Den spanske avisen EL PAÍS fant José Ignacio Fernández Guaza, som drepte en student under en demonstrasjon i i 1977. Dette skjedde i perioden knyttet til den spanske overgangen fra diktatur til demokrati. Rømlingen ble aldri stilt for retten og har levd ustraffet i 46 år takket være en falsk identitet.

– Hører du meg, José Ignacio?

– Jeg heter ikke José Ignacio.

– Du er ikke José Ignacio Fernández?

– Nei. Jeg er ikke José Ignacio Fernández.

– All informasjon vi har, sier at du er det.

– Spør den som fortalte deg det ….

På telefon benekter José Ignacio Fernández Guaza tre ganger at han er den han er. Han nekter kategorisk for å være høyreekstremisten som avfyrte de to skuddene på kloss hold som tok livet av 19 år gamle Arturo Ruiz García, en student fra Granada i Spania, 23. januar 1977.

Forbrytelsen fant sted i sentrum av Madrid under en demonstrasjon for amnesti for politiske fanger, dagen før fascistene massakrerte fem venstreorienterte advokater i Atocha-kvartalet i hovedstaden. Spania sto da foran en blodig uke med høy politisk spenning, der høyreekstreme militser manøvrerte for å kortslutte landets overgang til demokrati.

I nesten 50 år har det vært en gåte hvordan den hovedmistenkte for drapet på Ruiz García flyktet utenlands for å unngå rettssak og sikker domfellelse, en mann kjent for hans forbindelser til sikkerhetstjenestene.

Går med på å snakke med journalistene

Etter påtrykk fra journalistene går mannen som nekter for å være José Ignacio Fernández, med på å snakke med EL PAÍS. Møtet finner sted i døren til jernbanestasjonen i Ingeniero Maschwitz, en rolig middelklasseby med 15 000 innbyggere 28 mil fra Buenos Aires.

En høy, kraftig fyr med grått hår og buskete, hvitt skjegg dukker opp alene. Han har på seg en lang beige jakke med fargede skulderputer, lyse linbukser og joggesko. Han henvender seg langsomt og med uvanlig stor selvsikkerhet til de to journalistene. Han er 76 år gammel.

Bærer alltid pistol

“Stopp! Ta av dere jakkene og snu dere!” roper han. Mannen sjekker at samtalepartnerne ikke er bevæpnet og tar to bilder med mobiltelefonen. Deretter tar han tak i armene til gjestene og fører dem til en steinbenk i en tilstøtende park.

Etter å ha fortalt at han alltid bærer pistol, og at et sikkerhetsoppbud bestående av fire sivile og en politipatrulje diskret overvåker møtet, starter han tilståelsen. Historien varer i to og en halv time, mangler anger og avslører livet til en flyktning med gode forbindelser til hæren, etterretningstjenesten og spanske myndigheter under Francisco Franco-regimets dødskamp.

“Jeg er overrasket over at du fant meg. Noe har gått galt med sikkerheten min. Det er umulig at dere har funnet meg, for jeg har ingen tilknytning til Spania. Noen har snakket. Hvordan fant du meg?”

Ingen anger

Fernández innrømmer uten å nøle, med blikkontakt, at han var mannen som skjøt Arturo Ruiz i januar 1977 da en fascistisk skvadron brøt seg inn i demonstrasjonen og ropte “Leve Kristus Kongen!”.

“[Ruiz] kastet en stein mot meg. Jeg grep pistolen og skjøt ham i hjertet. Angrer du? Du snakker til en person som aldri har angret på noe som helst.”

Bare Jorge Cesarsky, en argentiner med tilknytning til den høyreekstreme paramilitære organisasjonen Triple A, ble dømt for Ruiz’ død. Han ble dømt til seks års fengsel for terrorisme og ulovlig våpenbesittelse, men sonet bare ett år.

Fernández satt aldri på tiltalebenken. Han flyktet fra Spania etter forbrytelsen, og har nytt godt av straffrihet i mer enn fire tiår. Den spanske straffeloven, i motsetning til den franske og italienske, tillater ikke straffeforfølgelse in absentia. Saken mot Fernández, som ble henlagt i 2000 på grunn av ukjent oppholdssted, inneholder flere uttalelser som peker mot rømlingen.

“Hvis Cesarsky ikke hadde gått til etterretningstjenesten, ville jeg aldri blitt oppdaget. Politiet trodde at den skyldige var Leocadio Jiménez Caravaca [en beryktet høyreekstrem skytter som senere ble tiltalt for massakren på advokatene i Atocha].

Blir passet på

Skumringen faller på. Mobiltelefonen ringer på benken i den stille parken i Ingeniero Maschwitz. Det er den første av fire samtaler som Fernández’ kolleger, de fire sivile som går stille som automater i bakgrunnen, tar for å sjekke at han er i sikkerhet. Eller, med andre ord, at ingen har reist til Argentina for å ta hevn. Sjuttiåringen beroliger ledsagerne sine. “Jeg vet ikke hvordan samtalen kommer til å ende. Foreløpig går det bra…”

Flukt fra Spania

Fernández innrømmer at han flyktet fra Spania i 1977. Han reiste fra Irun i Baskerland til Paris og holdt seg skjult i den franske hovedstaden i ett år i en liten leilighet i Rue Linné i 5. arrondissement nær Boulevard Saint-Michel. Han forsvant fra Madrid etter at journalister spurte etter ham på konas arbeidsplass.

Beskyttet av etteretningstjenesten

“Sivilgarden ba meg forlate Spania. (…) Jeg valgte Paris fordi jeg hadde venner der fra CRS [det franske rikspolitiet]. De tilhørte [etterretnings]tjenestene. Politiet over hele verden arrangerer ting bak kulissene.”

På morens anbefaling fløy han fra Paris til Buenos Aires, hvor han først bodde i den argentinske hovedstaden. Senere flyttet han til den diskrete kommunen Ingeniero Maschwitz, der han kjøpte et hus registrert i navnet til ett av sine tre barn, og der kona bodde frem til hun nylig døde.

Villaen hans, et enetasjes hus med hage og et lite gjestehus, går ubemerket hen. Den ligger i en asfaltert, stille gate med trær. Tonede vinduer gjør det mulig å observere det som foregår utenfor. Noen minutter før han ble oppringt av EL PAÍS, betraktet Fernández journalistene som sto urørlige ved et vindu og ignorerte deres forespørsel om å komme ut og snakke. En gammel schæferhund og tre små pudler varslet ham om besøket. Han forlater nesten aldri tilfluktsstedet sitt. Når han gjør det, er det alltid for å kjøre SUV-en sin til butikken.

Lever med falsk identitet

For å unngå internasjonale ransakings- og arrestordrer som har vært i kraft i flere tiår, men som nå er utløpt, har rømlingen påtatt seg en falsk identitet. Han utelater sitt fiktive navn og oppgir at dokumentasjonen på hans nåværende identitet ble levert av “spanske sikkerhetstjenester” etter Arturo Ruiz’ død. Det falske passet gjorde det mulig for ham å bevege seg fritt rundt i Latin-Amerika mens han var i myndighetenes søkelys. Og det gjorde han uhindret, spesielt under Jorge Videlas diktatur i Argentina (1976-1981) og Alfredo Stroessners autokratiske presidentskap i Paraguay (1954-1989).

Som bevis på sine tette bånd til makten skryter Fernández av familiens forhold til Franco-regimets maskineri og sine kontakter med embetsmenn som Antonio González Pacheco, alias “Billy the Kid”, den spanske politimannen som ble anklaget for å ha torturert hundrevis av motstandere av diktaturet og som døde i 2020 av covid-19.

“Faren min, en militær og falangist, var en nær venn av [Luis] Carrero Blanco [statsministeren under diktaturet som ble myrdet av ETA i 1973].

Høyesterett avviste saken

Ved hjelp av et falskt pass klarte Fernández, som hevder å ha militær utdanning, å unndra seg rettsforfølgelse. Ruiz’ familie har forgjeves forsøkt å få saken gjenopptatt i Spania. For noen uker siden avviste høyesterett å gjenoppta saken, med to stemmer for og én imot, med den begrunnelse at loven om historiske minner, som pålegger etterforskning av forbrytelser fra Franco-tiden, ikke kan anvendes.

Dommerne argumenterer med at selv om saken ble forfulgt på grunn av anklager om terrorisme og ulovlig våpenbesittelse, er det ikke bevist at Ruiz’ død skyldtes Francos diktatur. Det siste forsøket på å finne Fernández førte til at politiet uten hell avhørte portvakten og beboerne på hans sist kjente adresse i Madrid. Dommeren nektet deretter å avlytte telefonene til slektningene hans.

Fernández hevder at det var spanske myndigheter som gjorde det mulig for ham å leve i fred og ro i Argentina på slutten av 1970-tallet. “Jeg har hatt kontakt med folk [fra etterretningstjenesten] i Spania. De visste at jeg var i Argentina under falskt navn. Jeg var en del av strukturen.”

Han forteller videre at han i 1979, et år etter at han hadde landet i Buenos Aires, fikk besøk av spanske tjenestemenn som han hadde samarbeidet med før han forlot Madrid. “Det var folk fra regjeringen. De spurte meg om jeg hadde tenkt å fortsette å jobbe, og jeg sa til dem: ‘Nei, dette er over’. Vi spiste lunsj på Sheraton Hotel i Buenos Aires. Jeg fortalte dem at de ikke lenger kunne regne med meg til noe som helst.”

Møte med Interpol

Fernández hevder at han på flukt hadde et møte med agenter fra Interpol, den internasjonale organisasjonen som sporer opp flyktninger og omfatter politistyrker fra 194 land. Møtet, forteller han, fant sted for mer enn tre tiår siden i Paraguay, et land som fungerte som tilfluktssted for internasjonale fascister under Stroessner-diktaturet, og der spanske flyktninger som Emilio Hellín, som i 1982 ble dømt til 43 års fengsel for drapet på den venstreorienterte studenten Yolanda González, holdt seg skjult.

“Interpol fant meg på grensen til Paraguay da arrestordren min fortsatt var aktiv. Jeg forklarte meg og inngikk en avtale. ‘Du er ikke den du utgir deg for å være’, sa de […] De sa også til meg: ‘Du vet at vi har deg i alarmberedskap. Vi må ta en prat. Hvis det skjer noe med deg, så si ifra hvis det er et problem.

Rømlingen hevder også at han hadde et forhold til den totalitære paraguayanske regjeringen gjennom den tidligere ambassadøren i Spania på 1970-tallet, Elpidio Acevedo, og at han hadde direkte kontakt med stedfortrederen til en sjef for kontraspionasjen. I Asunción traff han på slutten av 1970-tallet grunnleggeren av det høyreekstreme partiet Fuerza Nueva, Blas Piñar, den eneste høyreekstreme lederen som satt i den spanske kongressen under overgangen til demokrati. Fernández hadde tidligere jobbet som Piñars livvakt i Spania under voldshandlingene som markerte slutten på Francos regime.

Massakrene i Atocha og Montejurra

Fernández innrømmer at han deltok i de mørkeste episodene av de høyreekstreme intrigene etter Francos død i 1975. Som livvakt for prins Sixtus Henrik av Bourbon-Parma, som av den ultrakatolske bevegelsen regnes som Spanias regent, deltok han sammen med internasjonale fascister på den carlistiske pilegrimsferden i Montejurra i 1976, der to personer ble skutt og drept. Han opprettholdt også kontakt med italienske nyfascister som avdøde Stefano Delle Chiaie, leder for Avanguardia Nazionale, som var knyttet til angrep i Spania og som ble beskyttet i Chile av Augusto Pinochet.

Drap, overfall og kidnappinger

Han møtte også José de las Heras Hurtado, hjernen bak den høyreekstreme gruppen Frente de la Juventud, en voldelig utbrytergruppe fra Fuerza Nueva, hvis medlemmer begikk drap, overfall og kidnappinger, og som ble lokalisert i Brasil i 2015 av denne avisen.

Når det gjelder Atocha-massakren på venstreorienterte advokater, antyder Fernández at Fernando Lerdo de Tejada, som er mistenkt for å ha ledet komplottet, omgikk rettsvesenet etter å ha flyktet fra Spania med samme fremgangsmåte som han selv: falsk identitet.

Ved minst tre anledninger unngår Fernández å si hva han har drevet med profesjonelt de siste årene. Han innrømmer at han alltid har vært besatt av sikkerhet og at han har en fluktplan for å unngå å bli tatt. Under mistanken om at møtet med EL PAÍS kunne være en felle lagt av slektningene til et av hans ofre, tok ultrahøyrevelgeren farvel med familien sin: “De sier at de er journalister, men kanskje de er noe annet”, advarte han dem.

“Jeg har lagt alt til rette. Det må være noen som er interessert i å drepe meg. Noen som tenker: ‘Vi kommer ikke til å la denne jævelen dø i sengen’. Han kommer ikke til å dø av et hjerteinfarkt. Jeg er alltid bevæpnet. Og når jeg stikker av, bryter jeg med alt, og du kommer ikke til å finne meg igjen. Jeg går ut, setter meg i bilen, parkerer den, tar en annen bil og forsvinner fra jordens overflate.”

Mørket senker seg over jernbanestasjonen i Ingeniero Maschwitz. Arturo Ruiz Garcías drapsmann går hjem under imponerende trær. Eskorten hans går diskret sammen med ham.