Ingen andre byer i Spania har lavere inntekt per innbygger enn Torrevieja syd på Costa Blanca. Det viser en ny undersøkelse fra det spanske statistikkbyrået INE. Andelen registrerte yrkesaktive er lav, mange er arbeidsledige og det finnes reell fattigdom. I følge analysene er likevel karakteristikken fattig bare delvis riktig. Visse særegenheter ved den populære kystbyen gjør at bildet må nyanseres. Blant annet er rundt halvparten av innbyggerne fra utlandet og mange har sin registrerte inntekt i hjemlandet.

I følge undersøkelsen til Instituto Nacional de Estadística (INE) er gjennomsnittsinntekten i Torrevieja på 7.985 euro i året (ca. 72.000 kroner). Byen havner dermed nederst på listen over de 109 spanske kommunene som er med i undersøkelsen. Til sammenlikning ligger den velstående forstaden Pozuelo de Alarcón utenfor Madrid øverst på listen med en gjennomsnittsinntekt på 54.543 (ca. 500.000 koner). Prosjektet inngår i en større levekårsundersøkelse i Europa kalt Urban Audit.

Selv om Torrevieja med sine knappe åtte tusen euro per innbygger havner nederst på listen, er det enighet om at karakteristikken som fattig bør nyanseres. Sesongarbeid og lave lønninger er realiteten for mange. Arbeidsledigheten er også høy der som andre steder i Spania og det finnes reell fattigdom. Likevel har byen spesielle egenskaper som ferieby, som gjør at tallene ikke nødvendigvis gir et riktig bilde av situasjonen. Blant annet spiller den relativt store andelen utenlandske innbyggere en viktig rolle.

Rundt halvparten av innbyggerne i Torrevieja er av annen nasjonalitet enn spansk. Mange av disse har lite eller ingen inntekt registrert i Spania. Samtidig står de oppført som innbyggere i kommunen (empadronados) og bidrar derfor til å trekke ned gjennomsnittsinntekten.

Videre er Torrevieja angivelig en av få byer i Spania der antallet boliger nummer to overstiger antallet primærboliger. Det betyr at mange innbyggere bor kun deler av året i kommunen og har sin primære base andre steder. Dette gjelder utenlandske innbyggere, men det gjelder også spanjoler som bor andre steder i landet og som har valgt Torrevieja som sitt andre hjem. Blant spanske kystbyer ved Middelhavet er Torrevieja blant de billigste på eiendomsmarkedet. Leiligheter selges til priser helt ned i 30.000 euro. Samtidig har lavprisselskapene satset stort på flyreiser dit, med flyplassen Alicante-Elche bare 45 minutter unna med buss.

INE regner også med at en viss del av inntektene folk har i Torrevieja holdes skjult. Det antas at dette blant annet gjelder privat utleie av ferieboliger, en utstrakt virksomhet i Spania der man vet at mange driver svart.

Men selv om de spesielle egenskapene til Torrevieja bidrar til å nyansere bildet, er det likevel ikke tvil om at INEs levekårsundersøkelse også avslører bekymringsverdige forhold. Under overskriften «Krise i lavpristurismens mekka» forteller avisen El País historien om hvordan tvilsom politisk styring, eiendomsspekulasjon og finanskrise har rammet den populære kystbyen.

I 1991 hadde Torrevieja 25 000 innbyggere. Tjue år senere var tallet nærmere 100.000. Mannen bak ekspansjonen var Pedro Hernandez Mateo, Partido Populars ordfører i byen fra 1988 til 2011, nå i fengsel for korrupsjon.

For å stimulere vekst omregulerte den tidligere ordføreren nesten hele kommunen til utbyggbart område. Bare de to lagunene ved Torrevieja og La Mata (erklært naturpark i 1989) ble holdt utenfor. I tillegg skal han på et tidspunkt ha innført et system der folk fikk tilført 3.000 euro i betaling dersom de registrerte seg som innbygger i kommunen.

I denne perioden, fra slutten av 1980-tallet og frem til finanskrisen i 2008, ble det satset enormt på utbygging i Torrevieja. Mange var sysselsatt i bygge- og anleggsbransjen og stadig flere ble lokket til byen med tilbud om billig eiendom. Utviklingen var imidlertid ikke bærekraftig. I dag er mange av de som kom til byen arbeidsledige og de som er i arbeid er i stor grad avhengig av den sesongbaserte turismen, en av de få reelle næringsveiene som er igjen. På slutten av 1970-tallet jobbet fremdeles mange med byens saltproduksjon. I dag er tallet redusert til et minimum. På sommeren nær tredobles byens befolkning, men når vinteren kommer er det igjen lite pågang. Mange i lokalbefolkningen må da klare seg uten inntekt, overleve på familien, trygd eller oppsparte midler.