11 C
Alicante
30.4 C
Málaga
20.2 C
Las Palmas de Gran Canaria

Profil – Juan Ramón Jiménez

Poeten Juan Ramón Jiménez er en av fem spanjoler som har vunnet Nobelprisen i litteratur. Som så mange andre av Spanias intellektuelle så han seg nødt til å flykte utenlands under den spanske borgerkrigen. Jiménez døde i eksil i Puerto Rico i 1958. To år etter at han ble tilkjent verdens mest høythengende litterære pris.  

Poeten Juan Ramón Jiménez er en av fem spanjoler som har vunnet Nobelprisen i litteratur. Som så mange andre av Spanias intellektuelle så han seg nødt til å flykte utenlands under den spanske borgerkrigen. Jiménez døde i eksil i Puerto Rico i 1958. To år etter at han ble tilkjent verdens mest høythengende litterære pris.  

Juan Ramón Jiménez Mantecón ble født i calle de la Ribera nummer 2 i Moguer i Huelva den 23. desember 1881. Hans foreldre, Víctor Jiménez og Purificación Mantecón, var vinhandlere. I 1887 flyttet familien til et gammelt hus i calle Nueva i Moguer, og Juan Ramón begynte på skolen el colegio de Primera y Segunda Enseñanza de San José.

Grunnskolen gjennomføres med utmerkede resultater og i 1896 flytter Juan Ramón Jiménez til Sevilla for å studere kunst. Byens omfattende bibliotek virker imidlertid mer tiltrekkende på den unge studenten, som snart leverer litterære bidrag til aviser og magasiner i både Sevilla og Huelva. I samme periode skriver han sine aller første dikt.

Debut
Etter å ha vært innom jusstudiet ved Universidad de Sevilla, etter farens ønske, flytter Jiménez til Madrid ved årtusenskiftet. Samme år publiserer han sine to første verker, "Ninfeas" og "Almas de violeta". Like etter debuten dør hans far. Noe som etterlater familien i ruin. På nyåret 1901 blir forfatterdebutanten innlagt på nervesanatorium, først i Burdeos og senere i Madrid.

Omtrent samtidig som han blir skrevet ut av sanatoriet i 1902 kommer diktsamlingen "Arias tristes". Året etter kommer "Jardines lejanos". I 1905 flytter Juan Ramón Jiménez tilbake til Moguer på grunn av økonomiske problemer som følger av farens død. Han innleder nå den mest produktive perioden i hele sin karriere. I perioden frem til 1912 publiserer han et tjuetalls verker.

I 1913 er den fremadstormende poeten tilbake i Madrid hvor han forelsker seg i den katalanske forfatterinnen Zenobia Camprubí Aymar. Tre år senere gifter de to seg i USA. En hendelse som senere blir beskrevet i "Diario de un poeta recién casado". Et verk som ifølge mange litteraturvitere markerer overgangen fra poetens følelsesmessige til intellektuelle periode.

Eksil
Etter at den første verdenskrig var over i 1918, står Juan Ramón Jiménez i spissen for de mange bevegelsene som ville fornye poesien. Dette arbeidet påvirket den senere og mer kjente intellektuelle bevegelsen Generación del 27, som blant annet hadde Federico Garcia Lorca og Vicente Aleixandre på medlemslisten.

Fra 1921 til 1935 har Jiménez en ny produktiv periode. Stort sett alt han skriver blir publisert i forskjellige magasiner og litterære årbøker. Etter utbruddet av den spanske borgerkrigen sommeren 1936 flykter poeten, som så mange andre fremtredende intellektuelle spanjoler, utenlands.

Ferden går først til USA og Washington. Og senere til Puerto Rico som skal bli hans andre hjemland. I en årrekke underviser den spanske poeten ved Universidad de Puerto Rico. Det lille latinamerikanske landet var et yndet tilfluktssted for kjente eksilspanjoler under Francotiden, deriblant kan nevnes cellisten Pau Casals og forfatteren Francisco Ayala.  

Nobelprisen
I 1956 ble Juan Ramón Jiménez tilkjent Nobelprisen i Litteratur for den lyriske fortellingen ”Platero y Yo”, som forteller om livet og døden til eselet ”Platero”.  Han er derved en av fem spanjoler som siden begynnelsen i 1901 har fått verdens mest høythengende litterære pris.

Førstemann ut var ingeniøren, politikeren og dramatikeren José Echegaray, som fikk prisen sammen med den franske forfatteren Frédéric Mistral i 1904. I 1922 fikk dramatikeren Jacinto Benavente Nobelprisen, poeten Vicente Aleixandre fikk den i 1977, mens forfatteren og journalisten Camilo José Cela fikk prisen i 1989.

Tre dager etter at det litterære selskapet Svenska Akademien tilkjente Jiménez Nobelprisen, dør hans kone av kreft, som hun hadde fått påvist over 20 år tidligere. Poeten kommer aldri over tapet av sin mangeårige kone. Det er en av rektorene ved universitetet i Puerto Rico, Don Jaime Benítez, som må reise til Sverige for å motta prisen.  Juan Ramón Jiménez dør to år senere på den samme klinikken som sin kone i San Juan i Puerto Rico.   

Forfatterskap
Den spanske Nobelprisvinnerens litterære karriere deles gjerne inn i tre hovedperioder. Den såkalte sensitive perioden – la etapa sensitiva (1898 – 1915), den såkalte intellektuelle perioden – la etapa intelectual (1916 – 1936) og den såkalte tilstrekkelige eller sanne perioden – la etapa suficiente o verdadera.

Førstnevnte deles gjerne i to etapper igjen. Den første er frem til 1908 da Jimenez er inspirert av sin landsmann, den romantiske poeten Gustavo Adolfo Bécquer og hans symbolisme og modernisme. Den andre er frem til 1916, da han var opptatt av detaljerte landskapskildringer, romantiske drømmer, musikk og melankoli. De franske modernistene Charles Baudelaire og Paul Verlaine var viktige inspiratorer i denne tiden.

Blant de mest kjente verkene fra den sensitive perioden kan nevnes ”Rimas” (1902),” Jardines lejanos” (1904), ”Eligias” (1907), ”libros de amor” (1910-11), ”La Soledad Sonora” (1911), ”Pastorales” (1911”, ”Laberinto” (1913), “Platero y Yo” (1914) og ”Estio” (1916).

Den intellektuelle perioden, som begynner ved hans første Amerikareise, kjennetegnes ved inspirasjon fra store britiske poeter som Yeats, William Blake, Emily Dickinsom og Shelley. Havet er et yndet tema i denne perioden. Jiménez ser på havet som et symbol på livet, ensomheten og den evige samtiden.

Samtidig søker han det transendentale og et ønske om å frelse seg selv før døden i den intellektuelle perioden. Blant de mest kjente verkene fra denne tiden kan nevnes ”Diario de un poeta recién casado” (1916), Primera antología poética(1917), ”Eternidades” (1918), “Piedra y Cielo” (1919), “Poesia” (1917-23), “Belleza” (1917-23) og “La Estacion Total” (1923-36).

Den tredje og siste perioden, kalt den tilstrekkelige eller sanne perioden, omfatter det aller meste Juan Ramón Jiménez skrev i tiden han var i eksil i Amerika. Han er fortsatt på søken etter det vakre og det perfekte, men nå er det i forbindelse med en bok han skriver som en hyllest til den spanske republikken. ”Guerra en España” blir imidlertid aldri publisert.

Bland de mest kjente verkene fra den siste perioden finnes ”Animal de Fondo” (1949), ”Tercera antología poética” (1957), “En el otro costado” (1936-42) og “Dios deseado y deseante”(1948-49).

Relaterte saker

- Advertisement -