For arkeologen og historikeren Felipe Mejías og teamet hans på fem har konsentrasjonsleiren i Albatera vært deres “hjem” de fire arkeologiske sesongene man har jobbet her siden 2020.

“Et salt land, til tider ugjestmildt, et sted med minner preget av smerte og vold, men også et vakkert sted som har forhekset oss”, sier Mejías.

Den siste ble avsluttet i desember i fjor, da de til slutt måtte dekke til strukturen til en av brakkene som ble funnet. “Tomten er privat og måtte tilbakeføres til sin opprinnelige tilstand, mens vi ventet på at den regionale administrasjonen skulle kjøpe tomten for å sikre kontinuiteten i arbeidet”, som planlagt av det forrige Consell, som hadde satt av 120 000 euro til kjøpet, med tanke på å bygge et tolkningssenter. Men “med tanke på den nåværende politiske situasjonen henger det fortsatt i luften”, sier han.

“Området som skal undersøkes er veldig stort, 14 hektar. Vi vet at det finnes flere brakker ved siden av den vi skal grave ut [i 2021], og også massegraver. Vi har bare så vidt begynt å jobbe der. Vi er sikre på at vi kan fortsette å gjøre det”, fortsetter han.

Høyre-ekstreme politikere har “null interesse” for å bevare konsentrasjonsleiren

Mejías snakker med en viss pessimisme: “Det demokratiske minnet har ikke forsvunnet, men i praksis blir ingenting gjort”. Etter hans mening “er det null interesse” fra regjeringen i Generalitat, som består av PP og Vox.

Den manglende viljen, fortsetter han, gjenspeiles i det faktum at det ikke er blitt budsjettert noen subsidier. Det er heller ingen forventning om at det vil komme noen. Derfor har han i forbindelse med den femte kampanjen, som skal begynne i oktober neste år, henvendt seg både til byrådet i San Isidro, kommunen som feltet tilhører, og til sentralregjeringen. De har faktisk sendt statssekretæren for historisk minne en fullstendig rapport som forklarer prosjektet, hva som har blitt gjort så langt og målene for fremtiden.

Av de 14 hektarene er 11 allerede undersøkt. “Vi mangler en tomt på tre hektar som er utleid og under oppdyrking, der vitnesbyrdene forteller oss at det ble utført henrettelser”, sier Mejías.

Tilsådd med ammunisjon

Teamet har arbeidet på mange meter med jord som har blitt snudd og vendt av traktorer i flere tiår. Granateple- og palmehager veksler med intensiv dyrking av grønnsaker, og mer til: “Landskapet er bokstavelig talt tilsådd med ammunisjon”, sier Mejías, som legger til at det er viktig å georeferere punktene der ammunisjonen dukker opp, og sjekke om den er avfyrt eller ikke. “Denne informasjonen åpner øynene våre for den undertrykkende dynamikken som brukes på landsbygda”, advarer han.

Dermed identifiserer de produsenter, typer prosjektiler og våpnene som avfyrte dem. I den siste undersøkelsen, på en forlatt tomt på bare 100 meter, strategisk plassert mellom jernbanelinjen og konsentrasjonsleiren, ble det funnet et patronhylster på 5,6 millimeter, “som en lillefingernegl”, sier Mejías, fra en Velo Dog, som ble konstruert på slutten av 1800-tallet i Belgia for at syklister (velo) skulle kunne forsvare seg mot hundeangrep; den må avfyres på svært nært hold for å være dødelig.

“Frivillige sivile kom til leiren med “bestefars revolver” for å skyte de røde”

Noen meter unna ble det funnet to revolverpatronhylser i kaliber 11 millimeter med merkene til den tsjekkiske produsenten Sellier & Bellot (eller kanskje Santa Bárbara), samt spissammunisjon fra Lefaucheux-systemet, som stammer fra 1800-tallet, men som var i bruk på 1930-tallet. Denne ammunisjonen, som er utdatert og konsentrert på enkelte steder, tilhører ikke en soldat i en regulær hær, noe som bekrefter, sier Mejías, at “paramilitære og falangister kom inn med bestefars revolver som frivillige for å skyte de røde”.

Men de har også funnet prosjektiler fra munnladningsgeværer, et blymerke med påskriften “Berlin” (ammunisjon fra den tyske hæren) og 9 mm parabellum-ammunisjon “på det stedet hvor fangenes vitnemål forteller om skyting, og det gjør oss på vakt”, fortsetter han.

Gjenstandene

Gjenstandene har endt opp med å gå i ett med den hvitaktige bakken, dekket av konkretjoner som gjør det vanskelig å lokalisere dem med det blotte øye. I en slik sammenheng er det viktig å bruke metalldeteksjon. “Arkeologer studerer historien på bakken, vi går, observerer, sammenligner og evaluerer; vi stiller oss selv spørsmål, forklarer historikeren.

På den andre siden av piggtråden er det funnet en brosje av edelstener som kan ha holdt et sjal eller en sløyfe, samt sirkulære blybiter, som er vekter som ble båret i sømmene for at kjolene ikke skulle løfte seg, og som kan ha tilhørt kvinnene som besøkte fangene. Det finnes også en forgylt sølvring og militære insignier som en rokiski fra opprørssiden og et rombeformet emblem for infanterivåpenet til krageoppslaget.

Andre rom byr derimot på materialer som forteller om hverdagslivet, for eksempel sølvmynter; den såkalte real de a ocho – forløperen til dollaren – fra Ferdinand VII (1809), eller fem sveitsiske sølvfranc fra 1908. En mansjettknapp dekorert med et art deco-motiv, muligens laget av glasspasta, som var svært populært på 1930-tallet. Et Movado Ermeto sveitsisk lommeur som stoppet kl. 08.30. Eller en gullring til et barn, som dukket opp i fyllingen av en kiste.