En lov opprettet i 1615 ga islendinger rett til å drepe baskere. Loven førte i sin tid til drapet på flere titalls hvalfangere fra Baskerland som hadde strandet i Vestfjordene. Drapene regnes som den verste massakren i Islands historie. Selv om ordningen med å lyse fredløs forlengst er en forlatt praksis, er loven blitt stående helt frem til nylig. Nå er den fjernet og et minnemerke over de falne er reist på øya.

Det skal ha vært kong Christian IV av Danmark og Norge som for fire hundre år siden bestemte at den nådeløse loven skulle innføres. Baskiske hvalfangere hadde lenge drevet handel med Island som var underlagt det danske kongedømmet. Vanskelige kår og matmangel hadde gitt grobunn for konflikt mellom lokalbefolkningen og utenlandske fiskere. Da en gruppe baskere som hadde strandet på øya ble tatt i å stjele mat, skal massakren ha startet. I alt 32 baskere ble drept.

Loven ble deretter stående som en beskyttelse mot inntrengere og har overlevd helt frem til nylig. Nå er den imidlertid fjernet. Den 22. april i år ble en høytidelig seremoni holdt i den lille byen Hólmavik i Vestfirðir (Vestfjordene) der den fire hundre år gamle striden startet. Representanter for islandske og baskiske myndigheter var til stede under seremonien sammen med etterkommere fra begge sider i konflikten. Det ble også reist et minnesmerke over de falne og regionspresident i Vestfjordene, Jónas Gudmundsson, erklærte at loven formelt var trukket tilbake. 

Bakgrunn

Baskerne hadde lenge drevet med hvalfangst langs kysten av Newfoundland og Labrador i Nord-Amerika. Frem mot 1600-tallet var det bygget opp et fiske og en industri som med tiden spredte seg videre til Island. De baskiske fiskerne skal ha vært dyktige til å fange hval og kunne selge hvalkjøttet og oljen som de lagde av spekket videre til islendingene. Relasjonen var god, handelen ble etter hvert utbredt og det utviklet seg et eget baskisk-islandsk språk (pidginspråk) som ble brukt mellom de to folkeslagene.

I 1615 gikk imidlertid alt veldig galt. Island var på den tiden blant de fattigste landene i Europa og hadde hatt flere harde vintere bak seg med matmangel og sult. Øya hadde også lidt en rekke angrep fra pirater på tokt i Nord-Atlanteren. Fra islendingenes side oppstod det derfor en generell skepsis til utenlandske farkoster, noe som også gikk utover de baskiske fiskerne som kom til øya. 

Drapet på spanjolene

Foranledningen til massakren skal ha vært at tre baskiske hvalbåter forliste like utenfor Hólmavik. Store deler av mannskapet omkom, men 83 personer kom seg i land. De overlevende hadde ikke stort mer enn klærne de stod i og trengte mat, men skal ha møtt lite velvilje hos lokalbefolkningen. Etter at en gruppe baskere ble tatt i å stjele fisk fra en av gårdene på stedet skal islendingene ha innledet en brutal jakt, først på de som hadde stjålet fisken og deretter på hele mannskapet. 

Angrepet skjedde på ordre fra daværende regionspresident i Vestfjordene, Ari Magnússon. Et brev fra kong Christian IV av Danmark og Norge hadde tidligere åpnet for at islendingene hadde rett til å konfiskere baskiske båter, ta eiendelene og om nødvendig drepe mannskapet. Med henvisning til brevet fikk Magnússon klarsignal til drapene av en islandsk domstol. Flere baskere var da allerede drept.

Av de 83 baskerne som hadde strandet på øya skal 51 ha klart å komme seg unna i stjålne båter. De resterende 32 ble forfulgt og drept på de mest bestialske måter. Historien er kjent som Spánverjavígin (Drapet på spanjolene) og er dokumentert i den kritiske beretningen Sönn frásaga af spanskra manna skipbrotum og slagi (En sann fortelling om skipbruddet og slaget mot spanjolene) skrevet av islendingen Jón Guðmundsson (1574–1658).