For ikke lenge siden lå den gamle ”institusjonen” i Alfaz i brakk. Det er det slutt på nå…

– Inte nu! sier svenske Anki da jeg forteller at jeg har fått i oppdrag å skrive om The Castle Inn, og lurer på om hun kan avse et par minutter for et kort intervju. Det er onsdag kveld, skalldyrbuffet og stappa fullt i restauranten.

For ikke lenge siden lå den gamle ”institusjonen” i Alfaz i brakk. Det er det slutt på nå…

– Inte nu! sier svenske Anki da jeg forteller at jeg har fått i oppdrag å skrive om The Castle Inn, og lurer på om hun kan avse et par minutter for et kort intervju. Det er onsdag kveld, skalldyrbuffet og stappa fullt i restauranten.

Anki er den nye eieren på The Castle Inn. Sammen med sønnen Emil og et par servitører er hun i full sving med å oppvarte gjestene. Det er forståelig nok, at mine minutter ikke kan prioriteres, så vi blir enige om å gjøre et nytt forsøk på søndag.

I gamle dager
Den første jeg møter på søndag er Ben, den ene halvdelen av ”husbandet” Bernie og Ben. Han har spilt i Spania i 23 år, mange av dem på The Castle Inn. Nå har han en velfortjent pause i baren.

– I gamle dager var det full rulle her hver kveld. Det var dans på terrassen og stinn brakke, men aldri bråk eller problemer med lovens lange arm. Politiet var som regel med på festen selv, sier Ben.

– Det gode miljøet ble dessverre ødelagt da de norske TV kanalene ble mer utbredt her nede. Da begynte folk å sitte og se på TV på kveldene isteden”, bemerker en kar som står i baren litt bortenfor Ben. Mannen i baren viser seg å være en gammel stamgjest og musiker, som tidligere har spilt sin dose på The Castle Inn.

– Før i tida var det så stappfullt her at vi musikere måtte stå i pausene. Men siden glansdagene har det vært mye opp og ned, mye dårlig drift, nå håper jeg Anki skal få stedet opp og stå igjen. Er det noen som fortjener det, er det henne, sier stamgjesten, før den nye eieren plutselig runder hjørnet av baren, og sier at hun endelig har tid til et intervju.      

Frem og tilbake
– Det hele begynte med at en gammel venn av meg hjemme i Sverige ringte og ba meg pakke kofferten. Han hadde kjøpt en restaurant i Spania, og lurte på om ikke jeg kunne tenke meg å ta ansvar for kjøkkenet. Det kunne jeg, begynner Anki.

– Det var litt av en ”suppe” som møtte oss da vi kom ned, det var ikke orden på noe som helst. Min venn hadde aldri vært i restaurantbransjen før, så det ble tungt å snu skuta. Det gikk ad undas ganske kjapt. Etter et halvt år orket jeg ikke mer, sier Anki, som tok seg jobb på kjøkkenet på Reuma-Sol isteden.

– Snart ble The Castle Inn stengt. Ingen ville kjøpe det synkende skipet, så etter en stund kontaktet den daværende eieren meg, og lurte på om jeg ville ta over den daglige driften. Det ville jeg”, sier Anki.

– Men plutselig kom en annen interessert inn i bildet, angivelig med mer penger enn meg, og jeg opplevde at drømmen igjen forsvant. Det var mye frem og tilbake før jeg fikk slippe til, mimrer hun.

Alt var borte
– Da jeg omsider tok over i oktober i fjor, lå den gamle ”institusjonen” fullstendig i brakk. Lampene var klipt ned med saks fra vegger og tak. Tallerkener, bestikk, kopper og kar, var alt borte, det eneste som var igjen var deler av bordene og stolene. Til og med inngangsdøra sto på vidt gap, de forrige eierne hadde ikke tatt seg bryet med å låse stedet da de dro, forteller Anki.

Det skulle gå åtte måneder med hardt restaureringsarbeid og daglige besøk hos regnskapsfører, før hun kunne åpne. Alle typer papirer som dokumenter og lisenser manglet. Det fantes ikke en gang kontrakt på gass til kjøkkenet, hvor for øvrig pussen rant fra veggene etter vannlekkasjer, og alt utstyr var ute av drift.

– Det var fett og griseri fra mange år med forsømt rengjøring og generell vanskjøtsel som ellers preget lokalene, det var rett og slett snuskete. Når det ble malt sist? Det aner jeg ikke. Hvordan kan man drive på sånne premisser, hvordan er det mulig å dra det så langt? Jeg bare fatter det ikke, grøsser Anki.

På bena igjen
Det er hardt arbeid som ligger bak gjenåpningen av det The Castle Inn, og Anki har stort sett gjort alt selv. Men sønnen Emil må også nevnes.

– Han er helt fantastisk, han hadde ingen erfaring fra restaurantbransjen, men nå er han her og hjelper og støtter meg 100 %, sier en stolt mor.
 
– Jeg elsker dette stedet, og jeg skal få det på bena igjen, utbryter plutselig Anki, som har satt det som sitt mål i livet; å gjenskape den gode atmosfæren som en gang preget The Castle Inn. Det må nevnes at hun er godt på vei.

Interiørmessig kan man ikke se at stedet har vært stengt og i praksis stod tomt så sent som i fjor høst, snarere ser det ut som det har vært konstant høy stemning her gjennom 30 år. Det er ”hjemmekoselig” allerede, det er nettopp det som er Ankis poeng.   

Hun har samlet, kjøpt og byttet til seg krimskrams og nips, gammelt som nytt. Her er innslag fra loppemarkeder og fra diverse brukthandler, men også fra Ikea og andre moderne forretninger. Her er kniplingsduker og mer tidsmessige duker, her er gjøkur, bilder og gamle dukker i skjønn forening. Og her er keramikk i alle varianter.   

– Ei engelsk venninne har hjulpet meg å samle krimskrams og nips, mens ei annen god venninne, Inger Lise, stiller ut keramikken sin her. Dessuten finner jeg nesten hver dag noe artig selv jeg tar med selv, forklarer Anki.

Gjestene viktigst
Og gjestene er på vei tilbake til The Castle Inn, både gamle som nye. Det gleder Anki mer enn noe annet, også hennes landsmenn svenskene har begynt å komme. Ellers er det spanjoler, engelskmenn, hollendere og selvsagt nordmenn, som igjen har fått øynene opp for den gamle ”institusjonen”.

– Mine gjester er viktigst for meg. Jeg vil at de skal forstå at jeg virkelig jobber for det her, at jeg er kommet for å bli. Den tida da kokken var full og spilte kort, mens maten ble forsøkt servert rå, og 100 gjester måtte gå sultne hjem, er så definitivt forbi, avslutter Anki, før hun må ta imot en ny bordsetting. Til sommeren er det dans på terrassen som i gamle dager…