Sidsels Bar i Benidorm er den eldste norske institusjonen av sitt slag på Costa Blanca. I 1986 åpnet Harstadværing Sidsel Knudsen ølkranene for aller første gang. 23 år senere er det fortsatt fullt trøkk. Spaniaposten har vært innom og sjekket stemningen en helt vanlig fredagskveld.
Det kan være vanskelig å føre en lengre samtale med Sidsel Knudsen når hun er på hjemmebane. Det er ikke fordi hun ikke er snakkesalig, snarere er det fordi lokalene stadig fylles av nye besøkende, hvorav hver og en naturligvis må tas imot av vertinnen personlig. Gjestene er første prioritet. Slik har det alltid vært og slik kommer det alltid til å være på Sidsels Bar i Benidorm. Det må vi journalister bare finne oss i.
Ikke varmtvann
– Jeg har alltid likt å lage mat og stelle i stand selskaper, så da den endelige beslutningen om å flytte til Benidorm var tatt, foreslo jeg for min spanske venn Vicente at vi skulle starte en bar, noe må man jo som kjent leve av. Han tente umiddelbart på ideen, og vips så satt vi på flyet nedover, sier Sidsel.
Sidsel og Vicente skulle fort oppdage at bardrift i Spania medfører en hel del nye utfordringer. Først og fremst måtte de finne et riktig lokale til riktig pris. Deretter måtte de finne et konsept som ville trekke folk.
– De fleste lokalene vi så på var alt for dyre for vårt beskjedne budsjett. Etter en stund dukket det imidlertid opp en mulighet i en liten sidegate i gamlebyen. Vi prutet og forhandlet, og eieren, som trolig var ganske desperat, gikk med på det meste. Baren var ganske sliten og hadde verken kjøkken eller varmvann. Men vi pusset opp etter beste evne, ordnet med kokemuligheter bak bardisken og gikk til innkjøp av en stor ”bedehuskjele” til å varme vann. Så åpnet vi endelig dørene. Den eneste formen for annonsering vi benyttet, var et skilt i vinduet hvor det sto skrevet ”Vi snakker norsk”. Det ble ingen umiddelbar suksess. Det kom ikke en eneste nordmann. Rettere sagt kom det ingen gjester i det hele tatt, før litt ut på kvelden. Da kom en gjeng med spanjoler innom og tok seg et par drinker. Det skulle gå en god stund før vi fikk vår første norske gjest, forteller Sidsel.
Siden den beskjedne oppstarten har det skjedd mye med Sidsels Bar, som har byttet lokale to ganger i løpet av sin levetid. I dag er den å finne i Calle del Rosal omtrent midt mellom Levante og Poniente. 95 % av de besøkende er nordmenn.
En institusjon
Live musikk har blitt et fast innslag hos Sidsel. I dag, som så mange ganger ellers, er det Ben Johnson som briljerer med sitt omfattende repertoar. Og gjestene strømmer til. Mange ønsker å benytte anledningen til å si noe positivt om vertinnen.
– Sidsels Bar har blitt en institusjon som betyr enormt mye i det norske miljøet her nede. Sidsel fungerer som en sosial faktor, og tar seg av alle som kommer. En gang jeg var syk, kom hun hjem til meg med middag, hun er kort og godt helt fantastisk, og det er Vicente også, de to er uunnværlige, kanskje spesielt for de enslige. Det er alltid hyggelig å komme hit, alltid god stemning og atmosfære. Før i tiden var jeg her mange ganger i uken, nå har jeg på en måte gått ut på dato, men stikker fortsatt innom, sier Astrid, som har bodd i Benidorm siden tidlig på 80-tallet.
– Astrid har blitt 83 år, men du må ikke tro at hun er førstemann som går hjem fra fest for det, bemerker Sidsel.
– Det er klart! I min alder orker jeg ikke å gå så mye lenger, skyter Astrid raskt inn med et smil, før hun haster av gårde for å få seg en ny drink.
En annen som gjerne vil si noe er Sigmund Nordahl, han har feriert i Benidorm opptil tre ganger i året gjennom mange år, og tar alltid turen bortom Sidsel.
– Det er helt topp å kunne komme hit. Jeg har opplevd forferdelig mange gode ting her. Sidsel er bare helt utrolig. Jeg forstår ikke hvordan hun holder ut, hun jobber jo nærmest vettet av seg. Hver gang noen i miljøet dør, fyller år, gifter seg, eller lignende, stiller Sidsel opp med snitter og kaffe. Hun er rett og slett et unikum, konstaterer Sigmund.
Hardt arbeid
Selv om Sidsels Bar for lengst har kommet over startvanskene og har blitt en etablert institusjon, kreves det fortsatt hardt arbeid for å få hjulene til å gå rundt. På 23 år har Sidsel aldri holdt stengt på grunn av sykdom, noen ferie har det heller aldri blitt tid til.
– Det er klart det er mye jobb. Man må stå på for å lykkes i dette gamet. Ingenting er gratis her i livet, og utgiftene ved å drive et sted her, er omtrent de samme som hjemme i Norge. Men jeg er takknemlig. Særlig fordi jeg blir kjent med så mye hyggelige folk. En gang var jeg blant de yngste i miljøet, nå har jeg veteranstatus, erklærer en alltid smilende Sidsel, som har fått utmerkelse av ordføreren i hjembyen Harstad for sin mangeårige innsats for nordmenn i Benidorm.
Det betyr ikke at det kun er folk bosatt i Benidorm som finner veien til Sidsels Bar. Hit kommer gjester fra Villajoyosa, Alfaz del Pi, Altea og Albir. Enten kommer de for høy stemning, godt drikke og dans, eller så kommer de for å spise fårikål, lever i fløtesaus, eller andre spesialiteter, eller så kommer de for å spille bingo på søndager.
– Jungeltelegrafen er mitt eneste markedsføringsmiddel, og den fungerer bra. På sommerstid kan det være litt stille, men resten av året er det stort sett fullt hus. Jeg arrangerer dessuten mye gebursdager, det har blitt en del 40-, 50-, 60-, 70- og 80-årslag. Også bryllup og begravelser da selvfølgelig, og snart skal vi ha en konfirmasjon. Så det blir mye jubileer. En belgier som spilte her en gang i tiden sa at nordmenn måtte ha bursdag minst to ganger i året, sier Sidsel, som alltid har en gammel gitar og et trekkspill liggende, i tilfelle stemningen skulle kreve det.
Mange historier
23 års bardrift betyr et vell av snodige og bemerkelsesverdige historier som kan fortelles. Vi har naturligvis ikke plass til alle her. Men det er særlig en som ikke kan utelates.
For en del år tilbake kom en hyggelig Oslogutt til Benidorm for å starte bar. Han ønsket imidlertid ikke å åpne før klokken åtte på kvelden. Resten av dagen tilbrakte han som regel i baren til Sidsel. En dag fikk han en kjempeide om hvordan han skulle trekke flere gjester til sitt lite lukrative foretak, ideen kom i form av en apekatt. Apen var, naturlig nok, verken stueren eller særlig veloppdragen, og det gikk til tider hardt utover interiøret. Det løste Oslogutten ved å binde apen i en lang kjetting.
En dag kom ”apefaren” ut fra Sidsels Bar. Han løsner kjettingen, plasserer apen på skulderen, og begynner å gå mot sin egen bar. Plutselig kommer en politidame gående imot dem, apen, som åpenbart hadde antipati mot damer i uniform, hopper rett i ansiktet på politidamen, et voldsomt oppstyr oppstår. Enden på visa er at både ”apefar” og apen må være med bort på politistasjonen. Førstnevnte får slippe etter å ha betalt en klekkelig bot, mens sistnevnte måtte bli i fengsel til en veterinær hadde undersøkt den for rabies.
– Etter den episoden fant Oslogutten en snill fosterfamilie til apen, og vi så den aldri mer igjen. Apekatten er for øvrig den eneste ”gjesten” jeg har hatt som har blitt arrestert, ellers har vi ikke hatt et eneste problem med politiet i løpet av alle de årene vi har holdt på, det sier vel aller mest om mitt fantastiske klientell, avslutter Sidsel.
+34 69 444 1084
