I Berniafjellenes indre, i nærheten av Jalondalen, snirkler veiene seg oppover og nedover i beste Vestlandsstil. Kjør inn til venstre ved bensinstasjonen i Jalon, på toppen av en bakke, i en sving ligger restauranten Verd i Vent der som hvilken som helst annen steinrøys. Bak steinveggene skjuler det seg imidlertid gastronomiske lekkerbiskener og en sjarmerende atmosfære, som får et iskaldt norsk hjerte til å banke litt ekstra.

Allerede i det du entrer steintrappen fornemmer man atmosfæren innendørs, der det brenner i peisen og man blir møtt av hyggelige Jean-Pierre Benich, som tryller frem et bord til tre, selv om restauranten virker fullstappet av mennesker. Her finnes det hjerterom!

Steinhuset skjuler altså en restaurant av den trivelige sorten, et sted der maten er god, utflyservicen upåklagelig og interiøret rustikt. For de som liker det gammeldags, litt skjevt og langt fra det rettlinjet er dette stedet man bør oppsøke.
-Folk trives og kommer tilbake gang etter gang. Det er nesten alltid fullt hos oss, så vi anbefaler folk å bestille bord, opplyser franske Jean-Pierre Benich.

Fra Frankrike til Spania
Etableringen av restauranten Verd i Vent er den reneste solskinnshistorien. Jean-Pierre Benich jobbet i mer enn 20 år i det franske departementet, som hadde ansvaret for at alle
utenlandske statsbesøk i Frankrike ble vellykket. Benich passet også på at de franske presidentene hadde staselige statsbesøk utenlands. En interessant, men meget stressende jobb. Etter å ta reist verden rundt minst tre ganger sa Jean-Pierre Benich opp jobben og reiste til Spania.

-Min bestefar minnet meg på ved flere anledninger at livet bestod av noe annet enn å jobbe. Han sa alltid at det holdt med å ha tak over hode, et par sandaler, en tomat og en hyggelig kjæreste for å leve godt. I tillegg la han til at dette livet kunne man bare leve i Spania, i Alicanteprovinsen, der han ble født. Jeg lyttet til hans råd og vi solgte huset utenfor Paris og slo oss ned i Calpe. Det var et godt råd, fastslår Benich.

På en biltur med en nær bekjent stoppet man tilfeldigvis i Berniafjellene. Der kom man over steinhuset og viste interesse for det, men før det ble noe kjøp, reiste herrene opp i fjellsiden hver søndag med ingredienser til paella. I svingen, utenfor det som i dag er restaurant Verd i Vent slo man seg ned og vinket forbikjørende inn til en smakebit. Det ble populært, og grunnlaget for å flytte innendørs og servere mat var lagt.

Herskapelig måltid
-Vi overtok en ruin av et hus. Det var ikke innlagt vann og strøm, ingen toalett og kjøkken. Vi jobbet i månedsvis før vi kunne åpne. Det var spennende og hasardiøs, men det har gått meget bra. VI har hatt tolv lykkelige år her, sier Jean-Pierre Benich.
Nesten før man får satt seg kommer lun potetsalat med akkurat passe hvitløksmengde, ferskt bondebrød og vin på bordet. Deretter varm, velsmakende grønnsakssuppe av den runde, fyldige sorten. Suppekjelen putrer på peisen og får en hver suppepose til å smake som oppvaskvann til sammenligning. Det finnes ingen meny på restaurant Verdi Vent, men kan man velge mellom to forskjellige hovedretter, som er lammeskulder eller andrebryst den dagen vi avla stedet et besøk. Vi valgte hver vår lammeskulder som var gloheit og mør, så det hele var en sann ganefryd. Før lammeskulderen, potetene og grønnsakene ble servert fikk vi salat mede spekeskinke, også smakfullt. Det samme på sies om pannekaka med krem og syltetøy som var dagens dessert. Et omfattende, herskapelig måltid med traust, solid rødvin for 18 euro per person. Et røverkjøp!

-Vi har valgt å gjøre det på denne måten, for kjøkkenet er veldig lite. Vi har ikke mulighet for å ha en masse forskjellige retter på menyen, men det fungerer slik vi gjør det. Hovedretten er som oftest lammeskulder, andebryst eller villsvin. Folk liker maten vi tilbereder, sier en smilende Jean-Pierre Benich.

Bare til lunsj
-Hvorfor har dere bare åpent til lunsj (klokka 13. 00-16.00)?
-Skal vi selv få litt fri, så holder dette. Vi må forberede og starter mye tidligere enn klokka ett og folk sitter ofte til klokka 18.00 før vi kan stenge. Det blir lange nok dager, sier Benich, som også har valgt å ha stengt på tirsdager for å få litt pusterom i hverdagen.
Jean-Pierre Benich serverer med stø hånd, men han har overlatt ansvaret til sønnen Stephane og hans kone Loretta. På kjøkkenet styrer kokken Valery, som er gift med datteren til Benich, så her er hele familien i sving. Valery har sin bakgrunn fra belgiske kokkeskoler og restauranter. Han har hjelp på kjøkkenet fra en ukrainsk dame, som er den eneste ansatte som ikke har nære slektsbånd.

-Min datter, som egentlig var initiativtaker til restauranten, driver nå egen virksomhet i Jalondalen, opplyser Benich.

Betale for vannet
Hos Verdi Vent er vinen inkludert i menyprisen og brandy får du på kjøpet. Begge deler produseres nemlig lokalt for i de tilstøtende områdene til Verd i Vent ligger bølgende druemarker og ved kjøpet av restauranten, som nesten ser ut som en steinrøyse, fulgte druemarkene med i handelen. Egenprodusert cava i liten skala kan også Verd i Vent skilte med. Benich har god hjelp av en innfødt, pensjonert bonde fra Jalon med navnet Vicente for å holde styr på alkoholproduksjonen.
-Men vannet du eventuelt skal drikke til maten må du betale for. Vi har ingen vannkilde, sier Jean-Pierre Benich.