Etter at Dama de Elche ble gjenerobret fra Frankrike i 1941, skal den ha blitt brukt i Francos propagandaapparat. Den majestetiske kvinnefiguren skulle være et symbol på nasjonens stolthet og prydet frimerker, postkort, stempler og pengesedler.

Fruen fra Elche fikk aldri lov til å bli på hjemstedet sitt. I stedet ble den gjort til et nasjonalt symbol under Franco-regimet. Arkeologen Carmen Aranegui Gascó fra Universitetet i Valencia har skrevet boken La Dama de Elche. Der følger hun den 2500 år gamle figurens ferd fra den ble funnet i Elche på slutten av 1800-tallet og frem til i dag. Også det betente og dagsaktuelle temaet om en mulig tilbakeføring til hjembyen er omtalt.

I et intervju med avisen El País forteller Aranegui historien om hvordan Spania fikk den historiske steinfiguren tilbake. La Dama de Elche ble ved en tilfeldighet funnet i en bygning i La Alcudia i 1897 like utenfor byen Elche (Alicante). Bysten skal ha vært brukt som byggestein i en vegg. Den fransk arkeologen og Spania-kjenneren Pierre Paris skal ha fått høre om funnet og skjønt hvor verdifullt det var. Ved hjelp av finansiering fra en bank skal han ha kjøpt bysten for 4.000 franc og fraktet den til Louvre museet i Paris.

I 1941 skal franskmennene omsider ha gitt bysten fra seg i håp om å myke opp sin relasjon til Franco. Man håpet tilbakeføringen ville bidra til at Spanias diktator distanserte seg fra Hitler-Tyskland og resten av Aksemaktene under Andre verdenskrig.

Da bysten kom tilbake til Spania, ble den stilt ut på Prado-museet i Madrid. I følge Aranegui markerte dette starten på en tilbakegang for Dama de Elche i internasjonal litteratur.

Bysten ble brukt av Francos propagandaapparat og skulle symbolisere Spanias overlegenhet som eldste sivilisasjon i Europa. Bilder av figuren ble blant annet brukt på frimerker, postkort, stempler og pengesedler.

Også republikken hadde før borgerkrigen villet ha bysten tilbake. Bildet av Damen var blitt brukt på pengesedler før krigens slutt. Eksponeringen og koblingen til Franco-diktaturet skal imidlertid har ført til en nedgang i interessen for bysten arkeologiske verdi.

Etter hvert dukket også teorien opp om at bysten egentlig skulle forestille en gudinne. Aranegui som har jobbet med iberisk historie i mer enn tjue år avviser denne teorien. Hun mener bysten i stedet er en representasjon av verdiene til datidens elite i Iberia, fire til fem hundre år før vår tidsregning. Hun minner også om funn som tyder på at figuren var en del av en grav. Den 65 kilo tunge sandsteinen har en åpning i ryggen som ble analysert. Der skal man ha funnet aske, med rester etter menneskeskjeletter.

Aranegui berører i tillegg spørsmålet om tilbakeføringen av bysten til hjembyen Elche, et tema som har vært gjenstand for opphetet debatt de siste årene. Flyttingen av figuren skal ikke være forbundet med stor risiko. Bevaringstilstanden på steinen er stabil og muliggjør en beskyttet frakt, forklarer hun. Hun frykter imidlertid at bystens arkeologiske verdi og Damens identitet nok en gang skal lide når andre interesser blir viktigere.

Elche-damen har vært på utlån til hjembyen ved kun to anledninger, en gang i 1965 og en gang i 2006. Etter hjemkomsten til Spania i 1941 var bysten i mange år på utstilling i nasjonalmuseet Prado i Madrid. I 1971 ble den flyttet til hovedstadens arkeologisk museum (Museo Arqueológico Nacional), der den befinner seg i dag.