Syd for Spanias tredje største by Valencia finnes en sjelden oase for slitne og inntrykksmettede turister. Landsbyen El Palmar ved bredden av innsjøen La Albufera er det ikke store slott, imponerende festningsverk eller verdensberømte kunstverk. ‘

Likevel får den rolige byen og de rundt ni hundre innbyggerne får æren for noe av det mest spanske av alt, nemlig nasjonalretten paella. Det sies at det er her i den lille søvnige landsbyen på El Parma, omgitt av rismarker på alle kanter, at den aller første paellaen ble laget.

Pella

Alle vet at det ble full klaff! For paella kom du ikke utenom her i Spania. Nå spiser alle denne safrangule risretten med fisk eller kjøtt i. Under Fiestaen i Alfaz del Pi svettet flere kokkelag over åpen ild for å bli premiert for nettopp sin paella. En dyktig paellakoker har status i Spania. Ryktet sier at El Palmar har sine kvalitetskokker.

Restaurantenes menyer har ellers rikholdig tilbud av havets delikatesser, alt fra velvoksen hummer til mindre kjente, lokale fiskeslag, tilberedt med godt håndlag.

Rismarker
Elva Rio Turia renner gjennom dette store ferskvannsområdet. I middelalderen var innsjøen ti ganger større enn de rundt 48 tusen kvadrat som dekkes av vann i dag. På 1200- tallet drev kong Jaime maurerne på flukt. Tilbake ble fiskeriene og kunnskapen om risdyrkingen. Om lag tredelen av Spanias produksjon av ris kommer herfra. Fiskerne setter fortsatt sine garn, men mange tjener mer på å frakte turister rundt i sine karakteristiske smale trebåter. Her kan alle jakte fritt med kikkert og fotoapparat.

Paella

Fisker hopper og spretter yre rundt båten. Det er nesten så man venter å få en fisk rett i fanget! Fuglesang midt blant sivet lar seg ikke avbryte av ekstatiske utrop over en langbent, snøhvit hegre som ikke forlater fiskeplassen sin. Ender ploger lavt over hodene våre og går inn for buklanding i kanalen like foran båten. En lokal fisker kommer inn med dagens fangst og vinker blidt. Han har sikkert sin fiskerlisens fra Valencia trygt forvart på innerlomma.

Naturreservat
Smale broer forbinder øya, der de fleste innbyggerne i landsbyen bor, med fastlandet. Parker på den anbefalte oppstillingsplassen. Det er kronglete å kjøre inn i selve bykjernen der moderne bygninger har avløst tradisjonell byggestil med spisse stråtak. Korsene på taket skal i følge gammel tradisjon verne mot onde makter.

Hele våtmarksområdet er naturreservat. To naturlige og en kunstig kanal forbinder innsjøen med havet. Det suser i sivet. Bølgene klukker rundt båten, og Robert med stråhatt legger ut om Albuferas herligheter. Hva er vel Venezias skitne kanaler og syngende gondolierer mot en annerledes båttur midt i eventyret?

Maten smaker dessuten utmerket etter at vi har fått litt vind i håret. Gå ikke glipp av El Palmars ukjente godbit. De har en pudding som får deg til å sveve opp i det blå.

Les også: Valencia, spanias mest undervurderte storby?

 

DEL