Mot slutten av 50-tallet var Henry Strand, hans kone og deres to unge døtre på reise gjennom Europa. Ferden endte til slutt i Altea, hvor familien slo seg ned i november 1958. Det neste fire månedene brukte den norske journalisten blant annet på å skrive reisebrev for den Trondheimsbaserte Arbeider-Avisa. Brevene er nå trykket i bokform, foreløpig foreligger de imidlertid bare på spansk.

Det er det lille Altea-forlaget Aitana Editoral som har utgitt boken som har fått navnet “Un Noruego en Altea 1958/1959”.

– Jeg fattet umiddelbart interresse for prosjektet. Det er meget spennende å se en utlendings betraktninger av Francos Spania, sier forlagseier Barranqui, som også er byhistoriker i Altea, med tittelen; Cronista Oficial de la Villa Altea.

Barranqui er langt mer enn middels opptatt av den lokale historien. Han kan fortelle at det var skandinaver bosatt i Altea allerede på 50-tallet. De fleste var der av helseårsaker. Ellers var noen av dem kunstnere. Da forlagseieren fikk høre om nordmannens reisebrev, var han ikke sen om å ta affære.

Henry døde i 1963. Men hans kone fortsatte å komme tilbake til Altea nesten helt frem til i dag. For noen få år siden ble hun kjent med en venn av Barranqui, som en dag tok kontakt og sa at han hadde noe artig å vise ham.

– Da jeg viste interesse begynte døtrene til Strand å sende meg artikler og bilder. Mesteparten av materialet er gammelt og slitt, og det har vært en omfattende jobb å gå igjennom alt. En professor i skandinaviske språk ved Universidad de Complutense de Madrid, Enrique Bernardez Sanchis, har oversatt artiklene til kastiliansk.

– Boka har solgt bra hittil. Neste mål er å få den utgitt på norsk. Dette er sikkert interessant for alle nordmennene og andre skandinaver som har tilknytning til området i dag. Dessuten har innholdet i disse brevene stor historisk verdi. Blant annet kan man lese om hvordan man her i Spania fikk vite om overgrep utført under Francos regime via Strands artikler i den norske avisen. Jeg er villig til å være med å finansiere prosjektet, og forsøker å finne ut om det er noen mulighet for offentlig støtte fra Norge.

Bereist journalist
Henry Strand var en dyktig skribent og hadde begynt sin journalistgjerning allerede i 15-års alderen. Han hadde reist gjennom mange europeiske land da han ankom Spania, som han aldri tidligere hadde besøkt. Hans kone, Birgit Strand, beskriver det første møtet med Altea slik.

Da vi reiste sørover fra Valencia, oppdaget vi etter en stund den fantastiske blå kuppelen på kirken på toppen av Altea, og vi forelsket oss umiddelbart i stedet.

Birgit husker oppholdet som de fire lykkeligste månedene i våre liv. Det var først og fremst klimaet, lyset som reflekterte seg i Middelhavet, det uberørte landskapet, den avslappede, åpne og vennlige befolkningen, som tiltrakk familien Strand.

Birgit beskriver sin mann som spontan og entusiastisk. Da han begynte sin karriere i tenårene skal han ha  syklet rundt i Norge med skrivemaskinen på ryggen. Senere sto det europeiske kontinentet for tur. Det var spesielt den sosiale utviklingen og dagliglivet som opptok ham, og hans åpenhjertige personlighet skal ha gjort at han lett kom i kontakt med folk.Da Strand kom hjem til Norge etter Alteaoppholdet, fortsatte han å skrive artikler om Spania. Blant annet om Las Fallas i Valencia og påskeprosesjonene i Barcelona.

Kvinnerollen
“Un Noruego en Altea 1958/1959” er full av skarpe, nøyaktige og til dels vitige betraktninger av dagliglivet i Altea på 50-tallet. I et kapittel kalt “Piker under streng overvåkning” – “Señoritas bajo estricta vigilancia”, betrakter Strand kvinnesynet i det mannsdominerte spanske samfunnet.

Hvis du har tenkt å reise til Spania for å flirte med de attraktive og grasiøse ungpikene, så er det bedre at du blir hjemme. Det er to årsaker til det. Den første er at det ikke er alle pikene i Spania som er like forførende som “Carmencitasene” i sangene til Evert Taube. Den andre er at du mest sannsynlig får en spansk “mama”, som er fiende av alle menn,  på nakken, og at det dermed er det ut med deg. Det er ikke lett å være ung pike i Spania. En pike har både foreldrenes, kirkens og naboenes øyne rettet mot seg.Det er åpenbart at ungpikene i storbyene har noe mer frihet, men også der har de alltid en mamma som passer på. De liker ikke å miste sine døtre av syne.

Litt senere i kapittelet skriver han.

I hele Spania blir man sjokkert over mangelen på fantasi når det gjelder måten kvinnene kler seg på. Flesteparten kler seg i svart, og spesielt i landsbyene er det som en sensasjon å regne hvis man ser et plagg med lystige farger. Kvinnene gjør ikke dette for å oppfylle et eller annet moteideal. De fleste av dem kler seg i svart fordi de sørger. Barnedødeligheten har vært ekstrem høy frem til nå, og jeg kjenner mødre som har bært sørgeklær for sine døde barn i mange år. En kvinne i en landsby i nærheten mistet fem av sine barn. Ingen blant landsbybefolkningen kan huske å ha sett henne annet enn i svarte klær.

Politiske betraktninger
Bokens kanskje mest spennende kapittel heter “Uvitenheten er Francos trofaste tjener” – “La ignorancia es la fiel servidora de Franco”. Arbeider-Avisa var som navnet tilsier en arbeideravis, og den politiske venstresiden i Norge var ubetinget kritiske til Francodiktaturet. Henry Strand skriver følgende om en episode på nyåret 1959.

Etter at julefeiringen var over kom Francos lakeier og arresterte en gruppe sosialister, og da en forretningsmann i Madrid hadde mot til å gå ut og si at Franco burde trekke seg tilbake. Var det få i Spania som visste hva som hadde skjedd. Den sensurerte spanske pressen hadde selvsagt ikke skrevet et ord om disse hendelsene. Først da jeg viste noen spanjoler artikkelen i Arbeider-Avisa angående forfølgelsene og represaliene, forsto de hva som foregikk i sitt eget land.

Videre skriver den norske journalisten.

Presse, radio, skolebøker og alle andre kommunikasjonsmidler har en og samme budskap, og retten til å streike, som er så viktig for arbeidere i frie land, er undertrykt i Spania. Man kan ikke snakke om et fritt folk når man ikke kan uttrykke sin mening om regjeringen og administrasjonen. Kun med lav stemme har jeg hørt folk si: “Da Franco dør, kommer vi også til å være frie. Det er dette vi venter på.

Francos økonomiske modell, og spesielt det medfølgende byråkratiet, får likeledes gjennomgå av Henry Strand.

I kjølvannet av diktaturet multipliserer byråkratiet seg. Det møter man på over hele Spania, og bare et folk som har sett seg nødt til å tie over lang tid er i stand til å holde det ut. En dag var det for eksempel tomt for parafin i butikkene. Det betø at husmødrene måtte kjøpet brennstoff til langt høyere priser til sine kjøkken. Ingen visste når parafinen ville være tilbake. Det kunne være snakk om et par uker og det kunne være snakk om et par måneder.

Det gammeldagse og utrangerte skolesystemet og den utbredte analfabetismen, går heller ikke klar av Strands betraktninger. Igjen er det særlig landsbygda han sikter til.

Ofte er foreldrene analfabeter som lar være og bringe barna til skolen. Jeg har møtt mange smågutter og småjenter som ikke en gang kan skrive sitt eget navn. Når de er nødt til å underskrive noe bruker de fingeravtrykk. Mange av dem har aldri sett Spaniakartet. Jeg viste kartet til noen, og ba dem peke ut de viktigste byene. De forsto ikke en gang at det var et Spaniakart de hadde i hånden, og heller ikke at blåfargen betydde hav og innsjøer. Det finnes fortsatt millioner av denne uvitende ungdommen i Spania. Derfor trenger man ikke å bli overrasket over at Franco er i stand til å beholde makten over det spanske folk.

Dagligliv
“Un Noruego en Altea 1958/1959” består imidlertid ikke bare av politikk og kritikk. Henry Strand tar også for seg flere forskjellige sider ved det spanske dagliglivet. Det være seg landsbyfester, høytidsfeiringer, familiesammenkomster, musikk, dans, eller bare et helt vanlig barbesøk.

Hola! Roper en herremann mens han legger en dominobrikke på bordet så hardt at det kan syntes som om marmorplaten skal sprekke. Han er usedvanlig høy og robust til å være spanjol og har en solid klokkestreng over magen. Hola! Roper han igjen, mens han legger en ny brikke på bordet. Samtidig putter han en pinne i munnen og tygger høylytt på en bit blekksprut. Han har en liten tallerken stående ved siden av sin øl. Blekksprut og øl er et godt utgangspunkt for et slag domino. Under bordet sitter en liten og tynn type på sitt ene ben. Det er skopusseren som har overtalt han til å pusse skoene hans mens han spiller domino. En hund vandrer urolig rundt blant de to hundre føttene i lokalet. Noen putter en bit blodpølse i munnen på den, og den fortsetter fornøyd videre til neste bar.

Videre i samme kapittel skriver Strand.

Døren til baren “Moderno” er åpen dag og natt. Det samme gjelder baren “Lledo”, baren “Sport” og alle de andre barene. Hvis en spanjol er ute etter en aperitiff er døren aldri stengt for ham. Tidlig på morgenen stikker jeg innom barene. Da er de stille, men det er som støyen og forestillingen sitter festet i veggene. Bråket sitter i ørene. Noen eldre herremenn er allerede på plass. De kan sitte der time etter time å se på de gråflekkede vinduene og snakke om ingenting. Først i den siste timen på morgenkvisten begynner den virkelige trafikken. De fleste drikker da café con leche eller café exprés.