I Spania dubbes alle filmer og TV-serier, og interessen for å lære seg å dubbe profesjonelt er økende. María José Roquero Rodriquez har jobbet som stemmeskuespiller i over 30 år og får signere autografer for sin mest kjente stemmetolkning.

Noen utlendinger er overrasket over at alt fortsatt dubbes i Spania. Dataspill, TV-programmer og kinofilmer. Bare noen få kinoer tilbyr filmer på originalspråket. Det er lett å tro at interessen for dubbet materiale er dalende nå som det er så enkelt å strømme filmer og serier på originalspråket, men det er ikke tilfelle. María José sier at det til og med er motsatt, noe som er tydelig på dubbingskolene. Hun underviser ved DoblArte-skolen i Sevilla.

Maria José Roquero Rodríguez skal holde et introduksjonskurs i dubbing om mindre enn en time i denne lille hvitkalkede kommunale bygningen i en andalusisk landsby, men hun får ikke opp døren. Bak den står utstyret, men verken hun eller deltakerne kan komme til det akkurat nå. Stresset lurer hun på om hun må avlyse…

Les også: 70% av 20-åringer forstår ikke noe engelsk

– «Interessen for dubbingskoler har eksplodert», sier María José, og legger til at det ikke bare er overfloden av lett tilgjengelige TV-serier som har skapt behov og interesse for dubbing, men også Tiktok og lignende apper.

Stadig flere legger ut egeninnspilte videoer eller filmsnutter der de legger til sin egen stemme. Mange ønsker at det skal høres profesjonelt ut.

I 1929 ble den første filmen dubbet til spansk. Filmen het Río Rita. Fire år senere ble det opprettet en rekke dubbingstudioer der dubberne jobbet sammen på ulike produksjoner. Under diktaturet var Francisco Franco positiv til dubbingens muligheter. På den ene siden gjorde det Spania mer enhetlig ved at alle filmer var på samme språk, og på den andre siden var det enkelt å sensurere utenlandske filmer ved å endre ordlyden.

I dag er alle i Spania vant til å høre filmer og TV-programmer på spansk fra barnsben av. De fleste ville ikke hatt det på noen annen måte. For dem som ikke er vant til det, er det en anstrengelse å høre filmen på et fremmed språk samtidig som man leser dialogen på en tekststripe.

Les også: Mener dubbing av filmer bør forbys

For dem som ikke er vant til dubbing, kan dette føles som et sammenstøt. Kjente skuespillere har andre stemmer enn dem man er vant til, og de snakker på en måte som ofte ikke høres naturlig ut.
-Jeg forstår kritikken. Noen filmer er synd å dubbe. Men andre er faktisk bedre. Ta disse seriene som går på Antena 3 ved lunsjtider…

María José foretrekker selv dubbede versjoner.
-Det kommer an på filmen, men jeg foretrekker å se den dubbet, selv om jeg er vant til å se filmer på originalspråket.

Denne lørdagsettermiddagen er den tredje og siste økten i den andalusiske landsbyen for gruppen som ønsker å få en smakebit av dubbingens kunst. María José klarer endelig å vri om nøkkelen og låse opp rommet. Hun trekker raskt frem svarte stoler med myke seter, tar frem manuspapir og starter datamaskinen og TV-skjermen. Kurset er en kort introduksjon som gir deltakerne et innblikk i hva som kreves for å dubbe og hvordan dubbing fungerer. Tidligere økter har vært teoretiske, men i dag skal deltakerne dubbe noen korte sekvenser av to ulike TV-programmer, ett engelsk og ett japansk. Det er langt vanskeligere enn det ser ut til, og det kommer til å ta hele ettermiddagen.

María José er 54 år gammel og har drevet med dubbing siden hun var 23 år. Hun kom til dubbing ved en tilfeldighet.
-“Jeg vokste opp i Madrid. Da jeg var 15 år, flyttet familien min til Sevilla. Søsteren min søkte senere på en dubbingskole der, men da hun fikk beskjed om at hun var kommet inn, hadde hun fått tilbud om jobb og valgte det i stedet.

María José bestemte seg for å ta søsterens plass.

På en dubbingskole lærer studentene pust, språkmelodi, stemmeleie og korrekt uttale av vokaler og konsonanter. En dubber – eller stemmeskuespiller, om du vil, María José minner oss på at det ikke handler om å lese en tekst, men å gjøre en skuespillertolkning – må snakke nøytralt. Etter mer enn 30 år i yrket har María José ingen problemer med å legge til side de madrilenske og andalusiske dialektene hun bruker i dagligtalen. Det merkelige er at når hun blir sint, kommer den nøytrale uttalen alltid frem automatisk.

Etter utdannelsen gjorde hun stemmer til radiopolitiet og sykehusprogrammer, før hun gikk videre til mer avanserte jobber.

María José har vært stemmeskuespiller i filmer som Casper og A Silent Voice, men det er særlig én rolle som har gjort henne berømt – som Pilaf i kultmangaserien Dragon Ball.

I et land der de fleste barneprogrammer er dubbet, tenker man kanskje ikke så mye over hvem som legger stemme til, men det er annerledes i Spania, der dubbing spiller en spesiell rolle i filmopplevelsen. Derfor var det ikke bare TV-serien Dragon Ball som ble en kultfavoritt, men også de spanske stemmeskuespillerne.
-Det var morsomt å lage. Pilaf har mye karakter, og jeg føler med ham, sier María José, som fikk anledning til å spille ut hele sitt register i rollen.

Når hun møter nye mennesker, blir hun alltid imponert når de forteller at hun har laget stemmen til Pilaf, og hun får ofte autografer. Hjemme har hun en haug med kort av tegneserien Pilaf, som hun bruker til å signere og gi bort. Og noen uker etter dette nybegynnerkurset skal hun holde en mesterklasse i dubbing i Jaén, med Dragon Ball som tema. Hun er invitert som en spesiell gjest og foredragsholder. María José skal ikke bare snakke om dubbing, men det blir også mulighet til å bli fotografert og gå ut og spise middag med henne på kvelden.
-Rarararerereririri

Kursdeltakerne har samlet seg i forsamlingshuset og har begynt å varme opp stemmene sine.

María José forklarer hvor viktig det er å ta vare på stemmen, som er dubbingverktøyet.
-“Jeg burde ta bedre vare på stemmen min. Ikke røyke, ikke være oppe sent. Men jeg har alltid vært avhengig av den for å komme meg. Nå får jeg ofte spille eldre kvinner, så det går bra.

Deltakerne har plassert manusene sine på notestativer. Karakterene deles ut, og så er det på tide å se sekvensene som skal dubbes på TV-skjermen.

Den første sekvensen er under ett minutt lang. Det er en ekkel scene, blodig, følelsesladet, noen er morder, noen andre politimann. Det er ubehagelig, men scenen fungerer utmerket til å spille replikkene.
-«Se på øynene deres, ikke bare leppene», instruerer María José.

Sekvensen spilles om og om igjen. Deltakerne observerer stemmer, tonefall og hvordan skuespillerne samhandler med hverandre. Dubbing handler ikke om å lese replikker, men om å spille seg selv. Det er det stemmeskuespill er. Man snakker ikke naturlig, som alle som har sett dubbede filmer vet, men på en spesiell måte som spanske stemmeskuespillere bruker. Det er ikke meningen at talen skal høres naturlig ut.

Neste trinn for deltakerne er å prøve å dubbe mens de hører de engelske stemmene. Det er vanskelig å få talen til å passe, å ikke snakke for sakte eller for fort.

En av deltakerne prøver igjen og igjen uten at læreren er fornøyd.
-“Du får ikke lov til å selge jenta!»
-“Nei! Det må gå fortere! Hører du ikke at neste replikk begynner før du er ferdig?

María José er utålmodig. Hun krever at deltakerne lytter nøye, konsentrerer seg og gjør fremskritt. Hvis ikke mister hun tålmodigheten, og stemningen i rommet blir anspent.

Til slutt er det på tide å spille inn deltakernes stemmer, uten den engelske talen i bakgrunnen. Det blir mange omopptak.

Omopptak er noe María José selv unngår. Etter mange år i yrket leverer hun som regel replikkene sine med en gang, ofte uten å øve.

Da hun begynte å jobbe som stemmeskuespiller, fantes det fem forskjellige dubbingstudioer bare i Sevilla. Dubberne jobbet sammen i de ulike produksjonene. María José savner det. I dag jobber alle hjemmefra, alene.
-“Det var mer dynamisk og hyggeligere da vi jobbet sammen. Nå sitter vi hjemme med hodetelefonene våre, én og én. Man kan gjøre mange scener raskt, men man har mistet kvalitet.

Selv har hun innredet et lite studio hjemme i garderoben sin. Plassen er minimal. Veggene er isolert, og mikrofonen har en skumgummiball over seg – et budsjettknep for å få lyden til å låte bra, sier Maria José. På en hylle ligger en bunke Pilaf-kort til signering.

Hun har ingen drømmerolle, men vil helst gjøre spennende biroller.
-“Biroller kan være hysteriske, gale eller slemme. Hovedrollene har en tendens til å være kjedelige og tamme», sier María José, som foretrekker å få rom til å utfolde seg skikkelig med stemmen sin. Som i Dragon Ball.

Uansett hvilke roller som venter henne, vil hun nok alltid bli assosiert med Pilaf.