Svanhild Utengen fikk en drøm om pensjonisttilværelse i Alfaz del Pi første gang hun så stedet. Før hun fylte 40 hadde hun kjøpt hus og flyttet. Livet på Costa Blanca er blitt rikt, både på opplevelser og venner. 

Tretti år senere møter vi henne på en landlig eiendom nær Foya Blanca med appelsintrær i hagen.

– Jeg er overbevist om at helsa holder lenger her enn i Norge, sier hun før hun forteller hvordan hun havnet i Alfaz.

Drømmehuset
I 1977 var hun på chartertur til Benidorm med en venninne. De kjørte en tur til Alfaz, der hun utbrøt: «Når jeg blir pensjonist skal jeg ha hus her». Syv år senere var Norge var byttet ut med Spania og frisøren fra Lier hadde startet egen salong i Benidorm.

– En kunde i frisørsalongen i Lier hadde fortalt meg mye om Alfaz og huset til faren sin. I 1983 så jeg en annonse i Drammen Tidende: «Hus til salgs i Alfaz del Pi». Det viste seg at det var huset til kunden. Faren var død og det skulle selges. Jeg dro ned å se om det lå der jeg hadde drømt om. Det gjorde det og jeg bestemte meg på flekken, forteller hun.

Hun dro hjem for å selge huset sitt i Lier, tok ett års permisjon fra salongen og etter fem måneder hadde hun arbeidstillatelse i Spania og ny salong i Benidorm. Prosessen var en helt annen enn nå. Først måtte hun ha et lokale, ansette en spanjol på kontrakt og lønne henne i flere måneder. Hun fikk ikke lov å jobbe i salongen selv før arbeidstillatelsen var i havn.

– Men vi hadde jo en avtale om at jeg skulle skynde meg å late som om jeg var kunde, ler hun. Spanskkurs tok hun med en gang. Etter kurset samlet noen av deltagerne seg jevnlig sammen med en spanjol som rettet på dem. Slik ble de bedre og bedre. Det ble noen misforståelser i begynnelsen, men de fleste kundene var norske og engelske. Det viste seg at Benidorm var en spøkelsesby fra november til påske og etter ett år flyttet hun salongen til Alfaz. Også den gang var det en norsk koloni, befolkningen var en blanding av sjømenn og folk som hadde kjøpt hus og slått seg ned.

Krisetider ble gode tider
Nedgangstidene på begynnelsen av -90 tallet preget også den norske kolonien. De som hadde lønn i dollar fikk så lite igjen at mange dro hjem. Den norske skolen gikk fra å ha over 100 til 24 elever. Svanhild slet også og i -94-95 måtte hun stenge salongen.

– Jeg tapte alt, måtte låne penger for å betale ut partneren og selge huset for å betale banken. Jeg avviklet ved hjelp av advokat og da alt var gjort opp hadde jeg rett og slett ikke nåla i veggen, forteller hun. Da kom det fax fra en kamerat som var på seiltur: Om jeg ville komme til Rio og bli med. Jeg hadde jo ikke noe å tape.

– Selvfølgelig sa jeg ja, smiler hun.
I femten måneder var hun «matros» ombord i Sør-Amerika.

– Jeg kan skryte av å ha servert Haakon Lorentzen eplekake ombord. Han eide en del av Isla Grande og kom for å hilse på. Han ble så lenge at han var redd for å få kjeft av kona når han kom hjem. Siden tok han med hele familien ombord, forteller hun.

Så kom et sytten siders brev fra datteren i Norge som hadde fått barn nummer to. Svanhild viste begeistret bilder av barnebarna til alle på baren i Brasil der de var. Datteren ville hun skulle komme hjem og solskinn og seiltur ble byttet ut med norsk vinter. Planen var å etablere seg i Norge, men etter en kort tur «hjem» til Alfaz var valget enkelt. Det måtte bli Spania.

Frilansarbeider
I -98 ble hun igjen bofast i Alfaz og etablerte seg som «frilanser». Listen over arbeidsplasser er lang: Fra å stelle gamle mennesker i et firma som gikk konkurs før hun fikk lønn, til et firma der hun sluttet fordi hun ikke røkte.

– I FIPE, et firma som skulle hjelpe nordmenn i Spania delte jeg kontor med en som røkte. Hun gikk stadig ut og tok seg pauser. Jeg gjorde det samme, det vil si jeg gikk noen runder rundt kvartalet for å «lufte hodet» fra pc’n. Da fikk jeg vite at i kontrakten sto det at jeg skulle være tilstede å kontoret hele dagen. Jeg fant meg ikke i slik urettferdig behandling og valgte å slutte, sier hun og understreker at alt skjedde veldig ryddig og vennskapelig.
Da Solgården søkte etter resepsjonist dro hun opp og leverte søknaden personlig. Det ble siste arbeidssted før hun gikk over til å bli lykkelig pensjonist for fem år siden.

– Solgården tar veldig godt vare på pensjonistene sine, skryter hun og syns hun har vært kjempeheldig å ha gode venner, kunder og kolleger hele tiden på Costa Blanca. Hun snakker flytende spansk og har både spanske og norske venner, selv om hun kaller seg en «ensom ulv».

– Jeg trenger mye tid alene, sier hun og ser ikke ut til å ha problemer med å finne balansen, selv ikke med spanske venner, som hun innrømmer kan bli i overkant sosiale.

Heldige
I det hele tatt har hun lite til overs for nordmenn som klager over Spania-tilværelsen.

– Vi har et valg, vi har ikke rømt fra et diktatur eller er kastet ut. Vi kan reise tilbake hvis vi ikke liker oss her. Når i kritiserer at utlendinger i Norge har sine egne arenaer syns jeg vi skal se på oss selv: Vi har norsk skole, kirke, leger, tannleger, frisører, butikker. I Norge syns vi at utlendinger skal lære norsk, mens her kan jeg treffe folk som har bodd her i 30-40 år og ikke kan ett ord spansk, sukker hun.
Helsemessig er hun overbevist om at hun har det bedre her.

– Jeg har hatt revmatisme siden jeg var 24 år. Da jeg hadde tømt den første pilleboksen tenkte jeg at dette går ikke, du er bare 24 år. Her har jeg en livsstil som holder meg frisk. Jeg får vondt i kroppen av klimaet i Norge. Hadde jeg bodd i der, hadde jeg antagelig vært uføretrygdet. Jeg tror vi som bor her holder oss friskere lengre på grunn av klimaet og sola. Da jeg kom hit, sa en nordmann som bodde her: «Her lever vi når vi blir gamle, i Norge eksisterer vi». Det syns jeg stemmer, avslutter hun.