Runa Askeland (60) har bodd i landsbyen Polop i 28 år. Her nyter hun livet litt utenfor allfarvei og har startet bar på torget i gamlebyen. Runa Askeland hadde sitt første møte med Costa Blanca allerede i -74, da hun var med foreldrene til en venninne til Villajoyosa. I løpet av ferien dro de en tur til Polop.
– Det var jo nærmest jordgulv her da, ler Runa. 41 år senere sitter hun utenfor sin egen bar, La Cau, på torget i landsbyen.
Historien fortsatte tidlig på 80 –tallet da hun og samboeren Arve Brodahl dro en tur til Polop for å besøke hans foreldre, som hadde hus her. Påsken etter fikk de telefon fra Arves søster. Faren var dårlig, kunne de reise ned og se til ham. Mens faren lå på sykehus fikk de tid til å se seg om i landsbyen. De fant et hus til salgs i gamlebyen og slo til. Så bar det hjem for å selge leilighet, cashe ut resten av huset og flytte.
– Det er 28 år siden, og her har jeg sett mennesker komme og gå, sier Runa tenksomt.
Folketallet i Polop har ikke endret seg nevneverdig på disse årene, bortsett fra de nybygde områdene oppe i fjellsiden. Da Runa og Arve kom hit var det mest franskmenn, i tillegg til spanjolene. Så kom tyskere og nederlendere. Nå er det mange engelskmenn og noen nordmenn. Gatene har skiftet navn etter de som bodde der.
– En gate oppe ved kirken het før tyskergaten. Nå heter den norskegaten. Det har aldri vært så mange nordmenn her. Når jeg dro til Alfaz sa folk til meg: Hvordan kan du bo i Polop, der er det jo ingen nordmenn. Nettopp, svarte jeg. Jeg er blitt veldig godt mottatt her og nyter å være utenfor folkesnakk og intriger, sier Runa.
Alt-mulig-kvinne
Hun kunne ikke et ord spansk og begynte på kurs hos en engelskmann. Etterpå brukte hun «naturmetoden», det vil si hun snakket med folk, på bar og som diversearbeider i det spanske miljøet.
–I Norge drev jeg med reklame og markedsføring. Her har jeg hatt masse forskjellige jobber. Det er nesten lettere å ramse opp hva jeg ikke har gjort, sier Runa prøver å huske sin egen CV.
En av de første jobbene var som sesongarbeider, hun høstet nisperos sammen med en masse spanjoler. En tung jobb i heten, husker hun. Familien fikk vite at hun også dekorerte hus. Det vil si, hun malte og dekorerte. Både navnene på husene og tradisjonelle spanske border ble påført med nøyaktig pensel. Hun ble ofte behandlet som en del av familien og bedt på kaffe, mat og vin. Det ble mange malejobber og med det spanske kontakter.
Markedsføringserfaringen har hun også fått bruk for, blant annet da hun jobbet for Sun Service partner i Alfaz ett år, et firma som hjalp nordmenn med salg og leie av hus.
Siden hun kjente eierne som drev restauranten på Go Carten i La Nucia hjalp hun til der, og fikk prøve seg som kokkevikar når de dro på ferie.
– Den første dagen hadde vi 64 spisegjester. Da ble jeg stressa, slengte potetene i potetskrellemaskin og satte i gang. Plutselig hørte jeg underlige lyder: pling, pjong. Potene var blitt små som erter! Heldigvis var det flere på lager, ler hun.
Samboeren Arve var musiker og hadde drevet Rock Alive i Oslo. Her nede var han også diversearbeider og hjalp blant annet noen venner med å kjøre ut møbler fra deres Rastro i Altea.
Utstilling med stinn brakke
Runa har liker å arrangere ting, knytte kontakt mellom mennesker og få ting til å skje. Hun har alltid kjent mange kunstnere, både spanske og norske. For åtte år siden tilbød hun seg å arrangere en utstilling under spansk/norske dager.
Utstillingen ble holdt i Casa Cultura i Alfaz, med tre norske og to spanske kunstnere. Guy Krogh, Bjørn Saastad og fotografen Per Sundal delte vegger med Papik Ribera og Eli Llario.
Papik var også jazzmusiker og på åpningen fikk de bruke konsertsalen. Rådhuset skulle stille med vin, øl og mineralvann. Da Runa ankom sto det to flasker rød, to flasker hvit, en sixpack øl, en stor Cola og en Fanta der. Hun skjønte fort at det ikke holdt, løp inn i cafeen og fikk en avtale om at gjestene kunne skrive vin og øl på henne.
– Det ble stinn brakke og kjempestemning. Da jeg dro hjem ved ett-tiden spilte de enda, sier arrangøren som har glemt hva cafe-regningen kom på. Hun hadde også glemt å ta kommisjon av bildesalget. Da hun sa det til kunstnerne fikk hun velge ett bilde fra hver i stedet.
– Det holdt i massevis, sier Runa.
En tøff opplevelse
Vendepunktet i livet kom for tre år siden. Arve ringte plutselig: Han hadde fått et illebefinnende, kunne nesten ikke puste. Runa dro hjem med en gang og tilkalte en venninne som er sykepleier. De skjønte det var alvorlig og ringte sykebil. Mens de ventet ville de hjelpe ham ned i første etasje. På vei ned trappen kjente Runa at kroppen liksom slapp ut alle kreftene. Da sykebilen kom var det for sent. Den måtte snu og tilkalle en annen bil, som kjørte ham bort.
– Han døde så å si i armene mine, sier hun.
Det ble et slags nullpunkt. Hun tenkte mye på hva hun nå skulle gjøre. Skulle hun flytte? Nei, her i landsbyen kjente hun jo alle, og alle kjente henne. Ettersom Arve hadde vært den som kjørte bil skaffet hun seg elsykkel for å kunne farte litt omkring. På en tur rundt i landsbyen oppdaget hun at en bar på torget var til salgs. Skiftende eiere hadde trodd de skulle bli rike i en fei. Runa kjente lokalmiljøet og hadde ikke slike illusjoner, dessuten likte hun å lage mat.
– Hvorfor ikke, tenkte hun og slo til.
Alt fra konserter til barnedåp
Tre år senere er hun fremdeles bar-eier. Her får hun brukt alle sine erfaringer og egenskaper, ikke minst arrangør-delen. Internasjonalt klientell og en engelsk og en nederlandsk ansatt gir mye å spille på. Hun har stadig vekk både konserter og andre tilstelninger. Julebordet med mat fra mange land begynner å bli tradisjon. Det samme gjør gløggpartyet med gratis ristede kastanjer og en stor, upasteurisert brie.
Faste kunder bruker baren til alle livets høydepunkter, blant annet barnedåp og konfirmasjon.
– Spanjolene bruker oss mer og mer. Det syns jeg er hyggelig. Jeg kommer aldri til å ha norsk meny og norsk flagg, men retter fra mange land er det mange som liker, sier hun.
God hverdag
Mens livet har vært i stadig endring for Runa byr landsbyen fremdeles på den samme ro som da hun kom hit for 28 år siden. Hun har alltid hatt dyr og dagen begynner med en tur på campoen med hundene Semilla og Elfi. Til sammen har hun hatt fem hunder og seks-syv katter, alle er funnet på gaten. Den siste katten som har funnet henne bor innenfor vindussprossene i cafeen og får ny-oppredd seng hver dag. Daglig renhold på cafeen setter hun høyt, derfor gjør hun det selv hver morgen. Sykkelturer til markedet i Alfaz blir det nesten ukentlig. Skal hun besøke venner i Altea eller La Vila tar hun sykkel eller «melkeruta».
– Sist gang jeg tok bussen til La Vila tok det en time og tre kvarter, forteller hun og har det slett ikke travelt med å komme fram. På sykkelturene tar hun omveier for å unngå trafikken og oppdager mye morsomt på veien, søte geitekillinger eller et nyåpnet kunstnerutsalg. Akkurat som i livet blir veien til mens hun går – og sykler.