Gjenlevendes rett til å sitte i uskifte står sterkt i nordmenns rettsforståelse. Men ikke alle vet hva den innebærer. I møtet med den spanske virkelighet velger mange i stedet å testamentere en bruksrett til lengstlevende. Noen i den tro at det best samsvarer med norsk uskifte anvendt i Spania. Andre gjør det av rene avgiftshensyn; at arveavgiften blir vesentlig redusert for de aktuelle arvinger. Ikke sjelden synes løsningen valgt på feil premisser.

Av advokat Erik Saunes, Scanlaw

1. Uskifte – generelle trekk

Innhold

Uskifteretten er omfattende materie, og alle dens sider kan ikke omtales her.

Noen hovedpunkter: Uskifte er en rett for gjenlevende til å overta førsteavdødes eiendeler uten at det skiftes med felles arvinger etter førstavdøde. Det at det er en rett, innebærer at den kan kreves, uavhengig av f eks hva et testament måtte tilgodese felles livsarvinger (med noen helt spesielle unntak). Retten kan ikke gjøres gjeldende overfor avdødes særkullsbarn, men særkullsbarnet kan samtykke.

Uskifteretten gjelder eiendeler som var felleseie under ekteskapet, og/eller eiendeler som ved ektepakt er bestemt at skal bli felleseie ved den ene ektefellens død, alternativt etter avtale med arvingene.

Uskiftet krever en akt; det oppstår ikke dersom gjenlevende ikke foretar seg noe.

I dag forstås uskifteretten som en eiendomsrett. Den som sitter i uskifte, råder som en eier over hele uskifteboet og står nesten helt fritt til disponering av formuen (kan ikke gi bort fast eiendom eller gaver som står i misforhold til boet).

Alt det som gjenlevende blir eier av i tiden han/hun sitter i uskifte, inngår i uskifteboet.

Den som sitter i uskifte, overtar ansvaret for avdødes gjeld.

Uskifteretten gjelder heller ikke ubetinget overfor testamentsarvinger som ikke er arvinger etter loven, f eks en god venn, en stiftelse eller andre.

Retten til uskifte bortfaller dersom gjenlevende gifter seg på ny.

Den som sitter i uskifte, kan når som helst kreve skifte med boets arvinger. Det skal da i utgangspunktet skiftes med dem alle. Det kan skiftes helt eller delvis.

Praktisk og upraktisk

Uskifte kan være praktisk for å bevare status quo for gjenlevende.

Uskifte sikrer også gjenlevende uavhengighet i forhold til øvrige arvinger, for eksempel der han/hun ønsker å selge parets felles bolig og kjøpe en mindre leilighet, eller selge for rett og slett å flytte hjem til Norge.

Langt mer upraktisk kan uskifteretten være når det gjelder andre eiendeler som avdøde etterlater seg, f eks virksomhet. Det kan jo være at gjenlevende er lite skikket til å drive den videre.

Der hvor avdødes gjeldsforpliktelser er uklare, kan uskifte vise seg å være lite ønskelig.

Fordi gaveadgangen er begrenset under uskifte, kan gave til en av arvingene for å hjelpe ham ut av en vanskelig økonomisk situasjon, utløse krav fra øvrige arvinger om likt oppgjør til dem.

Uskifte bør også vurderes ut fra en rent økonomisk side. Gjenlevende ektefelles lovfestede arverett etter førstavdøde kan vise seg å være mer interessant i f eks små dødsbo.

2. Valg av bruksrett i den tro at det erstatter uskifte. Noen komparative elementer.

I spanske testamenter velger mange norske ektepar å testamentere livsvarig bruksrett til sin ektefelle og eiendomsretten til sine barn. Dette kan selvsagt være forstandig nok, men i en del tilfelle synes valget å basere seg på utsagnet om at “uskifte ikke eksisterer i Spania”.

Utsaget må forstås på to måter: For det første har spansk arverett valgt en helt annen løsning der avdøde etterlater seg ektefelle og felles livsarvinger, nemlig en livsvarig bruksrett for gjenlevende. Denne retten gir en trygghet for status quo, men den gir ingen eiendomsrett, noe som utelukker disposisjonsrett, f eks salg av felles bolig i bytte mot mindre leilighet uten samtykke fra øvrige arvinger.

For det annet; At spansk rett ikke kjenner uskiftet som institutt, er irrelevant. Det som er relevant, er om ordningen lar seg skrive inn i registeret. Og det gjør den.

Å kalle bruksretten et “uskifte slik det gjøres i Spania”, er feil. Enten så overtar man i uskifte slik uskifte skal gjøres, eller så gjør man noe annet. Den avgjørende forskjellen mellom de to løsninger er selve eiendomsretten og at den som sitter i uskifte, råder som en eier over hele uskifteboet. Den som tilgodeses med bruksrett, derimot, har ingen beføyelsesrett over de aktuelle gjenstander.

Det norske uskiftet er i praksis også en utsettelse av skiftet, enten til gjenlevende krever skifte, eller til han/hun faller fra. Formuesendring fra førsteavdødes bortgang til skifte finner sted, kommer med i skifteoppgjøret. Et arveskifte basert på bruksrett er derimot definitiv. Man kan ordinært ikke senere komme og si at man ønsker å skifte og motta sin lovbestemte arv eller liknende.

Som nevnt over; uskifteretten gjelder overfor felles livsarvinger uansett testamentarisk bestemmelse. Når norsk rett kommer til anvendelse, er det ikke noe i veien for at en ektefelle som i testament er tilgodesett med bruksrett, likevel velger å sitte i uskifte. Det kan by på enkelte dokumentasjonsmessige utfordringer der avdøde og gjenlevende har emigrert fra Norge og bor fast i Spania. Men selve retten til et slikt alternativ er ikke tvilsom.

Dersom uskifte velges i henhold til norsk rett, må det også forstås og utøves i henhold til norsk rett. Dette kan være problematisk i et land hvor forståelsen omkring ordningens vilkår og virkninger er mangelfulle. Dersom det oppstår tvist mellom arvinger og gjenlevende ektefelle, kan dette komplisere og fordyre konflikten. Typisk gjelder f eks at en som sitter i uskifte, har begrenset testasjonskompetanse: Han/hun kan bare testamentere over sin del av det felles bo. Likevel; dersom gjenlevende så testamenterer f eks hele boligen i Spania til sin nye utenlandske venn/venninne på bekostning av livsarvingenes rett, kan livsarvingene fort befinne seg i en komplisert situasjon. Det samme gjelder adgangen til å gi bort fast eiendom, som er avskåret etter norsk rett og gir grunnlag for omstøtelse (dvs annullering). Å kreve omstøtelse i våre hjemlige trakter kan være kurant nok. Å kreve det i utlandet kan i praksis vise seg langt vanskeligere.

Dersom man velger bruksrettsvarianten, blir man også sameiere med sine barn. Når det kommer til stykket, er det ikke alltid gitt at slikt sameie går knirkefritt.

Man kan neppe si at den ene løsningen er noe bedre enn den andre. Det må vurderes i den enkelte sak. Men en sammenlikning kan ha noe for seg, fordi man lettere kan avklare hva det er man ønsker å oppnå, og hva man ønsker å unngå.

3. Valg av bruksrett pga spanske arveavgiftsregler

Hvis man ønsker bruksrett av utelukkende av avgiftsmessige årsaker, må man se nærmere på hva arveavgiften faktisk blir. Her må man selvsagt ta høyde for at reglene slik de er i dag, kan forandres fullstendig.

I Norge betaler gjenlevende ikke arveavgift, hva enten han/hun arver eller sitter i uskifte.

Motsatt: I Spania utløses arveavgift også for gjenlevende. Fordi uskifte i avgiftsmessig sammenheng anses som et skifte, utløser også dette avgift.

Når avdøde og ektefelle var bosatt i Norge, er regelen i korte trekk at avdøde har et lavt fribeløp og deretter betaler avgift etter en trinnvis modell fra ca 7 til ca 34 % (det siste marginalt for del arven som er over ca 800 000 euro). Hvis alternativet er å spre arven på flere livsarvinger, som en dag skal arve lengstlevende uansett, kan bruksrett opplagt være et alternativ.

Når både avdøde og gjenlevende har bodd fast i Valencia-regionen, er avgiften mellom dem nærmest null etter dagens regler. Alternativet med bruksrett er da kanskje ikke den beste løsning.

* * *

Ovennevnte forkortede fremstilling viser at virkningene av uskifte og bruksrett er ganske forskjellige. Mitt generelle råd er at man tenker seg godt om før man velger en løsning.