14.2 C
Alicante
30.4 C
Málaga
17.9 C
Las Palmas de Gran Canaria

-Sjakalen Carlos var min venn

Den spanske reporteren som går under pseudonymet Antonio Salas infiltrerte det internasjonale terroristmiljøet i Venezuela og ble fortrolig med Sjakalen Carlos, en av verdens mest beryktede mordere.

Den spanske reporteren som går under pseudonymet Antonio Salas infiltrerte det internasjonale terroristmiljøet i Venezuela og ble fortrolig med Sjakalen Carlos, en av verdens mest beryktede mordere.

Få har ofret så mye som journalisten Antonio Salas for å komme under huden på de internasjonale terroristgruppene. Han utgav seg for å være Mohammed Abdullah, en spansk-venezuelaner med palestinske besteforeldre. Etter lange forberedelser ble han tatt opp i miljøet, hvor han lærte å bruke våpen og fikk stillingen som personlig webmaster for selveste Iiich Ramírez Sánchez, populært kalt ”Carlos Sjakalen”.

Salas hadde regelmessige telefonsamtaler og kontakt med mannen som sitter inne på livstid i Frankrike for å ha drept mer enn 80 mennesker. Carlos ringte fra fengselet ”La Santé” i Paris. “Han var svært bekymret for sikkerheten min” sier Salas. “Det er en merkelig følelse når en som Carlos Sjakalen bryr seg om min sikkerhet og tilbyr meg sitt vennskap.”

Tidligere erfaring fra farlige miljøer
Dette var ikke første gang Salas gikk ”undercover”. Tidligere har han infiltrert miljøet til skinheadene som er tilhengerne av fotballklubben Real Madrid, og han har dukket ned i Spanias underverden av prostitusjon og menneskehandel. “Mitt mål var å forstå terrorisme på samme måte som jeg prøvde å forstå disse miljøene.”

Det var etter det islamske terrorangrepet ”11-M” på fire tog i Madrid mars 2004, der 191 mennesker ble drept, at Salas bestemte seg for å ”konvertere” til islamsk terrorist. “Jeg ønsket å vite hva som går gjennom hodet på en person som er i stand til å drepe for ideologi.”

Forberedelsene
Salas lærte seg arabisk og diktet opp en dekkhistorie. Denne inkluderte en ung kone, 25-år gamle Dalal Mujahad fra Jenin, som tragisk nok var blitt drept av en israelsk kule, gravid med deres barn. Den virkelige Dalal, hvis navn han fant i et avisarkiv, døde i 2004 da en kule gjennomboret huset hennes. I tilfelle noen bestemte seg for å undersøke historien la han til at ekteskapet var blitt holdt hemmelig fordi familiene deres støttet forskjellige grupper. “Jeg tok bilder av meg selv i Burkin og i Jenin. Så spurte jeg Fatima, en jente jeg møtte da jeg infiltrerte prostitusjonsmiljøet, om hun var villig til å bli fotografert sammen med meg og late som om hun var min kone.”

For at konverteringen hans til islam skulle virke troverdig lot han seg omskjære. Han skrev ned Koranen for hånd og laget et hefte med islams hellige tekst. “Det hjalp til for å overbevise folk. Ikke mange bærer med seg sin egen, håndskrevne versjon av Koranen.”

Som et ledd i dekkoperasjonen jobbet han som ”pro-jihad” journalist. Han reiste rundt i den arabiske verden, fra Egypt til Jordan og Libanon, og skrev artikler. “Jeg skrev til og med et par bøker. Det tok ikke lang tid å skape seg et rykte. Jeg husker politiet kom med blinkende lys og sirener første gang jeg leverte noen nyhetsbrev til en moské i Tenerife, politiet var kjappe med å stille meg mot veggen.”

Venezuela – et mekka for internasjonale terroristgrupper
Salas valgte Venezuela som base. “Jeg var blitt fortalt at Venezuela var et mekka for internasjonale terroristgrupper. FARC fra Colombia, og til og med folk fra ETA holder til der.” Mange andre små revolusjonære grupper hadde også etablert seg under Chávez velvillige regime.

 
I Venezuela kom Salas i kontakt med familien til Carlos Sjakalen. «Jeg visste egentlig bare om Carlos Sjakalen på grunn av filmene om ham,” innrømmer Salas, som er for ung til å huske Sjakalens blodige kidnappinger og attentater på 70 og 80-tallet. ”Han var et ikon for internasjonal terrorisme. Han var venezuelansk, hadde konvertert til islam og kjempet for Palestina. Det passet profilen min perfekt.” Han ble først kjent med Carlos sine to yngre brødre, Vladimir og Lenin. “Vladimir er en aktiv forsvarer av sin bror. Lenin er mye mer diskret. Senere møtte jeg moren og nevøene hans, og fikk komme inn i familien.”

Salas snakket første gang med Sjakalen ved en tilfeldighet, da han ringte fra fengselet mens Salas var på besøk hos familien. “Vi snakket først på arabisk og så på spansk. Jeg kalte ham Ilich eller Comandante Salim, som er det arabiske navnet hans. Han snakker seks, syv språk og er svært intelligent. Vi snakket nesten en time, men han ble sint da jeg stilte ham spørsmål, så jeg lot ham bare snakke. Han bekjente til og med noen av drapene han har begått, og jeg har alt på bånd.”

Salas begynte å jobbe for et nettsted som blant annet kjemper for å få Carlos Sjakalen sendt hjem til Venezuela. Salas sendte tekster til Carlos, og han sendte dem tilbake med pene, håndskrevne rettelser. ”Han sendte også fotografier fra fengselet slik at jeg kunne publisere dem på nettstedet”.

Salas oppdaget at Chávez var en av Sjakalens største fans. “For ham er Carlos ikke en terrorist, men en revolusjonær, som Che Guevara. Akkurat som Che kjempet for andre folk, så kjempet Ilich for palestinerne. De gangene Chávez nevnte Sjakalen tok jeg det opp og sendte det til ham, han elsket det.”

Salas deler ikke Chávez syn på Sjakalen. “Han anses å være ansvarlig for 82 drap, jeg kaller ikke det å være en revolusjonær, jeg kaller det å være en terrorist.” Salas innrømmer likevel at han ville hatt problemer med å si noe slikt til Sjakalen personlig. “Det hjelper at han sitter i fengsel.”

Hver gang Salas oppdaterte Carlos Sjakalen sitt nettsted gjorde han det fra forskjellige internett-kaféer. “Jeg ser for meg at Mossad, CIA og MI6 ble gale av det faktum at nettsiden ble oppdatert fra forskjellige land hver gang.”

Den modige reporteren ble invitert til å besøke fangen i La Santé, men han takket nei. Som selvstendig journalist betaler han alt selv og han må bruke sin virkelige identitet når han krysser grenser og sikkerhetskontroller. «Jeg har aldri jobbet for noe etterretningsvesen, politiske partier, eller spesifikke medier” sier Salas, som produserer sine egne filmer og publiserer sine egne bøker. “Jeg jobber bare for leserne mine. Det er de som ender opp med å betale for mine undersøkelser. (…) Journalistisk sett ville det vært fantastisk å møte Ilich, men jeg kunne ikke gjøre det. “

Blant terroristene møtte han både folk fra ETA, Tupac Amaru (en gruppe radikale, væpnede venezuelanere som støtter Chávez) og en rekke andre grupper. Til slutt ble han invitert til en treningsleir i Venezuela der han lærte å håndtere pistoler, rifler og maskingevær. Han øvde sammen med snikskyttere og lærte å behandle eksplosiver. “Det var ingenting glamorøst over det. Det var bare et spørsmål om å lære å drepe bedre.” Blant lærerne hans var det en oberst fra den venezuelanske hæren, men Salas insisterer på at leiren ikke var drevet av Chávez regimet.

Salas var nær ved å avsløre seg én gang da han møtte den amerikanske journalisten Jon Lee Anderson, som var i Venezuela for å fremme sin siste Che Guevara-biografi. ”Det var ett nervepirrende møte. Da han sa at han hadde vært i Burkin og begynte å navngi personer der, fryktet jeg at dekkhistorien min var tapt.” Anderson husker også møtet. ”Jeg husker jeg tenkte det var noe merkelig med Abdullah, han var forsiktig og oppskjørtet rundt meg, men det er fullt av galninger i Caracas, så jeg mistenkte ikke at han var undercover.”

Salas sine undersøkelser og opplevelser i de voldelige miljøene har resultert bøker som er blitt bestselgere, populære dokumentarfilmer, og til og med en spillefilm.

Salas forteller at en av oppdagelsene hans i terrormiljøet var viljen de ulike gruppene hadde til å godta og hedre de andre gruppenes motiv for å drive med terrorisme, selv om disse motivene ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Videre sier han, “Jeg rettferdiggjør ikke vold, men jeg kan forstå den. Jeg fant ingen glamour eller raffinement i terroristenes verden, og bortsett fra Sjakalen møtte jeg ikke noen spesielt intelligente heller. Terrorister har egentlig bare to muligheter – enten så dør de eller så kommer de i fengsel, og det er jo ikke så smart.”


Av: Susanne Våland Pedersen

Relaterte saker

- Advertisement -