Knut Aukrust og Dorte Skulstad er begge tilknyttet Institutt for orientalske studier ved universitetet i Oslo, som henholdsvis professor og informasjonsrådgiver. Sammen har de nylig publisert boken ”Kulturmøter i spansk historie – fra berbere til bergensere”.

Dorte Skulstads har vært interessert i utviklingen i Spania siden foreldrene kjøpte hus i Alfas del Pi på begynnelsen av 70-tallet.

Knut Aukrust og Dorte Skulstad er begge tilknyttet Institutt for orientalske studier ved universitetet i Oslo, som henholdsvis professor og informasjonsrådgiver. Sammen har de nylig publisert boken ”Kulturmøter i spansk historie – fra berbere til bergensere”.

Dorte Skulstads har vært interessert i utviklingen i Spania siden foreldrene kjøpte hus i Alfas del Pi på begynnelsen av 70-tallet.

– Landet har gjennomgått en enorm forandring, og både Knut og jeg har fulgt mer og mer med på det som har skjedd. Etter hvert som vi tok fatt på å grave i diverse kildemateriale, begynte ballen og rulle. Og like før jul var resultatet endelig klart i form av denne boken, sier Dorte.

– Formålet med arbeidet er å forsøke å vise det enorme kulturelle og religiøse mangfoldet som har bidratt til å forme dagens Spania. Og at mye av spansk historieskriving er basert på fantasifortellinger og myter som ikke har rot i virkeligheten. Den såkalte ”katolske renheten” det har vært så mye snakk om, er et fenomen som ble skapt under Franco, forklarer Knut.

Alle var spanjoler
En del av hypotesen til forfatterne er at alle som har bodd i Spania i løpet av historiens gang har vært spanjoler enten de har vært kristne, muslimer eller jøder.

– I spansk historieskriving er det mye snakk om ”los moros” (maurerne – fellesbetegnelsen på de som regjerte på den iberiske halvøy fra 711 til 1492), som okkuperte Spania i nesten 800 år. Et utall av myter er knyttet til denne perioden. Blant annet har det vært skrevet mye om den arabiske invasjonen. Men hærstyrkene fra det nordlige Afrika besto i all hovedsak av berbere, forteller Knut.

Berbere er det vestlige navnet på urfolket som holder til i Nord-Afrika. Selv kaller de seg helst Amazigh, som direkte oversatt betyr ”frie menn”. Som folkegruppe oppsto berberne for mer enn ti tusen år siden, og de regnes således som det opprinnelige folkeslaget i Nord Afrika. På 600- og 1100-tallet ble de imidlertid fortrengt av innvandrende arabere fra Midtøsten. Berberne ble kristnet på 200-tallet. Cirka 500 år senere begynte konverteringen til islam.   

”Invasjonshæren fra Afrika var liten, og det har vært spekulert omkring antallet soldater. 10.000 – 20.000 har vært nevnt, men dette er sannsynligvis for lite. Det finnes også beregninger av forholdet mellom berbere og ulike grupper arabere, både i den første puljen ledet av Tariq, og i andre pulje under ledelse av Musa. Berberne var uansett i massivt flertall. Den militære motstanden var minimal, men det fant sted noen slag i Guadaletedalen og enkelte andre steder. Stort sett gikk erobringen nokså smertefritt, og i stedet for væpnede konflikter ble det inngått gunstige avtaler mellom de nye makthaverne, lokalbefolkningen og aristokratiet” (Aukrust og Skulstad 2008).

– Maurerne var her i mange hundre år. De var definitivt spanjoler de også. I år 1000 var 80 – 90 % av befolkningen i Spania muslimer. Det faktum er det ikke alle som vil akseptere i dag. Men både islam og jødedom har hatt enorm innflytelse på utviklingen, til tross for at de har blitt tilsidesatt i historiebøkene. Vi er opptatte av å få frem hvordan historien har blitt brukt for å oppnå resultater i moderne politikk, og da særlig under Francotiden. Frem til den endelige gjenerobringen, da Granada falt i 1492, var Spania en smeltedigel av kulturer hvor muslimer, jøder og kristne i store perioder levde side om side. Det er det mange som har hatt vondt for å innrømme. For Franco eksisterte knapt denne tidsepoken. Spansk historie trenger en nyskrivning, mye av det som foreligger i dag er direkte feil. Men det er heldigvis ting på gang. Særlig ved universitetet i Alicante er det en gruppe arabister som arbeider hardt og målrettet for å gi islamsk kultur den plassen den fortjener i Spanias historie. Og vi ser en tendens til at det som har blitt fornektet til langt inn på 1970-tallet, nå begynner å komme frem i lyset. Afrikas betydning for Spanias utvikling må løftes frem og ikke neddysses, det er et betydelig kapitel som ikke lenger kan overses, sier Knut.

La Reconquista
På nordsiden av den iberiske halvøy kjempet de kristne kongedømmene mot hverandre under den mauriske okkupasjonen. Til dels lå de i skiftende allianser med al-Andalus, og til dels var de allierte i kriger mot al-Andalus. Mot slutten av det 15. århundret forente Castilla seg med Aragon (Isabel og Fernando II – ”de katolske monarkene”). I denne perioden utviklet ideen om en gjenerobring seg  – La Reconquista.

”Tankene om at det kristne Spania måtte gjenerobres fra muslimene som hadde okkupert landet siden år 711, var inspirert av korstogsbevegelsen. Paven mante i år 1097 til gjenerobring av Jerusalem som muslimene skulle ha tatt fra de kristne, og et lignende korstog burde finne sted på den iberiske halvøy. I korstogsideologien, med katolsk mobilisering og nedkjemping av muslimene, spilte pilgrimsveien til Santiago de Compostela i det nordvestlige hjørnet av Galicia en sentral rolle” (Aukrust og Skulstad 2008).

Etter gjenerobringen var det delvis slutt på den fredelige sameksistensen mellom islam, jødedom og kristendom som hadde rådet i al-Andalus. I det samme året som Granada falt, oppdaget Colombus Amerika og Spania gikk inn i en ny historisk epoke.
 

Kommunikasjonskanalen

– Den afrikanske påvirkningen på Spania er umulig å komme utenom. Den kan skimtes over alt, i maten, i språket, og kulturen. Dette faktum har aldri fått ordentlig aksept. Man skal helst ikke snakke om de årene maurerne var her, og hvis man dreier inn på temaet, er det alltid snakk om den mørke tiden da Spania var okkupert. Vi var nylig i Granada, der overvar vi et arrangement hvor erkebiskopen hold tale. Han snakket om 800 år med tyranni, forfølgelse og ødeleggelse, mens virkeligheten var en ganske annen, forteller Dorte.

”Under muslimenes ledelse framsto den iberiske halvøy som det mest siviliserte og velutviklede området i den vestlige verden når det gjaldt kunst, landbruk, vitenskap, arkitektur og filosofi. De lærde skolene i de avanserte bysamfunnene Cordoba, Sevilla, Granada, og Toledo tiltrakk seg kunnskapshungrige mennesker fra hele Europa. På det religiøse området brakte muslimene med seg en form for toleranse som var ukjent i datidens kristne samfunn. Mens kristenheten brukte nær sagt alle midler for å bekjempe kjettere og annerledes troende, garanterte islam elementære rettigheter for religiøse minoriteter. Jøder og kristne var alle en del av ”bokas folk”, ahl al-kitag, og tilhørte dermed ahl al-dhimma – de som hadde krav på beskyttelse. Også jødene hadde en blomstringstid i denne perioden i landet de kalte Sefard, og al-Andalus ble et viktig kraftsenter i forhold til både den jødiske og den muslimske verden” (Aukrust og Skulstad 2008).

Gibraltarstredet har en viktig posisjon i ”Kulturmøter i spansk historie – fra berbere til bergensere”. Det er der Afrika linkes til Europa. I årtusener har folk fartet frem og tilbake over passasjen som forbinder Atlanterhavet med Middelhavet.

– Gibraltar har alltid hatt stor betydning. Det er ikke for ingenting at Snorre ga Olav den Hellige visjonen om å bli konge i Norge ved Cadiz. Det er for øvrig en av bokens ”nyoppdagelser”. Det trange stredet har opp i gjennom historien fungert som en slags kommunikasjonskanal mellom det afrikanske og det europeiske kontinentet. Og det har alltid vært åpent for ferdsel. Der er først i de senere årene med EU og Schengen at det har blitt stengt. Resultatet har blitt det som ofte refereres til som ”Festning Europa”, sier Knut.

Lært mye underveis
Som bokens undertittel tilsier, handler ikke ”Kulturmøter i spansk historie – fra berbere til bergensere” bare om muslimer, jøder og kristne i al-Andalus. Et eget kapittel, Innvandrere fra nord, tar for seg Spanias nyeste innvandrerbølge, nemlig ”klimaflyktningene” fra Nord-Europa, nordmenn inkludert.

”Gruppen nordmenn som forlater hjemlandet for kortere eller lengre tids opphold i Spania, er sammensatt, og det er en tendens til at de er yngre enn før. Tidlig pensjon, økt bruk av førtidspensjon og en mer fleksibel arbeidssituasjon gir nye muligheter for mange. Bedre økonomi, kombinert med enklere og billigere reisemuligheter, økende mobilitet og internasjonalisering, økt fritid, bedre helse og lenger forventet levealder er også medvirkende årsaker til nye reisevaner. De norske koloniene i Spania består i dag derfor av en salig blanding av pensjonister, trygdede, og andre med helseproblemer, soltilbedere, eventyrlystne på jakt etter frihet fra travelhet og stress i Norge, pluss ferierende i alle aldre” (Aukrust og Skulstad 2008).

– Hercules har fått en sentral rolle i boken. Han var, ifølge myten, mannen som kunne løse det uløselige. Herculesarbeid er synonymt med en tilsynelatende umulig oppgave. Jeg føler at vi har påtatt oss et slikt Herculesarbeid. Iberias historie er forferdelig kompleks og sammensatt. Men det har samtidig vært utrolig spennende og vi har lært mye underveis. Nå håper vi at våre lesere likeledes vil finne det interessant. Vi har allerede fått noe respons. Til høsten kommer vi tilbake til Spania, da skal vi blant annet holde foredrag om boken hos Historiegruppen i Alfaz del Pi, avslutter Knut.

”Kulturmøter i spansk historie – fra berbere til bergensere”, fås kjøpt i de fleste bokhandlere, også i Den Norske Bokhandelen i Alfaz. Dessuten kan den anskaffes via diverse nettbokhandlere, som for eksempel Haugen Bok.