”Hei presten”. Det er ofte slik han tiltales sjømannspresten i Torrevieja, Helge Pettersson. ”Helge prest” er en mann alle kjenner, selv om han bærer prestesnipp på skjorten er det sjelden overdrevet ærbødighet å spore – men masse respekt. Nå takker han for seg 11. november og ingenting vil bli helt som før i den norske kolonien.

Helge Pettersson – noen tror han er svensk på grunn av navnet. Der er han også – men bare en åttendel av ham – eller noe slikt. Oldefar var fra Kartryd i Värmland. Han flyttet til Norge, men tok navnet med seg i 1869.

– Oldefar etablerte seg i Molde, der farfar og far tok over og drev S. Pettersson A/S- i tekstilbransjen. Min bror ble også med, sammen med en fetter. Men jeg ble aldri en del av familiebedriften, forteller Helge Pettersson.

Kan ikke forklare
– Jeg har alltid regnet meg som en kristen. Men prest – det var ikke noe jeg i det hele tatt kunne forestille meg i skoledagene. Så skjedde det et eller annet som jeg ikke kan forklare – men jeg tror det var noe Gud forsøkte å si meg som resulterte i at jeg begynte å studere teologi. Før jeg visste ordet av det var livsveien lagt.
I studietiden for 48 år siden drog jeg til Antwerpen som studentvikar. Det var der jeg traff Solveig, som skulle bi min kone. Min far hadde seilt på sjøen i noen år, og fortalte om sjømannskirken. Det falt liksom naturlig å prøve seg i sjømannskirken da jeg var ferdig prest, ikke minst fordi min kone nærmest var oppvokst i sjømannskirken i Antwerpen. Hun er datter av en kollega som var over førti år i kirken. Så da vi fikk tilbud om å dra ut i 1971, sa vi ja takk.

-Vi startet i Santos i Brasil og var der i fire år. Dit ble vi sendt, så søkte vi oss til Nord-Amerika – til Baltimore/Wahington DC USA – og så til Antwerpen i Belgia. Alle disse stedene var jeg sjømannsprest/bestyrer i kirkene.

-Så ble jeg hentet hjem til Bergen for å bli assisterende generalsekretær og daglig leder av Den norske Sjømannsmisjon. Det var et viktig og ærefullt oppdrag, men først og fremst en administrativ stilling. Det var jo prest jeg trodde jeg skulle være, så etter fem år flyttet vi til London i 1988– byen skulle bli vårt hjem i sytten år. Jeg var sjømannsprest/bestyrer og ambassadeprest, og fra 1994 også feltprest for norsk Nato-personell i Storbritannia. Det var en spennende tid i Storbritannia, ikke minst var kontakten med den engelske kirke I 2000-2005 var jeg Honorary Priest Vicar of Southwark Cathedral i London, og jeg fikk ”full license” som prest i den engelske kirken, i bispedømmet Southwark og assisterende prost i Bermondsey.

Likt språk
Gudstjenester på engelsk og etter britisk mønster har lenge vært en del av tilværelsen, både i England og her nede. – Jeg har alltid likt å lære språk og har hatt glede av det i de land vi har bodd, fastslår Helge Pettersson. – Jeg snakker en blanding av portugisisk og spansk,”Portonol”, – Vi er det vi kan kalle ”global citizens”, mener Helge Pettersson.

Ikke så merkelig altså at han også i Torrevieja har hatt tillatelse fra den britiske biskop David Hamid til å forrette i Church of England i Europa. På helt frivillig basis forretter Pettersson i den felles lille kirken som ligger ved siden av sjømannskirken og andre kirker på Costa Blanca – for å hjelpe engelske kolleger. Det er også et nært forhold tilden katolske kirken i Torrevieja til gjensidig nytte og glede.

– London var fantastisk. Men etter 17 år ba vi om en ny utfordring, følte at det var på tide å flytte på seg. Da kom vi til Torrevieja i 2005. Jeg ble sjømannsprest og daglig leder i Prinsesse Märtha Louises Kirke, og denne oppgaven har jeg stortrivdes med i alle de snart åtte årene siden.

Også president
Helge Pettersson er ikke bare sjømannsprest og kirkeleder lokalt – han er også president i den norske kirken i Spania, Iglesia Noruega en España, visepresident i Den norske Skole i Rojales, og har gjennom årene hatt en rekke verv i mange sammenhenger rundt om i verden.

På spørsmålet: Hva er du opptatt med i fritiden, utover jobben i kirken? Er svaret fra Helge Pettersson klart: Ingenting. Kirken krever mye av en prest, forkynnelse, sosialt arbeid, rådgivning i alle slags livssituasjoner, kirkelige handlinger og mye i det området som er kirkens skjulte liv og inn under en prest totale taushetsplikt. Han er en mann som alltid har gått helt og fullt opp i jobben.

Familien viktig
– Fullt og helt støttet av min kjære kone, fastslår den avtroppende presten i Torrevieja.
– Familien er meg dyrebar, litteratur er en spennende hobby, det er også reiser og ferie med dem jeg er glad i.
Det er et engelsk ordtak som sier: ”Behind a sucsessful man is a even more sucsessful women”. Jeg har endret det til: ”Behind a sucsessful man is an exhausted wife”. Solveig er den som har vært limet i familien. Vi har vært kjærester i 48 år og gift i 45. Uten henne hadde jeg ikke kunnet utrette det jeg har gjort. Vi har vært et team og ikke minst i Antwerpentiden hvor vi betjente 5 menigheter i Belgia, Luxemburg og Nord Frankrike fikk Solveig mye å gjøre med søndagskoler, samtaler og meget mer i en omreisende tilværelse.

”Helge prest» har lagt lista i Sjømannskirken i Torrevieja. Som daglig leder har jeg klare tanker om hvordan kirken skal være – etter alle årene rundt omkring. Men min etterfølger kan og skal ikke bli en ”Helge nummer to”, han skal være ”Dag nummer en”. Jeg ba selv om å få Dag hit som min etterfølger, da jeg visste at han var ferdig med sin tjeneste i USA.

Preger driften
Sammen med sin fine stab preger Helge Petterson driften. Når fjellturgjengen skal ut på tur både mandager og fredager er presten på plass og ønsker en fin dag i fjellet. Når det spilles petanca er han der med en lun og helst vittig bemerkning.
– Slik vil jeg at alle grupper skal føle seg sett av kirken, mener Pettersson.
I hans tid har kirken fått se at menighetens egne krefter bygger broer mellom spansk og norsk historie og kultur, og engasjerer langt flere enn de som er tilknyttet bare for sin kristne tro.

Han er også daglig leder, en oppgave som noen ganger kan være tøff nok, ikke minst på det økonomiske plan. Prest, assistent og husmor får direkte tilskudd fra Staten i Norge. Men det utgjør bare rundt 30 prosent av de total kostnadene. Så kirken er avhengig av tilskudd fra andre, og det er ikke alltid like lett her nede i Spania. – Det var noe annet i London i sin tid, da kunne vi bare ønske oss en million til et byggeprosjekt – og hente det inn ganske enkelt; Der var det mye næringsliv som spyttet inn!
Her er vi helt avhengig av tilskudd fra Bergen – fra hovedkontoret i Sjømannskirken. Dit går statsbudsjettets penger. Pluss det vi kan samle inn lokalt med konserter og andre tiltak.

Høyt under taket
Det er mange gode tiltak i Sjømannskirken i Torrevieja, og arbeidet vil bli fulgt opp også når Helge Pettersson trekker seg tilbake 11. november. Dag Magnus H. Havgar har allerede gjort seg godt kjent i kirken og miljøet. Nå skal han ta over en meget krevende stafettpinne.

Det er høyt under taket i Sjømannskirken – mange er her av helt andre grunner enn å oppsøke en kirke – men ingen blir utsatt for noe press.

– Dette er hele Sjømannskirkens prinsipp. I kirken i Torrevieja – som i London – er det høyt under taket, og ingen terskel i det hele tatt. Det finnes ikke dørstokker her – det er litt symbolsk. Her tar vi deg inn og ser deg, men ingen presser noe på deg. Kirken er først og fremst kirke som forkynner Jesus Kristus, men vi er også et sosialt og kulturelt sentrum,. Så får folk ta til seg det de selv vil.

Ikke «kom som du er, men bli som oss”. Det er ikke budskapet. Men vi er på mange måter heldige og får mye gratis her i Sjømannskirken, sammenlignet med kirkene hjemme. Folk kommer hit for middager og kultur, men opplever seg som troende på det de lærte som barn og begynner å gå til gudstjeneste. Normalt er det mellom 120-300 som deltar. Det er veldig god kirkesøkning. Men jeg ser jo at det er langt flere som ikke går til kirken enn de som går til gudstjenesten. Så her ligger den spennende utfordringen.

Mange her i jula
Jeg hørte i starten her nede at: Du må ikke leie den katolske kirken til julegudstjeneste, alle de norske er jo reist hjem til jul. Den første gangen møtte det ni hundre. Så det er langt flere her nede i julen enn mange tror – mange mennesker rundt i miljøet vet kanskje ikke om kirken og det den har å tilby.

-Men de kjenner oss fra mange sammenhenger, og når jeg møter dem sier de: ”Hei presten” – vi er ikke verdens flinkeste til å gå kirken. Men vi er veldig glade for at den finnes her, som en trygghetsfaktor. Da har vi oppnådd noe av det vi har tenkt å være – gi trygghet til mennesker.

Sier avtroppende ”Helge prest” i Torrevieja.