I forbindelse med utgivelsen av Cambridge-professor Nora Berends spanske biografi om El Cid, tar Michael Coy et dypdykk i livet til denne legendariske skikkelsen. Noen navn henger bare i bakgrunnen av bevisstheten vår, som støvete gamle bøker på en hylle vi aldri har åpnet. El Cid er et av disse navnene.

Noen av oss vet at det ble laget en Hollywood-film om ham (med Charlton Heston i hovedrollen, grublende med et sverd), andre husker vagt noe om en spansk ridder, og resten ville nok ikke kunne gjenkjenne ham i en rekke med andre.

Men saken er denne: El Cid var en virkelig person. Han var ikke bare en filmkarakter eller en fotnote i en skolebok. Hans virkelige navn var Rodrigo Diaz de Vivar, og han døde 10. juli 1099 etter et liv som ville gjort de fleste blockbuster-plott til skamme.

Han ble født i Castilla – nord for Madrid, i en del av Spania hvor de fortsatt hevder at det «reneste» spanske språket snakkes. Hvis Storbritannia har Home Counties som sitt kulturelle hjerte, er denne delen av Spania dets motstykke. Rodrigo ble født midt i dette, og gjennom årene gikk han fra å være en lokal gutt til krigsherre og hersker over Valencia.

Men ikke la deg lure av «helten»-etiketten. Hans historie er langt fra enkel.

Ja, han var en briljant kriger. Ja, han inspirerte et berømt middelalderdikt (El Poema del Mio Cid). Og ja, han ble til slutt et symbol på kristen spansk dyd. Men når du skreller bort myten, finner du en langt mer kaotisk og interessant person.

Rodrigo – El Cid – var en mann av sin tid, og hans tid var kaotisk. Reconquista var i full gang, en århundrelang kamp mellom kristne kongedømmer som kjempet for å gjenerobre land fra muslimske herskere på den iberiske halvøya. Og El Cid? Vel, han holdt seg ikke alltid til én side.

Han kjempet for to kristne konger, Sancho og Alfonso. Da det gikk i oppløsning og Alfonso forviste ham, trakk El Cid på skuldrene og gikk over til den andre siden – bokstavelig talt. Han tok til våpen for muslimske herskere i Zaragoza og forsvarte de samme byene han en gang hadde angrepet. Navnet «El Cid» kommer fra det arabiske As-Sayyid, som betyr «mesteren». Og han bar det med stolthet.

På et tidspunkt startet han til og med sin egen kampanje og erobret Valencia, hvor han regjerte mer eller mindre uavhengig. Ikke akkurat den hellige kristne korsfareren fra legenden, altså. Mer en hensynsløs, tilpasningsdyktig militærleder som visste hvordan man spilte på begge sider og vant.

Han var, i moderne termer, en leiesoldat. Lojal mot ingen annen sak enn sin egen overlevelse og suksess.

Og likevel ble han gjennom århundrene omskrevet til en patriotisk ikon. Kastilias strålende ridder. Den ideelle spanjolen.

Det er fascinerende hvordan historier kan endre seg slik – hvordan noen kan leve ett slags liv og bli husket for et annet. Kanskje er det menneskelig natur. Vi liker klare linjer. Godt mot ondt. Helter og skurker. Men virkelige mennesker, spesielt de interessante, passer sjelden inn i klare båser.

Så hva gjør vi med noen som El Cid?

Kanskje vi kan beundre ferdighetene, utholdenheten og den rene motet det må ha krevd å holde seg flytende i en verden som stadig rev seg selv i stykker. Og samtidig kan vi være ærlige om kompromissene, motsetningene og de ubehagelige sannhetene. Han var ikke perfekt, men han var bemerkelsesverdig.

Hvis du noen gang befinner deg i Burgos, kan du besøke graven hans i katedralen der. Det er en storslått ramme for en mann som har blitt større enn livet. Og mens du står der, kan du kanskje tenke på den virkelige Rodrigo Diaz – helten, forræderen, krigsherren, legenden. En mann som levde etter sine egne regler, og likevel endte opp som en nasjonalskatt.

Ikke dårlig for noen hvis liv ikke helt lar seg definere.