Spania rakner?

1469 – Dagens Spania var i århundrer delt opp i en rekke helt uavhengige nasjoner. Dagens versjon er et resultat av den 18 år gamle dronning Isabellas giftemål. Hun hersket over Castilla y Leon, et av de største og rikeste kongedømmer i Europa. Hun kunne ha giftet seg med Ferdinand V av Portugal eller Ferdinand II av Aragon. Hun valgte Ferdinand av Aragon som hun allerede var i familie med. Deres kongedømmer ble slått i hop. Katalonia, som i perioder tidligere hadde vært en selvstendig stat, var inntil Isabellas giftemål en del av kongeriket Aragon. Sammen erobret Isabel og Ferdinand de to kongedømmene i syd inklusive kongedømmet Valencia og Granada. Dagens Spania så sitt lys.

Isabella startet så den spanske inkvisisjonen. Først for å «rense opp» blant jøder og muslimer i Syd-Spania. Hun sendte også Columbus til Amerika. I 1494 fikk Spania sine første 1600 slaver sendt fra øya Hispañola.

I 1921 gjør Marokkanerne opprør mot deres spanske koloniherrer. Kampene er harde og ledes av Francisco Franco. Den unge offiserens harde og bestemte hånd i Marokko imponerer mange i Spania. Og hans innsats i Marokko leder ham til posisjonen som sentral i det feilede statskuppet i 1936 og borgerkrigen som begynner samme året. Spania går inn i en av Europas skitneste borgerkriger. Fascistene vinner og Franco blir Vest-Europas siste og lengst-sittende diktator, helt fremt il 1975.

En nasjon – I likhet med Stalin er Francos mål å gjøre ett folk ut av mange nasjoner. Dette går hardt utover Galisere, Valsensianere og ikke minst Katalanerne. Deres identitet undertrykkes brutalt. Språket forbys og kulturelle utrykk ses på som opprørske. Forfattere, kunstnere og intellektuelle enten rømmer landet eller ender opp fengslet eller drept. Franco blir sittende til sin død i 1975. Mye takket være støtte fra USA som trenger Francos Spania i den kalde krigen.

I 1978 får Spania sin nye demokratiske grunnlov. I katalanerne støtte den mer enn mange andre i Spania og over 90% stemte for den nye grunnloven som ga dem en stor grad av selvstyre sammenliknet med andre deler av Spania. Katalanerne, i liket med mange andre folk på den iberiske halvøyen kan endelig dyrke sin egen identitet og språk. Regional nasjonalisme kan endelig dyrkes.

1996 – Jose Maria Aznar (PP) velges til statsminister. Han liberaliserer spansk økonomi og som del av dette gir han lokale ordførere myndighet til å omregulere nesten verdiløs jord til byggeland (Ley de Suelo 1998). Gråstein blir til gull og Spanias byggeboom er i gang. Spania er nå medlem av EU og euroen innføres i 2002 noe som betyr at spanjolene som til nå har lånt penger i pesetas til svært høy rente, plutselig kan låne i Euro og betale like lav i rente som disiplinerte tyskere. Lånefesten er i gang. Hus kan kjøpes uten kontantbetaling. Du får flatskjerm og en ny Ford Fiesta på kjøpet.

2004 Zapatero (PSOE) blir valgt til statsminister – han setter i live en rekke progressive tiltak. Spania demokratiseres ytterligere. Han fjerner myndighetens kontroll over stats-kanalen RTVE. Gir kvinner større tilgang til abort og setter i live nye tiltak for å stoppe menns vold mot kvinner i Spania.

2006 Katalanerne ber om en folkeavstemning. Zapatero (PSOE) avviser dette. Mariano Rajoy (PP) som den gangen var i opposisjon forsvarer ønsket om avstemning og kritiserer den gang stantsminister Zapatero for å ikke «lytte til folket».

2007 Lånefesten varer ikke evig. Finanskrisen begynner i USA men Spania som er sårbart blir ekstremt hardt rammet. Ingen kan låne penger lenger så eiendomsmarkedet får en bråstopp. Privat sektor har enorm gjeld de nå ikke kan betale.

Zapatero som må styre Spania gjennom første del av finanskrisen men feiler i å tydelig forklare spanjolene at man ikke lenger kan bruke penger man ikke har. EU, opptrer som eneste voksne på festen og begrenser underskuddet EU-land i Euro-sonen kan ha. Spania tvinges til innfører upopulære kutt i økonomien. Det fører til streik og langvarige protester og demonstrasjoner. Befolkningen som har blitt vant til «gratis penger» skriker i smerte, nesten ingen husker hvordan Spania var før Euro og EU.

2011 PSOE taper neste valg til PP’s Mariano Rajoy, en ukarismatisk og karakterløs karriere-politiker som kanskje kan takke spanjolenes manglende forståelse for de økonomiske kutt de måtte tåle under Zapatero for hans seier.

Gleden varer ikke lenge – jevnlig ser man demonstrasjoner mot kutt i Spania. Arbeidsledigheten er rekordhøy selv om økonomien sakte forbedrer seg. Bunnløse korrupsjonsskandaler sverter regjeringspartiet, inklusive Rajoy som ifølge mange fornekter virkeligheten. Folks misnøye med arbeidsledighet, økonomi og korrupsjon leder til at Spanias politiske duo-pol, PSOE og PP får alvorlige skudd for bauen. Helt nye politiske partier etableres.

I Katalonia ser politiske opportunister en gyllen myndighet. General Francos langvarige undertrykkelse og langvarig økonomiske vanstyre og korrupsjon er nøkkelen til å forstå stemningen i landet. Ved å spille på folks forakt for korrupte PP og den regionale stolthet maler man et bilde av en «virkelighet» hvor det er Madrid som er årsaken til folks elendighet. På denne ideen bygger mann en politisk plattform hvor løsningen er separasjon fra Madrid. Det er et lett salg. Banale ting som en fotballkamp mellom Madrid og Barca viser de fiendtlige følelsene det er lett å spille på. Katalanerne hater los «madrileños» og Katalanerne blir av mange spanjoler sett på som kravstore og arrogante, et folk som aldri er fornøyde. Separatistene velges inn lokalt og regionalt mange steder. Ideen om løsrivelse og folkeavstemning er nå på bordet.

25. Mars 2014, grunnlovs-domstolen kommer frem til at den spanske grunnloven ikke gir rom for en løsrivelse fra Spania. Grunnloven er tydelig om Spanias «udelelighet».

9. November 2014 – Katalanerne blåser i grunnlovs-domstolen og arrangerer en «rådgivende» avstemning om deres forhold til Spania. Oppslutningen om valget er lavt, bare 37% av Katalanerne deltar. Av disse stemmer 80.8% for en løsrivelse. De som synes løsrivelse er en dårlig ide boikotter valget. Rettsprosessen i etterkant gir de katalanske politikerne som ignorerte grunnloven en liten «smekk på fingeren». De fradømmes rett til politiske verv. Ingen fengsles etter å ha sølt bort millioner av Euro på en grunnlovsstridig folkeavstemning og satt Spanias og EUs skjøre helbredelse fra finanskrisen i fare.

2015 – Nasjonale valg ble holdt i desember. Spanjolenes frustrasjon med Madrid gjør at det politiske landskapet nå er endres nasjonal. Spania får sin første mindretallsregjering i nyere tid. Nye partier som venstre-populistene Podemos stjeler stemmer fra PSOE. På høyresiden etablerer Ciudanos seg som et alternativ til gjennom-korrupte og ultra-konservative PP. Radikale regionale populister kommer til makten i Valencia og i enda større grad i Katalonia. I kommuner på Costa blanca vinner partier som Compromis frem. De selger «lokale verdier» men går i praksis bakvendt inn i fremtiden i det man dyrker «lokal proteksjonisme». Dette til tross for at det er liberalisering av økonomien og mange steder turisme som har endret denne tidligere så fattige delen av Spania.

Brexit og Trump bekrefter at radikale populistiske ideer kan vinne. Enkle svar på kompliserte problemer er enkelt å selge når befolkningen er frustrert. Journalisten fra den noe radikale avisen «El Punt» og tidligere ordfører av Girona, Puigdemont, har sitt livs mulighet.

Januar 2016 velges Puigdemont som president av Katalonia, hans parti har ikke flertall. Katalonia styres nå av en koalisjon. Han er den første som innehar den posisjonen som ved innsettelsen nekter å sverge lojalitet til Spania, dens konge Felipe VI og grunnloven. Populisten vet allerede hva han skal gjøre.

2017 – Spania er ute av resesjonen og krisen er tilbakelagt selv om ikke alle i befolkningen føler det sånn. Økonomien som kunne ha veltet hele Euro-sonen vokser mer enn de fleste EU-land. Men mange er fortsatt arbeidsledige og føler seg ydmyket av det finanskrisen førte med seg. Statsminister Mariano Rajoy later som ingenting med tanke på de nå nesten utallige korrupsjons-skandaler hans Partido Popular er implisert i. Han er den første sittende statsminister i Spania som må stille som avhøres i en rettssal. Rajoy er selv mistenkt for å regelmessig ha mottatt kontanter fra de utbyggerne som fikk lommene fylt opp som følge av hans partikollega Aznar sine reformer, satt ut i lov i 1998 (Ley de suelo).

Hva skjedde i Katalonia 1. Oktober?

2017 Søndag 1. oktober stemmer 42.6% av katalanerne for eller i mot en løsrivelse fra Spania. 89.3% av stemmene er «ja». Den katalanske presidenten Puigdemont har før valget sagt at han «straks» vil deklarere den nye katalanske republikken om det blir flertall, uansett valgdeltakelse.

https://www.youtube.com/watch?v=kObeME-OybE

I forkant av valget blir katalanerne om og om igjen minnet på at den spanske grunnloven ikke gir rom for noen deling av landet. Politiet i Katalonia instrueres til å fjerne valgmateriell i perioden før valgdagen. Det lokale politiet ignorerer ofte denne instruksen om at grunnloven skal respekteres. Det nasjonale politiet blir satt inn for å håndheve loven. Det fører til sammenstøt mellom valg-vakter, velgere, politi og lokalpoliti. Begge sider overdriver skadene. For politiet er det «rutine» å overdrive skadene de blir påført. Demonstrantene fører nå samme taktikk. Det rapporteres om hundretalls skadde. Bilder av maskerte politifolk som puffer og drar unge og gamle, kvinner og menn vises til en sjokkert verden. I resten av Europa hadde man inntil dette punkt lite sympati for separatistene. Men volden endrer manges syn, inklusive katalanerne hvor menge endrer sin stemme fra nei til ja. Fra Rajoys side var volden trolig en pris han var forberedt på å betale for å vise Katalanerne at «ett sted går grensa».

Tirdag 3. september streiker man i Katalonia. Offisielt protesteres det mot politiets vold valgdagen søndag. Bedrifter blir av separatistene ofte fysisk tvunget til å stenge. Foreldre med barn må være hjemme. Skoler og barnehager er stengt.

Først Tirsdag kveld kommer kongen på banen. Han har til nå være mistenkelig stille til tross for voldelige konfrontasjoner mellom politi og sivile med hundretalls skadde. Kongens tale nevner ikke de skadde med et ord. Han kritiserer Katalanske myndigheter for å ha splittet Katalonia. Han utøver sin rolle som «beskytter» av det konstitusjonelle demokrati. Av separatister og observatører kritiseres han umiddelbart for å være lite samlende.

Torsdag 5. oktober grunnlovsdomstolen avluser det katalanske parlementets plenumforsamlingen, kommende mandag hvor det er varslet en uavhengighetserklæring.

Hva kan bli enden på dette?
Ett «fritt» Katalonia vil automatisk stå utenfor EU. I beste fall vil det ta to år før de kan bli tatt opp som EU-medlem og både Serbia og Makedonia står foran Katalonia i den køen. Den nye staten mister umiddelbart tilgang til den europeiske sentralbanken med tilhørende «finans-tørke». Og bare tanken på at Katalonia blir sittende utenfor Schengen med tilhørende grensepasseringer mellom Frankrike og Spania er et «mareritt». Og de Katalanerne som tror at EU vil være spesielt fleksibelt for å ta dem raskt inn igjen bør skue litt til Brexit prosessen hvor EU tydelig viser at enten er du med eller så er det ikke med. Et uavhengig Katalonia virker lite gjennomtenkt. Et håp er kanskje at det noe «typisk spansk» over det å lage mye styr og bråk i forkant av et langt mer fornuftig resultat.

Men politikerne trenger sin seier. Både de i Katalonia og de i Madrid vil måtte kunne hevde å ha «fått noe». Nøkkelen kan ligge i Baskerland hvor det regionale myndigheter som henter inn skattene mens i Katalonia, som i resten av Spania, er det staten som krever inn.

Får Katalanerne samme rettigheter som baskerne – og større råderett over hva pengene skal brukes til kan det kalles en en seier i Katalonia. Et av argumentene separatistene har brukt er at man i Katalonia sender mer penger til Madrid i skatter enn de budsjetter man får tilbake. Det er riktig i rene tall. Men Katalanernes største handelspartner er resten av Spania. Og det er Katalonias strategiske beliggenhet på grensen til Europa og Frankrike, med åpne grenser og åpne markeder, som har gjort regionen attraktiv for bedrifter som herifra kan betjene både Spania og Europa.

Grunnlovsreform i Spania?

En annen mulighet er en grunnlovsreform i Spania. Dagens noe rotete system med regioner som har forskjellig tilknytning til Staten og dertil forskjellig økonomisk selvstyre kan virke avleggs og urettferdig. Seperatistene i Katalonia har hevdet det udemokratisk at de ikke får stemme om en grunnlovsstridig seperasjon fra Spania. Eneste legale veien til uavhengighet går via grunnloven.

Kan statsminister Mariano Rajoy løse floken?

Rajoy er desverre ikke en mann kjent for å dyrke de diplomatiske metoder – Hans Partido Popular har aldri utvist noen stor forhandlingslyst hverken med ETA eller Katalonia som vi så tydelig så valgdagen. I det spanske politiske landskapet er det å bygge koalisjoner eller bare det å respektere et annerledes syn på ting noe ganske fremmed, dette er et ungt og nå vanskelig demokrati.

Kongen holdt sin lite forsonlige tale 3. oktober etter et møte med statsminister Rajoy. Talen ga ingen hint om noen forhandlet løsning og Onsdag 4. oktober uttaler koalisjonen Puigdemont leder at uavhengighet vil bli deklarert mandag 9. oktober.

Artikkelen er tatt fra SpaniaPostens oktober-utgave – klikk her for å lese hele papirutgaven.