I likhet med Norge utviklet det seg et navngivingssystem bygd på patronymer i Spania i Middelalderen. Det vil si at etternavn dannes av slektningens fornavn, sammen med en endelse som viser slektskapet mellom dem. I dette navnesystemet skifter altså etternavnet for hver generasjon avhengig av farens fornavn.

Senere har patronym-navnene utviklet seg til slektsnavn som har gått i arv. I Middelalderen finner man også familienavn som indikerer personlige karakteristika, geografiske stedsnavn og yrke. Eksempler på slike familienavn er ’’Delgado, ’’ som betyr tynn og ’’Aleman, ‘’ som betyr tysk. Ved å bruke Spanias forrige president Jose Luis Rodriguez Zapatero som eksempel kan vi se at han har to etternavn som følger hver sin tradisjon. Rodriguez betyr ’’sønn av Rodrigo, ‘’ mens Zapatero betyr ’’skomaker.’’

I spansktalende land utviklet det seg senere en tradisjon for å gi barna to etternavn. Slik at dersom Ramon Salas Marcos giftet seg med Paula López Callas, ville deres barn ende opp med å hete for eksempel Mario Salas López. Det kan virke forvirrende i begynnelsen, men det er kun fordi det er annerledes enn hva vi nordmenn er vant med. I praksis er det svært få som kjenner vet at kunstneren Salvador Dali sitt andre etternavn er Domenech, at tennisspilleren Rafael Nadal sitt andre etternavn er Parera og at filmskuespillerinnen Penelope Cruz sitt andre etternavn er Sanchez.

Selv om det er mange regler for hvordan navnesammensettingen skal håndteres, akkurat som det kan være på norsk, er den grunnleggende regelen for spanske navn ganske enkel: Generelt blir personer som er født inn i en spansktalende familie gitt et fornavn, etterfulgt av to etternavn, det første er fars slektsnavn (eller, mer presist, etternavnet man har fått fra sin far), etterfulgt av morens familienavn (eller, igjen mer presist, etternavnet mor fikk fra sin far).

Dersom du blir født inn i en spansk familie får du dermed din farfars og morfars navn. Ta som eksempel navnet Mario Salas López. Mario er fornavnet som ble gitt ved fødselen, Salas er familienavnet fra faren, og López er familienavnet fra hans mor. Enkelte spansktalende land har også tradisjon for å legge til et bindeledd mellom navnene. De vanligste bindeleddene er ”y” (som betyr og), ”de”(som betyr fra) og ’’de la’’(som betyr av). Dersom begge foreldrenes etternavn er svært vanlige kan man i helt spesielle tilfeller se at man kan bruke begge etternavnene både til far og mor. Da skilles navnegruppene normalt med ’’y.’’

Tar kvinnen mannens navn?

I det spanske språkområdet er det vanlig praksis å beholde etternavnene man er født med hele livet. Slik at når Teresa García Ramírez gifter seg med Roberto Arroyo López, trenger hun ikke å endre navnet sitt.  Normalt beholder spanske kvinner begge etternavnene sine når de gifter seg. I dag er det kun i Ecuador hvor kvinner automatisk får ektemannens navn. Slik at dersom Teresa hadde vært født i Quito ville det være vanlig for henne å legge til «de Arroyo » (bokstavelig talt, » av Arroyo » ), noe som gjør at hun etter bryllupet vil hete Teresa García Ramírez de Arroyo.

Noen ganger vil du se spanske navn som er enda lenger. Selv om det ikke veldig vanlig er det mulig å inkludere flere av besteforeldrenes navn i miksen.

For spansktalende mennesker som bor andre steder kan ting derfor bli litt komplisert, spesielt dersom det dominerende mønsteret ikke er å bruke to etternavn. Ett valg mange gjør er at alle familiemedlemmene kun benytter farens slektsnavn. Men praksis varierer og det er også ganske vanlig å sette en bindestrek mellom de to navnene, for eksempel, Roberto Arroyo – López og Teresa García – Ramírez.