Fattigdom i Torrevieja og Marbella – Turismens bakside

0
599
Foto: Ved siden av besøkende fra utlandet kommer en betydelig nasjonal turisme. Turismen er generelt viktig for Valencia-regionen og står for rundt 14 prosent av regionens bruttoprodukt (Benidorm, Costa Blanca).

Familiers disponible inntekt er lavest i to av Spanias mest kjente turistbyer Torrevieja og Marbella. Mønsteret med lave inntekter gjentas også i andre av Spanias turistområder inkludert på Kanariøyene.

Nye tall fra statens byrå for statistikk INE viser at inntektene fra turistnæringen fordeles dårlig i de områdene turistene definitivt legger igjen store summer. En talsmann for Spanias største arbeidstaker-organisasjon CCOO sier:

– Inntektene fra turistnæringen er svært viktige… men det er dårlig jobber, deltid, lave lønninger og mye svart økonomi. Så den gjør egentlig lite for familiene i turist-områdene.

Familienes inntekter ligger under landsgjennomsnittet

Turistnæringens andel av Spanias nasjonalprodukt har økt siste årene. I 2017 genererte sektoren over 137 Milliarder Euro i inntekter for landet. I 2018 økte inntektene videre og utgjorde ved utgangen av året hele 14.6% av landets brutto nasjonalprodukt. 14.7% av arbeidsplassene i Spania er i turistnæringen.

En husholdning i Torrevieja har i snitt en inntekt på 17.896 Euro, bare 659 Euro over fattigdomsgrensen i Spania. Saltbyen har en registrert arbeidsledighet på hele 18% og tre fjerdedeler av de som arbeider er i servicenæringen og bare 3% arbeider i industri-næringen som normalt betaler bedre enn service-næringen.

I Marbella har husholdningene i snitt 22.727 Euro i inntekt, langt under landsgjennomsnittet for Spania som i 2017 lå på 26.730 Euro. I Marbella jobber 85% i servicenæringen og bare 2.7% av arbeidsplassene er i industrien. 17.5% er registrert arbeidsledige i Marbella. Den gjennomsnittlige arbeideren hadde i Marbella en netto inntekt på 8236 Euro, mot landsgjennomsnittet som ligger på noe over 10.000 Euro.

Inkompetente lokale myndigheter, lav utdanning og korrupsjon

Årsakene til at det står så dårlig til i turistområdene er mange. Dette er ofte områder av Spania som tradisjonelt har hatt lite økonomisk aktivitet og da Spanias avdøde diktator Franco åpnet landet for turisme var det blant annet for å utvikle områder langs kysten med stor fattigdom. Langs kysten av Alicante og Malaga-provinsen har folk tradisjonelt levd av fiske og landbruk. Industri og servicebransjen har i hovedsalg hold til rundt de store byene og i innlandet.

Overgangen fra å være fattige landbruks-kommuner til turistsentra har vært vanskelig. Lokale myndigheter er ofte ikke kompetente noe man ser av mangelen på byplanlegging og korrupsjon. Det lokale næringslivet har ikke noen lenge etablert kultur eller institusjoner som kan balansere ut valgte myndigheter. Ofte er det bare en person, f.eks. en ordfører, som over årtier har staket ut kursen for byens utvikling over årtier, mest av alt til fordel for seg selv og sine støttespillere. Det er bare siste ti årene man i Spania for alvor har kjempet mot korrupsjon og kompisvelde (enchufismo). Et diktatur ernærer seg på korrupsjon. De som støtter opp om regimet nederst gjør det oftest av mer praktiske enn ideologiske årsaker. Denne tar det naturligvis lang tid å legge bak seg og prisen denne arven har er dyr for samfunnet. At de tusener stemmeberettigede utlendinger som bor turistområdene bare i liten grad følger med i lokalsamfunnet og stemmer er til hjelp for ofte relativt små grupperinger som holder på makten og kontrollerer lokalsamfunnets ressurser.

Arbeidstakerne i turistområdene er ofte lavt utdannede og de snakker ingen fremmedspråk. Analfabetisme eksisterer fortsatt i disse områdene, over 600.000 spanjoler kan ikke lese og skrive i 2019. Mangelen på utdannelse gjør at mange blir sittende fast i lavtlønnede og ofte konkurranseutsatte yrker. Spania har lenge hatt en høy arbeidsledighet og når de arbeidsledige er mange og de ikke har noen spesielle kvalifikasjoner er det desto enklere for arbeidsgivere å gi dårlige vilkår og å presse arbeidene til å jobbe på dårlige eller manglende kontrakter.