En sjømann har gått i land

Publisert

I mars ble Jarle Rundhaug valgt til formann for Den Norske Klubben i Torrevieja. Bare noen måneder i forveien mønstret han av som styrmann for aller siste gang. Da hadde han vært til sjøs i 50 år.

I mars ble Jarle Rundhaug valgt til formann for Den Norske Klubben i Torrevieja. Bare noen måneder i forveien mønstret han av som styrmann for aller siste gang. Da hadde han vært til sjøs i 50 år.

– Jeg reiste ut før jeg ble gammel nok. Faren min var motvillig og nektet, så jeg måtte melde meg på hyrekontoret med en falsk fullmakt. Den første turen gikk fra Hamburg. Vi tok toget fra Trondheim til København, og buss derfra og videre til Tyskland. Vel fremme ble vi innlosjert på Reperbahn. Det var ganske spennende for en som enda ikke hadde fylt 16 år, mimrer Jarle Rundhaug.

Den unge trønderen var messegutt på den første turen. Det store målet var å bli dekksgutt. Etter å ha seilt en liten stund med den første båten, mønstret han av på Island.

– Flyet hjem til Norge kostet 200 kroner den gangen. Jeg ankom Trondheim med 20 kroner i lomma og nye hvite mokasiner, det var stas, men det var midt på vinteren og jeg holdt på å fryse i hjel. Etter kort tid fikk jeg ny hyre på en båt fra Porsgrunn som het Dido. Den ble min arbeidsplass i tre år, da jeg sluttet der var jeg forfremmet til båtsmann.

Lastet salt
Jarle har seilt på alle hav, og vært innom de fleste av verdens avkroker i sin 50-årige karriere på sjøen. Hans første møte med Spania var en tur til Barcelona med Dido. Han mener å huske at det var rundt 1960.

– Det var artig, vi var på damejakt husker jeg blant annet. Senere har jeg vært innom de fleste spanske havnebyer, Vigo, Bilbao, Cartagena, Santa Pola og Torrevieja, for å nevne noen i farten. Skulle jeg forresten ramset opp alle stedene jeg har vært rundt om i verden, hadde vi bli sittende her i fjorten dager, smiler Jarle, som husker at de som regel lastet salt når de var i Torreviejaområdet. 

Det var ikke uvanlig at norske sjømenn var bosatt i England på den tiden Jarle begynte å seile. Selv hadde han adresse i London. Derfra mønstret han en dag på et gammelt og slitent Bergensskip. Den første turen varte i 15 måneder uten landlov, og endte til slutt i Brasil.

I "bushen"
– Den gamle Bergensbåten trengte stadig vedlikehold, og vi ble liggende i en by som heter Santos i syv måneder, det var artig. Til slutt havnet jeg i en større by som lå litt inne i bushen. Der bodde jeg sammen med en brasiliansk dame en stund. En dag kom den lokale radiostasjonen for å intervjue meg, det viste seg at jeg ble oppfattet som en slags kuriositet av de lokale innbyggerne, erindrer Jarle.

Han reiste tilbake til Santos bare for å finne ut at båten han hadde hyre på hadde reist. Av det norske konsulatet fikk han beskjed om å stikke ned på en bestemt lokal bar, der satt resten av mannskapet, som alle var i samme situasjon. Etter hvert fikk de sporet opp den gamle Bergensbåten i Rio de Janeiro.

– Før jeg dro ut i bushen hadde jeg bestilt en overføring på 200 dollar fra Norge, det var jo en litenformue på den tiden. På grunn av politiske uroligheter og revolusjonstilstander i Brasil kom ikke pengene frem når de skulle, de lå for øvrig og ventet på meg når jeg kom tilbake til Santos. Det ble til at jeg spanderte turen ned til Rio på hele mannskapet. Det var litt av en båttur, alle visste snart hvem de gale norske sjømennene var. Men vi ble behandlet som konger hele veien, alle var usedvanlige hyggelige, forteller Jarle.

I Rio lastet de solsikkefrø og linfrø. Det tok sin tid for det var ingen kraner. Alt ble spadd om bord. Omsider kom de seg av gårde til Rotterdam, og hele den glade gjengen fikk endelig mønstret av. Da reiste Jarle hjem og begynte på styrmannsskolen, og etter en stund tok han skipsførereksamen. De siste 30 årene til sjøs seilte han som styrmann og skipper for Johan Ludwig Mowinckel Rederi i Bergen. 15 av dem gikk han i skytteltrafikk på Nordsjøen.

Til klubben
– Jeg bestemte meg allerede tidlig i sjømannskarrieren for at jeg en dag skulle flytte til sydligere strøk. På et tidspunkt begynte vi å leie leilighet i Gran Vista hvor Sjøoffiserforbundet har leiligheter. Men der ble det etter hvert så mye trykk at det ble vanskelig å få leilighet når man ønsket. Så i 1995 kjøpte vi en leilighet her i byen. Det var egentlig helt tilfeldig at det ble Torrevieja.

Da ekteparet Rundhaug var vel etablerte i Torrevieja begynte de ganske umiddelbart å vanke på Den Norske Klubben, de hadde behov for et sosialt nettverk, særlig fruen når hun var alene. Så mange år senere, når Jarle endelig en dag gikk i land for godt, ble han plutselig nominert som formann i klubben.

– Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta på meg noen verv. Helt til valgkomiteen en dag foreslo meg som formann. Det måtte riktignok lang betenkningstid til, men noen må jo ta den oppgaven også, så sånn ble det. Nå får jeg bare prøve å gjøre det beste ut av det. Skal vi ha klubben her må vi ha medlemmer som er villige til å yte litt. Det er imidlertid viktig å få understreket at dette ikke er noe ettmannsforetak, det er snarere et kollektiv. Forklarer Jarle, som i første omgang skal sitte i to år.

Trenger folk  
Som så mange klubber er Den Norske Klubben i Torrevieja fullstendig avhengig av frivillig innsats og dugnadsånd. Av medlemsmassen på ca 250, hører rundt 20 personer til den administrative kjernen.

– Også har vi damene på kjøkkenet da, uten deres innsats hadde dette vært umulig, de gjør en fantastisk jobb. Men vi trenger flere, vi trenger for øvrig flere frivillige på de fleste områder. Det vi ønsker er aktive medlemmer som kan bidra til at dette går rundt. Både på kjøkkenet, på kontoret og i ”biblioteket”, er det behov for folk, opplyser klubbformannen, som benytter anledningen til å ønske alle nye og gamle Costa Blanca beboere til å ta kontakt og bli medlemmer. Klubben frister med medlemskap ut året for halv pris, men er selvsagt åpen for ikke medlemmer også.

Ønsker innspill
I løpet av det siste året har klubben i Torrevieja pusset opp kontoret og lagt nye gulver. Før det igjen oppgraderte de kjøkkenet. Nå kan de lett lage festmat for 30 – 40 personer. Før måtte de steke ribba hjemme på julaften.

– Det har hjulpet å få oppgradert lokalene her. Vi er så godt som ferdige, mangler bare nye kontormøbler, ellers er alt i orden. Nå ser vi frem til å feire tradisjonell norsk julaften med alt som hører til, også har vi planer om lutefisk den 7. desember. Da er det førstemann til mølla, og medlemmer vil bli gitt prioritet.

Administrasjonen på klubben har nok å gjøre med å arrangere diverse utflukter og aktiviteter, og tar gjerne imot innspill fra medlemmer som har gode forslag på hjertet.

– På aktivitetsfronten er alle gode ideer hjertelig velkomne. Vi har akkurat skaffet oss en forslagskasse, vi har bare ikke rukket å henge den opp enda. Nytt for sesongen er at vi skal begynne med quiz, mange av våre medlemmer har etterlyst det. På utfluktsfronten har vi foreløpig en tur til Madrid på programmet, den 3. – 7. november mener jeg det er. Men som sagt, gi oss forslag, så skal vi se hva vi får til, oppfordrer den trivelige klubbformannen som har det helt topp i Torrevieja, og som ikke har planer om å flytte videre. Han har dog ikke tenkt å sitte som formann resten av livet heller. Selv om han stortrives med oppgaven.

Likte du artikkelen? Meld deg på nyhetsbrevet eller følg oss på Facebook! Føler du deg generøs, spander gjerne en kaffe på redaksjonen?? 🚀☕ Takk!

Forsikring av leiebil i Spania?

Spørsmål om forsikring av leiebil i Spania er et tema som går igjen blant nordmenn som leier bil i Spania. Mange er usikre på hva "standard" forsikring inkluderer og...






Flere relaterte nyheter

Nyttig å vite: