder finnes her. Det er bare å sige ned på en stol for å ta inn atmosfæren og beskue maleriene.

Bak alteret i rennesansestil tar et kor oppstilling. Kledd i kappekjoler og utstyrt med trommer, gitarer og kastanjetter tar de styringen i noe som må være en spansk messe for våren. Den store katedralen er etter hvert stappfull. Eldre og unge deltar med stor intensitet, og hele messen ender ut i et taktfast olè, olè, olè med klapping av fem til seks hundre mennesker.

Etter en liten prat med noen av de skjønne donnaene blir det tid til tapas, en tur innom maleriutstillingen til en meget kostbar, spansk maler, så videre gjennom bygatene som ikke er spesielt fremmedartede og spennende. Hva med en konsert av det lokale janitsjarkorpset? ”Morgenstemning” av Grieg står på programmet, eller en stille demonstrasjon til fordel for arbeidsløse? Her er det mye å ta seg til.

I stedet velger du kanskje en svipptur innom bymusèet som er åpent selv en søndag ettermiddag. Her kan du bruke lang tid på malerier, antikke dukker eller statuer fra en rik forhistorie. Albarcete er slett ikke så kjedelig som noen vil ha det til.