At spansk arveavgift i enkelte tilfeller kan bli voldsom, er riktig. Det er likevel ikke slik at den er urimelig i alle tilfeller. I mange tilfeller er den ganske ordinær. Og i noen tilfeller er arv nærmest avgiftsfritt.

For SpaniaJournalen: Advokat Erik Sanues, ScanLaw

Det som er uheldig, er at mange, i ubegrunnet redsel for høy arveavgift, forledes til å foreta disposisjoner som senere viser seg å være helt unødvendige.

Det er umulig å gi en fremstilling over hele arveavgiftsretten i en slik artikkel. Hensikten er derfor heller å gi noen eksempler.

Artikkelen omhandler heller ikke andre skatter, som f eks “plusvalía”, som også utløses ved bl a arv.

Jeg begrenser meg i tillegg til Valencia-regionen (se eksempel 3 under).

I første rekke må man skille mellom de tilfeller der både arvelater og arvtaker bor i Valencia, og tilfeller der både arvelater og arvtaker bor i utlandet, herunder også de tilfeller der arvelater bor her, mens arvetaker bor utenlands. Tross alt er det tilfelle nr 2 det er flest av.

Ubegrunnet hysteri

a) Eksempel 1

Her er et veldig vanlig tilfelle: Mor og far og to felles barn. Bolig til ca 200 000 euro (1,5 mill NOK). Formuesordning felleseie og boligen eid 50/50. Alle bor i Norge, bolig i Spania kun feriebolig.

Dersom bare barna arver avdødes formue i Spania, utløses en arveavgift pr livsarving på ca 3 000 euro etter førstavdøde, og senere et likt beløp etter at lengstlevende faller fra.

Dersom livsarvinger og gjenlevende alle arver like deler (dvs tre like store deler), blir arveavgift ca 1 300 euro for hver av dem.

Som man ser, er dette ikke noe å sette verden på hodet for.

b) Eksempel 2

Her er et annet vanlig tilfelle: Bolig samme verdi og eierforhold som over, begge bosatt i Norge, den ene ektefellen arver den andre. Her utløses arveavgift stor ca 12 400 euro for gjenlevende.

c) Eksempel 3

I dette tilfellet bor både foreldre og barn i Valencia-regionen. Ellers som i eksempelet over: Mor og far og to felles barn. Bolig til ca 200 000 euro (1,5 mill NOK). Formuesordning er felleseie og boligen eid 50/50.

I dette tilfellet blir arveavgift nærmest lik null. Grunnen til det er at arveavgiften beregnes etter regional (valensiansk) lov og ikke etter sentral lov når alle bor her. I Valencia er arveavgift mellom ektefeller og til livsarvinger på det nærmeste avskaffet i form av en bonifikasjon. I korthet betyr det at avgiften regnes ut på vanlig måte, og så gis det fradrag for 99 % av avgiften.

For en slik avgift er det jo ingen grunn til å løpe til avisen og klage sin nød.

Det kan tenkes mange mindre avvik fra ovennevnte tilfeller som forandrer bildet en del, men den røde tråden synes for meg ganske klar; at i ordinære tilfeller er spansk arveavgift absolutt overkommelig. I slike tilfeller er det ofte liten grunn til å sette himmel og jord i bevegelse for å redusere arveavgiften, typisk kjøpe med sine barn, selge til sine barn, etc.

Velbegrunnet hysteri

På enkelte andre områder kan arveavgiften bli ganske slem, og da er det langt større grunn til å se seg om på forhånd. Også her er bildet ganske brokete, men man kan si at det i hvert fall er tre forhold som i særlig grad øker den spanske arveavgiften:

Det ene er store formuer hos arvemottaker. Det spanske arveavgiftssystem følger en progressiv modell som begynner på ca 7 % og går opp til ca 32 % (arv/formue over ca 478 000 euro). Men i tillegg har det også et system for særlig store formuer hos arvemottaker, og da multipliseres arveavgiften med en koeffisient. Denne koeffisienten går fra 1,0 til 1,2 for slik formue over ca 400 000 euro.

Det andre er nærhet til arvelater. En nevø har bare halve fribeløpet til en livsarving (ca 8 000 mot ca 16 000). Nevøen må i tillegg multiplisere arveavgiften med en koeffisient for all arv (koeffisienten er her ca 1,6, og som kan stige til 1,9 dersom den mottagende nevø er svært formuende).

Dersom arving ikke er i slekt med arvelater i det hele tatt, er fribeløpet null, og koeffisienten fra 2,0 til 2,4. Kombinerer man slektmessig fjernhet til arvelater med stor formue, kan avgiften derfor bli riktig utrivelig: Dersom man er veldig formuende og arver fra en venn eller venninne, kan arveavgiften da komme opp i 81,6 %. Noen vil kanskje kalle dette landeveisrøveri.

Det tredje er en mer avledet form, typisk det forhold at lengstlevende arver avdøde, og at barna i sin tur arver lengstlevende. Først betaler da ektefellen arveavgift for arv etter sin ektefelle. Så betaler barna avgift for arv etter lengstlevende (arv etter én person gir mer avgift enn arv etter to personer). Det norske uskiftet fanges også opp av denne regelen, i motsetning til i Norge, hvor uskiftet innebærer at det ved lengstlevendes bortgang anses arvet fra begge foreldre med en halvpart på hver.

* * *

Syntesen av ovennevnte er at det særlig er de litt større formuene, kombinert med få arvinger, som skaper avgifter som kan ta fra deg nattesøvnen.

Ellers er det mange faktorer ved beregning av arveavgift, og noen av dem usikre. Det er f eks ikke godt å si hvordan regelverket kommer til å se ut i fremtiden.

Dessuten bør man også vurdere andre sider enn bare de rent skatterettslige. Å eie sammen med sine barn kan være skattemessig interessant. Samtidig kan det utvikle seg til et praktisk mareritt, og da er det mulig man vil tenke at avgiften man var så opptatt av å slippe, hadde vært en bagatell.