Den overordnede organiseringen av landets helsevesen ga det gamle regimet strykkarakter. Franco opprettet ikke en gang et eget helsedepartement. Og spanske sykehus var så dårlig utstyrt at leger regelmessig måtte ta avgjørelser om hvilket barn som skulle få leve og hvem som må dø som følge av mangel på utstyr for å gi behandling.

En kritisk rapport om spansk helsevesen fra 1960-tallet ble funnet i Verdens helseorganisasjons arkiver i Genève i 2010. Rapporten som aldri før hadde sett dagens lys felte en knusende dom over Franco-regimets helsepolitikk, eller mangel på sådan. Utredningen er nå oversatt til spansk og trykket i det medisinske tidsskriftet Gaceta Sanitaria.

I følge propagandaen til Franco-regimet på 1960-tallet var landets helsevesen i skjønneste orden. Rapporten som er funnet i Genève forteller imidlertid en annen historie. I en 43 sider lang avhandling avsløres store svakheter i organiseringen av helseinstitusjoner, dokumentasjon av sykdommer, hjelp og oppfølging til pasienter. Rapporten er skrevet av den anerkjente britiske legen Fraser Brockington som i 1967 var på et tre måneders langt opphold i Spania for å dokumentere landets helsetjenester, et oppdrag han utførte for Verdens helseorganisasjon (WHO).

Den spanske avisen El País skrev nylig om Brockingtons avsløringer, i forbindelse med at rapporten for første gang ble oversatt til spansk og offentliggjort i det medisinske tidsskriftet Gaceta Sanitaria. Rapporten ble oppdaget i WHO´s arkiver i Genève i 2010 av den spanske legen Rosa Ballester fra universitetet i Elche (Alicante). Ballester jobbet på et forskningsprosjekt om poliomyelitt da hun tilfeldigvis kom over en utredning med tittelen “Rapport om organiseringen av helsetjenester i Spania”.

«I utgangspunktet finnes det ikke konsultasjoner hverken hos spesialister, eller til oppfølging av svangerskap, omsorg for barn, veneriske sykdommer eller barnesykdommer, utenom provinshovedstedene», skriver Brockington i rapporten. Den britiske legen forteller om stor svikt i landets utdanning og forskning på helse og mangel på nær sagt all form for statistikk, noe han betegner som «en statistisk ørken». Brockington skriver også at prinsipper for sosial og preventiv medisin «glimrer med sitt fravær».

Under oppholdet i Spania hadde Brockington et kontor hos direktoratet for helse i Madrid. Derfra reiste han ut og besøkte spanske provinser for å få førstehåndsinformasjon om landets helseinstitusjoner. Avsløringene var rystende.

Legen Rosa Ballester som fant rapporten for åtte år siden forteller blant annet om svikten i oppfølgingen av poliomyelitt, den gang en fryktet sykdom som rammet mange.

Barn som fikk lungeproblemer av den farlige virussykdommen ble paralysert og kunne ikke puste. Spanske leger som var på seminar i utlandet fortalte de at alle provinser i Spania var godt utstyrt med respiratorer.

Når WHO besøkte landet ble det imidlertid avslørt at tilbudet mange steder var så dårlig at leger måtte velge mellom hvilke barn som skulle få leve og ikke hvilke som skulle dø.

Les også: Åpner for innsyn om frastjålne barn

Når det gjelder den overordnede organiseringen av landets helsevesen får det gamle regimet også strykkarakter. Franco får kritikk for ikke å ha opprettet et eget helsedepartement. Et slikt departement fantes under den andre republikken, før borgerkrigen (1936-1939), men ble ikke videreført etter krigen. Først i 1977, to år etter diktatorens død, fikk Spania igjen et eget helsedepartement.

Mangelen på en helhetlig organisering av helsevesenet hadde i følge Borckington «katastrofale konsekvenser». I stedet for et eget helsedepartement ble helse og hygiene fordelt på en rekke forskjellige departementer. Det vanskeliggjorde samkjøringen.

Som eksempler nevner Brockington at landets helsedirektorat var underlagt innenriksdepartementet, skolehelsen lå under utdanningsdepartementet, mens hygiene var plassert under departement for bolig og utbygging.

Videre fantes det ingen rutiner for korrespondanse mellom de forskjellige departementene. I tillegg kunne en og samme person i forvaltningen ha ansvaret for en rekke forskjellige oppgaver. Brockington viser blant annet til lederen for landets utdanningsinstitusjon for helse ( Escuela Nacional de Sanidad) som skal ha kombinert denne rollen med 16 andre arbeidsområder.

Den britiske legen betegnet den manglende koordineringen som svært alvorlig og oppfordret Spania til å finne løsninger på problemene. Rapporten skal imidlertid ha havnet i en skuff og var ukjent helt frem til den ble oppdaget i 2010. Colin Fraser Brockington (1903-2004) var professor i Sosial og preventiv medisin ved universitetet i Manchester fra 1952 til 1965.