Det spanske fasist-regimet nektet å ta i mot de forfulgte sefardiske jødene. De hadde alle lange røtter i Spania uten å få vende tilbake. Med det dømte Franco-diktaturet tusenvis til å dø i tyske gasskamrene. Dette skjedde mens spanske diplomater i ulike land ba om å få utstedt dokumenter for å redde de samme forfulgte jødene.

[Sefardiske jøder er de som ble utvist fra Spania i etterkant av «gjenerobringen» av Spania da kongedømmer nord på den Iberiske halvøya, erobret hele halvøya og skapte det man i dag kaller Spania. Kongedømmene i syd, som var under islamsk styre, hadde over århundrer etablert samfunn hvor kristne, jøder og muslimer levde sammen. Ny forskning viser at Columbus trolig var sefardisk jøde, en identitet han av åpenbare grunner valgte å skjule.]

Det hadde vært nok om spanske myndigheter informerte tyske ledere om at landet, en alliert av Tyskland, var villig til å beskytte og ta i mot sefardiske jøder, med henvisning til deres opprinnelse og historiske tilhørighet i Spania. Noe så enkelt som å stemple dem med et offisielt dokument som anerkjente dem som landsmenn, ville være nok til å redde liv. Men diktatoren Francisco Franco hadde gjennom utenriksdepartementet beordret alle sine ambassader i det Hitler-okkuperte Europa til kun å ta seg av jøder «av ubestridelig spansk nasjonalitet».

I denne dramatiske perioden var det verken tid eller midler til å etterforske livene til de mennene, kvinnene og barna som ankom de spanske diplomatiske postene med davidsstjernen på klærne og ba om å bli skånet. Resultatet var at ambassadesekretæren, Federico Oliván, skrev et dramatisk brev til sine overordnede der han uttrykte sin frustrasjon:

«Jeg vil være en dårlig profet hvis ikke den dagen kommer da vi med rette blir kritisert for at vi, vel vitende om hva som skulle skje, vasket våre hender som Pilatus og overlot disse, tross alt, landsmennene til deres triste skjebne uten å protestere det minste og uten å gjøre noe for å redde dem. Hvis Spania, av grunner som til syvende og sist ikke er i våre landsmenns interesse, ikke har gjort noe for å redde dem, vil vi ikke kunne gjøre noe for å redde dem (…) Vi vil ikke kunne gjøre noe for å redde dem (…). ) Hvis Spania, av grunner som ikke kan unnslippe noen, nekter å ta imot denne delen av kolonien i utlandet (…) dømmer det den automatisk til døden – for dette er den triste virkeligheten, og det er ingen grunn til å prøve å skjule den».

Oliváns brev, som historikeren Manu Valentín har reddet, er bare ett av de mange dokumentariske sporene som viser Francoregimets passive medvirkning til Holocaust. En tese som de fleste akademikere og forskere støtter med styrke, som historikeren sier til elDiario.es: «Utsagnet som definerer Franco som en ‘jødenes redningsmann’, sier Valentín, er ikke noe annet enn en avsporing, en fornærmelse mot fakta og ofrene som er resultatet av Franco-regimets passivitet under jødeforfølgelsene».

En passivitet som startet helt fra begynnelsen av Hitlers invasjon av Vest-Europa.

Les mer om Spanias forfølgelse av jødene under inkvisisjonen.

Franco var interessert i pengene til «sine jøder».

Franco holdt Pyreneene-grensen stengt for dem som forsøkte å flykte fra tyske tropper. Jøder som forsøkte å unnslippe den visse død, ble møtt av en ugjennomtrengelig mur ved hver eneste spanske grenseovergang. Bare de med transittvisum til Portugal eller andre land slapp gjennom. Det anslås at mellom 40 000 og 50 000 jøder klarte å få tilgang til en av disse trygge kanalene og flykte fra Frankrike gjennom Spania. Resten forsøkte å ta seg over i all hemmelighet gjennom fjellene eller havnet i nazistenes klør.

Allerede den første tiden var det franquistiske diplomater som risikerte jobben og til og med sin fysiske integritet for å prøve å redde liv. Den spanske konsulen i Bordeaux, Eduardo Propper de Callejón, utstedte hundrevis av transittvisum til jøder i strid med ordre han hadde fått fra Madrid. Francos daværende høyre hånd, Ramón Serrano Suñer, kvitterte med avskjedigelse, forflytting til Marokko og en plett på rullebladet som gjorde at han aldri kunne bli ambassadør.

I Bordeaux, Paris og Vichy ble de spanske diplomatiske representasjonene beordret til å innta en «passiv holdning» til jødeforfølgelsene. Madrid ba bare sine konsuler og ambassadører om å mekle med de tyske myndighetene for å oppnå ett mål: å erklære seg selv som legitime forvaltere av eiendelene til de spanske jødene som var deportert til ghettoer eller konsentrasjonsleirer.

Denne holdningen var i tråd med den dyptgripende antisemittismen i «det nye Spania». Franco-ledelsen fornærmet det jødiske folk i sine taler og heiet på Hitlers forfølgelser. Diktatoren selv rettferdiggjorde den gjentatte ganger ved å hevde at han ikke trengte å følge det tyske eksempelet fordi det jødiske samfunnet allerede var blitt fordrevet lenge før. «Ved Guds nåde og de katolske monarkenes klare visjon har vi for flere hundre år siden frigjort oss fra en så tung byrde», sa Franco i en av sine tradisjonelle årsslutttaler.

Samtidig hyllet hele regimets presse den etniske rensingen som nazistene hadde begått. «Europa, uten jøder», feiret ukeavisen El Español på forsiden.

Avisen ABCs arkiver er fulle av antisemittiske meningsytringer og reportasjer. En strøm av hat og dehumanisering som kan oppsummeres i denne setningen. Den er en del av kronikken som avisens korrespondent i den franske hovedstaden viet til en av de mest kriminelle operasjonene nazistene utførte i byen: «Det jødiske kvarteret i Paris Saint Antoine er blitt desinfisert ved å eliminere den israelske folketellingen, som nettopp er blitt ført til konsentrasjonsleirene».

På dette tidspunktet var det allerede mer enn 7000 spanjoler som råtnet i konsentrasjonsleiren Mauthausen. Disse var ikke jøder, men republikanske eksilspanjoler som først hadde kjempet mot Francos opprør og senere vervet seg til den franske hæren for å bekjempe Hitler.

De var mer enn 9000, hvorav 5500 ble drept bak nazistenes piggtråd. Det finnes en rekke dokumenter, som viser at den spanske diktatoren hadde et aktivt og direkte ansvar for deportasjonen og døden til alle disse mennene og kvinnene.

Les mer: I Bosnia snakker noen fortsatt middelalder-spansk.

Hitler tilbød Franco å repatriere jødene sine

I januar 1943 sendte Hitler-riket et rundskriv til alle sine allierte nasjoner, inkludert Spania, med tilbud om å repatriere «sine jøder». Journalisten og forskeren Eduardo Martín de Pozuelo klarte å dokumentere den kjølige passiviteten som Franco reagerte med på dette forslaget, som ble fremsatt midt under den endelige løsningen. «Den spanske regjeringen har bestemt seg for ikke under noen omstendigheter å tillate at spanske jøder som bor i områder under tysk jurisdiksjon, vender tilbake til Spania», informerte en høytstående representant for den tyske ambassaden i Madrid sine overordnede etter å ha rådført seg med Francos ledelse.

Den nazistiske diplomaten la til i sin melding at Spania satset på at jødene ville bli sendt til tredjeland, og at de bare var villige til å gi noen visum, forutsatt at de var for transitt. «Hvis dette ikke skjer, vil den spanske regjeringen overlate jødene av spansk nasjonalitet til deres bestemmelsessted», heter det i rapporten, som er inkludert i boken El franquismo cómplice del Holocausto (Francoismen, medskyldig i Holocaust).

Denne holdningen førte til at tusener på tusener av jøder av sefardisk opprinnelse ble dømt til å dø i gasskamrene i Auschwitz-Birkenau. Bare fra den greske byen Thessaloniki ble rundt 50 000 deportert.

Brevdokumentasjon fortsetter å gi oss flere ledetråder til hva som skjedde rundt om i Europa i disse årene. Den spanske konsulen i Paris, Alfonso Fiscowitz, ønsket i sin korrespondanse med utenriksminister Gómez Jordana å gjøre det klart hvilke konsekvenser ordrene han hadde fått, hadde: «I samsvar med telegram VE intervenerer jeg kun til fordel for frigjøring av sefarder med ubestridt spansk nasjonalitet (…) Forskjellen mellom dem som skal repatrieres på kort sikt (få tilfeller) og dem hvis eventuelle repatriering kan bli gjenstand for studier, er fullstendig avgrenset», heter det i telegrammet som ble sendt fra generalkonsulatet i Paris til utenriksministeren den 18. desember 1943.

Fiscowich sendte flere telegrammer, noen av dem like veltalende som dette: «Familiene Mayo og Abastado er etter lang tids internering blitt deportert til Tyskland (…) Begge har lidd … konsekvenser som angitt i mitt telegram nr. 44». Diplomaten forklarte sine sjefer at familien Abastado «ikke hadde oppfylt alle betingelsene som kreves for å anse deres nasjonalitet som ubestridt», forklarer et telegram datert 10. mars 1944.

Når det gjaldt Mayo-familien, ble det fastslått at de var fullt ut spanske, men det var for sent. De var allerede deportert til en konsentrasjonsleir.

Bare den personlige og modige beslutningen til noen franquistiske diplomater brakte litt lys inn i mørket. Ángel Sanz Briz reddet rundt 5000 jøder i Budapest ved å ignorere ordre fra Madrid. Sanz Briz fulgte i fotsporene til sin forgjenger, Miguel Ángel de Muguiro, som ble avskjediget av sine overordnede da det ble kjent at han hadde gitt beskyttelse til grupper av jøder.

Les også: Sier farvel til «jødefiendtlig» navn

I Aten informerte konsul Sebastián Romero Radigales sine overordnede om utryddelsen av titusener av sefardiske jøder. Utenriksdepartementet la alle slags hindringer i veien for ham hver gang han forsøkte å forhindre deportasjonene. Det finnes ikke noe bedre enn å sette navn og etternavn på tragedien. For å gjøre det, henter vi frem denne ordren fra utenriksminister Gómez Jordana: «Innvilgelse av sefardisk visum til Hassid og datteren hans er kun tillatt i tilfelle de virkelig ble deportert, uten at en enkel advarsel eller skremsel er tilstrekkelig». Vi kan få en idé om hva Romero Radigales følte da han fikk denne instruksen. Hvis han ikke kunne beskytte dem helt frem til deportasjons-øyeblikket, hvor ville visumet føre dem? Til forværelset til gasskammeret i Auschwitz-Birkenau?

Først i krigens sluttfase, da Hitlers nederlag var i sikte og Franco forsøkte å innynde seg hos de allierte, tillot Spania repatriering av to konvoier med sefardim fra Saloniki. Rundt 700 av dem klarte å redde livet takket være pragmatismen til en diktator som ble tvunget til å skifte jakke.

Det spanske regimets forakt for dem førte likevel til at en av de to toglastene med desperate jøder ble «glemt» ved grensen. Bare et hastetelegram fra en spansk diplomat i Berlin fikk Francos myndigheter til å reagere, og hindret tyskerne i å omdirigere konvoien til Auschwitz, da de var lei av å vente: «De har stått ved den spansk-franske grensen i 36 timer uten å bli mottatt av de spanske myndighetene, og den kompetente tyske tjenesten har informert dem (…) om at det er umulig å fortsette å ta hånd om dem som nå, siden fristen for hjemsendelse av utenlandske jøder er utløpt for flere måneder siden, og at de vil fortsette å transportere dem umiddelbart til konsentrasjonsleirene i Polen, hvorfra de under ingen omstendigheter eller på noen som helst måte kan forlate landet».

Historikeren Manu Valentín konkluderer derfor med at det ikke kan stilles spørsmålstegn ved Francos rolle under Holocaust: «Svaret finnes i selve dokumentene som regimet har produsert. Les dem, det får blodet til å koke».