Katalanske Pau Casals regnes som en av de største cellister i musikkhistorien. Det er imidlertid ikke bare hans musikalske talent han er kjent for i ettertid. Casals´ engasjement for fred i verden medførte blant annet at han ble nominert til Nobels Fredspris i 1958.

Pau Carles Salvador Casals i Defilló ble født i El Vendrell i Tarragonaprovinsen i Catalonia den 29. desember 1876, som sønn av musikeren Carles Casals Riba og Puerto Rico fødte Pilar Defilló. Pau får en streng oppdragelse med et betydelig innslag av musikk.

Faren tvang ofte sønnen til å lytte mens han spilte piano. Allerede som fireåring behersker Pau fiolin, piano og fløyte. Like etter han fylte elleve år hørte han en gruppe omreisende musikere spille cello, og bestemte seg for å dedikere resten av sitt liv til de ”nyoppdagede” instrumentet.

Som tretteåring flytter Pau Casals til Barcelona for å gå på skole. I en periode livnærer seg ved å spille på Café Tost tre timer hver kveld, syv dager i uken, for fire pesetas per gang. Fjorten år gammel holder han sin første soloopptreden i den katalanske hovedstaden.

Tidlige år
Etter at den unge Casals uteksaminerer seg fra musikkskolen – la Escuela Municipal de Música de Barcelona – med utmerkede karakterer, flytter han til Madrid for å bo sammen med sin mor og sine søsken. I den spanske hovedstaden innleder han studier på musikkonservatoriet – el Conservatorio de Música – hvor den unge og fremadstormende musikeren snart får et stipend på 250 pesetas.

Pengene bringer han til Belgia hvor han studerer ved musikkonservatoriet i Brussel, før han reiser videre til Paris. Livet i ”kunstnermetropolen” er imidlertid hardere enn den talentfulle musikeren hadde forestilt seg, og snart går ferden tilbake til Spania og Barcelona.

I 1886 ble Casals opptatt som lærer ved la Escuela Municipal de Música de Barcelona, i november samme år blir han utnevnt til cellolærer ved det prestisjetunge musikkonservatoriet – Conservatorio de Liceu, hvor han blir fast cellist i la Gran Orquesta del Gran Teatro del Liceu.

Unikt talent
Pau Casals var i besittelse av et unikt musikalsk talent, og han brukte ikke mange årene på å etableres seg som en av verdens desidert fremste cellister, etter at han begynner solokarrieren i Paris i år 1900. Allerede året etter reiser han på sin første USA turne. Den blir retterfulgt av en omfattende Latin-Amerika turne. I 1904 blir han invitert for å spille i Det Hvite Hus i Washington av president Theodore Roosevelt.

I USA blir Casals kjent med den portugisiske fiolinisten Guilhermina Suggia, som han innleder et kjærlighetsforhold til. I 1912 tar forholdet slutt. To år senere gifter den katalanske musikeren seg med amerikanske Susan Metcalfe. Samme år holder han sin første konsert i det verdensberømte Metropolitan Opera House i New York.

I 1915 spiller Pau Casals inn sin første plate ved Colombia Gramophone Company. Fire år senere flytter den nå verdensberømte cellisten tilbake til Barcelona og danner strykerkvartetten Orquesta Pau Casals, sammen med sin bror Enric Casals (fiolin), Enric Ainaud (fiolin) og Bonaventura Dini (cello).

Pau Casals er viden anerkjent som en av de største cellister gjennom alle tider, og har etterlatt seg en betydelig musikalsk produksjon. Et av hans viktigste bidrag til musikkhistorien var innføringen av nye banebrytende teknikker for fiolin og cello. En av hans aller mest kjente komposisjoner er ”Himno de las Naciones Unidas” – ”FNs Hymne”, i ettertid kjent som ”Himno de la Paz” – ”Fredshymnen”. I sine senere år etablerte den katalanske cellisten seg dessuten som en habil dirigent.

Antifasist
I tillegg til å være en musiker av sjeldent kaliber, hadde Pau Casals et livslangt engasjement for å forsvare fred, demokrati, frihet og menneskerettigheter. Gjennom hele sin karriere sørget han for å stille opp for verdenssamfunnets mindre privilegerte.

Under Francodiktaturet, da den verdensberømte cellisten oppholdt seg i eksil, ble han konsekvent referert til som Pablo Casals i spansk presse. Dette skal bestandig har opprørt ham, ikke bare fordi han foretrakk den katalanske versjonen av sitt navn, men også fordi Pau betyr fred på katalansk.

I 1917, rett etter den russiske revolusjonen, erklærte Pau Casals at han aldri mer skulle spille i Russland eller andre kommunistiske diktaturer. I 1926 etablerer han ”Asociación Obrera de Conciertos” – arbeidernes konsertforening – som hadde som formål å gjøre musikk og musikkundervisning mer tilgjengelig for arbeiderklassen.

Da den andre spanske republikk ble erklært i 1931 uttrykte cellisten sin umiddelbare støtte. Under Primo de Riveras forgående diktatur hadde han uttrykt det stikk motsatte. I 1933 ble Casals invitert til å spille i Tyskland for å feire Hitlers maktovertagelse. Han svarte på invitasjonen med å forklare at han aldri kom til å spille i Tyskland så lenge Hitler sitter med makten. Ved utbruddet av den spanske borgerkrigen tre år senere engasjerte Casals seg i kampen mot Franco og fasismen.

Ved Francos maktovertagelse knappe tre år senere reiser den katalanske cellisten i eksil til morens hjemland Puerto Rico hvor han treffer andre eksilspanjoler som blant andre poeten og nobelprisvinneren Juan Ramón Jiménez og forfatteren Fransisco Ayala. I det han reiser sverger Pau Casals på at han aldri skal spille eller sette sine ben i Spania igjen så lenge Franco regjerer.

Innsats for fred  
Etter å ha forlatt sitt hjemland, blir Casals blir umiddelbart et betydelig symbol for den spanske opposisjonen i eksil. Han er også et respektert talerør for den katalanske nasjonalismen. Den 13. juli 1954 samles det katalanske parlamentet i eksil i den spanske republikkens ambassade i Mexico. Der blir Pau Casals foreslått som Catalonias nye regionale president. Den verdensberømte cellisten avslår forslaget, angivelig under det påskudd at han følte han kunne tjene den katalanske saken bedre som musiker enn som politiker.

I 1956 slår Puerto Rico, Cuba og Mexico seg sammen og arrangerer en festival til ære for musikeren og humanisten Pau Casals, hvor en rekke av verdens fremste musikere står på gjestelisten. Samme år etableres ”El Festival Casals” i Puerto Rico.

Den spanske cellistens innsats for fred, frihet, demokrati og menneskerettigheter i verden er behørig dokumentert gjennom hans komposisjoner og hans politiske innsats. For dette engasjementet ble han nominert til Nobels Fredspris i 1958, etter å ha spilt og holdt tale under FNs generalforsamling. I 1963 er han tilbake i FN bygningen i New York. Denne gangen blir han tildelt USAs Frihetsmedalje av president John F. Kennedy.

Siste år
I 1971 blir Pau Casals nok en gang invitert til FNs generalforsamling. Ved ankomst blir han beæret med FNs fredsmedalje – la Medalla de la Paz de la ONU. Senere på kvelden fremfører han for aller første gang ”Himno de las Naciones Unidas”, komponert av Casals med tekst av den britisk-amerikanske poeten W.H. Auden.

Verket er bestilt av FNs daværende generalsekretær U Thant. Etter fremføringen holder cellisten en tale på både engelsk og katalansk. Han blir dermed den første i historien som taler på sistnevnte språk under FNs generalforsamling.

Den 22. oktober 1973 dør den 96 år gamle Pau Casals av hjerteinfarkt i Puerto Ricos hovedstad San Juan. Han fikk aldri gleden av å se sitt hjemland fritt for Franco og fasismen. I 1979, etter at demokratiet er endelig gjenetablert i Spania, ble den verdensberømte musikerens levninger flyttet fra en kirkegård i San Juan til hans fødeby El Vendrell. Samme år blir han tilkjent den katalanske utmerkelsen – Medalla de Oro de la Generalitat de Cataluña.