Høyesterettsdommer Pablo Llarena har mandag erklært at forbrytelsen om underslag av offentlige midler som tilskrives den tidligere katalanske presidenten Carles Puigdemont ikke er amnestibelagt.

Dommeren i Høyesteretts straffekammer utstedte i dag en kjennelse der han erklærte at amnestiet ikke gjelder for underslagsforbrytelsen som tilskrives Puigdemont, og for de tidligere ministrene Antonio Comín og Lluis Puig i saken om procés. I samme resolusjon går Llarena med på å opprettholde de nasjonale arrestordrene mot dem for deres påståtte ansvar som gjerningsmenn for underslagsforbrytelsen. Samtidig opphever sorenskriveren også den nasjonale ransakings-, pågripelses- og fremleggelsesordren, samt uteblivelsesordren, som ble utstedt mot ERC-lederen Marta Rovira, som er tiltalt for ulydighetsforbrytelsen.

I samme ånd erklærer straffekammeret at underslagene til de benådede straffedømte ikke har noen plass innenfor amnestiloven. Kammeret, som ledes av Manuel Marchena – referenten for kjennelsen – og består av dommerne Andrés Martínez Arrieta, Juan Ramón Berdugo, Antonio del Moral, Andrés Palomo og Ana Ferrer, har erklært at forbrytelsen underslag av offentlige midler som den tidligere visepresidenten i Generalitat Oriol Junqueras og de tidligere ministrene Raül Romeva, Jordi Turull og Dolors Bassa ble dømt for, ikke er amnestiberettiget. Avdelingen forstår – og dermed er forbrytelsen ikke amnestibar – at de tiltalte oppnådde en personlig fordel av formueskapelig karakter. Dommer Ferrer slutter seg til en dissens for å utelukke forbrytelsen underslag fra amnestiet og støtter at det reises et prejudisielt spørsmål til EU-domstolen, med henvisning til at loven kan komme i konflikt med EU-retten.

Både 1-O-instruktøren og straffekammeret er dermed sammenfallende med kriteriet som ble forsvart av påtalemyndighetene Consuelo Madrigal, Jaime Moreno, Fidel Cadena og Javier Zaragoza, og avviser den juridiske tesen som ble pålagt av riksadvokat Álvaro García Ortiz.

I Llarenas kjennelse forklarer sorenskriveren at lovgiveren har innført noen begrensninger med hensyn til forbrytelsen underslag, ettersom den forbyr amnesti for handlinger der det har vært et formål å berike seg eller når forbrytelsen påvirker EUs økonomiske interesser. Instruktøren understreker at i motsetning til ulydighetsforbrytelsen, som har fått amnesti i alle tilfeller innenfor regelens anvendelsesområde, er amnesti for underslagsforbrytelsen utelukket “hvis det aktive subjektet nærmer seg utførelsen av handlingene med det formål å oppnå en personlig fordel av formuerettslig art”.

For dommer Pablo Llarena er dette eksepsjonelle tilfellet fullt ut observerbart i den oppførselen som tilskrives Puigdemont i egenskap av daværende president i Generalitat, og Antonio Comín og Lluís Puig som henholdsvis helse- og kulturministere.

Instruktøren fra 1-O understreker at de faktiske forholdene som tilskrives dem gjenspeiler at de tiltalte hadde tilgang til offentlige midler som var betrodd regjeringen i Generalitat Catalonia, og at de brukte dem til å dekke kostnadene forbundet med folkeavstemningen som de selv ønsket å fremme: “De var de som utformet planen for å oppnå Catalonias uavhengighet og vedtok en regjeringsavtale som alle signerte for å påta seg visse regninger fra sine departementer. Følgelig var disposisjonene av administrasjonens eiendeler radikalt knyttet til en personlig fordel og hadde en utpreget patrimonial karakter, ettersom de gjorde det mulig for de tiltalte å skaffe seg visse varer og tjenester uten å redusere sine eiendeler eller formue”.

I kjennelsen understrekes det at begrepet fordel skal forstås som enhver bruk, avkastning eller fordel. I den aktuelle saken mener dommeren at fordelen eller nytten som ble oppnådd, var helt og holdent personlig for de tiltalte. Det var de, og ikke tredjeparter tiltalt i andre straffesaker, som fremmet folkeavstemningen om Catalonias uavhengighet, og det var de “som dessuten godkjente utgiftene til den autonome administrasjonen, uten at initiativet svarte til tilfredsstillelse av noen offentlig interesse. Og de gjorde det ved å utnytte sitt ansvar i Generalitat Catalonia, ikke for å berike andre mennesker, men for å unngå å måtte dekke de iboende kostnadene ved sine personlige initiativer, etter at forfatningsdomstolen hadde erklært budsjettbestemmelsene om folkeavstemningen ugyldige”.

Resolusjonen analyserer også lovens unntak, som forbyr amnesti for handlinger som klassifiseres som underslag og som påvirker EUs økonomiske interesser.

Dommer Llarena understreker at aktor har rett i at det frem til nå ikke har blitt bekreftet at kapitalen som ble brukt til å gjennomføre folkeavstemningen kom fra EU-midler, “men dette var fordi denne informasjonen frem til nå var juridisk irrelevant for formålet med straffesaken som ble behandlet”. Relevansen av midlenes endelige opprinnelse har oppstått nettopp fordi amnestiloven inneholder dette unntaket, og dette ville rettferdiggjøre etterforskningen i dag av opprinnelsen til de underslåtte midlene. Dommeren påpeker likevel at “selve avholdelsen av folkeavstemningen, som var forbudt av de kompetente spanske institusjonene, nødvendigvis og automatisk påvirket konfigurasjonen av Spania og den territorielle dimensjonen til Den europeiske union, med en direkte refleksjon på inntektene som Spania har forpliktet seg til i unionens budsjett”.

Dommeren minner om at Catalonias uavhengighet ble proklamert og at det var et krav om at katalanerne måtte betale sine skatteforpliktelser til en katalansk statskasse og ikke til det spanske skattevesenet.

På den annen side gir instruktøren i 1-O partene en frist på ti dager til å argumentere for relevansen av å reise et spørsmål om grunnlovsstridighet med hensyn til bestemmelsen i loven om amnesti for ansvar som følge av ulydighetsforbrytelsen.
De betalte ikke “ut av lommen” for 1-O

På samme måte som Llarena mener straffekammeret at prosesslederne pådro seg en personlig fordel av formuerettslig karakter. Dommerne forklarer det på følgende måte: “Det eneste alternativet Junqueras, Romeva, Turull og Bassa hadde, hvis de ønsket å bidra til uavhengighetsprosjektet, var å bruke offentlige midler fra Generalitat eller betale av egen lomme. Og de valgte det første av disse alternativene, noe som ikke overskygges av det faktum – som ikke er av interesse nå – at de også forpliktet seg til å bruke egne midler og egeninnsats. Alle borgere som anså det som hensiktsmessig å bidra økonomisk, i større eller mindre grad, til uavhengighetsprosessen, opplevde at deres formue ble redusert. De forsto dette og aksepterte det. De som ikke var involvert i offentlige funksjoner og derfor ikke hadde rådighet over offentlige midler, bidro med de beløpene de anså som passende for å realisere det som senere viste seg å være en frustrert politisk prosess. Men alle fikk redusert sin formue. På den annen side fikk ikke de politikerne som disponerte store budsjettbevilgninger og brukte dem til de samme formålene, endret sin formue med disse beløpene fordi de ikke trengte det. Alles penger ble brukt for å unngå å redusere pengene til noen få. Kort sagt oppnådde de en personlig fordel av formuerettslig karakter”.

Kammeret kritiserer at det i amnestiloven som PSOE fremmet i bytte mot at Pedro Sánchez skulle nå Moncloa-palasset med Puigdemonts syv stemmer, er gjort unntak for enkelte politikere som er dømt for korrupsjon. Parlamentet viser uttrykkelig til forslaget til Europaparlamentets og Rådets direktiv om bekjempelse av korrupsjon, som for tiden er til behandling, og som forbyr benådning eller amnesti for underslag. Derfor er det “i dagens situasjon (…) spesielt vanskelig å forene EUs innsats for å eliminere straffefrihetsmarginene for underslag med den spanske lovgiverens vilje til å gi eksepsjonell og personlig behandling for spesielt alvorlige forbrytelser, bare fordi de har blitt begått av bestemte politiske ledere og i en bestemt historisk periode som løper fra 1. november 2011 til 13. november 2023 (…). Lovgiveren har ansett det som nødvendig å åpne en parentes på hundre års rettspraksis, og å gjøre det for noen helt spesifikke hendelser og hovedpersoner. En parentes som vil bli lukket igjen for alle andre borgere som har blitt dømt for en lovovertredelse av samme art”.
EUs økonomiske interesser

Høyesterett mener også at EUs økonomiske interesser var “potensielt berørt, men ikke ubetydelige ved tolkningen av lovens virkeområde”. Kammerets avgjørelse bygger på direktiv 2017/2031, som oppfordrer statene til å beskytte disse interessene, selv i tilfeller av forsøk. “Svekkelsen av Spanias og selve Den europeiske unions territorielle styrke var reell. Det strukturelle fundamentet som det europeiske prosjektet er bygget på, ble satt i fare, selv om denne faren, på grunnlag av de politiske omskiftelighetene som nå er en del av historien, ikke materialiserte seg i form av en effektiv territoriell fragmentering som utvilsomt ville ha hatt katastrofale og mer enn forutsigbare inntektskonsekvenser for EU”, konkluderer dommerne.

På samme måte legger kammeret til at “det er irrelevant at målet ikke ble oppnådd for disse formålene, slik det ville vært hvis underslaget til klart private formål – tenk på ervervelse av en eiendom – hadde forblitt på forsøksstadiet. Det er potensialet for å skade økonomiske interesser som utelukker utøvelsen av fordelen, ikke den faktiske skaden”.
Den eneste dissensen i rettssaken

For første gang på syv år har en av domstolens avgjørelser i rettssaken en dissens. Den er signert av dommer Ferrer, som argumenterer for at “den eneste rimelige tolkningen av loven som vi nå anvender, fører oss til å forstå at denne fordelen som er rettet mot å oppnå det katalanske uavhengighetsprosjektet, er nettopp det loven søker å amnestere, det er betydningen som fremkommer av regelens bokstav, og utelukker bare de tilfellene der det i løpet av det samme kunne ha vært avvik i retning av personlig korrupsjon”.

Den progressive dommeren legger til at kammerets tolkning “er i strid med enhver mulig ‘pro reo’-orientering, som, til tross for amnestiets eksepsjonelle karakter, alltid må kombineres når det gjelder lover med strafferettslige virkninger”.

På den annen side indikerer Ferrer at når det gjelder lovens utelukkelse av forbrytelser som påvirker europeiske økonomiske interesser, bør et spørsmål forelegges EU-domstolen for en prejudisiell avgjørelse.